Hvordan få 6 på eksamen?

Eksamensoppgaven var: Drøft i hvilken grad FN og andre relevante aktører er i stand til å fremme demokrati og menneskerettigheter i verden i dag.

P.S. NUPI har ikke gjort noen endringer i teksten.

Demokrati og menneskerettigheters posisjon i endring

Av: Andreas Næsheim, elev ved Rosenvilde videregående skole

Verden er i endring. Etter den kalde krigens slutt omtrent ved 1990 har USA og resten av Vesten sitt syn på demokrati dominert verden. Sivile og politiske rettigheter ble satt på dagsorden og demokrati var en essensiell brikke av det. Over de siste årene har riktignok stater som Russland og Kina fått større makt igjen på verdensbasis (Berg, 2012). Dette medfører endringer både med hvilke menneskerettigheter som prioriteres og i hvilken grad demokratiet fremmes. Vestens problemer med mistillit som følge av globalisering er også en bit av denne kabalen (Østerud, 2017).

Dette ligger til grunn for denne teksten. Gjennom kilder som Freedom in the World 2018-rapporten og Øyvind Østeruds tekst Demokrati er mer enn valg vil jeg drøfte og analysere i hvilken grad FN og statene, da spesielt noen av de mektigste, som USA, Kina og Russland, er i stand til å fremme demokrati og menneskerettigheter i verden. Teksten vil først beskrive ulike begreper, som anarki, demokrati, menneskerettigheter, samt teorier som «Sustainable history thesis» og «Clash of Civilizations». Deretter vil teksten beskrive demokratiet og menneskerettighetenes posisjon i dag, samt hvordan de muligens kan fremmes, ved å se på demokratiets posisjon i verden, at stater har ulike syn på menneskerettighetene og hvordan det har blitt forsøkt å innføre demokrati utenfra. Etter dette vil teksten drøfte FNs evne til å fremme menneskerettigheter og demokrati, samt forklare hvorfor dette er vanskelig, før staters, da spesielt USAs, Russlands og Kinas evne og vilje til å fremme ulike menneskerettigheter og demokrati trekkes frem og drøftes. Til slutt vil teksten konkludere med at det kan virke som FN er relativt lammet når det kommer til å fremme menneskerettigheter og demokrati, samt at stater som Russland, USA og Kina har mulighet til å fremme både menneskerettigheter og demokratiet, men det er ulikt hvilke menneskerettigheter de mest sannsynlig vil fremme.

I den forbindelse er det passelig å nevne at det anerkjennes at media, bedrifter, bloggere, ikke-statlige organisasjoner og samfunnsaktivister har innflytelse når det gjelder å fremme demokrati og menneskerettigheter, men for at oppgaven skal kunne diskutere statenes og FNs rolle i dette på en best mulig måte, vil disse aktørene ikke bli vektlagt i stor grad.

1. Verdenssystemet, demokratiet og menneskerettighetene

1.1 Det anarkiske verdenssystemet

Herunder er det nødvendig å se på den anarkiske strukturen i det internasjonale systemet, som er det mest grunnleggende begrepet for å forstå internasjonale forhold. Anarki defineres av Mellbye og Kval (2012) som: «et lovløst samfunn uten øverste myndighet og aksepterte lover». Dette kan overføres til det internasjonale systemet ved utdypningen om at det er «jungelens lov som gjelder», noe som betyr at de sterkeste statene blir rivaler, samt at de utnytter de svakere statene, hvor en stat er definert som «… et avgrenset landområde …» med «… en befolkning styrt av offentlige myndigheter» hvor staten har «monopol på legitim bruk av vold og tvang». Brown og Ainley (2009) poengterer videre at anarki, i konteksten av forhold mellom stater, ikke nødvendigvis betyr kaos og lovløshet, men at det ikke finnes en anerkjent overordnet beslutningsmyndighet. Dette er et av kjennetegnene til det anarkiske internasjonale systemet og betyr i praksis at det ikke finnes en institusjon som kan vedta lover som alle må følge. De andre kjennetegnene Mellbye og Kval (2012) peker på er mangel på organ med voldsmonopol og felles normer, regler og grunnverdier. Dette er, ifølge Mellbye og Kval (2012) og Brown og Ainley (2009), ikke et absolutt faktum, ettersom man har partielle unntak, som for eksempel FNs sikkerhetsråd (den internasjonale organisasjonen «de Forente Nasjoners» øverste beslutningsorgan). Den konvensjonelle beskrivelsen av det internasjonale systemet baserer seg likevel på anarki (Brown og Ainley, 2009).

1.2 Demokrati

Flere stater i det internasjonale systemet baserer sitt styresett på demokrati, og det er derfor viktig å se mer konkret på hva et demokrati er, ikke kun kalle det et folkestyre. Her er statsviteren Robert Dahls fem minstekrav for en demokratisk stat relevante (Mellbye og Kval, 2012). De er som følger:

1. Stemmerett, organisasjonsfrihet og ytringsfrihet for alle: Samfunnet må åpne for et meningsmangfold for å motvirke oligarki og sikre at velgerne har flere alternativer å stemme på.
2. Mangfold av informasjonskilder: Velgerne må ha tilgang på korrekt informasjon om samfunnsforhold og problemer for å kunne vurdere ulike kandidater som stiller til valg.
3. Fri konkurranse om stemmene: Partiene må kunne konkurrere på like vilkår om velgerne.
4. Frie og rettferdige valg: Organiseringen av valg må ikke diskriminere noen grupperinger eller velgere.
5. Folkevalgt innflytelse: De folkevalgte må ha reel innflytelse på statsstyringen, samt at valgene faktisk skal få følger for politikken som blir ført

I denne sammenheng er det også relevant å se på stater sin grad av demokrati målt opp mot hverandre, noe man gjerne gjør ved bruk av The Economist Intelligence Unit (EIU) sin Demokratiindeks. Indeksen rangerer demokratigraden til stater på en skala hvor ti poeng er den høyeste verdien, eller det mest demokratiske man kan oppnå etter indeksens berginger. EIU deler stater inn i fire kategorier: fungerende demokratier, ufullstendige demokratier, hybridregimer og nederst på rangstigen autoritære regimer (The Economist Intelligence Unit, u.å.). Beregningene til Demokratiindeksen baser seg på seks kategorier, nemlig: valgprosessen og pluralisme, menneskerettigheter, en regjerings funksjonsdyktighet, politisk deltakelse og politisk kultur. (Østerud, 2017).

1.3 Menneskerettighetene og dets aktører

Menneskerettighetene i dag er en rekke internasjonale tekster og avtaler, som alle har røtter i FNs verdenserklæring av 1948. Et felles utgangspunkt for disse er at alle mennesker er likeverdige, altså at de har en iboende verdi, og har like medfødte rettigheter til sentrale goder og friheter. Sentralt i disse rettighetene er at det som regel er enkeltindividene som har rettigheter, samt at de er universelle, noe som tilsier at de gjelder likt for alle uansett etnisitet, kultur, religion, hudfarge og så videre. I tillegg er det slik at menneskerettighetene, som i utgangspunktet er høytstående og likeverdige normer, gjelder for absolutt alle mennesker, inkludert de som bor i stater som ikke nødvendigvis har akseptert rettighetene (Mellbye og Kval, 2012).

Menneskerettighetene er vanlig å skille videre inn i tre kategorier, hvor den første er sivile og politiske rettigheter, som gjelder retten til å delta i valg, samt retten til liv, politiske rettigheter, frihet fra tortur, trosfrihet og ytringsfrihet. Det kan med andre ord være belegg for at det er en menneskerett å ha demokrati. Videre har man økonomiske og sosiale rettigheter, som legger opp til retten til eiendom, arbeid og rimelige arbeidsvilkår, samt retten til sosiale sikkerhetsgarantier, som utdannelse, beskyttelse mot sult, sosial trygget og helsetilbud. Til sist har man kulturelle rettigheter, som går ut på retten til en kulturell identitet og snakke sitt eget språk, samt rettigheter for medlemmer av ulike grupper, som for eksempel kvinner, barn, urfolk og kulturelle minoriteter. For denne oppgaven er riktignok sivile og politiske, samt økonomiske og sosiale rettigheter mest relevant (Mellbye og Kval, 2012).

Disse rettighetene har staten et særskilt ansvar å håndheve, og organer som Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) har sanksjonsmuligheter når menneskerettighetene eventuelt brytes. Selv med dette juridiske ansvaret til staten skjer det menneskerettighetsbrudd. Kjennetegn på stater med slike menneskerettighetsbrudd er blant annet at de er autoritære, har svake politiske institusjoner og korrupsjon, samt ulikhet og fattigdom. I tillegg er det internasjonale faktorer som kan spille inn ved menneskerettighetsbrudd, som ved ytre press fra stater, i tillegg til uenigheter om menneskerettighetenes innhold, vektlegging av statlig suverenitet og mangel på internasjonale sanksjonsmuligheter. Alle disse forholdene er på ulikt vis med på at det skjer menneskerettighetsbrudd i verden (Mellbye og Kval, 2012).

For å stanse slike menneskebrudd, og passe på at de i utgangspunktet ikke forekommer, har forskjellige aktører et ansvar. Dette gjelder på ikke-statlige aktører, som mediene og bedriftene, hvor deres ansvar er å sette menneskerettighetene på agendaen og rette kritikk mot menneskerettighetsbrudd. I tillegg har statlige aktører et særskilt ansvar for å sette menneskerettighetene på dagsorden, støtte humanitære organisasjoner, stabilisere og drive fredsbygging, samt at statene selv har et ansvar for å være pådriver for menneskerettighetene i FN, eller de Forente Nasjoner, og andre organisasjoner. Noen andre statlige aktører som har ansvar for menneskerettighetene er mellomstatlige organisasjoner, altså organisasjoner hvor avgjørelser må være enstemmige for å være bindene, som i NATO (North Atlantic Treaty Organization), og overnasjonale organisasjoner, hvor flertallets bestemmelse blir bindende for alle medlemslandene, som i EU (den Europeiske Union) og FNs sikkerhetsråd. Disse flertallene har riktignok modifikasjoner, som i FNs sikkerhetsråd hvor statene Storbritannia, USA, Frankrike, Russland og Kina har vetorett, altså at en av disse kan alene stoppe et vedtak som ellers ville blitt bindende for det store flertall av verdens stater (Mellbye og Kval, 2012).

1.4 Sustainable history thesis

Verden inneholder også flere teorier om menneskers politiske systemer, og en av dem er «Sustainable history thesis». Denne tesen er skrevet mye om av Nayef Al-Rodhan, som er et æresmedlem (Honorary fellow) ved St. Antony’s College ved universitetet i Oxford, og han beskriver den som et alternativ til Francis Fukuyamas «End of History»-teori. Fukuyamas teori, som kom til verden etter 1989 når demokratienes verdier var svært positivt tenkt om etter fallet av Berlinmuren, blant annet, legger til grunn at frihet og demokrati er uoppløselig vevd sammen. Dette argumenterer Al-Rodhan for at er feil, i lys av den arabiske våren blant annet, hvor det ikke nødvendigvis var politiske friheter de søkte, men visse grunnleggende behov, ifølge Al-Rodhan (2013). De grunnleggende behovene skriver Al-Rodhan om som verdighet (Dignity), eller en garanti for verdighet for alle mennesker, til alle tider og under alle omstendigheter. Dette innebærer at om en stat skal overleve må den beholde tilliten mellom statsledelsen og befolkningen i en slags samfunnskontrakt. Denne samfunnskontrakten gjør at det nærmest er naturlig, ifølge Al-Rodhan (2013), for stater å innføre noen minimumskrav for godt statsstyre (Good Governance), dersom de ønsker å unngå revolusjon. Disse kriteriene er at staten skal ha inkluderende institusjoner, som er godt befestet i både befolkningen og statsledelsen, samt at staten skal oppfylle menneskers verdighets-behov, som er: «reason, security, human rights, accountability, transparency, justice, opportunity, innovation and inclusiveness». Det er dermed ikke nødvendigvis slik at stater må bli demokratiske for å unngå revolusjon og sammenbrudd av staten, men at det innføres visse minstekrav, som menneskerettigheter og at staten skal være til å stole på (Al-Rodhan, 2013).

1.5 Clash of Civilizations

En annen teori som legger opp til at det ikke nødvendigvis er naturlig å ha demokrati er Samuel Huntingtons «Clash of Civilizations»-teori. Teorien går ut på at Huntington deler verden inn i, på det meste, ni sivilisasjoner med klare skiller når det gjelder religion, verdier og annet. Disse sivilisasjonene er: «vestlig, latin-amerikansk, afrikansk, islam, kinesisk, hinduistisk, kristen-ortodoks, buddhistisk og japansk», noe som vil si at stormakter som USA, Russland og Kina tilhører ulike sivilisasjoner, ifølge Huntington (Lundestad, 2006; Hendrikson, u.å.). Teorien legger også vekt på at globaliseringen, hvor mennesker fra disse ulike sivilisasjonene stadig oftere møter hverandre, tvinger frem klare definisjoner av ens egne kulturelle røtter (Lundestad, 2006).

2. Demokrati og menneskerettigheter i dag

2.1  Demokratiets posisjon i verden

For Vesten er slike røtter ofte også sentrert om demokrati, som både er et styresett og en menneskerettighet, som tidligere nevnt, og som «Freedom in the World 2018» rapporten under tittelen «Democracy in Crisis» gir oversikt over. I likhet med den tidligere nevnte Demokratiindeksen viser rapporten, her presentert ved et kart over verden, hvilke stater som er mer demokratiske, og hvilke som er mindre demokratiske. Freedom House (2018) sin rapport deler riktignok verden inn i tre, nemlig fri, delvis fri og ikke fri, i motsetning til Demokratiindeksen som har fire kategorier som også viser variasjon innad i disse kategoriene ved den tidligere nevnte skalaen som går opp til ti (The Economist Intelligence Unit, 2017; Østerud, 2017).

Begge disse indikatorene på statenes demokratigrad, og da også grad av frihet, viser hvor demokratiet står i dag. I «Freedom in the World 2018» kommer det frem at det er det tolvte året på rad med nedgang i frihet globalt, ved at 71 land i denne rapporten hadde gått ned når det gjelder politiske rettigheter og sivile rettigheter, eller sivile og politiske menneskerettigheter. Denne tilbakegangen gjelder også USA, hvor president Donald Trump sin administrasjon har til en viss grad underminert legitimiteten til media og rettsvesenet. USA har også, ifølge rapporten, trukket seg noe tilbake som en forkjemper for demokrati i verden (Freedom House, 2018). Andre større stater, som Russland og Kina, har blitt satt i «not free» båsen av Freedom House (2018), noe som også gjenspeiles i Demokratiindeksen hvor disse to statene er plassert i nederste kategori av demokrati grad, nemlig som autoritære regimer. Dette skyldes blant annet Russlands undertrykking av politiske motstandere til president Putin og Kinas stadig mer totalitære retning, med blant annet endringer i grunnloven som lar president Xi Jinping sitte så lenge han ønsker ved makten (Blakkisrud og Gjerde, 2015; The Economist, 2018).

I Europa er det også visse problemer knyttet til demokratiet. Det har nemlig i enkelte stater blitt en slags tillitskrise mellom den styrende eliten og befolkningen. Tillit er som nevnt essensielt for at enhver stat skal unngå revolusjon eller fundamentale endringer av statene (Østerud, 2017). Professor i statsvitenskap ved universitet i Oslo, Øyvind Østerud (2017), skriver i teksten Demokrati er mer enn valg at det både i USA og Europa har blitt en slik splittelse mellom de som styrer staten og resten av statens befolkning. Dette kan man blant annet se ved valget av Donald Trump i USA og Brexit i Storbritannia, som kan ansees som reaksjoner på en et mer fundamentalt problem, nemlig hva overnasjonalitet og globalisering kan føre med seg, ifølge Bøås og Sending (2018). Østerud (2017) poengterer blant annet at overnasjonale organisasjoner som EU begrenser mulighetene til befolkningen å ha direkte innflytelse områder som pengepolitikk, noe som også gjelder spesielt for innvandringsfeltet og svekket mulighet til arbeid i Brexit-situasjonen (Bøås og Sending, 2018). Slike tillitsproblemer i vestlige demokratier kan derfor se ut til å være knyttet til overnasjonalitet og globalisering, ifølge Østerud (2017), Bøås og Sending (2018).

2.2  Stater prioriterer ulike menneskerettigheter

I en mer globalisert verden er det heller ikke slik at alle stater prioriterer de samme menneskerettighetene. Det er blant annet vanlig å regne med Vesten som en slags forkjemper for demokratiet, og dermed også de tidligere nevnte sivile og politiske rettighetene som inneholder mye av det samme som et demokrati, om man ser til Robert Dahls minstekrav for demokratiet om retten til å delta ved valg, og så videre (Mellbye og Kval, 2012). «Freedom in the World 2018»-rapporten viser også at sivile og politiske rettigheter gjerne tilhører vestlige stater, som USA, Norge og Storbritannia og mange flere. I rapporten henvises det også, som nevnt, til USAs tilbaketrukkenhet som en forkjemper for demokrati (Freedom House, 2018). Når det gjelder økonomiske og sosiale rettigheter er dette noe som nødvendigvis ikke er lovfestet i vestlige land, ettersom om man hadde lovfestet retten til arbeid, for eksempel, ville det muligens brutt med deres tanker om markedsøkonomi, blant annet (Mellbye og Kval, 2012; Mellbye og Kval, 2018). Det kan derfor virke som vesten, og USA inkludert, prioriterer sivile og politiske menneskerettigheter (Mellbye og Kval, 2012; Nistad, 2012).

På den andre siden har man stater som Kina og Russland, som det virker som legger større vekt på økonomiske og sosiale menneskerettigheter enn sivile og politiske. Dette skyldes blant annet at de ikke tar til seg vestens kritikk av mangel på rettstat og frihet for befolkningen, samt at de velger å ikke innføre fullt demokrati, slik full innlemmelse av sivile og politiske rettigheter hadde krevd, og Kina legger heller fokuset på å få millioner ut av fattigdom (The Economist, 2013; The Economist, 2018; Blakkisrud og Gjerde, 2015). Russland har også hatt en betydelig økonomisk opptur under president Putins styringstid, noe som betyr at både Kina og Russland har klart å dra mange millioner ut av fattigdom, som blant annet sikrer de økonomiske og sosiale menneskerettighetene, som retten til beskyttelse mot sult og retten til arbeid (Mellbye og Kval, 2012). I tillegg har Putin, blant annet, vært hard mot grupper som homofile i sin verdiorienterte vending, noe som er brudd kulturelle menneskerettigheter (Blakkisrud og Gjerde, 2015; Holm, 2017; Mellbye og Kval, 2012).

2.3  Menneskerettigheter fra utsiden

Brudd på menneskerettigheter kan til tider bli alvorlige, og blant annet føre til drap. Dette har skjedd i konflikter som Libya hvor en borgerkrig ble svært blodig. I et forsøk på det som kalles humanitær intervensjon, etter «Responsibility to Protect»-initiativet fra FN, gikk NATO, med tillatelse fra FNs sikkerhetsråd, inn i Libya i 2011 for å, i utgangspunktet, stoppe bombing av sivile. Etter noen måneder endte denne intervensjonen med at den autoritære lederen i Libya, Muammar Gaddafi, ble drept (NRK, 2013). I likhet med det som skjedde i Afghanistan noen år tidligere skulle Vesten deretter innføre demokrati, men dette ser ikke ut til å ha gått etter planen. Østerud (2017) poengterer blant annet at det å styrte en autoritær ledelse ikke nødvendigvis betyr at staten blir demokratisk, men det kan tvert imot gi en ny borgerkrig og anarki innad i staten.

Dette, mener Østerud, kan ha grunnlag i mangel på velfungerende institusjoner i statene som skulle ha endring av styreform fra det autoritære og til det demokratiske. Han trekker frem at «det finnes … historiske eksempler på at demokrati kan innføres utenfra». Det gjelder for eksempel i Tyskland etter andre verdenskrig, ettersom det hadde en fortid som demokrati og at de hadde en «velfungerende byråkratisk tradisjon», ifølge det Østerud (2017) skriver.

3. Aktørenes evne til å fremme demokrati og menneskerettigheter

3.1  FN

Etter andre verdenskrig var det ikke bare demokratiet i Tyskland som ble gjennomført, men man innså også at det var et behov for både FN og menneskerettigheter. FN og menneskerettighetene er derfor tett knyttet sammen, noe intervensjonen i Libya også viste, ettersom den først måtte gjennom sikkerhetsrådet før NATO gikk inn i staten. FN er også en overnasjonal organisasjon som tidligere nevnt, men den er også bestående av medlemsland. Disse medlemslandene, da spesielt USA, Frankrike, Storbritannia, Kina og Russland, må også være enige i et vedtak for å det skal gå gjennom. Som tidligere vist prioriterer disse statene ulikt når det gjelder menneskerettigheter, noe som kan redusere FNs kapabilitet til å fremme demokrati og menneskerettigheter (Mellbye og Kval, 2012).

Det er nemlig sånn, som tidligere vist til, at Vesten (av sikkerhetsrådets fem faste medlemmer vil det si Storbritannia, Frankrike og USA) prioriterer sivile og politiske rettigheter, mens Russland og Kina ser ut til å prioritere økonomiske og sosiale (Mellbye og Kval, 2012; The Economist, 2018; Blakkisrud og Gjerde, 2015; Nistad, 2012). En slik splitt mellom sikkerhetsrådets fem faste medlemmer når det kommer til hvilke menneskerettigheter som skal prioriteres, noe som i utgangspunktet er en interessant diskusjon siden rettighetene er ment å være likeverdige, kan skape framtidige problemer når sikkerhetsrådet skal håndtere konflikter relatert til menneskerettighetene. For å eksemplifisere dette kan man se for seg en gitt konflikt hvor en stat undertrykker befolkningens ytringsfrihet. I denne sammenheng kan det tenkes at Frankrike, USA og Storbritannia hadde ønsket å sanksjonere eller til og med intervenere for å stoppe dette bruddet på de sivile og politiske menneskerettighetene. Kina og Russland, på en annen side, ville mest sannsynlig stemt mot, ettersom de også har brudd på sivile og politiske rettigheter av samme natur, samt at de prioriterer økonomiske og sosiale menneskerettigheter i stedet (Freedom House, 2018). Dette kan man også se for seg vil skje i saker som omhandler andre potensielle brudd på økonomiske og sosiale menneskerettigheter, som at ikke flere får arbeid i vesten, bare da at rollene til Vesten, Russland og Kina er snudd på hodet. Slike polariserte meninger hos statene med veto i FNs sikkerhetsråd kan potensielt lamme prosessen for å sikre og fremme menneskerettighetene, og dermed også demokratiet (Mellbye og Kval, 2012).

3.2  Hvorfor tenker statene ulikt om menneskerettighetene?

Når menneskerettighetene er såpass grunnleggende og statene skal ta et særskilt ansvar for dem, kan det muligens virke forunderlig at det virker som det er et skille mellom stater når det det gjelder hvilke menneskerettigheter de legger vekt på. Her kan det være nyttig å se tilbake til de to av de tidligere nevnte begrepene, nemlig «Sustainable history thesis» og «Clash of Civilizations».

Som Østerud (2017) også beskriver i Demokrati er mer enn valg er tillit og institusjoner essensielt for statene. Dette utdyper Al-Rodhan i forbindelse med «Sustainable history thesis», som nevnt tidligere, at gjelder for alle stater, ikke bare de demokratiske. Al-Rodhans ideer om verdighetsbehovet til mennesker sier, som nevnt, også at alle stater må innføre menneskerettigheter og ha inkluderende institusjoner for å overleve som stater (Al-Rodhan, 2013). Dette spesifiserer han blant annet mot Kina, hvor han sier at veldig krevende arbeidskår, forurensning og så videre, kan føre til revolusjon, om Kina ikke velger å få mer inkluderende institusjoner enn de har i dag (Al-Rodhan, 2014; Freedom House, 2018). Dette kan altså bety at det nærmest er naturlig for stater som i lavere grad har innført menneskerettigheter, som de sivile og politiske, gjør dette for å unngå revolusjon. En slik forklaringsmodell vil tilsi at det med tiden vil bli mer likhet mellom Vesten, Russland og Kina når det gjelder syn på menneskerettighetene.

På den andre siden har man «Clash of Civilizations» teorien som legger til grunn av disse mektige statene, som man kan hevde befinner seg i en nå noe mer multipolar verden grunnet Kinas og Russlands tidligere nevnte økonomiske vekst, blant annet, er fra ulike sivilisasjoner. Dette innebærer at de ulike synene på menneskerettigheter nærmest ligger i kulturen til vesten, Russland og Kina (Lundestad, 2006). En slik tankegang gjør det langt vanskeligere å komme til enighet dem imellom i FNs sikkerhetsråd, blant annet, ettersom det ligger i deres kultur å være uenige i slike spørsmål. Om man følger Huntingtons teori vil FNs, og for så vidt statenes, evne til å fremme demokrati og menneskerettigheter være svekket, ettersom konflikten mellom statene muligens går på ganske grunnleggende kulturelle nivåer.

3.3  Statene

Dette kan altså også svekke statenes evne til å fremme demokrati og menneskerettigheter. Hvis det er kulturelt betinget hva en stat prioriterer når det gjelder både demokrati og menneskerettigheter, kan det bli problematiske for demokratiet og de sivile og politiske menneskerettighetene spesielt at USA har trukket seg noe tilbake som en forkjemper for demokratiet, som tidligere nevnt.  I tillegg er det en utfordring at Vesten generelt sliter med mistillit i egen befolkning grunnet overnasjonalitet, som i utgangspunktet er nødvendig for at stater skal kunne samles om vedtak som kan svekke deres suverenitet i et anarkisk verdenssystem. Når da Russland og Kina i tillegg blir mektigere, som tidligere, nevnt blir totalen relativt slående (Mellbye og Kval, 2012; Brown og Ainley, 2009).

Siden både Russland og Kina prioriterer andre menneskerettigheter enn vesten, og at de heller ikke er demokratier, som man kan se ved Demokratiindeksen, «Freedom in the World 2018»-rapporten og Robert Dahls fem kriterier for demokrati, kan de tyde på at menneskerettighetene som vil bli fremmet er i endring i tråd med maktstrukturen i verden (The Economist Intelligence Unit, u.å.; Freedom House, 2018; Mellbye og Kval, 2012). Dette skyldes at når Russland og Kina får større innflytelse, og kan dermed være mer med på å sette agendaen når det det gjelder menneskerettighetene, er det godt mulig at det ikke kun er vestens sivile og politiske rettigheter, samt demokrati, som blir spredd i verden, men også mer autoritære styreformer, samt økonomiske og sosiale rettigheter. En slik endring som gir statene Russland og Kina mer makt, samtidig som USA trekker seg noe tilbake, kan bety at hvilke menneskerettigheter som fremmes blir andre enn det som har vært de siste årene hvor USA har styrt mye i en slags unipolar posisjon, i tillegg til at demokrati ikke vil bli fremmet når stater med autoritære styresett, som Kina og Russland får større makt (Berg, 2012; Mellbye og Kval, 2012; The Economist, 2018).

4. Konklusjon

For å konkludere kan man si at verden har endret seg slik at det ikke lenger er vestens syn på menneskerettighetene som dominerer alene når det gjelder hvilke som blir fremmet. Det er sannsynlig at sivile og politiske menneskerettigheter, samt demokrati, ikke vil bli vektlagt i noen stor grad av Kina og Russland når de skal være med på å sette dagsorden for menneskerettighetene. Det skal riktignok nevnes at USA, Russland og Kina har mulighet til å sette både menneskerettigheter og demokrati på agendaen, men, muligens på grunn av at de ifølge Huntingtons «Clash of Civilizations», er fra ulike sivilisasjoner. Dette kan riktignok endre seg, om man skal tro Al-Rodhans «Sustainable history thesis». Noe som derimot ikke ser ut til å endre seg med det første er FNs mangel på evne til å kunne fremme menneskerettigheter og demokrati, ettersom statene i sikkerhetsrådet er svært uenig på disse feltene.

Framover kan det virke som verden vil få større innslag av ulike syn på menneskerettighetene og ikke i hovedsak de sivile og politiske som Vesten ser ut til å ha prioritert, noe som kan bety at demokrati sprer seg mindre, noe Freedom in the World 2018-rapporten viste at allerede er i gang (Freedom House, 2018). I tillegg kan vestens mulighet til å fremme både demokrati og menneskerettigheter være noe svekket, ettersom deres egne demokratiske institusjoner mister tillit og deres forsøk på å intervenere i stater som Libya på basis av menneskerettighetene ikke har fungert etter planen, slik Øyvind Østerud (2017) legger opp til i Demokrati er mer enn valg (Mellbye og Kval, 2012; NRK, 2013). Akkurat hvordan de ulike aktørenes evne til å fremme demokrati og menneskerettigheter blir framover, er noe usikkert, men mye tyder på at det blir et større mangfold av meninger enn vestens rette linje mot styrking av demokrati, samt sivile og politiske rettigheter.

Kildeliste:

Al-Rodhan, Nayef. (2013). Moving away from the end of history to a sustainable history. Hentet 01.06.18 fra https://blog.politics.ox.ac.uk/moving-away-end-history-sustainable-history/

Al-Rodhan, Nayef. (2014). What is the future for the “China Governance Model”? Hentet 31.05.18 fra https://blog.politics.ox.ac.uk/future-china-governance-model/

Berg, Rolf O. (2012): USAs decline and fall. Hentet 31.05.18 fra https://www.minervanett.no/usas-decline-and-fall/

Blakkisrud, Helge og Gjerde, Kristian Lundby. (2015). Putins Russland. Hentet 31.05.18 fra http://www.nupi.no/Publikasjoner/Innsikt-og-kommentar/Hvor-hender-det/HHD-2015/Putins-Russland

Brown, John and Ainley, Kirsten. (2009). Understanding International Relations. Palgrave Macmillan.

Bøås, Morten og Sending, Ole Jacob. (2018). En verden av mistillit. Hentet 31.05.18 fra http://www.nupi.no/Skole/HHD-Artikler/2018/En-verden-av-mistillit

FN-sambandet. (2018). Parisavtalen. Hentet 31.05.18 fra https://www.fn.no/Om-FN/Avtaler/Miljoe-og-klima/Parisavtalen

Freedom House. (2018). Democracy in Crisis. Hentet 01.06.18 fra https://freedomhouse.org./report/freedom-world/freedom-world-2018

Furse, Tom. (2018). The rightward shift of U.S. foreign policy didn’t start with Trump. Hentet 31.05.18 fra https://blog.politics.ox.ac.uk/the-rightward-shift-of-u-s-foreign-policy-didnt-start-with-trump/

Hendrikson, Hollie. (u.å.). Summary of “The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order”. Hentet 01.06.18 fra https://www.beyondintractability.org/bksum/huntington-clash

Holgersen, Torgeir, Iversen, Morten og Kosberg, Eva. (2015). Ukrainakonflikten. Hentet 6. desember 2017 fra http://delta.cappelendamm.no/vgsamf/seksjon.html?kap=1228730

Holm, Minda. (2017). Det illiberale Europa. Hentet 31.05.18 fra http://www.nupi.no/Nyheter/Det-illiberale-Europa

Lanteigne, Marc. (2015). Hva skjer i Kina under Xi Jinping? Hentet 31.05.18 fra http://www.nupi.no/Skole/HHD-Artikler/2015/Hva-skjer-i-Kina-under-Xi-Jinping

Lundestad, Geir. (2006). Konflikt mellom sivilisasjoner. Hentet 01.06.18 fra https://www.aftenposten.no/meninger/i/Xbw2r/Konflikt-mellom-sivilisasjoner

Mellbye, Alex J. og Kval, Karl-Eirik. (2012). Politikk og makt. Oslo: Cappelen Damm.

Mellbye, Alex J. og Kval, Karl-Eirik. (2018). Politikk og makt. Oslo: Cappelen Damm.

Nistad, Bjørn. (2012). Rusten rettighetseksport. Hentet fra Klassekampen, 1. desember 2012, s. 33.

NRK. (2013). Brennpunkt: De gode bombene [Videoklipp]. Hentet 31.05.18 fra https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/MDUP11000513/12-03-2013

NRK. (2018). Debatten: Acer og EU [Videoklipp]. Hentet 31.05.18 fra https://tv.nrk.no/serie/debatten/NNFA51030118/01-03-2018

Røgeberg, Sven. (2016). Hva betyr institusjoner for vekst og framgang? Hentet 31.05.18 fra http://www.nupi.no/Skole/HHD-Artikler/2016/Hva-betyr-institusjoner-for-vekst-og-framgang

The Economist Intelligence Unit. (u.å.). Democracy Index 2017. Hentet 31.05.18 fra https://www.eiu.com/topic/democracy-index

The Economist. (2013). Towards the end of poverty. Hentet 31.05.18 fra https://www.economist.com/leaders/2013/06/01/towards-the-end-of-poverty

The Economist. (2018). How the West got China wrong. Hentet 31.05.18 fra https://www.economist.com/leaders/2018/03/01/how-the-west-got-china-wrong

Toje, Alse. (2018). Menneskerettighetene er i ferd med å bli et vern for kverulanter, nudister og avocado-entusiaster. Hentet 31.05.18 fra https://morgenbladet.no/ideer/2018/05/menneskerettighetene-ma-reddes-fra-sine-tilhengere-skriver-asle-toje

Weiss, Thomas G. og Wilkinson, Rorden. (Red.). (2014). International Organization and Global Governance. Routledge.

Østerud, Øyvind. (2017). Demokrati er mer enn valg. Hentet 31.05.18 fra http://www.nupi.no/Skole/HHD-Artikler/2017/Demokrati-er-mer-enn-valg