• Hvem er egentlig verdens mektigste kvinne?
• Hvordan kom hun til makten?
• Hva har hun betydd for Tyskland - og verden?
• Og hva skal hun gjøre nå?

Merkel har vært forbundskansler, tilsvarende statsminister i Norge, i EUs største og rikeste stat siden 2005. Hun har regjert samtidig som fire amerikanske og fire franske presidenter. Fem britiske og åtte italienske statsministre har kommet og gått. Hennes lange regjeringstid har gitt henne en erfaring og posisjon som er helt unik blant dagens internasjonale toppledere.  

Merkel er ikke bare den mest gjenkjennelige politikeren i verden, men også den mest respekterte viste en meningsmåling fra YouGov. Den ga henne de mest positive vurderingene av noen verdensledere i dag.

Etter 16 år ved makten etterlater hun seg et Tyskland som er blitt langt rikere, mer mangfoldig og mer engasjert i verden enn tidligere.

Hør vår podkast som oppsummerer artikkelen: 

• Spotify
• Acast
• Apple Podcasts

Hvem er Merkel?

Angela Merkel ble Tysklands første kvinnelige forbundskansler og den første fra det tidligere Øst-Tyskland. Hun er også den første kansleren som har regissert sin egen avgang og ikke stiller til gjenvalg. Hun får altså ikke sparken av det tyske folk.

Merkel har vunnet fire etterfølgende parlamentsvalg i 2005, 2009, 2013 og 2017. Fire gjenvalg er en sjelden tillit fra velgerne i et fritt demokrati, hvor de fleste regjeringer velges vekk etter en eller to perioder.

• Les også: Valget i Tyskland - også viktig for Norge!

Hennes personlige oppslutning har som hovedregel ligget langt høyere enn partiets. Derfor har hun vært det kristeligdemokratiske partiet CDUs fremste velgermagnet.

Tyskerne har gitt henne kallenavnet «Mutti», Moderen. For mange har hun vært garantisten for et trygt og stabilt Tyskland. Hun har aldri misbrukt sitt embete til personlig vinning, men har vært beundret for sin arbeidsdisiplin, ujålete personlighet og evne til å «lukte» folkemeningen - som hun ofte har føyd seg etter.

Dagens tyske førstegangsvelgere kjenner ingen annen regjeringssjef og bærer hennes navn: «generasjon Merkel». For unge tyske kvinner er hun et forbilde. Under henne har langt flere kvinner sluppet inn i maktens korridorer som tidligere var forbeholdt eldre menn. I dag vitses det om den lille gutten som spør: «Mamma, kan menn bli kanslere?».  

Merkels vei til makten

Angela Dorethea Kasner ble født i 1954 som prestedatter i et krigsherjet Tyskland som var delt i to. Hun tilbrakte sitt første leveår i Hamburg i «frie» demokratiske Vest-Tyskland, mens den «lukkede» nabostaten, Den tyske demokratiske republikk (DDR), også kjent som Øst-Tyskland, var styrt av kommunistpartiet under sterk påvirkning fra Sovjetunionen.

Religion hadde ingen plass i DDR, men var «opium for folket», ifølge Karl Marx. Angelas far, Horst Kasner, følte ansvaret for at religionen skulle overleve bak det såkalte «jernteppe» og flyttet derfor familien til den lille landsbyen Templin, nord for Berlin.

Angela vokste slik opp i et diktatur uten ytringsfrihet, frie demokratiske valg og reisefrihet.  

Hun studerte etter hvert realfag og tok doktorgrad i kvantefysikk. Før Berlin-murens fall 9. november 1989, hadde hun aldri besøkt Vesten eller sin fødeby Hamburg. Det fortelles at da hun var i USA for første gang, måtte hun bli vist hvordan et kredittkort fungerte.

Kun uker etter murens fall, engasjerte Merkel seg politisk, og høsten 1990 ble hun valgt inn i den første felles tyske Forbundsdagen, Tysklands storting. Der tok Tysklands samlingskansler, Helmut Kohl, henne under sine vinger og kalte henne for «jenta mi».

Som den yngste tyske minister noensinne ble hun ungdoms- og kvinneminister. Fire år senere ble hun miljøvernminister og det neste tiåret vant hun stadig mer sentrale poster i ledelsen av CDU. I 2000 ble hun partileder, og fem år senere fikk Tyskland sin første kvinnelige forbundskansler.

På sin vei til Kanslerkontoret utmanøvrerte den sterkt undervurderte Merkel både sin mentor Helmut Kohl, som måtte gå av etter en partifinansieringsskandale, og hans mange håpefulle «arveprinser». Kohls østtyske «jente» tok innersvingen på dem alle.

Hvordan har Merkel endret Tyskland?

Da Merkel tiltrådte i 2005, var Tyskland omtalt som «Europas syke mann». Landet hadde stor statsgjeld på grunn av kostnadene av gjenforeningen mellom Øst- og Vest-Tyskland. Nær fem millioner var arbeidsledige.

Ved hjelp av omstridte arbeidsmarkedsreformer fikk Merkel raskt bukt med arbeidsledigheten. Det styrket den tyske eksportindustrien og skapte en økonomisk vekst som har vedvart gjennom det meste av hennes 16 år.

Tyskland ble verdens fjerde største økonomi innen få år. Velstanden vokste – for noen. Andre måtte bære kostnadene av reformene med statssubsidierte kortidsjobber, midlertidige ansettelser og deltidsstillinger.

• Les også: Tyskland: Europas nye stormakt

Så selv om staten Tyskland er blitt rikere og arbeidsledigheten er halvert i løpet av Merkels regjeringsår, etterlater hun seg et Tyskland med større sosial ulikhet og økte forskjeller mellom rike og fattige. Over 3 millioner barn lever under fattigdomsgrensen.

I tillegg har Merkels ekstreme sparepolitikk ført landet inn i en «reformtørke», med manglende modernisering og offentlige investeringer i alt fra infrastruktur og digitalisering, til helse og utdanning.

Pandemien avdekket at tyske myndigheter fortsatt kommuniserer med faksmaskiner. Internett- og mobildekning er mangelfull i flere områder av landet.

Omstillingen til fornybar energi har også gått tregere enn de ambisjoner Merkel hadde for sin såkalte «Energiwende» (energisnuoperasjon).

Hun har riktignok støttet en mer offensiv klimapolitikk i EU og økt omstillingen til utslippsfri og fornybare energikilder som vind og sol hjemme. Men det tar tid.

Og med Merkels snuoperasjon i 2011 om å avvikle tysk kjernekraft innen 2022, er det en lang vei å gå før industrilandet og «eksportmaskinen» Tyskland kan holde tannhjulene i gang uten egen kullproduksjon og gassimport, blant annet fra Norge og Russland.

Høyreradikale strømninger

Merkel etterlater seg ikke bare et nytt Tyskland, men også et endret partisystem. De to store folkepartiene CDU og sosialdemokratene er svekket etter hele 12 år i en felles storkoalisjon. Regjeringssamarbeidet mellom det som i Norge tilsvarer Høyre og Arbeiderpartiet, har gitt økt rom for gamle småpartier med klart sakseierskap, og avfødt et helt nytt parti.

Høyreradikale Alternativ for Tyskland (AfD), ble dannet av euro-motstandere i 2013, men fikk for alvor vind i seilene under flyktningkrisen i 2015 da innvandringskritiske, anti-muslimske politikere kuppet partiet. Mot alle spådommer fikk også Tyskland et høyreradikalt parti.

Merkel ble de innvandringsfiendtlige kreftenes fremste hatobjekt. «Merkel må vekk», ble deres hovedparole. De buet henne ut med hatefulle slagord og hengte Merkel-dukker i lyktestolper.

Mens mange trodde Tyskland med sin nazi-fortid var vaksinert mot høyreekstreme strømninger, mener mange at det har gjort landet mer normalt i europeiske sammenheng. AfD har spesielt stor oppslutning i det tidligere Øst-Tyskland, hvor det er blitt et viktig protestparti.

Tyskland er likevel preget av mer politisk stabilitet og demokrati enn noen gang tidligere i landets historie. Det er trygghetssøkende tyskere flest takknemlige for. Det samme er Europa.

Hva har Merkel betydd for internasjonal politikk og samarbeid?

Internasjonalt har Merkel vunnet ry som en tålmodig og forsiktig krisehåndterer som lytter til sine partnere og søker kompromisser der det er mulig. Under hennes ledelse har Tyskland fått en nøkkelrolle som ikke har vært etterstrebet, men som skyldes landets økonomiske styrke og Merkels standhaftige forsøk på å håndtere mange europeiske og internasjonale kriser de siste 10-15 årene:

• I 2008 rullet den globale finanskrisen inn over Europa og skapte splittelser og uro i eurosamarbeidet.
• I 2014 erobret Russland Krimhalvøya fra Ukraina, og krisen endret forholdet til Europa fundamentalt.
• I 2015 skapte flyktningkrisen nye splittelser i EU og vind i seilene for høyrepopulistiske partier.
• I 2016 rokket Brexit ved tanken om at stater ikke kunne melde seg ut av EU.
• Samme år stemte amerikanerne frem Donald Trump til USAs 45. President. Trumps politikk med å sette «America First», rystet det transatlantiske forholdet, altså partnerskapet mellom Europa og USA, og stilte spørsmål ved NATOs overlevelse. Merkel ble utpekt til redningskvinnen. Det sies at det var president Barack Obama som overtalte henne til å ta et siste gjenvalg i 2017 fordi Trump hadde vunnet presidentvalget.

I 2020 fulgte pandemien og Merkels ettermæle vil for alltid vært knyttet til hennes rolle som «Krisekansler» og evne til å sørge for stabilitet i en tid med global uro.

• Les også: Er forholdet mellom USA og Europa svekka?

«Krisekansleren»

Det er likevel delte meninger om effektene av hennes krisehåndtering. Kritikerne mener at hennes skrittvise, undersøkende og metodiske problemløsning, døpt «Merkel-metoden», faktisk forsterket enkelte kriser, spesielt euro- og flyktningkrisen. Andre mener at Merkel var avgjørende for EUs overlevelse og samhold.

Under euro-krisen var Hellas og flere søreuropeiske euro-land truet av konkurs – og hele euroens fremtid sto på spill. Fellesmynten ble til slutt reddet, og de gjeldsrammede søreuropeiske landene fikk hjelp, men måtte godta tøffe tyske betingelser om redusert offentlig pengebruk.

Enkelte mener dette forlenget krisen, og i den mest opphetede perioden florerte plakater av Merkel med Hitler-bart i Athens gater.

Det er likevel håndteringen av flyktningebølgen fra Syria i 2015-16, som ble Merkels store styrkeprøve.

Hun handlet ut fra følelser og åpnet Tysklands grenser for nær en million flyktninger med de berømte ordene «Wir Schaffen das» (vi klarer det). Først ble hun bejublet for sin humanisme. «Wilkommenskultur» (velkomstkultur), ble det kalt. Etter hvert økte kritikken fra egne partifeller, så vel som nabolandene i EU. Oppslutningen om innvandringskritiske AfD økte. Og til slutt ble Merkel tvunget til å inngå en omstridt avtale med Tyrkias President Erdogan, som stanset fluktrutene mot en klekkelig betaling.

Forholdet til andre verdensledere

Erdogan er ikke den eneste autoritære makthaveren Merkel har måttet tekkes i et stadig mer stormaktsdominert internasjonalt samfunn.

Under Merkel er Kina blitt Tysklands største handelspartner. Tyske biler, verktøy og maskinvarer har funnet veien østover, og Merkel har årlig besøkt en stadig mektigere Xi Jinping. Hun har høstet motbør for at hun ikke åpent har kritisert Kinas brudd på minoritets- og menneskerettigheter.

Det motsatte har imidlertid preget hennes forhold til Russland. Etter anneksjonen av Krim, har Merkel gått i bresjen for EUs sanksjoner og aktivt støttet regimemotstandere og aktivister, som Aleksej Navalnyj.

Merkels forhold til Vladimir Putin er unikt. Deres hyppige samtaler på flytende russisk som hun lærte på skolen i DDR, eller tysk, som Putin lærte som KGB-agent i Dresden, er legendariske. Men felles språk, betyr ikke felles virkelighetsoppfatning. Hun har aldri lagt skjul på sin skepsis overfor Russlands mangeårige hersker. Det gjorde hun heller ikke overfor USAs kontroversielle president Donald Trump.

Hun var dypt rystet etter deres første møte våren 2017 og uttrykte sin sterke bekymring over at USA kunne stilte spørsmål ved at de kunne garantere for sikkerheten til Europa. «Tiden da vi kunne stole fullt ut på andre, er delvis over…», sa hun og konkluderte: «Vi europeere må virkelig ta skjebnen i egne hender». De to fant aldri tonen.

Hva etterlater Merkel seg?

I løpet av Merkels 16 år ved makten er Tyskland blitt for Europa det USA tidligere var for verden: en uunnværlig makt!

Uten tysk medvirkning, skjer det lite i EU. Det har samtidig gradvis utviklet seg en erkjennelse av at også Tyskland må ta økt ansvar for å forsvare etterkrigsperiodens internasjonale orden, med multilateralt samarbeid tuftet på rettstat, demokrati, frihandel og menneskerettigheter. 

Hjemme etterlater hun seg et rikere og mer mangfoldig Tyskland, hvor kvinner i maktposisjoner er blitt normalt. Men det er også et land med store økonomiske og sosiale forskjeller - mellom rik og fattig, mellom vesttyskere og østtyskere.

At den som overtar kanslerposten etter henne, var den som forsøkte å fremstille seg som mest lik henne under valgkampen - som var mest «merkelsk» - sier mye om hennes posisjon.

Og damen selv? Hun skal ifølge egne utsagn få seg litt søvn, gå lange turer utendørs og tenke nøye igjennom veien videre.