• Hva kjennetegner de høyreradikale partiene?
• Hva er årsakene til de høyreradikale partienes framvekst?
• I hvilke land har høyreradikale partier sterkest fotfeste?
• Er høyreradikal framvekst så stor som noen medier vil ha det til?

Fire bølger etter 1945

Høyreradikale partiers vekst i Europa etter andre verdenskrig kan beskrives som fire ulike bølger. Disse bølgene har noen fellestrekk, men preges også av ulikt geografisk nedslagsfelt, fiendebilde, popularitet og legitimitet.

1. Den første bølgen var begrenset til noen få land (Italia og Tyskland) og besto av partier med et svært motstridende forhold til demokratiet.
2. Også andre bølge omfattet bare noen få land. Dette var nye partier som enten mobiliserte på misnøye på landsbygda (Finland og Nederland) eller protest mot skatter, avgifter og en framvoksende velferdsstat (Frankrike, Norge og Danmark). Mange av disse partiene viste seg å være kortvarige blaff – blant annet fordi de aldri bygget solide partiorganisasjoner.
3. Tredje bølge ble større enn den forrige og vokste fram i en rekke land fra midten av 1980-tallet og utover. Det var først nå at innvandringsskepsis ble den sentrale mobiliseringssaken for de høyreradikale partiene. Partiene ble også ofte omtalt som høyrepopulistiske fordi de presenterte seg som «folkets» representanter og appellerte til en utbredt politikerforakt.
4. Den fjerde bølgen kan dateres til overgangen til 2000-tallet. I løpet av det siste tiåret har de høyreradikale økt sin oppslutning ytterligere. De har fokusert mer på det de mener er trusselen fra islam og muslimer. Dessuten har de fått en større legitimitet i befolkningen og blant andre partier. Partiene har også gjort kritikk av Den europeiske unionens
    (EU) demokratiske underskudd til en av sine sentrale saker.

Økende oppslutning og regjeringsdeltakelse

I dag er slike partier størst i Sveits og Frankrike. Det sveitsiske folkepartiet (SVP) fikk nesten 27 prosent av stemmene ved valget i 2011, og i Frankrike stemte nesten 18 prosent av velgerne på Nasjonal Fronts (FN) partileder Marine Le Pen  i første runde av det franske presidentvalget i 2012. Aldri før har så mange franskmenn støttet en kandidat på ytterste høyre fløy.

I andre land har høyreradikale partier etablert seg med noe mindre oppslutning. Den karismatiske (sterk personlig utstråling) og islamfiendtlige politikeren Geert Wilders og hans parti, Frihetspartiet (PVV), 10 prosent ved det nederlandske valget i 2012. I 2010 klarte Sverigedemokratene (SD) for første gang å passere den svenske sperregrensen på fire prosent i 2010, og Sveriges posisjon som det nordiske «annerledeslandet» var over.

I et lengre tidsperspektiv har oppslutningen i Vest-Europa blitt seksdoblet – fra 2 prosent på midten av 1980-tallet til omkring 12 prosent i dag (se figur over). Høyreradikale partier er dermed den mest suksessfylte nye partifamilien i Vest-Europa etter 1945.

Det er imidlertid ikke bare i Nord- og Vest-Europa at slike partier får stor oppslutning. I Ungarn økte det svært ytterliggående partiet Jobbik sin oppslutning fra 2,2 prosent i 2006 til 16,7 i 2010. Og i Hellas har et svært ekstremt parti etablert seg i forbindelse med landets store økonomiske problemer. Ved sist valg i fikk partiet Gyllent Daggry 6,9 prosent av stemmene og 18 plasser i det greske parlamentet. 

Oppslutning i valg er bare ett av flere kriterier for «suksess». Vel så viktig for mange politiske partier er muligheten til å påvirke politikken direkte gjennom regjeringsdeltakelse – blant annet som del av en regjeringskoalisjon. Også på dette punktet har de høyreradikale i økende grad lykkes.

 Etter at Det østerrikske frihetspartiet (FPÖ) entret regjering i 2000 (til mye oppstyr i EU), har flere høyreradikale partier fått tilgang til maktens innerste korridorer. Dansk Folkeparti var støtteparti for den danske liberalkonservative regjeringen i ti år, fra 2001 til 2011. I Italia har Nord-ligaen (Lega Nord) vært en fast koalisjonspartner i alle regjeringene til mediemagnaten Silvio Berlusconi. I Sveits fører et spesielt system for regjeringsdannelse til at partiet SVP har hatt en eller to ministre i en regjering med bare seks medlemmer. I Sentral- og Øst-Europa finnes det flere andre eksempler, men de fleste av disse partiene hadde sine glansdager på 1990-tallet.

Årsakene til høyreradikale partiers vekst

Forklaringen på høyreradikale partiers velgeroppslutning i dagens Europa er sammensatt. Blant de faktorene som oftest blir framhevet i forskningen, finner vi følgende fem delforklaringer:

• postindustrialisering,
• arbeidsløshet og mistillit,
• innvandring og fremmedfrykt,
• tabloide aviser,
• en ny, mer legitim ideologi.   

POSTINDUSTRIALISERING: Et sentralt perspektiv i analysen av høyreradikale partiers økende oppslutning er overgangen til et moderne og postindustrielt samfunn. Globalisering , avindustrialisering og økende likestilling er en del av dette perspektivet. Antallet arbeidsplasser i industrien er blitt kraftig redusert, og kvinnene har i mange land blitt bedre representert på arbeidsmarkedet og mer respektert i samfunnet.

Videre stiller overgangen til et mer spesialisert og teknologisk avansert arbeidsmarked høyere krav til arbeidstakerens utdanningsnivå. Grupper i samfunnet som «taper» på denne utviklingen, ser ut til å støtte opp om partier med et fremmedfiendtlig, mannssjåvinistisk og  Proteksjonisme (beskytte seg) partiprogram. Mer spesifikt ser vi at høyreradikale hovedsakelig henter sin støtte fra unge mannlige arbeidere. Det er imidlertid verdt å understreke at disse velgerne i noen land bare utgjør en liten andel av de som støtter de høyreradikale.

I Øst-Europa har overgangen fra kommunisme og autoritære regimer til kapitalisme og demokrati hatt noe av den samme effekten som moderniseringsprosessen i Vest-Europa. En god del velgere føler seg sosialt marginalisert (tilsidesatt) og frykter hva framtiden vil bringe.

ARBEIDSLØSHET OG MISTILLIT: Mer spesifikt hevder mange at arbeidsløshet er en sentral forklaringsfaktor for å forstå disse partienes vekst. Arbeidsløshet fører ofte til politisk mistillit og forakt for de etablerte partiene, noe som kan gi vind i seilene for de høyreradikale. Særlig hvis de lykkes med å gi innvandrerne skylden for at mange er arbeidsledige. Noen studier gir støtte til denne teorien: Mange arbeidsledige stemmer på høyreradikale partier og noen steder i noen perioder har slike partier fått større oppslutning når arbeidsløsheten øker. 

Enkelte studier peker i en annen retning: Mange høyreradikale partier vokste seg store før finanskrisen og da i land uten massearbeidsløshet. Mange av partiene presterer faktisk dårlig når økonomiske spørsmål dominerer den politiske dagsordenen. At partiene ikke trives i økonomiske nedgangstider, er kanskje ikke så overraskende. Tross alt er økonomisk politikk ikke kjernen i disse partienes budskap. De trives bedre når debatten handler om kultur-, verdi- og identitetsspørsmål. Og uansett utgjør de arbeidsløse bare en liten andel av de høyreradikale partienes velgergrunnlag.

Motstand mot innvandring

ØKENDE INNVANDRING OG UTBREDT FREMMEDFRYKT er nok en årsak til disse partienes vekst. Motstand mot innvandring generelt og islam især er svært viktig mobiliseringssak blant deres velgere. Det er imidlertid ingen direkte sammenheng mellom andelen innvandrere og oppslutning om høyreradikale partier. Fordommer finnes overalt – også i land uten særlig mange innvandrere (Finland og store deler av Øst-Europa).

En studie fra England peker dessuten på at det kanskje ikke er andelen innvandrere i seg selv som gjør at noen tiltrekkes av det høyreradikale budskapet, men snarere et segregert bosettingsmønster (forskjellige grupper bor i hver sine forskjellige bydeler/områder). Når ulike etniske grupper ikke omgås, kan dette føre til at fordommer og fiendtlighet opprettholdes og kanskje forsterkes.

TABLOIDISERING av mediene bidrar til å sette fokus på de høyreradikale partienes favorittsaker: politiske skandaler, integrasjonsproblemer og kriminalitet. Dette skaper et debatt- og oppmerksomhets-klima som høyreradikale partier drar nytte av. Overskriften «Islam ulmer i Paris’ forsteder» i Aftenposten (17. okt, 2011) er et illustrerende eksempel. I land som Østerrike og Danmark har også store tabloidaviser som Kronen Zeitung og Ekstrabladet uttrykt støtte til de høyreradikales ideer og forslag. Den moderne massemedielogikken er dessuten fordelaktig for karismatiske politikere med evne til å formulere enkle svar på komplekse problemstillinger. Den nederlandske politikeren Geert Wilders er for eksempel kjent for å være en svært dyktig debattant.

Ny ideologi

Partienes oppslutning henger naturligvis også sammen med den ideologien og det politiske budskapet de forfekter. Det er vanlig å gjøre et grovt skille mellom

• «gamle høyreradikale partier» og
• «nye høyreradikale partier».

«Gamle høyreradikale partier» er kjennetegnet av fascistiske symboler, anti-demokratiske tilbøyeligheter og biologisk rasisme. En slik ideologisk plattform har svært liten folkelig tilslutning i dagens Europa, selv om unntak finnes.

«Nye høyreradikale partier» har en mye «mer spiselig» politisk agenda og budskap. De er ikke mot det demokratiske systemet, bare mot de etablerte partiene. Påstanden om at alle de andre partiene egentlig er helt like og at ingen representerer «mannen i gata», er èn sentral grunn til at disse partiene ofte omtales som høyrepopulistiske. Mange av deres velgere gir uttrykk for stor mistillit til de andre politiske partiene og til politikeryrket.

Nye høyreradikale partier er heller ikke direkte rasistiske, men pakker ofte budskapet inn i mer akseptable former. Den tradisjonelle antisemittismen er også byttet ut med en mer utbredt frykt for islam og muslimer – ofte kalt islamofobi. I Norge har undersøkelser vist at mens «bare» 24 og 37 prosent er skeptiske til at deres barn gifter seg med henholdsvis en jøde eller hindu, er hele 57 prosent skeptiske hvis det er en muslim.

Politiske og samfunnsmessige konsekvenser

Historisk har framveksten av ytre høyre virket svært negativt for demokratisk stabilitet og for minoriteters sikkerhet. Tyskland i mellomkrigstiden er det mest ekstreme eksemplet på dette. Det er imidlertid en stor forskjell mellom mellomkrigstidens udemokratiske høyrefløy og de fleste av dagens høyreradikale som ikke lenger utfordrer de demokratiske spillereglene, selv om tilfellene i Ungarn og Hellas også viser udemokratiske sinnelag og voldspotensial i disse partiene. 

Særlig ser det ut som om partiene påvirker lovgivningen på innvandrings- og Integrasjon sfeltet. Blant annet er det blitt vanskeligere å bli statsborger, og muligheten for å bli gjenforent med sin familie er blitt mer krevende for innvandrere. Disse endringene har riktignok ikke skjedd i alle land; de observeres først og fremst i Danmark og Østerrike – to land hvor høyreradikale partier har hatt stor innflytelse det siste tiåret.

I noen land har også høyreradikale partier hatt en mer indirekte effekt ved at de store partiene på høyresiden har fokusert mer på lov og orden og innvandring enn det er grunn til å tro at de ville gjort uten en høyreradikalt parti til stede i debatten. Den nylig avgåtte franske presidenten Nicolas Sarkozys utspill mot romfolket og mot multikulturalisme (et samfunn med mange forskjellige kulturer) brukes ofte som eksempler på dette. 

I land hvor høyrepopulister ennå ikke har hatt regjeringsmakt, har deres direkte innflytelse ofte funnet sted på lokalt nivå. I Norge har dette gjerne ført til at et stort FrP i kommunen fører til mindre sannsynlighet for at asylmottak etableres. I Frankrike finner vi eksempler på såkalt symbolpolitikk (omdøping av gatenavn og reising av statuer for å fremme nasjonal stolthet).

Påvirkning av holdninger

Høyreradikale partier påvirker ikke bare politikken; de kan også spille en rolle når det gjelder holdninger i befolkningen og det generelle debattklimaet. Riktignok spiller egne inntrykk og diskusjoner med medelever, lærere, kollegaer og venner en rolle for hvilke holdninger vi har til omverdenen og til utviklingen i samfunnet. Men også opinionsdannere som politikere, organisasjonstopper og journalister er med på å påvirke hva vi mener om diverse politiske saker og hvilke saker som er viktige. Gitt denne situasjonen, er det − kanskje noe overraskende − ikke funnet noen klar påvirkning fra høyrepopulistiske partier på befolkningens holdninger. Det er ikke påvist noen tendens til at personer i land med store høyrepopulistiske partier utviser mer intoleranse enn personer i land uten slike partier.

Men hvis det stemmer at flertallsbefolkningen blir lite påvirket av disse partienes propaganda, stiller det seg annerledes for minoritetene. De ser ut til å reagere negativt på mistenkeliggjøring og ekskluderende retorikk (utestengende talemåter). I et eksperiment – blant østerrikske skoleelever – kom det fram at etniske minoriteter presterte dårligere på intelligenstester etter å ha blitt eksponert for høyrepopulistiske valgplakater. Den etniske majoriteten var derimot upåvirket – det vil si at prestasjonen ikke ble påvirket av den innvandringsfiendtlige propagandaen.

Data fra de tyske delstatene viser at innvandrernes livskvalitet går ned når omfanget av høyreekstremisme øker. Sistnevnte ble målt ved å se på oppslutningen om høyreekstreme partier. Studien viser dessuten at livskvaliteten reduseres særlig blant innvandrere med høyere utdanning. Dette funnet mener forskere har sammenheng med at denne gruppen blir ekstra frustrert over å bli avvist som likeverdige samfunnsborgere av deler av den opprinnelige befolkningen.

Det etablerte høyre betyr nesten like mye

Noen forskere mener at de politiske og samfunnsmessige konsekvensene av høyreradikale partiers frammarsj har vært noe overdrevet. De hevder at disse partienes påvirkning begrenser seg til en mer restriktiv (strengere) innvandrings- og integrasjonspolitikk. Videre sier de at partiene først og fremst radikaliserer en tradisjonell høyreorientert politikk med sterkt fokus på krav om kulturell integrasjon og selektiv arbeidsinnvandring (kun de med høy kompetanse og økonomisk ressurssterke skal få komme). Dette argumentet støttes av at også land uten store høyreradikale partier (f.eks. England og Spania) har innført en strengere innvandringspolitikk. Mye av tankegodset til høyreradikale partier er altså bare en radikal utgave av tradisjonell konservativ politikk.

Sistnevnte funn blir dessuten styrket gjennom en sammenlignende analyse av ulike regjeringers politikk på innvandrings- og integrasjonsfeltet i perioden 1996−2010. På den ene siden er det betydelig forskjell mellom regjeringer utgått fra venstresiden i politikken og regjeringer utgått fra høyresiden. Venstresideregjeringene spriker med andre ord en god del på innvandrings- og integreringsfeltet. Noen er liberale; andre strengere.

På den andre siden er det små forskjeller mellom sentrum-høyre-regjeringer enten de inkluderer høyreradikale partier eller ikke. Høyresideregjeringer både med og uten høyreradikale fører nemlig en entydig strengere (mer restriktiv) innvandringspolitikk og mer assimilerende integrasjonspolitikk (strengere krav til innvandrere om å tilpasse seg).