• Hva er det med det indre liv i USA som svekker landet utenrikspolitisk?
• Hvordan har USA beslutningsproblemer?
• Hva er grunnene til økte politiske motsetninger i USA?
• Hvor går de politiske hovedkonfliktlinjene?

Hvis trenden fortsetter, vil USAs evne til å opptre som en enhetlig og kraftfull aktør utad bli svekket. President Obamas ubesluttsomme håndtering av Syria-konflikten er i betydelig grad et resultat av den indre splittelsen. Trolig er den også en forsmak på hva som kommer i årene framover, uansett hvem som er president.

Beslutningsproblemene

1.oktober 2013 måtte store deler av den føderale statsadministrasjonen stenge sine kontorer, ofte omtalt som «government shutdown». Først nesten tre uker senere klarte Kongressen å vedta et nytt statsbudsjett for å finansiere driften. Stengningen som ble forårsaket av republikanernes motstand mot Obamas helsereform, var imidlertid bare et av mange eksempler på de beslutningsproblemene og den politiske stillingskrigen som har preget Washington i flere år. Det er blitt vrient, ja i en del tilfeller umulig, å fatte vedtak. Viktige nasjonale spørsmål kommer ikke en gang så langt at de settes på dagsordenen.

De fleste ekspertene er enige om at USA har behov for å bruke mer penger på utdanning, innovasjon og Infrastruktur . Videre sier de at det er behov for å reformere velferdsordningene og skattesystemet. Likevel er politikerne i Washington ikke i stand til å enes om et kompromiss som gjør dette mulig. Riktignok klarte de tidlig i 2014, for først gang på fem år, å enes om et statsbudsjett. Men dette var bare mulig ved at nesten alt ble som før. Håndteringen av de store økonomiske utfordringene ble derimot skjøvet ut i tid. Den politiske beslutningsvegringen var også hovedårsaken til at et ledende internasjonalt kredittvurderingsfirma (ratingbyrå), Standards & Poor’s, nedgraderte USAs kredittverdighet i 2011. 

Oppgitthet over ikke å få Kongressen med seg i gjennomføringen av viktige tiltak gjorde at president Obama i sin siste Tale om rikets tilstand (State of the Union Address) 28. januar varslet at han fra nå av ville forsøke å gjennomføre saker på egenhånd.  Dette er imidlertid bare enda et bevis på at beslutningsprosessen i Washington ikke fungerer. Det er nemlig lite presidenten kan få gjort uten medvirkning fra Kongressen.

Maktfordeling – mindretallets rett

Forfatningen i USA bygger på Montesquieus Makt og maktfordeling : Statsmakten er delt mellom tre statsmakter (lovgivende, utøvende og dømmende) med direkte valg til både lovgivende og utøvende myndighet. Til forskjell fra parlamentariske system er det ingen formell kopling  mellom den som har regjeringsmakten og sammensetningen i den lovgivende forsamlingen. Den amerikanske utgaven av maktfordeling er konstruert for å forhindre maktkonsentrasjoner og permanente mindretall. Derfor er den lovgivende forsamlingen delt i to kamre – Senatet og Representantenes hus. Forslag til vedtak trenger tilslutning fra begge kamre for å bli vedtatt samt støtte fra presidenten. Presidenten er utstyrt med vetorett som bare kan settes til side ved 2/3 flertall i hvert av de to kamrene i Kongressen.

I Kongressens øverste kammer – Senatet – trengs det dessuten 60 av 100 stemmer for få avsluttet debatten og tvinge en sak fram til avstemning. Mangler man et slikt flertall, kan senatorene gjøre seg nytte av en rett til ubegrenset taletid. På den måten kan senatorer forhale eller hindre et forslag til vedtak. Vi snakker om såkalt filibuster – en blokkeringstaktikk. Tidligere ble filibustertaktikk sjelden benyttet, men i løpet av de siste par tiårene kan forslag i mange saker bare bli vedtatt hvis man har de nødvendige 60 stemmene eller flere for å få en sak opp til votering.

USA har et komplisert beslutningssystem der institusjonene og de ulike aktørene balanserer og kontrollerer hverandre. For å fatte vedtak er man ofte avhengig av å tømre sammen tverrpolitiske koalisjoner. Dette forutsetter god kontakt mellom institusjonene, partiene og enkeltpolitikere. Den direkte årsaken til de voksende beslutningsproblemene ligger nettopp i et økende misforhold mellom dette kompromissavhengige politiske systemet og en stadig sterkere partipolitisk splittelse. Den økte avstanden mellom partiene henger imidlertid i stor grad sammen med sentrale utviklingstrekk i det amerikanske samfunnet som skaper en stadig mer politisk og kulturelt splittet befolkning. La oss se nærmere på noen av årsakene til de økende politiske motsetningene:

Ideologiske skillelinjer

Motsetningene mellom demokratene og republikanerne er i utgangspunktet en strid mellom to ulike politiske retninger i synet på graden av offentlig styring. Hvilken makt føderalregjeringen i Washington skal ha overfor delstatsmyndighetene, er et av de sentrale spørsmålene. Demokratene argumenterer gjerne for betydelig offentlig styring og en sterk føderal regjering. Republikanerne ønsker å begrense statens rolle og især føderalregjeringens makt.

Disse partipolitiske motsetningene har dype historiske røtter. Likevel er det liten tvil om at de politiske motsetningene er blitt større i seinere år.  Republikanerne har beveget seg mot høyre; blant annet har partiet fått et sterkt anti-Washington-preg. Ikke minst er denne utviklingen tilskyndet av Tea Party-bevegelsen (HHD 9 -2010-11).  Samtidig har demokratene under Obamas ledelse lagt mer vekt på statlig styring, især i den økonomiske politikken. Med andre ord er den politisk-ideologiske avstanden mellom partiene økt, noe som opplagt reduserer mulighetene for å finne fram til kompromisser.

Den amerikanske drømmen forvitrer

I det amerikanske samfunnet har det alltid vært aksept for betydelige økonomiske forskjeller mellom folk. Denne aksepten har imidlertid hvilt på en forutsetning om at alle skal ha en rimelig lik mulighet for å lykkes. Vi snakker om mulighetene til å realisere den såkalte «amerikanske drømmen». I denne utgjør økonomisk og sosial mobilitet en forutsetning for å tro på USAs idepolitiske grunnlag. Drømmen om slik mobilitet og at slik mobilitet faktisk er mulig har vært avgjørende for fellesskapsfølelsen i et ellers heterogent (sammensatt) samfunn. Ikke minst har økonomisk mobilitet vært viktig for å skape en stor middelklasse. Alt dette har dannet utgangspunktet for et sterkt politisk sentrum som i sin tur har gjort politiske kompromisser mulige.

I løpet av de siste tiårene har imidlertid de økonomiske forskjellene blitt enormt mye større: De 10 prosent som tjente mest på 1970-tallet, sto da for ca. 30 prosent av de samlede personlige inntektene. De 10 prosentene som tjener mest, har nå økt sin andel til over 50 prosent. Den ene prosenten som tjener aller mest, har i samme periode økt sin andel fra ca. 8 til 25 prosent. Mens næringslivsledere på 1970-tallet tjente 20–30 ganger så mye som vanlig ansatte, tjener de nå 273 ganger så mye.

Forskjellene har blitt så store at dette i seg selv skaper nye klassemotsetninger i det amerikanske samfunnet. Den sterke økningen i økonomiske og sosiale forskjeller utvikler seg samtidig som økonomisk mobilitet forvitrer. Da svinner også troen på den amerikanske drømmen. I stedet begynner stadig flere å føle at det amerikanske system representerer et hinder for deres framtidsmuligheter. Som en følge retter et økende antall mennesker sin frustrasjon mot både Wall Street (økonomisk elite) og Washington (politisk elite). Den økonomiske utviklingen skaper dermed grobunn for både høyre- og venstrepopulisme som Tea Party-bevegelsen og Occupy Wall Street. En annen følge er en svekket middelklasse og et svakere politisk sentrum samt mindre vilje og evne i partiene til å finne fram til kompromisser.

Konfliktlinjer og partistruktur

Amerikansk politisk debatt kan noe forenklet deles i to politiske hovedområder med konservative eller liberale holdninger innenfor hvert område:

• Økonomiske
  spørsmål (skattepolitikk, velferdsordninger osv.) og
• Verdispørsmål
  (abortproblematikk, ekteskapslovgivning osv.).

Historisk sett var de to store amerikanske partiene brede sammenslutninger som begge rommet innslag av alle disse fire kategoriene: Liberalisme , økonomisk konservativ, verdiliberal og verdikonservativ. I det demokratiske partiet fantes ikke bare liberale, men også et visst innslag av verdikonservative og økonomisk konservative velgere og politikere. Og republikanerne hadde grupperinger som var vel så liberale som mange demokrater i verdispørsmål. Begge partiene var derfor avhengig av intern kompromissbygging
i formuleringen av sin politikk. Men framfor alt ga dette rom for allianser på tvers av partiene i Kongressen i viktige spørsmål. Med andre ord gikk viktige politiske konfliktdimensjoner i amerikansk politikk gjennom partiene. På den måten forelå et grunnlag for den politiske «hestehandel» og kompromissbygging som USAs beslutningssystem krever.

Siden 1970-tallet har imidlertid forholdet mellom konfliktdimensjonene og partimønsteret blitt endret. Begge partiene har gått fra å være brede sammenslutninger til å bli mer og mer ideologisk homogene enheter.
 Demokratene er blitt et nesten rendyrket liberalt parti og republikanerne et tilsvarende konservativt parti. Dermed går hovedkonfliktlinjene i amerikansk samfunnsdebatt nå langs partiene og ikke som før på tvers av dem. Denne utviklingen har redusert det interne behovet for kompromissbygging. Men enda viktigere er det at grunnlaget for tverrpolitisk alliansebygging er blitt betydelig svekket.

Oppdelingen av valgkretsene

Ved valg til Kongressen velger hver delstat to senatorer og et antall medlemmer til Representantenes hus basert på folketallet i delstaten (totalt 435). Alle valg skjer ved flertallsvalg (vinneren tar alt) i enmannskretser. Hele delstaten er valgkrets ved valget til Senatet. Ved valg til Representantenes hus er den enkelte delstat delt opp i valgkretser lik det antall representanter delstaten har. Oppdelingen av valgkretsene foretas av myndighetene i den enkelte delstat. Blant annet for på sikre minoritetene representasjon i Kongressen har det over tid utviklet seg et sementert mønster der det store flertall av disse valgkretsene har fått en klar politisk dominans i enten demokratisk eller republikansk retning (såkalt gerrymandering). Faktisk er det bare i godt under 100 av de 435 kretsene for Representantenes hus at det er reell konkurranse mellom partiene. Også mange av senatsvalgene er dominert av ett parti.

Også dette utviklingstrekket bidrar sterkt til å svekke mulighetene for politiske kompromisser. Forklaringen til det er som følger. Når det store flertallet av valgkretsene har enten klar konservativ eller liberal dominans, vil konkurransen om å vinne disse valgene ikke foregå mellom de to partiene, men innenfor det enkelte parti. Skal en representant sikre sin politiske framtid og vinne gjenvalg, må han eller hun framfor alt sørge for å hindre alvorlige konkurrenter i eget parti.

I en konservativ valgkrets gjør en kandidat det ved å være tilstrekkelig konservativ og i en liberal ved å ligge langt nok til venstre politisk. Da er det lite lurt å vise vilje til samarbeid med motstanderpartiet! Med andre ord gjør systemet det logisk for enkeltrepresentantene å vise minst mulig kompromissvilje og heller innta steile ideologiske holdninger. Da taper de moderate i begge leire. Kompromissene som gjerne er til beste for USA under ett, kommer dermed ofte i konflikt med enkeltrepresentantens personlige motiver. Ikke sjelden er det hensynet til det første som da må vike.    

Penger og media

De amerikanske partiene har sjelden vært kjennetegnet av sterkt lederskap. Isteden ble det lagt mer vekt på ansiennitet og lederverv i komiteer i Kongressen. Der eksisterte det tidligere ganske velutviklede mekanismer for å «levere» de nødvendige stemmene i ulike saker. Da ble kompromisser ofte  tømret sammen av utvalgte politikere og gjennom god gammeldags hestehandel. Dette systemet er nå betydelig svekket.

En mediedrevet debatt som arter seg som en kontinuerlig valgkamp, har gjort politikerne helt avhengig av å hente inn store pengesummer – og da på egenhånd. De må derfor hele tiden profilere seg i det offentlige rom. I 2010 åpnet dessuten en dom i Høyesterett for nesten ubegrenset bruk av penger til politisk argumentasjon. Hvem andre enn de mest pengesterke vinner på det? I tillegg har antallet sterkt politiserte nyhetskanaler økt. Dermed flyttes mye av beslutningsprosessen fra møterommene i Kongressen over til mediene hvor aktørene har en felles interesse av å skape drama og konflikt. En giftig atmosfære er knapt til å unngå under slike betingelser. I sum svekkes dermed lederskap ytterligere samt også mulighetene for å finne tverrpolitiske kompromisser.

Endrete sosiale mønstre - vedvarende beslutningsproblemer

Det amerikanske samfunnet har historisk sett vært preget av et nettverk av frivillige organisasjoner . I et land med et mangfold av etnisitet, religion og kultur fungerte disse organisasjonene som en møteplass og bidro til økt forståelse for hvordan man kan leve sammen med alle ulikhetene. Dermed bidro organisasjonene også til å skape større romslighet overfor politiske meningsmotstandere. I sin tur var dette viktig for å bygge en kompromisskultur i politikken.

Mye tyder på at dette mønsteret er i endring. Datateknologi fortrenger  deltakelsen i frivillige organisasjoner. Kanskje enda viktigere er det at sosiale medier har en tendens til å føre folk med samme oppfatninger sammen, mens konkurrerende synspunkter nå lett kan kuttes ut . Analyser viser dessuten at bosettingsstrukturen preges av at folk med lik utdanning, inntekt, interesser og politiske holdninger samles i bestemte områder. Dermed har man en sosial oppskrift for å låse fast de politiske frontene og gjøre kompromissbygging desto vanskeligere.

Vedvarende beslutningsproblemer

Beslutningsproblemene i Washington påvirkes også negativt av et dårlig personlig forhold mellom president Obama og den republikanske partiledelsen. Endret personkabal og ikke minst bedret økonomi kan øke mulighetene for samarbeid. Hovedårsakene til den økte avstanden mellom partiene er imidlertid å finne i grunnleggende trekk i samfunnsutviklingen. Derfor må vi i en periode framover forvente at beslutningsproblemene vil fortsette å prege amerikansk politikk. Det vil sannsynligvis medføre at USA ikke lenger vil opptre som den samme markante internasjonale leder som tidligere.