• Hvem var reformatoren Martin Luther?
• Hva sto han for? Hva ville han?
• Hvilke virkninger fikk reformasjonen?
• Hvilke spor etter Luther kan vi se i dag?

Martin Luther ble født den 10. november 1483 i Eisleben, en liten landsby nær Wittenberg. Faren drev en sølv- og kobbergruve, og familien var velstående. Martin var utpekt til å ta over etter faren og skulle bli jurist. Han fikk en streng oppdragelse, der pisken ble brukt flittig – noe som preget ham for livet.

Allerede som svært ung var det klart at Marin Luther var enestående begavet. Som 19-åring ble han innskrevet ved Universitetet i Erfurt, et av de fremste lærestedene i Det tyske riket. Der gjorde han lynkarriere innen teologi, språk, historie og filosofi. Men faren hadde altså bestemt hans karriere, og i 1505 startet Martin Luther sine studier i jus. Men denne sommeren skjedde det noe som forandret alt: 

På vei tilbake til Erfurt etter et besøk hos foreldrene ble Martin Luther overrasket av et voldsomt lyn- og tordenvær. I dødsangst ropte han: «Hjelp meg, Santa Anna. Jeg vil bli munk». Og da han kom tilbake til universitetet solgte han jusbøkene og alt han eide og gikk i kloster.

Det Luther opplevde i Augustiner-klosteret i Erfurt bidro sterkt til hans kritiske holdning til pavekirken. «Det var en konkurranse i fromhet og selvpine, med mye misunnelse og smisking», skriver han. Oppholdet førte ham inn i en avgrunnsdyp livskrise, der han opplevde sin plass i kirken som stadig mer meningsløs.

Tro og nåde

Et sentralt begrep på Luthers tid var skjærsilden, en «mellomstasjon» mellom døden og himmelen, der menneskene måtte gjøre opp for sine synder før de fikk møte Gud. Dette var en teologisk forestilling med røtter tilbake til 500-tallet, men på 1400-tallet utviklet kirken et system med «avlat». Der kunne den troende forkorte tiden i skjærsilden ved å betale penger til kirken, altså kjøpe seg til frelse og syndsforlatelse.

Pavekirken hevdet at da Kristus døde for å frelse menneskene etterlot han seg en skatt, som kirken forvaltet. Dermed mente kirken at den hadde rett til å «selge frelse» til de troende. Men Luther fant intet belegg for dette i Bibelen, og han stemplet avlatshandelen som svindel.

Ifølge den stridbare munken var det bare Gud selv som kunne frelse et menneske. «Det hjelper ikke å be, ofre, gjøre gode gjerninger eller kjøpe avlatsbrev», slo han fast. Og han formulerte den viktigste setningen i sin teologi, det vi i dag kaller protestantismen: Sola grazie – sola fide. Bare ved Guds nåde og ved tro kan man bli frelst.

Wittenberg – de 95 tesene

I 1508 flyttet Martin Luther til Wittenberg, en landsby med bare rundt 200 sjeler. Men den vokste raskt. For kurfyrsten av Sachsen, Fredrik den vise, ville nemlig skape et kirkesenter og en universitetsby her. Fredrik var den mektigste fyrsten i Det tyske riket, og han skulle få enorm betydning som støttespiller for mannen som snart skulle starte en revolusjon.

Fredriks nærmeste medarbeider var den store teologen, Johannes von Staupitz, en mann som delte Luthers kritiske syn på utviklingen innen pavekriken. Staupitz hadde som oppgave å få ledende åndsmennesker til å flytte til Wittenberg, og han ba Luther om å bli prest i landsbyen. De to ble nære medarbeidere, og Luther fikk et spesielt oppdrag: Å reise til pavens by, Roma og tale paven til rette. 

På denne tiden mente Luther at avlatshandelen var noe som ble drevet bak pavens rygg, og han håpet å få møte Hans hellighet – den mektige renessansepaven Julius 2. Men oppholdet i Roma ble en skuffelse. «Jeg møtte mange «troende», men lite tro», skrev Luther senere. Og paven så han ingenting til.

Oppholdet i Roma bekreftet Martin Luthers oppfatning om at kirken var på gal vei, og hans kritikk ble stadig hardere. Han var nå 28 år og steg raskt i gradene i Wittenberg. Der ble han professor ved universitetet og var allerede en uvanlig karismatisk og populær predikant, som prekte ofte og gjerne.

Likevel virket det håpløst å få endret pavekirken. Med maktmidler som store eiendommer og mye penger, muligheten til å bannlyse og inkvisisjonen virket den usårbar. Selv keisere og konger hadde fått føle pavens makt, og tusener hadde betalt med sine liv. En av dem var reformatoren Jan Hus, som var blitt brent på bålet i Praha hundre år tidligere. Luther hatet inkvisisjonens håndlangere, og kalte dem «fromme mordere». 

Det var altså en livsfarlig fiende Martin Luther satte seg opp mot, da han i oktober 1517 forfattet 95 såkalte teser, som ble hengt opp på døra (omdiskutert) til byens største kirke, Slottskirken. Dokumentet var i all hovedsak en kritikk av avlatshandelen, men også av kirkens virksomhet generelt. Luther sendte også tesene til en rekke kirkeledere.

Mottakelsen av tesene

Den første reaksjonen fra kirken var taushet. Men snart rant hatet over. «Luthers teser er rent kjetteri.» erklærte avlatshandleren og inkvisitoren Johann Tetzel og sa at han lengtet etter å «se Luther i kjetterhatt stige til himmels». Luther var selv overbevist om at han kom til å bli brent på bålet.

Men samtidig spredte tesene seg som ild i tørt gras blant vanlige folk i Tyskland. Flere forlag trykket teksten, og mange gledet seg over at noen satte navn på misbruket av Gud og kirkens maktmisbruk. Noen steder begynte faktisk avlatshandelen å avta. Luther fikk valget: Å fornekte sine meninger, eller bli brent på bålet.

Det store spørsmålet er hvordan Luther kunne overleve en kamp mot så mektige fiender, etter at tusener var blitt brent på bålet for langt mindre alvorlige angrep mot pavekirken.

Europeisk maktspill

Europas to mektigste menn på denne tiden var paven i Roma og keiseren av Det tysk-romerske riket. Keiserens (Karl 5) viktigste maktbase var Det tyske riket, som på denne tiden var et lappeteppe av store og små fyrstedømmer. Det var fyrstene som valgte keiseren, og noen av dem var så mektige at selv ikke paven i Roma kunne røre dem. 

Den mektigste var Fredrik den vise av Sachsen. Han støttet Luthers kritikk mot pavekirken og brukte sin makt for å beskytte ham. Når det gjaldt sluhet og maktspill måtte selv paven og hans menn gi tapt for fyrsten i Wittenberg.

I oktober 1518 startet riksdagen i Augsburg, der både keiseren og pavens fremste representanter var til stede. Hensikten var å få Martin Luther til å trekke tilbake sin kritikk av kirken, men han nektet å bøye seg. Likevel fikk han reise tilbake til Wittenberg, etter at Fredrik de vise hadde fått garantier for hans sikkerhet fra keiseren selv.

Lyst i bann

Men pavekirken fortsatte presset mot Luther, og i 1521 blir han erklært som kjetter og lyst i bann av paven i Roma. Det var dermed klart for å starte en prosess for å brenne ham på bålet, og riksdagen i Worms, våren 1521, skulle bli det endelige oppgjøret med opprøreren.

Men også denne gangen nektet han å si det forløsende ordet «revoca», altså trekke tilbake det han hadde sagt og skrevet. I stedet kom han med en av de mest berømte uttalelser i europeisk historie: «Her står jeg og kan ikke annet. Gud hjelpe meg, amen!». Dermed erklærte keiseren ham som fredløs, og alle som ville kunne nå drepe ham.

Men Fredrik den vise var nok en gang den slueste. Da Luther var på vei fra Worms lot fyrsten noen av sine menn bortføre ham, og han ble brakt til fyrstens slott Wartburgved Eisenach. Der var han i sikkerhet og kunne fortsette sitt arbeid i det stille.

Under oppholdet på Wartburg utførte Martin Luther et arbeid som fikk enorm betydning for kirken og for tysk kultur. Han oversatte det nye testamentet fra gresk til tysk – et kjempearbeid, som ble gjort på bare 11 uker. Verket ble et av de viktigste som er skrevet på tysk.

Bondeopprøret

Mens Luther er på Wartburg skjer det dramatiske ting blant tilhengerne hans. Noen av dem oppfatter opprøret mot pavekirken som et oppgjør med hele det bestående samfunnet. Studenter plyndrer husene til kirkens menn, og munker forlater klostrene i stort antall.

Luther er forferdet over det som skjer, men opprørerne hører ikke på ham. Han forlater Wartburg og tar opp kampen mot opprørerne. Han erklærer at dødsstraff er nødvendig for å opprettholde samfunnets orden.

Bondeopprøret (1524) ble ledet av Luthers tidligere elev Thomas Müntzer. Bondehæren går berserk i det sørlige Tyskland – brenner og plyndrer og dreper for fote.  I mai 1525 har hæren vokst til rundt 10 000 mann, og det kommer til et avgjørende slag ved Frankenhausen (i dag i delstaten Thüringen.) I dette slaget er makthavernes styrker klart overlegne, og bøndene blir slaktet ned til siste mann.

En ny kirke oppstår

Bondekrigen var et hardt slag for Luther, og han ble beskyldt for å falle sine egne tilhengere i ryggen. Samtidig gikk pavekirken grusomt fram mot dem som støttet ham. Luther-bibelen ble forbudt, og både utgivere og lesere ble hardt straffet. Alt er blitt annerledes enn han ønsket.

Han ønsket å endre pavekirken, men innser nå at bruddet er et faktum og at en ny kirke har oppstått i Europa. Mange av de tyske fyrstene har allerede sluttet seg til protestantismen, og det blir stadig flere. Samtidig blir Luthers skrifter spredd i enorme opplag, og Bibelen når ut til vanlige troende i et omfang som aldri før i historien. Den raske spredningen blir godt hjulpet av at boktrykkerkunsten var oppfunnet og stadig forbedret på slutten av 1400-tallet.

Luther selv forbløffet sine tilhengere da han oppga sølibatet og giftet seg med den tidligere nonnen Katharina von Bora og fikk flere barn. Men selv om han var en levende legende, ble de siste årene av hans liv en trist tid med store helseproblemer. Han døde av hjerteinfarkt den i 1546 i Eisleben – 63 år gammel.

En omstridt mann som forandret Europa

Martin Luther var på alle måter en stridens mann, med et mot som er vanskelig å fatte. Og i ettertid er vel de fleste europeere enige om at hans opprør var rimelig og rettferdig. Men på ett område er han blitt kraftig fordømt: Synet på jødene.

Noen av Luthers skrifter om jødene er rystende anti-semittisme. Særlig gjelder dette boken «Om jødene og deres løgner». Her oppfordrer Luther folk til å brenne synagoger og jødiske skoler. Disse oppfordringene har gjort ubotelig skade, og de ble brukt av Hitler-regimet før og under andre verdenskrig.

Det er likevel grunn til å minne om at Luthers jødefiendtlig skrifter lå på et annet plan enn det folk oppfatter i dag. Det var ingen jødisk befolkning i Wittenberg på hans tid, og han baserte sitt jødesyn på det han leste i det gamle testamentet.

Luthers skrifter om jødene er en viktig årsak til at han er omstridt blant dagens tyskere. Mange mener at han var «spissborgerlig, fanatisk og intolerant», selv om han hylles over hele verden som «en stor tysker og europeer». 

Få europeere har skapt større endringer på vårt kontinent enn Martin Luther. Hans åndelige revolusjon splittet Europa og førte til blodige religionskriger. Men den var også en voldsom oppmuntring for millioner av mennesker. Syndsforlatelse var ikke lenger avhengig av at man hadde penger til å kjøpe seg avlatsbrev. Frelsen ble nå heller avhengig av Guds nåde og hvor sterk og fast man var i troen.

Luther-bibelen fikk enorm betydning for utviklingen av et felles tysk skriftspråk, noe som bidro sterkt til en nasjonal bevisstgjøring blant tyskerne. Oversettelsen til tysk innebar i seg selv en sterk folkeliggjøring – folk kunne nå selv tilegne seg Bibelens tekster uten at de utelukkende måtte formidles av et opphøyd presteskap.

Reformasjonen (se fakta) er også blitt framhevet som en viktig delårsak til framveksten av kapitalismen. Den tyske sosiologen Max Weber skriver i sin bok Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd at «den kapitalistiske ånd springer ut av en protestantisk pliktetikk». I den økte bibellesningen lå det også en sterk vektlegging av behovet for og betydningen av opplæring og utdanning.

Martin Luther var i tillegg en av historiens største salmediktere. Mest kjent er den såkalte reformasjonshymnen, «Vår Gud han er så fast en borg». Salmene er i dag kjent over hele verden, og de har bidratt mye til å bringe kirken og religionen nærmere folket. 

Martin Luther er en forhatt mann i den katolske kirkens historie. Likevel har hans opprør ført til mye positivt for pavekirken. For å møte Luthers reformasjon satte den i verk en såkalt «motreformasjon» – en religiøs og kulturell offensiv der noen av historiens fremste kunstnere bidro. Dette var en fornyelse som har vært til stort gagn for den katolske kirken.