Frankrike og EU: mer fornuft enn kjærlighet
Personer
- Hvilke krefter i Frankrike har vært pådrivere for franske posisjoner i EU?
- Hva har skjedd med den tysk-franske motoren i EU-utviklingen?
- Er velgere flest og eliter i Frankrike opptatt av samme politiske spørsmål?
- Hvordan og hvorfor har fransk EU-politikk skiftet tyngdepunkt i seinere år?
Trosbaserte eliter
Den franske eliten har sågar ofte sett europeisk Integrasjon som noe man skal tro sterkt på – ikke bare rasjonelt erkjenne som viktig. Tre grunnsetninger er stadig avgjørende for den franske politiske og administrative eliten:
- EU må ha en kjerne med de store medlemslandene som ledere. Frankrike og Tyskland må sammen spille rollen som EUs motor.
- EU må handle om mer enn økonomi og det Indre marked . EU må stadig utvikles som et politisk prosjekt. Det inkluderer både en felles utenrikspolitikk og en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk. Et sterkt Europa må bestå av alt dette.
- EU må styres gjennom en kombinasjon av Overnasjonal - mellomstatlig institusjoner.
De dramatiske endringene i Europa i 1989–1990 kolliderte med dette elitesynet på EU. Sovjetunionens kollaps og Tysklands gjenforening reiste mange spørsmål: Innebar dette slutt på den tiden da Tyskland og Frankrike – med sine forskjellige styrker og svakheter – sammen kunne lede utviklingen av EU? Er det en motsetning mellom de franske ideene om et sterkt Europa og en rask utvidelse mot øst? En utvidelse vil jo i stor grad medvirke til at EU blir mer av et rent markedsdrevet prosjekt og mindre av en tett politisk union etter fransk oppskrift, var tanken.
Med Maastricht-traktaten fra1992 sluttet mange å tro på en slags befolkningens stilltiende aksept av at elitene arbeider for en stadig tettere union til beste for alle. Europeisk integrasjon var inntil da først og fremst blitt sett som noe teknisk og med liten betydning for folks liv. Nå ble EU-saker mer politiserte, samtidig som EU-skepsis ble en etablert del av det politiske landskapet, både på høyre- og venstresiden. Folkeavstemningen om Maastricht-traktaten i 1992 endte med et svært knapt ja-flertall (51 %) i Frankrike.
Tretten år seinere (2005) tok det franske folket et skritt i den andre retningen og stemte nei (54 %) til forslaget om en felles europeisk grunnlov. Motstand mot Europa ble nå en vanligere holdning i valg og bidro til å legitimere partier på ytterfløyene. Valget til Europaparlamentet i 2014 ble en triumf for partiet Nasjonal Front på ytre høyre fløy. Det ble landets største parti og fikk 23 av de 72 plassene Frankrike har i EU-parlamentet.
Nasjonal Front baserte sin valgkamp på et forslag om å melde Frankrike ut av eurosamarbeidet, i tillegg til slagord om at EU bidrar til å ta livet av den franske velferdsstaten. Partiet tok dessuten til orde mot Globalisering negative innvirkning på det franske arbeidsmarkedet, der 10,4 % var arbeidsledige i 2014. Denne politiske linjen har vunnet stor gjenklang blant franske industriarbeidere, som tradisjonelt har stemt på venstrepartier. Anklager om at EUs politikk fører til flere illegale innvandrere, og dermed truer velferdsstaten, er et argument Nasjonal Front bruker ofte.
Endret fokus og vanskelig balansegang
EU-skepsisen i Frankrike har forlatt linjen til tidligere president Charles de Gaulle og hans følgere. Den gangen handlet kritikk av EU-prosjektet mest om å bevare den nasjonale selvråderetten. Nasjonal Front legger mer vekt på økonomiske og sosiale argumenter. I 2014 gikk 55 % av det franske bruttonasjonalproduktet fortsatt til offentlige utgifter, til tross for et offentlig underskudd og en statsgjeld som overskrider reglene i EU-traktater og København-kriteriene.
Dette skaper en utålelig situasjon for enhver regjering i Frankrike. For en sosialistisk regjering, som den sittende regjeringen ledet av Manuel Valls, er det helt nødvendig å love at det ikke blir noen drastiske endringer i velferdsstaten for å vinne et valg. Forsøk på å redusere offentlige utgifter kan eventuelt først hentes fram når man sitter med makten. For en høyreledet regjering er utfordringen å argumentere for en streng økonomisk politikk for å vinne valget. Samtidig vil også den møte store problemer når offentlige utgifter faktisk skal kuttes etter en valgseier.
Enhver fransk regjering må forholde seg til følgende utfordring: Hvordan skal man etterleve (København-) kriteriene om statsgjeld, vekst og inflasjon i Maastrichtraktaten uten å forlate målet om en stor velferdsstat? Enhver fransk regjering er med andre ord tvunget til å balansere mellom tyskliknende sparepolitikk og den franske politiske tradisjonen for sjenerøse velferdstiltak, for eksempel til helse og pensjoner. Denne balanseringen forklarer hvorfor Frankrike først signerer traktater som den europeiske finanspakten, og deretter jevnlig ber om utsettelser når pakten skal overholdes. Dette gjør at vi kan plassere Frankrike et sted mellom EUs medlemsland i sør og EU-landene i nord.
Når Frankrike ser mot nord, har franske styresmakter ikke noe valg: Landet må kompromisse med Tyskland – Frankrikes viktigste handelspartner – i spørsmål som handler om å effektivisere og kutte i offentlige utgifter. Når Frankrike kikker sørover, uttrykker landet samtidig solidaritet med middelhavslandene, som har stor statsgjeld og underskudd på statsbudsjettene. Frankrike støtter også pengeoverføringer til disse landene, enten det er direkte støtte fra de forskjellige medlemslandenes budsjetter, støtte via Den europeiske sentralbanken eller gjennom den europeiske stabilitetsmekanismen.
Rommet som er igjen til å manøvrere på EU-nivå er svært lite for Valls regjering. Det er vanskelig å se at regjeringen kan gjøre noe annet enn å sette i verk upopulære reformer for å bringe den franske økonomien i samsvar med landets forpliktelser overfor EU. Det betyr at regjeringen må foreslå større fleksibilitet i arbeidsmarkedet, nye reformer i helse- og pensjonssektoren og skattelettelser for selskaper. Det politiske budskapet blir i så fall å forklare for velgerne at Frankrike har visse forpliktelser overfor EU-partnerne.
Politikken kan ikke være svart/hvitt mellom høyre- og venstresiden; det kreves vilje til å oppnå enighet og til å inngå kompromisser. Det er dette president Francois Hollande og statsminister Manuel Valls erfarer nå, og denne linjen er i strid med den idealistiske arven fra den franske revolusjonen, som tilsier at all god politikk er en hard kamp mellom to leire. Politikk blir et nullsumspill; det den ene vinner, må den andre tape. Den tanken er godt rotfestet i Frankrike, og dette er med på å forklare den lave støtten både til Hollande (14 %), Valls regjering (17 %) og til de tradisjonelle partiene generelt (8 %). Den største risikoen ved balanseringen er naturligvis at den bidrar til vekst for Nasjonal Front. Dette partiet hevder stadig at politikk utelukkende handler om å ville noe, ikke om å finne fram til enighet gjennom kompromiss.
Det er ikke lett å si hvor mange dyptgripende (strukturelle) reformer Valls regjering må gjennomføre før landets økonomi bedrer seg nok til at Frankrike kan gjenvinne sin troverdighet i EU. President Hollande og statsminister Valls har i alle tilfeller forstått at det vil være et økonomisk selvmord å vende ryggen til EU. Til tross for Nasjonal Fronts vekst kan de to lederne fortsatt støtte seg på at det i 2014 bare var 25 % av den franske befolkningen som mener Frankrike ville ligget bedre an utenfor EU. 70 % mente det vil ha svært negativ innvirkning på landets økonomi å forlate eurosamarbeidet.
Den vanskelige franske økonomiske situasjonen har økt gapet mellom Frankrike og Tyskland – et land som bare for ti år siden var regnet som unionens syke barn yskland har kommet seg til hektene siden 2003, etter en lang rekke gjennomgripende reformer (Harz IV, Agenda 2010). Dermed har det blitt vanskeligere for Frankrike å stå i et slags tospann med Tyskland og lede an i EUs utvikling. Landet har likevel ikke gitt avkall på sitt mål om å være et viktig land i unionen. Frankrike har nemlig lagt større vekt på andre dimensjoner ved samarbeidet enn det økonomiske – det vil si på utenriks- og sikkerhetspolitikken. Den politiske eliten i Frankrike har alltid regnet EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid som en måte å utvide spillerommet til fransk diplomati på. Å delta i militære operasjoner er en avgjørende del av effektivt diplomati.
Frankrike i NATO
I 1966 besluttet den franske presidenten Charles de Gaulle å trekke Frankrike ut av NATOs militære kommando. Det var en protest mot det landet oppfattet som amerikansk dominans. I 2009 omgjorde president Nicolas Sarkozy denne beslutningen – han tok Frankrike inn igjen i den militære delen av NATO-samarbeidet. Beslutningen ble omtalt som den mest symboltunge utenrikspolitiske beslutningen i hans tid som president. Den vakte oppsikt og protester, ikke minst fra venstresiden i fransk politikk.
Mange var redde for at Frankrike nå ville bli redusert til et land som følger etter USA i ett og alt. Da sosialisten Francois Hollande kom til makten i 2012, valgte han likevel å la Frankrike med ny kurs? ligge fast. Til gjengjeld insisterte han på at Frankrike må bidra til et mer effektivt felles forsvar i EU parallelt med NATO-samarbeidet. Dette politiske målet er ikke lett å nå – både på grunn av innenrikspolitiske utfordringer og dilemmaer på EU-nivå.
De indrepolitiske utfordringene handler først og fremst om forsvarsbudsjettet, som blir stadig krympet i Frankrike – i 2015 opptar forsvaret 2 % av det franske bruttonasjonalproduktet. EU-dilemmaene dreier seg om vanskeligheten med å utvikle en felles europeisk forsvarspolitikk sammen med Storbritannia. Storbritannia er en naturlig samarbeidspartner i forsvarsspørsmål, men det er problematisk å jobbe fram en mer vidtgående avtale så lenge det pågår en krevende debatt i Storbritannia om landets forhold til EU: Kommer landet til å melde seg ut av EU?
Last og brast med USA
Sett fra Paris er det ikke lenger mulig å lene seg så tungt på et partnerskap med London. Det er nødvendig å utrede andre scenarier. Hvitboken om forsvar og nasjonal sikkerhet, utgitt av den franske regjeringen i 2013, støtter tanker om tettere samarbeid med Tyskland og Polen, i tillegg til Italia og Spania. I forsvarsspørsmål nøler ikke Frankrike med å intervenere militært i forskjellige sammenhenger og konflikter: Sammen med en NATO-koalisjon av «villige» land i Libya: vanskelige dilemmaer (2011), alene mot de væpnede jihadister i Algerie - Mali: konflikt og terror (2013), sammen med USA mot Den islamske staten i Irak (2014). Hollande har valgt å fortsette politikken til Sarkozy med ikke lenger å la det være et hovedpoeng å ha en annen Midtøsten-politikk enn USA.
Forhandlingene om det iranske atomprogrammet er et annet eksempel på at Frankrike nå er en nær alliert av USA. Dette er et klart og tydelig brudd med tradisjonen fra de Gaulle. En hovedgrunn til denne endringen er at fransk utenrikspolitikk, som utenrikspolitikken i mange andre vestlige demokratier, er mer og mer opptatt av å forsvare globale, liberale verdier og ikke bare nasjonale interesser. Paradoksalt nok legger Frankrike mer vekt på sin vestlige identitet i en tid der Vesten taper terreng internasjonalt. En annen årsak er at Frankrike vet at en hvilken som helst militæroperasjon utenfor Europa er blitt vanskelig å gjennomføre uten den amerikanske hærens enorme ressurser. I september 2013 ble president Hollande nødt til å gi opp sin plan om å intervenere militært overfor Assad-regimet i Syria. President Obama fikk da ikke den amerikanske Kongressen med på å sende amerikanske tropper til Syria.
Det franske ønsket om å stå sammen i en fellesvestlig front har vært tydelig og konstant også under Ukraina: Hvor vil det ende? . Frankrike ble enig med USA og EU-partnerne om å innføre Sanksjoner mot Putins Russland. President Hollande aksepterte også å utsette en leveranse av Mistral-hangarskip, som skulle leveres til Russland ifølge en avtale fra 2011 (under Nicolas Sarkozy). Mye tyder nå på at Frankrike vil tilbakebetale det russiske forskuddet snarere enn å levere skipene. På den annen side er både Frankrike og Tyskland skeptiske til ytterligere sanksjoner. Det er også vanskelig å finne støtte i Paris til ukrainsk medlemskap i NATO. Det blir der sett som en unødig provokasjon mot Putins Russland .
Frankrike – bundet til EU-masten?
Frankrike er et godt eksempel på et land som har sin økonomi tett bundet til EU. Europeisering er en konkret virkelighet som ingen fransk regjering kan unnslippe. Sosialistene Hollande og Valls er i gang med flere strukturelle (dyptgripende) reformer av fransk økonomi, slik EU-forpliktelsene tilsier. Denne prosessen bidrar til økt EU-skepsis, selv innen regjeringen. Men om EU-skeptikere skulle komme i styringsposisjon i framtiden, er det slett ikke sikkert at de vil kunne slippe unna forpliktelsene landet har til EU. Frankrikes forhold til EU er et eksempel på et spill på to plan: Det som bestemmes på innenriksplan i et medlemsland, påvirker direkte hvilke posisjoner landet inntar innad i EU. Samtidig virker EUs avgjørelser inn på hvordan medlemslandets innenrikspolitiske framtid. Frankrikes forhold til EU er derfor et fornuftsekteskap mer enn en flammende kjærlighetshistorie.
Reformer av den franske økonomien avhenger fortsatt av tempoet i franske beslutningsprosesser. Der er konflikt ofte mer framtredende enn konsensus (enighet). Dette er én grunn til at det tar lengre tid å sette ut i livet reformer i Frankrike enn en del nordeuropeiske medlemsland, ikke minst Tyskland, forventer. Det er liten tvil om at Frankrike fortsatt ønsker å være et ledende medlemsland i EU. Ettersom den økonomiske politikken byr på særlig store utfordringer (jf. finanskrisen, etterdønningene av den og eurokrisen), kan det synes som om franske regjeringer legger ekstra mye arbeid i utenriks- og sikkerhetspolitikken, nærmest som en slags kompensasjon for ikke å kunne være førende på det økonomiske området. Imidlertid er det usikkert om denne strategien virker overfor den franske opinionen: Det er fortsatt økonomiske og sosiale spørsmål som dominerer EU-debatten i Frankrike, ikke utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Personer
Fakta
Københavnkriteriene
(fra 1993) er krav og verdier som mulige nye medlemsland i EU først må tilfredsstille og forplikte seg på å fremme. Kriteriene er:
- Politiske: stabile institusjoner som garanterer demokrati, respekt for rettsstat og menneskerettigheter og for beskyttelse av minoriteter
- Økonomiske: en fungerende markedsøkonomi og evne til å møte konkurransepress og markedskravene i unionen
- Plikter og visjoner: evne og vilje til å etterleve pliktene som følger med medlemskap, inkludert tilslutning til målene om politisk, økonomisk og monetær union.
En annen forutsetning (fra 1995) er at landene har tilstrekkelig administrativ kapasitet.
Europa i endring
Denne utgaven av Hvor hender det? (HHD) inngår i serien «Europa i endring» som tar opp forhold og utviklingstrekk i Europa og EU. Dette vil også si Norges forhold til Europa og EU blant annet slik det kommer til syne i EØS-samarbeidet. I stor grad vil
artiklene komme i tillegg til vanlige årgangers 24 artikler i Hvor hender det?.
Serien «Europa i endring» er et samarbeid mellom Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Utenriksdepartementet, og NDLA (Norsk Digital Læringsarena).