• Hva kjennetegnet verden da pandemien brøt ut?
• Hvordan har tidligere kriser forandret verden?
• Hvilke tendenser styrkes?
• Og hvilke tendenser svekkes?

Vi har observert det lenge: handelskriger, økonomiske sanksjoner, internasjonale normer, institusjoner og avtaler som svekkes eller faller fra hverandre, rivaliseringen mellom Kina og USA som hardner til og et lavmål av interesse for å løse problemer i internasjonalt fellesskap.  

Det var en slik verden vi befant oss i da pandemien traff oss. Det er ikke over. Det er fortsatt mye vi ikke vet om viruset og om utsiktene til bedre medisiner og vaksine. Det kan blusse opp igjen, mutere og bli langvarig. Derfor er det også vanskelig å bedømme pandemiens økonomiske, sosiale og politiske virkninger. Prediksjonene spriker så det holder. Men vi vet at kriser har en  Tendens  til å forsterke allerede eksisterende trender, særlig de krisene som rammer hardt.

Verden i endring

Store kriger forandrer verden så mye at man blir sittende med blanke ark når de er over.

Etter første verdenskrig (1914-1918) ble Europa-kartet totalt endret. Tre keiserdømmer gikk over ende (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland), Det ottomanske riket ble oppløst, Sovjetunionen og Jugoslavia kom til, og en rekke mindre stater ble dannet (Finland, Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkoslovakia). Taperne ble underlagt harde vilkår diktert av seierherrene.

Også andre verdenskrig (1939-1945) innebar et globalt sceneskifte, men nå ble taperne, Tyskland, Japan og deres allierte, hjulpet på fote igjen.

Og da den kalde krigen tok slutt, Sovjetunionen ble oppløst og Øst- og Vest-Tyskland ble samlet, ristet man av seg uenighetene og startet på nytt. Derfor kalles en etterkrigstid ofte en «mulighetenes tid» – på godt og vondt.

Etter første verdenskrig ble det på vondt. Det går en linje fra fredsslutningen til tysk  Revansjisme  og andre verdenskrig.

Etter andre verdenskrig på godt, med opprettelsen av De forente nasjoner (FN) og oppbyggingen av en regelstyrt verden med internasjonale  Institusjon  til å forvalte og forbedre regelverket.

På godt også etter den kalde krigens slutt. Da ble mulighetenes tid utnyttet til å samarbeide også med Russland. For første gang siden den kalde krigen startet, fungerte FNs sikkerhetsråd slik det skulle. De faste medlemmene – USA, Russland, Kina, Frankrike og Storbritannia – greide å samarbeide, og demokratiske verdier og styresett ble styrket på verdensbasis.

Koronakrisen

Som kjent ga koronakrisen et kraftig tilbakeslag for verdensøkonomien, og krisen har store konsekvenser for nasjonal og internasjonal politikk. Men selv om pandemien er dramatisk for mange land og påvirker så og si alle på kloden, skiller den seg fra andre store globale kriser, som for eksempel første og andre verdenskrig. Denne gangen faller ikke imperier, og store og små stater verken forsvinner eller blir slått sammen til nye. Dødstallene er også beskjedne sammenlignet med verdenskrigene, i hvert fall foreløpig: Hundretusener mot titalls millioner.

Det er mer naturlig å sammenligne den med de skjellsettende økonomiske krisene, i første rekke den store depresjonen rundt 1930 og finanskrisen i 2008.

Den store depresjonen på 30-tallet ga næring til nasjonalisme og fascisme som hadde røtter i fredsslutningen i 1918. Finanskrisen i 2008 styrket en økende protest mot  Globalisering . Populistiske strømninger hadde begynt å utfordre ansvarlige myndigheter, og krisen førte til lederskifte i mange land.

Trolig vil koronakrisen følge samme mønster. Den rammer med større kraft enn finanskrisen og vil mest sannsynlig videreføre og forsterke allerede eksisterende trender.

Epidemien vil helt sikkert få langsiktige konsekvenser. For å forstå hva den kan føre til, må vi ta utgangspunkt i hvordan den blir håndtert i dag.

Hvordan blir krisen håndtert?

Mange store problemer krever globale løsninger. Et farlig virus som sprer seg raskt over hele kloden kan sies å være selve definisjonen på en global utfordring.

Så lenge mennesker et eller annet sted er smittet er det en ulmende trussel mot noen og enhver. Derfor er det i alles interesse å bekjempe det der det blusser opp.

Men kapasiteten til å løse globale utfordringer er svekket, for verden sprekker opp i rivalisering mellom  Stormakt .

Over hele kloden er det stort sett statene som har håndtert krisen.

Tre faktorer har vært avgjørende for hvor godt de har taklet det: økonomisk styrke, beslutningskraft og tillit til styresmaktene.

Den første er ikke fullt så innlysende som mange tror. For eksempel: Vietnam, med beskjeden økonomi, men med betydelig gjennomføringskraft og et helsevesen over gjennomsnittet, har hatt suksess, mens det i USA og Storbritannia går dårlig, rikdommen til tross.

De to andre faktorene, beslutningskraft og tillit, er nøye forbundet med hverandre. Tilliten mellom styrende og styrte er en nøkkelfaktor. I Hong Kong hadde folk liten tillit til myndighetene da viruset kom (siden er det blitt verre), og byen slet derfor med effektiviteten i tiltakene. I Iran også: Mange ignorerte påbudet om å holde seg hjemme.

Demokrati  regjeringer har imidlertid vist gjennomføringskraft på lik linje med  Autoritært regime  som Kina. Forklaringen er nettopp høy grad av demokrati og tillit. I de nordiske landene har folk stolt på at anbefalingene fra myndighetene er riktige og viktige og oppført seg deretter. Flere mindre demokratiske land i Øst-Asia det samme. Dette viser at autoritære systemer ikke nødvendigvis er bedre rustet til å bekjempe pandemien enn demokratiske.

Koronaen synliggjør sterke og svake sider ved landenes styresett.

I Nord-Europa har sterke stater bygd inkluderende velferdssamfunn, noe som gir motstandskraft i krisetider. Pandemien har avdekket svakheter også her – for eksempel har den svenske eldreomsorgen vist seg svakere enn i nabolandene, noe som er med på å forklare de høye dødstallene i Sverige.

Men dette er stater som er godt rustet til å trekke lærdom av erfaringene og gjøre noe med det.

I USA, hvor koronaen har gjort landet til et utstillingsvindu for miserabelt styre, er det vanskeligere å se veien videre. Generelt vil kvaliteten på landenes styresett vise seg ikke bare i evnen til å bekjempe viruset, men også i evnen til å lære i ettertid.

Tendensene forsterkes

Nasjonalisme  og autoritære stater var på opptur og globaliseringen på nedtur da koronaen kom, og disse tendensene forsterkes nå.  

Globaliseringen vil ikke fortsette som før. Motstanden mot den økte etter finanskrisen, med voksende økonomiske ulikheter som et viktig bakteppe, og i møte med pandemien har statene satset på nasjonale tiltak. Berge seg den som kan. Det har kommet krav om mer selvberging, og om å minske avhengigheten av enkeltstater.

Samtidig vil mange jobbe for å styrke Verdens helseorganisasjon (WHO) og andre internasjonale aktører som jobber for felles løsninger. Men vi får vente å se: USA har meldt seg ut i protest, og i en rekke land har pandemien skapt større stemning for å bruke ressursene hjemme.

Både autoritære og demokratiske regjeringer har, som vi har sett, hatt blandet suksess med håndteringen av pandemien, men noen autoritære regjeringer har misbrukt anledningen til å bli enda mer autoritære, som i Ungarn, Filippinene, Kina, El Salvador og Uganda.

Da pandemien kom, hadde krig og klimaendringer drevet store folkemengder på flukt.  Nå forstørres dette problemet, for det er fattige land med dårlige helsesystemer som rammes hardest. Særlig de fattige blant de fattige – nok en gang. Mye uro vil følge, korrupte regjeringer vil slå ned på opptøyene eller kollapse, og mange vil søke seg vekk.        

Etter flyktningkrisen i 2015 ble holdningen til innvandring og  Migrant – flyktning  mer restriktiv over hele Europa.  Populisme  og nasjonalisme økte i omfang. Pandemien gir ny næring til disse bevegelsene, og når prioritet nummer én er å få hjulene i gang igjen og folk i arbeid, blir det lite stemning for liberal flyktningpolitikk. 

Geopolitikk  – særlig maktforskyvningene mellom USA og Kina – påvirkes også. Det har vært konflikt mellom kineserne og amerikanerne i flere år. Den har tiltatt under Trump og pandemien har gjort den verre. Et institutt som hører inn under Kinas øverste etterretningsorgan leverte nettopp en rapport til landets toppledelse hvor det uttrykkes frykt for at fiendskapen med USA kan ende i krig.

Men det vil nok bli unntak fra regelen. Ikke alle trender styrkes i kriser.

På den andre sida har pandemiens harde realiteter – tøffe sykdomsforløp, liv eller død – gjort at folk hører mer på eksperter og profesjonelle miljøer enn inkompetente og/eller populistiske ledere. I Brasil forsøkte president Jair Bolsonaro å bløffe seg gjennom krisen, men med lite hell. Og i Russland, hvor Putin først prøvde å spille ned alvoret i krisen, har oppslutningen om ham dalt. Etter finanskrisen i 2008 ble tilliten til eksperter svekket. Det har gitt populister nye muligheter det siste tiåret, men koronaen ser ut til å reversere dette.

En annen tendens, som ikke ser ut til å styrkes av koronakrisen, er klimasaken. Da pandemien kom, var interessen for klima og miljø økende både i Asia og Europa. Nå kommer disse sakene i skyggen av presserende økonomiske oppgaver. Spørsmålet er bare hvor lenge. Greier regjeringene å utnytte krisen til å omstille næringslivet slik at vi kommer ut på den andre siden med en miljøgevinst? Det rike Norge ser ikke ut til å greie det, og da er det liten grunn til å forvente at andre vil gjøre det.

Sluttord

Hovedtesen i denne teksten er at det som var på gang da pandemien kom, vil forsterkes. Det gjelder kritikken mot globaliseringen og styrkingen av staten. Det gjelder de restriktive holdningene til innvandring og flyktninger, i en tid da antall mennesker på flukt er historisk høyt. Det gjelder konflikten mellom USA og Kina, som også skader internasjonalt samarbeid generelt. Det er fortsatt uvisst om pandemien vil styrke oppslutningen om autoritære styresett.

Unntaket fra regelen er den fornyede troen på ekspertise, som kan stikke kjepper i hjulene for populistisk politikk.

Klimasaken blir satt på vent. Men i mellomtida må vi tilpasse oss noen miljøvennlige adferdsregler som kanskje vil vare ved etter at krisen er over.

Om dette og mye annet kan vi tro og mene, men ikke vite. Virkeligheten har iscenesatt et gigantisk eksperiment, og det vil være usikkerhet om utfallet i lang tid fremover.