Demonstranter med Navalnyj-masker utenfor den russiske ambassaden i London. Det har vært demonstrasjoner mange steder mot fengslingen av opposisjonspolitikeren.
Navalnyj og politisk protest i Putins Russland
- Hvem er Aleksej Navalnyj?
- Hva slags politisk regime har man i dagens Russland?
- Hvorfor slår Putin-regimet så hardt ned på demonstrasjonene?
- Og hvilke muligheter har egentlig Navalnyj og den russiske opposisjonen til å kunne utfordre Putins maktmonopol?
Den russiske antikorrupsjonsjegeren, bloggeren og regimekritikeren Aleksej Navalnyj vendte 17. januar 2021 hjem til Russland etter et lengre sykehusopphold i Tyskland, hvor han hadde blitt behandlet for akutt forgiftning.
Vel tilbake på russisk jord ble han umiddelbart anholdt av politiet. Arrestasjonen utløste noen av de mest omfattende politiske demonstrasjonene vi har sett i Russland på flere år – og en uvanlig hardhendt respons fra myndighetenes side.
Aleksej Navalnyj er kjent langt utenfor Russlands landegrenser.
Hvem er Navalnyj?
Aleksej Navalnyj er 44 år gammel, født og oppvokst i Moskva. Etter å ha fullført en juristutdannelse, gikk han i 2000 – samme år som Putin første gang ble valgt til Russlands president – inn i politikken. Hans politiske karriere startet i partiet Jabloko, det største og viktigste av Russlands liberale, «vestorienterte» partier. Men i 2007 ble han utestengt fra dette partiet på grunn av nasjonalistiske utspill.
I årene som fulgte bygget Navalnyj seg et navn som korrupsjonsjeger. Målet hans har vært å avdekke maktmisbruk, vanstyre og offentlige tjenestemenn og politikeres forsøk på å urettmessig berike seg.
Russland sliter med omfattende korrupsjon, det scorer dårligst av alle europeiske land på Transparency Internationals korrupsjonsindeks, og Navalnyjs team har gjennom kreative metoder avdekket en rekke korrupsjonsskandaler.
Parallelt har Navalnyj fortsatt å forfølge en politisk karriere. Hans største suksess i så måte er andreplassen i borgermestervalget i Moskva i 2013, da han mot alle odds oppnådde hele 27 prosent av stemmene. Men da han forsøkte å utfordre Putin i presidentvalget i 2018, ble han nektet å stille som kandidat fordi han hadde en betinget dom for underslag fra 2014 – en dom Navalnyj selv hevder er politisk motivert.
Navalnyjs metode
Navalnyj har markert seg som en ny type russisk politiker: moderne, uredd og karismatisk. Mye av suksessen skyldes hans effektive bruk av sosiale medier. Navalnyj har vært svært dyktig til å få medieoppmerksomhet og skape fengende slagord og virale kampanjer.
Aleksej Navalnyj mener han har avslørt at Putin eier et luksuriøst palass ved Svartehavet. Ifølge opposisjonspolitikeren har presidenten anskaffet seg dette med korrupte penger.
Et eksempel er dokumentaren han publiserte for å mobilisere til anti-Putin demonstrasjoner da han returnerte til Russland. Her avslører Navalnyj hvordan Putin med korrupte penger angivelig har fått bygget et overdådig palass ved Svartehavet (i etterkant har en av Putins nærmeste venner, forretningsmannen Arkadij Rotenberg, stått frem og hevdet at han er palassets eier). Siden slutten av januar har denne filmen blitt sett mer enn 116 millioner ganger på YouTube.
Navalnyj har ønsket å vise at det finnes et alternativ til fortsatt Putin-styre. Kreml har lenge dyrket imaget av Putin som en uunnværlig landsfader. En hel generasjon av russere har vokst opp uten å kjenne en annen virkelighet enn at Putin sitter ved makten – enten som president (2000–2008 og igjen fra 2012) eller som statsminister (2008–2012).
Navalnyj utfordrer denne myten og den utbredte politiske passiviteten som Putins «evige» presidentskap har skapt. Begge deler er farlig for Kreml.
(Sett gjerne på undertekst, hvis du vil se Navalnyjs dokumentar med oversettelse)
Valg uten valgmuligheter – og «smart stemmegivning»
Russland har blitt beskrevet som et «hybridregime», det vil si som en mellomting mellom et (mangelfullt) demokrati og et rent diktatur.
Slike hybridregimer kjennetegnes ved at de – i likhet med demokratier – regelmessig avholder valg, men at det ikke er velgerne som avgjør hvem som vinner. I stedet sørger myndighetene gjennom kontroll med valglovgivning, registreringsprosesser, rettsvesenet og media for at kun opposisjonspartier og kandidater som er forhåndsgodkjent av regimet får delta.
Det aller meste er dermed avgjort på forhånd. Samtidig innebærer valg – også i hybridregimer – alltid en viss grad av usikkerhet. Det så vi senest i fjor høst i Russlands naboland Hviterussland, hvor myndighetenes manipulering av valgresultatet førte til at hundretusener strømmet ut i gatene med krav om at president Aleksandr Lukasjenko, som har sittet ved makten siden 1994, måtte gå av.
Navalnyj har forsøkt å utnytte denne usikkerheten ved valgprosessen. De siste par årene har han og teamet hans promotert «smart stemmegivning»: Ved hjelp av en app får man vite hvem som har best sjanse til å slå kandidaten fra Det forente Russland, Putins støtteparti, i et gitt valgdistrikt. Ved å stemme taktisk på den aktuelle kandidaten, har velgere flere steder lyktes med å utfordre regimets maktmonopol.
I tillegg har Navalnyj bygd opp et omfattende nettverk av lokale valgkampstaber rundt omkring i landet. Det var på et besøk hos en av disse i Sibir i forkant av lokalvalget i fjor høst at Navalnyj ble forgiftet. På flyturen hjem ble han akutt syk og flyet måtte nødlande. Etter noen dager ble han fraktet videre til Tyskland for spesialistbehandling. Der fastslo legene at Navalnyj hadde blitt forgiftet med en variant av den svært dødelige russiske nervegiften novitsjok.
Kremls respons
Hvem sto bak? Vestlige kilder peker på den russiske etterretningstjenesten FSB. Ikke overraskende avviste imidlertid russiske myndigheter at de hadde noe som helst med saken å gjøre. Putin selv har avfeid det hele med at dersom man ønsket å fjerne Navalnyj, hadde man sørget for å gjøre jobben skikkelig.
Russiske myndigheter hadde nok sett for seg at Navalnyj ville forblitt i eksil i Vesten etter at han ble utskrevet fra sykehuset. Det har mange andre prominente russiske regimekritikere valgt de siste årene. Men Navalnyj var ikke ferdig med å utfordre Putin.
I midten av januar satte han seg på flyet til Moskva, fulgt av et kobbel av representanter for internasjonal presse: Navalnyj var klar for en showdown med Putin.
Kreml respons var rask og brutal. Navalnyj ble stanset i passkontrollen og umiddelbart satt i varetekt, siktet for brudd på meldeplikten han var pålagt i tilknytning til den betingede dommen fra 2014. Han hadde nemlig ikke meldt fra hvor han var mens han lå i kunstig koma på sykehuset i Berlin.
Arrestasjonen førte til demonstrasjoner og markeringer over hele Russland. Anslag på nøyaktig hvor mange som deltok spriker: mens Navalnyjs støttespillere meldte om 40 000 demonstranter i Moskva 23. januar, hevdet myndighetene at det bare var snakk om 4000. På landsbasis deltok anslagsvis 100 000 mennesker denne dagen. Med over 10 000 personer arrestert i løpet av kun to helger valgte Navalnyjs stab midlertidig å avblåse videre demonstrasjoner.
Kan Navalnyj lykkes?
Da Navalnyj ble fremstilt for retten 2. februar ble den betingede dommen ikke overraskende omgjort til ubetinget, og Navalnyj vil måtte tilbringe de neste 2,5 årene i fengsel. Dommen ble møtt med protester fra vestlige ledere med krav om umiddelbar løslatelse og en ettforskning av forgiftningsforsøket.
Enkelte trakk sammenligninger med frihetskjempere som Mahatma Gandhi, Martin Luther King og Nelson Mandela. Sannheten er nok imidlertid at Navalnyj først og fremst er politiker – han er mer opptatt av politisk gjennomslag enn å fremstå som en moralsk ledestjerne. Navalnyj er pragmatisk – og populist.
Myndighetene har på sin side dels forsøkt å tie Navalnyj i hjel ved å nekte ham dekning i statskontrollerte medier, og Putin har konsekvent unnlatt om omtale Navalnyj ved navn, dels for å så tvil om hans personlige integritet: Er han virkelig en korrupsjonsjeger, eller fronter han et forsøk på regimeomveltning støttet av fremmede makter?
Navalnyj er og blir en omstridt figur, ikke minst på grunn sin tidligere tilknytning til den russiske nasjonalistbevegelsen. Det at han aldri har tatt offentlig avstand fra uttalelser han kom med den gang, for eksempel sammenligningen av migranter med kakerlakker, gjorde at Amnesty International valgte å fjerne Navalnyj fra listen over samvittighetsfanger.
I pressen fremstilles han som alt fra vestlig liberaler, via forfulgt frihetskjemper til høyreekstrem radikaler. Og til tross for de omfattende demonstrasjonene tidligere i år, mener nesten halvparten av befolkningen at det var riktig å fengsle Navalnyj, kun snaue 30 prosent sier det var galt.
Hør NRKs podkast Oppdatert om Nanalnyj her.
Valg i september
Neste test på opposisjonens styrke vil være parlamentsvalget i september. Det er i år knyttet ekstra usikkerhet til utfallet på grunn av pandemien. Russland har så langt registrert mer enn 4,7 millioner koronasmittede – femte flest i verden etter USA, India, Brasil og Frankrike.
Russland var det første landet i verden som godkjente en vaksine, den russisk-utviklede Sputnik V, men utrullingen av vaksinasjonsprogrammet har gått langsomt. Som i Europa for øvrig er det dermed en betydelig frustrasjon over koronasituasjonen – noe som i kombinasjon med økonomiske nedgangstider og svekket levestandard kan gi seg utslag i valgresultatet.
Valget ses også som en test på Putins popularitet før presidentvalget i 2024. Putin har styrt Russland i over 20 år nå, men i 2024 skulle det egentlig være slutt. Da måtte Putin ifølge grunnloven gå av og overlate makten til en annen. Men i fjor sommer, midt under pandemien, gjennomførte imidlertid russiske myndigheter en folkeavstemning som åpner opp for at Putin kan sitte helt frem til 2036.
- Les også: Putins uslitelige popularitet
- Les også: Vaksinediplomati: Korleis skal Afrika vaksinerast?
Har Putin ridd stormen av?
Det kan virke som om Kreml har gjenvunnet kontrollen. Navalnyj sitter i fengsel og legene hans frykter for at han skal dø. Navalnyjs organisasjon for bekjempelse av korrupsjon og det regionale nettverket av valgkampstaber har blitt anklaget for ekstremisme, og vil med all sannsynlighet bli stengt ned av myndighetene. Og forsøket på å skape nytt liv i kampanjen med en ny massedemonstrasjon i slutten av april ble langt på vei mislykket: Navalnyjs stab annonserte at over 460 000 hadde meldt at de ville ta del, men kun en brøkdel møtte opp på landsbasis.
Forskning på regimeendring i autoritære regimer viser at mange flere regimer faller som følge av splittelse og konflikt innad i den politiske eliten enn på grunn av massemobilisering. Så lenge kretsen rundt Putin og tvangsmakten (politi, sikkerhetsstyrker og forsvaret) forblir lojale, vil ikke regimet rystes nevneverdig av selv omfattende protester.
Det har vært omfattende demonstrasjoner i Russland for å få løslatt Navalyj.
Det er imidlertid grunn til å tro at verken Navalnyj eller Putin er spesielt fornøyd med utviklingen de siste månedene. Navalnyj hadde sannsynligvis håpet på bredere og mer vedvarende mobilisering, mens Kreml på sin side har måttet ty til hardhendte metoder og – vil mange si – overdreven maktbruk for å slå ned protestene. Det kan føre til ytterligere uro.
Mobiliseringen rundt arrestasjonen av Navalnyj har vist at det finnes et grunnfjell av misnøye. Navalnyjs hjemkomst fungerte som katalysator for oppdemmet frustrasjon: mange av demonstrantene som var ute i gatene i januar var ikke først og fremst opptatt av å markere støtte til Navalnyj, men av vanlige russeres bekymringer knyttet til den økonomiske og samfunnsmessige utviklingen. Å fengsle Navalnyj løste ingen av disse grunnleggende utfordringene.