• Hvorfor skal vi bry oss om innteksulikhet?
• Blir ulikhetene større eller mindre innad i land?
• Hva er konsekvensene av økt inntektsulikhet?
• Nærmer fattige land seg de rike?

Langvarig, unik økonomisk vekst - iallfall i Vesten

Hovedkilden til dagens globale inntektsulikheter kan spores tilbake til et relativt moderne suksessfenomen, nemlig økonomisk vekst. I dag har vi vent oss til tanken om at hver generasjon er rikere enn den forrige (tenk bare på hvordan besteforeldrene eller oldeforeldrene dine vokste opp). Likevel er det viktig å huske at denne langvarige velstandsveksten egentlig er ganske ny og historisk uten like. Litt forenklet kan vi si at den startet med den industrielle revolusjon på slutten av 1700-tallet. I perioden som fulgte ble det skillet skapt mellom Vesten og «resten av verden» som vi kjenner godt til i dag – noen land stakk fra, mens resten ble hengende igjen i fattigdom.

Inntekt er ikke det samme som velferd

Inntekt er ikke det samme som velferd, som er det vi til syvende og sist bør bry oss om. Høy inntekt garanterer på ingen måte for et godt liv. Hvorfor er det da så sterkt fokus på inntektsulikhet og ikke på andre former for ulikhet? Et mulig svar er at økonomer og andre liker å forholde seg til ett enkelt mål, og inntekt er tross alt relativt uproblematisk å måle (iallfall i teorien).

Et noe bedre argument er at inntekt ofte henger sammen med andre dimensjoner av velferd: Personer med høy inntekt har ofte også god helse, høy utdanning, store muligheter til å delta i og forme samfunnet – generelt gode muligheter til å leve det livet de måtte ønske. Økonomen Angus Deaton viser dessuten at folks livstilfredshet er høyere jo høyere inntekt de har. Denne sammenhengen gjelder faktisk både innad i land og på tvers av fattige og rike land. Et ensidig fokus på inntekt er likevel en overforenklet tilnærming til spørsmålet om ulikhet, selv om det kan være en grei start.

Ulike syn på verdien av inntektsulikhet

Hvorfor skal vi egentlig bry oss om inntektsulikhet? Altså: Bør vi bry oss om at folk har forskjellig inntekt? Dette er et spørsmål det på ingen måte er full enighet om svaret på, og vi hører gjerne ulike argumenter. Selv om mange støtter ideen om mer likhet, er det likevel stor uenighet om nøyaktig hva som bør utjevnes. Noen mener at inntektsulikhet i seg selv er urettferdig. Andre mener at en viss grad av ulikhet kan være nødvendig for å oppnå velstandsvekst. Hvis myndighetene for eksempel skulle pålegge lik lønn for alle, ville mange kanskje ha valgt å redusere arbeidsmengden eller å jobbe mindre effektivt (lønnen er jo den samme uansett) – noe som i ytterste konsekvens kan medføre at alle får det verre.

Forskning viser imidlertid at for store forskjeller gjerne bidrar til mindre tillit og gjensidig forståelse mellom samfunnsgrupper. Ulikhet kan altså påvirke hvordan folk ser på hverandre, noe mange vil påstå er et eget argument for å bry seg om inntektsulikhet. Atter andre argumenterer for at vi bør tilstrebe likhet i muligheter heller enn likhet i resultat. Dette synet fungerer godt i teorien, men det er likevel mange meninger om hva vi konkret bør legge i begrepet «like muligheter».

Det finnes altså ulike syn på hva som er en rettferdig grad av ulikhet, og om hvordan vi skal bedømme denne. Uavhengig av hvilket syn en måtte ha, er det likevel interessant å studere den faktiske utviklingen i ulikhet. Global inntektsulikhet – altså ulikhet mellom alle verdens borgere – kan sies å ha to dimensjoner:  

• ulikhet innad i land
• ulikhet mellom land

Ulikhet innad i vestlige land

«Kapitalen i det 21. århundret», skrevet av den franske økonomen Thomas Piketty, er en av de mest omtalte bokutgivelsene så langt i 2014 – enda et bevis på at ulikhet står høyt på nyhetsagendaen. Boka tar svært grundig opp hvordan inntektsulikhet (og formuesulikhet) har utviklet seg over lang tid. Fokuset er først og fremst på ulikhet innad i vestlige land. Selv om historien selvsagt ikke er den samme for alle land, kan hovedtrendene de siste 100 årene oppsummeres omtrent som følger: De fleste vestlige land opplevde redusert inntektsulikhet gjennom første halvdel av 1900-tallet, etter at toppinntektene falt som følge av kriger, økte skatter (framvekst av velferdsstat) og inflasjon. Inntektsulikhetene begynte deretter å stige fra og med midten av 1970-tallet. Langsomt i noen land, svært raskt – nærmest eksplosivt – i andre.

Figuren på side 1 illustrerer disse hovedtrendene ved hjelp av ett mål på ulikhet, nemlig andelen av lands inntekter som tilfaller de én prosent med høyest inntekt. Som vi kan se, eier denne ene prosenten av befolkningen en svært stor andel av de totale inntektene. USA skiller seg tydelig ut. I 2010 tjente denne gruppen så mye som 20 prosent av all inntekt (noe høyere tall i årene like før), 20 ganger mer enn hva en helt jevn inntektsfordeling skulle tilsi. I Sverige får de én prosent høyestlønte en atskillig mindre andel, men også her tar de mer enn sju ganger så mye som de ville med en helt jevn inntektsfordeling. Figuren inkluderer ikke data for Norge. Forskning (Rolf Aaberge m.fl.) indikerer imidlertid at også Norge, i likhet med Sverige, har opplevd økt inntektsulikhet siden slutten av 1980-tallet (andelen som går til de én prosent med høyest inntekt i Norge ligger trolig et sted mellom Sverige og Tyskland i figuren). Mer generelt har de angelsaksiske landene (som Storbritannia, Canada og spesielt USA) opplevd en kraftigere økning i ulikheten enn kontinental-Europa og Japan.

Mangel på datamateriale gjør det vrient å studere utviklingen for ikke-vestlige land. Likevel tyder mye på at ulikheten har steget de siste tiårene også i denne delen av verden. Det er vanskelig å komme med en fullgod forklaring på hvorfor inntektsulikheten har økt såpass kraftig i nesten alle vestlige land de siste 30–40 årene. Globalisering kan nok forklare noe. Tettere samkvem og mer handel mellom land har utvilsomt åpnet for nye muligheter, spesielt for folk med den rette kompetansen. Andre, spesielt de med lite utdanning som arbeider i det som allerede var lavtlønte yrker, har måttet hanskes med tøff konkurranse fra lavkostland som Kina. Dette har medført en svak, og til tider negativ lønnsutvikling for disse gruppene.

Et annet fenomen, knyttet til globalisering, er noe Piketty omtaler som framveksten av en ny gruppe «superledere», ofte med stor forhandlingsmakt. Dette er ledere (ofte i engelsktalende land) for store internasjonale konserner, som de siste tiårene har oppnådd en stjernestatus tidligere reservert kun for musikkartister, idrettsutøvere og skuespillere. Som indikert i figuren har lønnsutviklingen vært deretter.

Ny politisk kurs

Også politiske endringer blir framhevet som en mulig årsak til de økte ulikhetene. Piketty har i samarbeid med Emmanuel Saez blant annet vist at OECD-landene med størst økning i ulikhet er de samme landene som har kuttet mest i skattene for høytlønte. Politikk utformes ikke i et vakuum. Flere studier har vist hvordan stemmegivningen i den amerikanske Kongressen påvirkes av pengesterke interessegrupper. Flere hevder sågar at politikkendringer til fordel for de rike må ta mye av skylden for den økte inntektsulikheten i USA. Selv om disse forestillingene bare skulle være delvis riktige, åpner de likevel for skremmende perspektiver. Hvis de rikeste og mektigste i samfunnet virkelig er i stand til å vri politikken i sin favør, kan vi også se for oss en selvforsterkende effekt: Politikken gjør de rikere enda litt rikere, noe som øker deres mulighet til å påvirke politikerne ytterligere.

Økte ulikheter kan påvirke offentlig pengebruk iallfall på en indirekte måte. Forskning (Erling Barth og Kalle Moene) viser at samfunn med relativt små inntektsforskjeller før skatt (som Norge) generelt – gjennom skattesystemet – omfordeler mer av sine ressurser sammenlignet med samfunn med store forskjeller før skatt (som USA). Dette er ganske pussig, siden det jo er landene med størst ulikhet som i utgangspunktet har det største behovet for omfordeling over skatteseddelen. Barth og Moene forklarer paradokset med at økte ulikheter gjerne fører til at middelklassen distanserer seg fra lavinntektsgrupper. De kan dermed bli mindre villige til å betale høye skatter for å finansiere en velferdsstat de selv har mindre behov for. Også her ser vi konturene av en selvforsterkende effekt: Store ulikheter kan skape et politisk flertall for mindre omfordeling, noe som vil kunne øke ulikhetene ytterligere.

Ulikheten mellom land

Hva med den andre dimensjonen av global ulikhet – utviklingen i ulikhet mellom land? Har verdens fattige land nærmet seg de rike i inntekt? Enkel økonomisk logikk skulle tilsi et klart «ja» på dette spørsmålet. Med globalisering skulle en nemlig forvente at ideer og teknologi sprer seg raskt fra land til land. Fattige land burde dermed kunne dra nytte av framskritt og teknologi utviklet i rike land. Siden det er mye lettere, og raskere, å kopiere teknologi enn det er å utvikle ny teknologi selv, burde altså globaliseringen føre til mindre forskjeller mellom land. Og mange tidligere fattige land har helt klart dratt nytte av spredning av ideer og teknologi. Noen eksempler er de såkalte asiatiske tigrene (Hong Kong, Singapore, Sør-Korea og Taiwan) på 1960-tallet, Kina fra slutten av 1970-tallet og India noe seinere.

I lys av alt fokuset på disse «vekstmiraklene», og i lys av enkel økonomisk teori, er det da overraskende at verdens land samlet sett ikke viser noen tegn til å nærme seg hverandre. Ved et første blikk ser nemlig forskjellene mellom land i gjennomsnittsinntekt per innbygger slett ikke ut til å bli mindre – snarere tvert i mot. For hver solskinnshistorie om land som vokser seg ut av fattigdom, finnes det to eller tre andre, om land som faller dypere ned i fattigdom – ofte som følge av kriger og/eller mangel på politiske institusjoner. Mens innbyggerne i mange tidligere fattige land har mangedoblet inntektene de siste 50 årene, var gjennomsnitts-inntekten i Den sentralafrikanske republikk, Den demokratiske republikken Kongo, Haiti og Nicaragua (for å nevne noen) faktisk lavere i 2010 enn 50 år tidligere. Fordelene av ny teknologi og nye produksjonsmetoder har definitivt ikke kommet alle til gode.
Men ved nærmere ettersyn ser vi likevel at et fellestrekk for landene som har opplevd sterkt voksende levestandard, er at de ofte er svært folkerike. For eksempel utgjør befolkningen i vekstlandene Kina og India aleine mer enn en tredel av jordas befolkning. Fordi veksten i disse to svært folkerike landene (spesielt i Kina) har vært vesentlig høyere enn det globale gjennomsnittet, kan vi dermed likevel hevde at forskjellene i gjennomsnittsinntekt mellom land er redusert de siste tiårene.

Til slutt: Hva kan vi si om utviklingen i global ulikhet? Har inntektsulikheten mellom individer, uavhengig av bosted, steget eller sunket de siste 50 årene? På den ene siden har vi allerede sett at inntektsulikheten har økt innad i de fleste vestlige land, og sannsynligvis i de fleste andre land. På den andre siden har den sunket mellom land – iallfall hvis vi tar hensyn til befolkningsstørrelse, og lar folkerike land veie tyngre enn andre. 

De to dimensjonene av ulikhet trekker altså i hver sin retning. Hvordan den globale ulikheten har utviklet seg, har dermed ikke noe åpenbart svar. Til det er usikkerheten knyttet til inntektstallene fra en rekke land for stor (usikre tall fra Kina bidrar i vesentlig grad til denne usikkerheten). Men én ting er økonomer ganske enige om: Forskjellene i gjennomsnittsinntekt mellom verdens land er større enn ulikheten innad i de fleste land.