• Hvorfor er det borgerkrig i Jemen?
• Hvordan har dette påvirket befolkningen?
• Hvilke parter er involvert i konflikten?
• Og er det en løsning i siktet?

Jemen virket på mange måter som en suksesshistorie etter den arabiske våren i 2011 som ledet til omveltninger i Midtøsten. Men suksessen skulle vise seg å bli kortvarig.

Det er to hovedpersoner i historien om  Borgerkrig i Jemen: tidligere president og nå avdøde Ali Abdullah Saleh, og nåværende president Abdrabbuh Mansour Hadi. Saleh hadde sittet ved makten i mange år da han gikk av etter demonstrasjoner og regionalt press, og visepresident Hadi tok over i 2012. I maktvakuumet som oppsto forsøkte den såkalte Houthi-bevegelsen, en aktør som vil bli beskrevet senere i teksten, å ta kontroll i hovedstaden Sanaa høsten 2014. Store deler av den jemenittiske hæren forholdt seg passive på grunn av sin lojalitet til tidligere president Saleh, som nå hadde alliert seg med nettopp houthiene for å vinne tilbake sin innflytelse. En annen politisk gruppering, al-Islah, gjorde motstand i Sanaa, men houthiene vant kampen og tok makten i hovedstaden.

President Hadi var nå isolert i Sanaa og hadde i prinsippet mistet sin makt. I februar 2015 klarte Hadi å rømme sørover til den store havnebyen Aden. Hadi samlet de lojale grupperingene han kunne finne, al-Islah, lokale stammer, hæravdelinger og aktivister som ville ha større selvstendighet for Sør-Jemen.

Snart utviklet situasjonen i Jemen seg til en maktkamp mellom araberstater. Hadi fikk støtte av Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. Disse statene anså nemlig Hadis fiender, houthiene, som iranske støttespillere. Det saudiarabiske flyvåpenet gjennomførte angrep og store militære styrker fra Emiratene ble satt inn på bakken, og sakte, men sikkert ble houthiene og deres allierte presset nordover. Siden har frontene sluttet å bevege seg og situasjonen er fastlåst. Midt oppe i dette har Jemen en lokalbefolkning som sulter. Barn dør av underernæring, og få ser veien ut av denne forferdelige situasjonen.

Sult og kolera

Allerede før borgerkrigen startet hadde Jemen mange utfordringer. Oljereservene var i ferd med å ebbe ut, og inntektene begynte å synke. I tillegg var drikkevannsforsyningen i mange byer dårlig, og helsevesenet var mangelfullt. Krigen har gjort disse problemene mye verre. Siden 2015 har to millioner barn måttet slutte på skolen. 2.500 skoler er ute av drift, og en tredel av disse skolene er blitt skadet i krigen. Luftangrepene fra Saudi-Arabia har såret mange sivile, og bomber har truffet både skoler og sykehus. Virkningen på økonomien er også stor,  Bruttonasjonalprodukt (BNP) har stupt med nesten 42 prosent de siste to årene.

I løpet av 2017 ble situasjonen enda verre. Saudi-Arabia innførte blokade av jemenittiske havner fordi houthiene skjøt missiler mot saudiarabiske mål, blant annet hovedstaden Riyadh. Etter press fra USA ble blokaden lettet noe, men bistandsorganisasjoner hadde likevel problemer med å få inn mat til den sultende befolkningen på grunn av omfattende kontroller. Blokaden er i dag opphevet, men fortsatt gjør kontroller det vanskelig å få inn tilstrekkelig mat i tide – og nå er lagrene er tomme. Matvaresituasjonen er alvorlig. Bare 57 prosent av importbehovet til Jemen ble dekket i mars 2018, og FN regner med at 22 millioner mennesker trenger humanitær hjelp, inkludert 1,8 millioner underernærte barn. Under halvparten av sykehusene og helseklinikkene fungerer, noe som betyr at over 15 millioner jemenitter er uten tilgang til helsehjelp. I hele Jemens østlige del har kolera, en livstruende diarésykdom, spredd seg raskt, og bare 45 prosent av befolkningen har tilgang til rent vann. I tillegg til alt dette er tre millioner mennesker internt fordrevne, flyktninger i eget land. FN-organet OCHA kaller situasjonen i Jemen den største humanitære krisen i verden. Jemens sårbarhet før konflikten brøt ut kan føre til at virkningene av krigen blir langvarige også etter en eventuell fredsavtale.

Men en fungerende avtale ser ikke ut til å være rett rundt hjørnet. Det siste året har det vært trefninger også mellom allierte. Det betyr at humanitære aktører også får problemer i det som er blitt kategorisert som trygge områder. De mange partene, de løse alliansene og de utenlandske innblandingene gjør situasjonen svært kompleks.

Houthiene og deres allierte

Kompliserte og skiftende allianser preger den jemenittiske borgerkrigen, og Houthi-bevegelsen er en viktig del. Men hvem er så houthiene? Bevegelsen oppsto rundt Hussein Badreddin al-Houthi, og har tatt navnet fra hans familie. Al-Houthi kom fra en viktig sjiamuslimsk familie i Jemen. Sjiamuslimene, som utgjør rundt 35 prosent av befolkningen, har aldri vært diskriminerte og har hatt fremtredende verv i staten, men saudiarabisk sunnimuslimsk misjonsvirksomhet gjorde dem nervøse utover 90-tallet. De følte at religionen deres var truet.

I 2003 beskyldte demonstranter president Saleh, presidenten som ble avsatt under den arabiske våren, for å være for pro-saudiarabisk og USA-vennlig. Saleh prøvde å arrestere Hussein Badreddin al-Houthi, som til slutt ble drept. Det vekslet mellom kamper og fredsavtaler og våpenhviler mellom houthiene og landets militære styrker i noen år, men i perioden 2009-2010 ble kamphandlingene enda hardere. Nabolandet Saudi-Arabia  Intervensjon med luftstyrker på daværende president Salehs side. Saudiaraberne gjorde dette fordi de var redde for spredning av konflikten, men også i frykt for at fienden Iran skulle få innflytelse i Jemen.

Da den nåværende konflikten startet, var houthiene blitt allierte med president Saleh. Saleh hadde også mange lojalister i den jemenittiske hæren og store deler av denne hæren sloss derfor enten for houthiene eller holdt seg nøytrale i den første fasen av konflikten. Men i desember 2017, da Saleh forsøkte å bytte side igjen ved å alliere seg med Saudi-Arabia, ble han drept av Houthi-bevegelsen. Kort oppsummert gikk tidligere president Saleh fra å være houthienes fiende, til å bli deres allierte, og til slutt å bli drept av dem.  

Houthiene er også støttet av Iran, og siden 2015 har det vært en økning av våpensmugling fra Iran gjennom Jemens østlige provinser. Houthiene er likevel langt fra avhengig av iransk støtte og fører en relativt selvstendig politikk. De har i stor grad benyttet seg av betaling for å få lojale støttespillere og har benyttet skatteinntektene fra områdene de kontrollerte, de mest folkerike delene av Jemen, til å kjøpe lojalitet i hæren og i flere mektige nordlige stammer. Dette betød at mange hæravdelinger forble lojale til houthiene etter Salehs død, og slik har de fortsatt allierte som er viktig for deres krigføring.

President Hadis løse allianse

President Hadi, på sin side, måtte samle allierte under sin flukt fra Sanaa til Aden i 2015. Noen allierte kom fort. En av disse var al-Islah, som hadde sloss mot houthiene allerede i 2013, før borgerkrigen brøt ut. Al-Islah var en fraksjonert organisasjon som kjempet for en sterk sentral stat og som hadde sympatisører i hæren.

Men al-Islah var langt ifra nok til å stoppe houthiene. Hadi måtte også prøve å få med seg allierte fra Sør-Jemen etter at han mer eller mindre ble drevet ut fra nordjemenittiske områder. Problemet til mange lokale styrker i sør, som al-Hirak, var at de stort sett kjempet for selvstyre eller løsrivelse. Hadi måtte dermed søke støtte fra grupper som var for en oppløsning av Jemen.

Hadi satt dermed med to meget ulike grupper av allierte, a-Islah, som ville ha en sentralisert stat, og al-Hirak, som ville ha selvstendighet for provinsene i sør. Denne forvirrede alliansen var i utgangspunktet for svak for at Hadi skulle vinne fram. Saudi-Arabia så det derfor som nødvendig å sette sammen en allianse av araberstater som intervenerte. Det er rollen til Saudi-Arabia som er blitt mest framhevet i norske medier, men over tid var det en annen araberstat som spilte en større rolle, nemlig De forente arabiske emirater. Mens saudiaraberne i hovedsak benyttet seg av luftstyrker, i noen tilfeller også marinen, stilte Emiratene med større bakkestyrker. Emiratene satte også opp sine egne militser og støttet al-Hirak, kanskje fordi de var viktigst på bakken. Dette gjorde Hadis jobb med å holde alliansen samlet, enda vanskeligere. Aktivister i al-Hirak, fikk dermed styrken til å stå imot Hadi. Emiratene, som i motsetning i Saudi-Arabia er sterkt motstandere av  Islamister , undergravde til slutt alliansen ved å arrestere medlemmer av al-Islah.

I april i 2017 tilspisset konflikten seg da Hadi sparket guvernøren i Aden. Dette skapte protester og førte til at guvernøren stiftet Southern Transitional Council (STC), med utspring fra al-Hirak-bevegelsen og mottok støtte fra Emiratene. Saudi Arabia støttet imidlertid fortsatt Hadi, og spenningen i Aden mellom Saudi-Arabia og Emiratene er sterk også i dag. President Hadi er nå svak og handlingslammet og må basere seg på allierte som er fiender med hverandre, og til dels også fiendtlige mot ham.

Al Qaida  på Den arabiske halvøy, den lokale al-Qaida-organisasjonen, kompliserer situasjonen ytterligere. Emiratene har, delvis på grunn av sin anti-islamistiske agenda, slått hardt ned på al-Qaida, men det er fortsatt steder i Jemen som terrororganisasjonen kontrollerer.

Kan det bli fred?

Som du nå har lest, er borgerkrigen i Jemen en ytterst komplisert konflikt. Krigen er ikke mellom to parter, men snarere mellom to løse allianser som i noen tilfeller har slåss mot hverandre og som har motstridende interesser.

På den ene siden står president Hadi, Saudi-Arabia fremste allierte, som i prinsippet har mistet sin posisjon som landets leder. Vi har også Emiratene som har fått større og større makt i Sør-Jemen, som støtter STC og al-Hirak, og som nå blir ansett som okkupanter av mange jemenitter. Al-Islah samarbeider med Saudi-Arabia, men har et problematisk forhold til Emiratene. Det er denne fragmenterte alliansen som står mot houthiene i nord og deres allierte Iran. Houthiene er i dag mer samlet enn tidligere, men deres allierte, tidligere Saleh-lojale avdelinger i de lokale stammene i nord og i den jemenittiske hæren, har vist at de kan skifte side. Det er nå klarere og klarere at houthiene ikke greier å overmanne den sørlige alliansen de sloss mot.

Frontene har stivnet og ikke beveget seg mye det siste året. Situasjonen er fastlåst. På en side kan dette være positivt, hvis partene forstår at krigen ikke gir resultater, og det er fremskritt i en pågående fredsprosess mellom Saudi-Arabia og houthiene. På den andre siden er det mange involverte parter som kan ødelegge en potensiell fred. Svake allianser kan fort sprekke, og nye konflikter kan oppstå internt i etablerte grupperinger. Midt oppe i dette lider sivilbefolkningen.