• Hva er genmodifiserte mat?
• Hvilke land er mest åpne for genmodifisering?
• Hva er stridspunktene knyttet til genmodifisering?
• Hva er mulige fordeler og ulemper ved GMO-landbruk?

USA og EU har i mer enn to tiår vært uenige om regulering av genmodifiserte organismer (GMO-er). Mens EU har innført et relativt strengt regelverk for dyrking, import og merking av GMO-er, ønsker USA at genmodifiserte organismer i hovedsak skal behandles som alle andre matvarer. Uenigheten mellom myndighetene på de to sidene av Atlanterhavet har lenge bremset arbeidet med å vedta internasjonale regler og standarder for handel med GMO-er og merking av genmodifisert mat. Nå kan det kanskje bli ny bevegelse i den fastlåste diskusjonen om internasjonal GMO-politikk.

Nylig begynte USA og EU forhandlinger om en transatlantisk handels- og investeringsavtale (TTIP). Hvis de to partene skal klare å bli enige om en omfattende handelsavtale uten for mange unntak og smutthull, må avtalen også omfatte regler for GMO-er. Forhandlingene om TTIP-avtalen tvinger derfor de to partene til å gjøre et nytt forsøk på å komme til enighet om et regelverk for handel med genmodifiserte organismer. Hittil i forhandlingene er det imidlertid lite som tyder på at USA og EU er blitt mer enige om GMO-spørsmål.

Dersom forhandlingene likevel lykkes, kan resultatet få betydning også for arbeidet med å skape globale regler for dyrking av og handel med genmodifisert mat. Viktigheten av å ha gode internasjonale regler og rutiner for dyrking og salg av GMO-er ble tydelig tidligere i år. Da ble genmodifisert hvete som ikke var godkjent for dyrking eller salg, oppdaget på en gård i USA. Flere land nektet i en periode etterpå å kjøpe hvete fra USA. Det ble et problem for flere amerikanske bønder.

Hva er genmodifisert mat?

En genmodifisert plante har fått arvematerialet endret ved hjelp av genteknologi. Det vil si at ett eller flere gener er klipt ut fra for eksempel en annen plante eller en bakterie og limt inn i DNA-et til planten som skal genmodifiseres, på laboratoriet. Man genmodifiserer planter for å tilføre dem en bestemt egenskap. En av de mest utbredte formene for genmodifisering av landbruksplanter er å sette inn et gen som gjør at planten tåler et bestemt sprøytemiddel. Bøndene kan dermed fjerne ugress i åkeren sin ved å sprøyte med dette sprøytemiddelet, uten at avlingen skades. De vanligste typene genmodifiserte planter (GMO) som brukes i landbruket, er

• «Roundup Ready»-planter – planter som har blitt tilført et gen fra en jordbakterie. Dermed tåler de å bli sprøytet med sprøytemiddelet glyfosat (som er mest kjent under merkevarenavnet Roundup).
• Bt-planter – planter som er tilført et gen fra jordbakterien Bacillus thuringiensis. Dette genet gjør at plantene produserer et stoff som er giftig for noen typer skadeinsekter. Dyrking av Bt-planter kan derfor redusere behovet for å sprøyte avlingen med insektmiddel.

I Norge er ingen levende genmodifiserte organismer godkjent – verken for dyrking eller import. Det er heller ingen genmodifiserte matvarer som er godkjent for salg i norske butikker. Siden teknikken for å genmodifisere planter kun har eksistert i litt over 30 år, vet vi fortsatt relativt lite om de langsiktige konsekvensene av GMO-landbruk.

Dyrking av GMO-er er derfor omstridt og omdiskutert blant matprodusenter, forskere, politikere og aktivister i alle verdensdeler. Uenigheten dreier seg blant annet

• om hvor miljøvennlige genmodifiserte planter er,
• om hvor trygge de er å spise,
• om genmodifisering vil øke eller true verdens matproduksjon på lang sikt
• om hvem som skal kontrollere verdens matproduksjon.

Helse- og miljørisiko?

Mange er bekymret for mulige miljørisikoer i områdene hvor GMO-ene dyrkes, og for potensielle helserisikoer for mennesker og dyr som spiser genmodifisert mat. Når det gjelder miljørisikoene ved GMO-landbruk, er en av de fremste bekymringene framveksten av såkalt resistent ugras – altså ugras som utvikler motstandsevne mot sprøytemiddelet som brukes på GMO-plantene.

Flere tilfeller av sprøytemiddelresistent ugras er funnet i GMO-avlinger. Det finnes også flere insekter som har utviklet resistens mot Bt-planter. Slik resistens hos ugras og skadeinsekter kan skape store problemer for bøndene og føre til økt bruk av sprøytemidler. Noen GMO-planter har også begynt å spre seg til områder utenfor åkrene. Sprøytemiddelresistent raps har dukket opp som ugras flere steder i USA, Canada og Australia.

Det er omstridt hvor store helserisikoene er ved å spise GMO-mat. Mye av forskningen som er gjort, har ikke avdekket noen store helseskader fra å spise genmodifisert mat. Enkelte studier har imidlertid konkludert med at det kan være helserisiko forbundet med å spise genmodifisert mat over lang tid. Mange mener at dette er grunn nok til å forby salg av genmodifiserte matvarer til mer forskning er gjennomført, basert på det såkalte «føre var»-prinsippet.

Fordeler ved GMO-landbruk?

Det er vanlig å anta at klimaendringene vil skape betydelige utfordringer for framtidens landbruk, blant annet ved at det blir mer ekstremvær og tørke. Dersom genmodifisert mat likevel kan bidra til økt matsikkerhet, mer effektiv matproduksjon og økt matproduksjon, vil dette være en betydelig fordel. Økt matproduksjon vil i framtiden være avgjørende for å kunne fø på verdens befolkning, som antas å  Befolkningsutvikling innen 2050.

Foreløpig er det lite dokumentasjon på at sprøytemiddel- og insektresistente genmodifiserte planter har økt verdens matproduksjon. Mange håper imidlertid at det skal utvikles en ny generasjon genmodifiserte planter som tåler for eksempel tørke og vanskelige dyrkingsforhold bedre. Slike egenskaper i planter kan øke arealene hvor det er mulig å dyrke mat.

Det arbeides også med å genmodifisere mat slik at den får ekstra næringsstoffer. Den såkalte «golden rice»-risen har fått innsatt et gen som gjør at den lager betakaroten, som omdannes til vitamin A i menneskekroppen. I tillegg er det gjort framskritt i arbeidet med å utvikle genmodifiserte planter som er resistente mot sykdommer som kan ødelegge avlingene.

Mange GMO-tilhengere hevder også at genmodifiserte planter er bra for miljøet. Bøndene kan da sprøyte mindre og bruke sprøytemidler som er mindre miljøskadelige. Offisielle tall fra USA viser imidlertid at bruken av sprøytemidler i landbruket gikk ned de første årene etter at genmodifiserte planter kom på markedet, men etter hvert begynte å stige til et enda høyere nivå – blant annet på grunn av problemene med resistent ugress. Dersom GMO-planter virkelig skal bidra til et mer miljøvennlig landbruk, må forskere og bønder finne en løsning på blant annet resistensproblemene.

For mye makt til store selskaper?

Også andre spørsmål knyttet til dyrking av GMO-er er mye debattert. Ikke minst er det mange som er bekymret for at store internasjonale selskaper er i ferd med å få for stor makt over verdens matvareproduksjon. Mange frykter at denne maktkonsentrasjonen kan bli en trussel mot verdens matsikkerhet. Blant annet blir mesteparten av såfrøene som selges, produsert av noen få selskaper.

Siden selskapene tar patent på GMO-såfrøene sine, kan de lage regler for hvordan frøene kan brukes. Beslutningene disse selskapene tar om hvilke produkter de skal selge, og reglene de setter for hvordan produktene kan brukes, kan få stor betydning for verdens matproduksjon. Én bekymring er at makten til de store selskapene gjør at det blir mindre mangfold av jordbruksplanter. Det reduserte mangfoldet kan gjøre oss mer sårbare for blant annet klimaendringer. Det er heller ikke uvanlig at frøene selges med kontrakter som nekter bøndene å gjenbruke såfrø fra fjorårets avling, slik at de må kjøpe nye frø hvert år.

Mange mener det er umoralsk både å ta patent på naturressurser og å nekte bøndene gjenbruk av frøene de selv har sådd. Motargumentet til de store frøselskapene er at patentreglene gir dem rett til å patentere genmodifiserte frø. Bøndene velger dessuten selv om de vil kjøpe disse frøene, blir det framholdt.

Både blant tilhengere og motstandere av GMO-mat er mange bekymret for at store internasjonale selskaper skal få for mye makt over verdens matforsyning. Det er imidlertid ikke enighet om hva som er den beste løsningen på problemet med maktkonsentrasjon. Noen mener løsningen er å forby patentering av mat og sikre bøndenes rett til å gjenbruke alle slags såfrø. Andre argumenterer for at den strenge reguleringen av GMO-mat mange steder i verden gjør at etableringskostnadene  blir for store for små, nye selskaper. Dette mener de kan bidra til at verdens produksjon av GMO-såfrø domineres av noen få store selskaper med mye penger.

Hva forhandler EU og USA om?

Formålet med TTIP-forhandlingene er å fjerne tollavgifter og samordne reguleringer og standarder mellom USA og EU. Dersom forhandlingene lykkes, vil det skape et enormt frihandelsområde mellom de to partene. I 2012 utgjorde summen av EUs eksport til og import fra USA mer enn 6000 milliarder kroner (samme beløp gjelder for USAs import fra og eksport til EU).

Det gjenstår imidlertid tøffe forhandlinger på flere felter, ikke minst når det gjelder genmodifiserte organismer. Spørsmål om dyrking og import av GMO-produkter har tidligere skapt flere konflikter mellom USA og EU. USA har blant annet klaget EU inn for WTO
 (Verdens handelsorganisasjon) fordi de mente europeiske restriksjoner på import av GMO-er var ulovlige handelshindringer.

USA har et av verdens mest GMO-vennlige lovverk og er verdens største produsent av genmodifiserte landbruksvarer. I 2012 var 88 prosent av maisen, 93 prosent av soyabønnene og 94 prosent av bomullen som ble dyrket i USA, genmodifisert. Regelverket for GMO-er i Europa er langt strengere: I EU er kun tre genmodifiserte organismer godkjent for dyrking, og bare én av dem – en maissort – blir faktisk dyrket på europeisk jord. Mindre enn én prosent av EUs landbruksjord ble i 2012 brukt til genmodifiserte planter.

 Flere amerikanske bioteknologiselskaper mener at det europeiske regelverket er et resultat av et politisert og populistisk hysteri uten vitenskapelig basis. På motsatt side hevder europeiske GMO-kritikere at den svakere amerikanske reguleringen kommer av at store og rike bioteknologiselskaper har for stor innflytelse på myndighetene.

Tidligere i år ga amerikanske Monsanto, verdens ledende produsent av genmodifiserte såfrø, opp satsingen på å få godkjent nye GMO-er for dyrking i Europa. Denne beslutningen ble av mange tatt som nok et bevis på at amerikanske og europeiske holdninger til genmodifiserte organismer er uforenlige.

Blir USA og EU enige?

Det finnes avvikende syn på begge sider: Ifølge en spørreundersøkelse gjengitt i New York Times støtter 93 prosent av amerikanerne merking av GMO-mat, mens tre av fire oppgir at de ikke vil spise genmodifisert fisk. Flere amerikanske delstater har startet prosesser for å påby merking av GMO-produkter. I de europeiske landene er det også ulike holdninger til GMO-landbruk. Blant annet har miljøvernministeren i Storbritannia (Paterson) nylig gått ut med sterk støtte til bruk av GMO-planter i sitt eget land og i utviklingsland.

Til tross for uenigheten internt i landene er det foreløpig lite som tyder på at EUs eller USAs holdning til GMO-er i TTIP-forhandlingene kommer til å være grunnleggende endret fra tidligere forhandlinger. Spørsmålet er heller om partene har så stor interesse av å få i stand TTIP-avtalen at det kan gjøre frontene mindre steile i GMO-spørsmål.

Hva blir framtidens GMO-politikk?

På litt lengre sikt kan utviklingen i Asia, Afrika og Latin-Amerika uansett tvinge fram ny bevegelse på GMO-feltet, uavhengig av TTIP-forhandlingene. Genmodifiserte planter dyrkes nå i alle verdensdeler, og flertallet av de GMO-produserende landene i verden er ikke-vestlige. Dette gjør GMO-spørsmål til en viktig del av handelen mellom mange ulike land, og kan øke presset for å utarbeide globale avtaler og standarder som alle de store GMO-produsentene og -importørene støtter.

 Cartagenaprotokollen, som er en av de viktigste avtalene for handel med og håndtering av genmodifiserte organismer, er foreløpig ikke undertegnet av tre av verdens fire største GMO-produsentlandene: Argentina, Canada og USA.

Siden ikke-vestlige land står for en stadig større del av verdens GMO-produksjon, blir uenigheten mellom EU og USA i økende grad kun en brikke i et mer omfattende puslespill. Ifølge tall fra interesseorganisasjonen ISAAA, som arbeider for å øke bruken av genteknologi i internasjonalt landbruk, utgjorde ikke-vestlige land hele 20 av de 28 landene i verden som dyrket genmodifiserte organismer i 2012. Av disse 20 landene tilhører flere de såkalte framvoksende statene. Mange forutser at denne gruppen av land, som inkluderer blant annet Kina, India og Brasil, vil få større innflytelse i internasjonal politikk i de kommende tiårene.

Økonomisk er maktforskyvningen for lengst i gang. Flere av disse landene satser store midler på utvikling av nye GMO-er, men forsker samtidig på mulige helse- og miljørisikoer ved slike produkter. De fleste krever også merking av genmodifiserte matvarer som selges til forbrukere. Hvordan vil framveksten av disse nye GMO-stormaktene påvirke arbeidet for større internasjonal enighet om reglene for dyrking og salg av genmodifiserte organismer?