• Hva kjennetegner det amerikanske valgsystemet?
• Hvordan kan demografiske forskyvninger i velgerbasen påvirke valget?
• Hvorfor er noen delstater viktigere enn andre for de to kandidatene?
• Hvilke grupper slutter opp om hvilken kandidat?

Valg- og partisystemet

Presidentvalg avholdes hvert fjerde år. Valg til Kongressen (Representantenes hus − Huset og Senatet) holdes derimot om høsten annethvert år. Annethvert kongressvalg faller dermed sammen med presidentvalget, og annethvert blir et såkalt mellomvalg, midt i presidentperioden. I USA kaller de det midterm, altså «midt i perioden». Mellomvalgene blir viktige også for presidenten; de tjener som en meningsmåling på hvor fornøyde velgerne er med det som er gjort så langt.

Mens senatorer sitter i 6 år av gangen, sitter kongressrepresentantene bare 2 år. Altså stiller hele Representantenes hus og en tredel av Senatet til valg hvert andre år. Dette innebærer at kongressrepresentantene bedriver valgkamp nesten hele tiden. De tilbringer derfor mye tid i sine hjemdistrikt for å oppfordre folk til å stemme på dem. Noen statsvitere og historikere mener denne «permanente valgkampen» har bidratt til mindre samarbeidsvillighet og vennskap på tvers av partier. Før var det mer vanlig å tilbringe tid i Washington D.C. og delta i sosiale aktiviteter med representanter og senatorer fra det motsatte politiske partiet. I dag brukes så mye tid på valgkamp at representantene knapt har tid til å bli kjent med politiske motstandere på et personlig plan.

Hver delstat har to senatorer. Antallet representanter i Huset varierer etter folketallet i den enkelte delstaten: De mest folkerike er California, Texas, New York og Florida; de minst folkerike er Wyoming, Vermont, Nord- Dakota og Alaska.

Som følge av demografisk forskyvning innad i USA har snøbeltet i nordøst fått færre representanter i Huset de siste årene, mens solbeltet i sørvest har fått flere. Latinoer i sør og sørvest har fått økt betydning, mens hvite har fått mindre. Faktisk er amerikanere med latinamerikansk bakgrunn blitt en større folkegruppe enn den historisk største minoritetsgruppen i USA, nemlig afroamerikanerne: 16,7 prosent mot 13,1 prosent. Innen 2050 vil den befolkningsgruppen som identifiserer seg som «hvit», ikke lenger være i flertall i USA, rapporterer U.S. Census Bureau.

Velgere med afroamerikanske aner stemmer gjerne på Det demokratiske partiet (bare 11 prosent stemte på republikaneren George W. Bush i 2000 og 2004, mens i 2008 stemte 95 prosent på demokraten Barack Obama). Det republikanske partiet håper i år å kunne tiltrekke seg den stadig større velgergruppen med latinamerikanske aner.

Latinoer er gjerne katolikker og har ofte et mer konservativt syn i verdispørsmål som for eksempel abort enn andre demokratiske velgere. Men når det gjelder innvandringspolitikk – et saksfelt som ofte har personlig betydning for latinoer – er Republikanerne meget konservative og støter derfor ofte fra seg latinoer i valgsammenheng.

Grunnloven er en grunnstein i det amerikanske politiske systemet. I 1776 erklærte de engelske koloniene seg uavhengige fra England. På et møte i 1787 vedtok statene både å gå sammen i Amerikas forente stater, USA, samt en grunnlov for den nye staten. Fire viktige prinsipper i den nye grunnloven: USA skulle være en

• republikk (i motsetning til konge og monarki)
• føderasjon (maktdeling mellom sentralregjering og de enkelte delstatene),
• ha maktdeling mellom statsmaktene (president/regjering, Kongressen og rettssystemet)
• ha et system for «checks and balances» (balansere statsmaktene)

Presidentvalg
i USA er et resultat av denne styringsformen. Presidentvalget er nemlig ikke et direkte valg basert på hver og en statsborgers stemme, men et føderalt valg. Dette betyr at det er hver av delstatene i føderasjonen som stemmer på presidenten. Dette kompliserte systemet er et resultat av et kompromiss inngått av grunnlovsfedrene på 1700-tallet.

De var generelt skeptiske til å gi (det de så på som) de «uinformerte» massene for mye makt i valg av president. Derfor ønsket de ikke et direkte valg. Men de var også skeptiske til det åpenbare alternativet − at Kongressen skulle utnevne en president. Dette ville være et brudd på maktfordelingsprinsippet slik de så det.

Kompromisset grunnlovsfedrene kom fram til, var at hver og en delstat skulle få et visst antall såkalte «valgmenn» (mer under) basert på folketallet i de enkelte delstatene. Disse skulle så utnevne presidenten etter avholdt valg. På den måten forsikret de seg om at det ville være en sikkerhetsventil på massenes valg. I realiteten stemmer valgmennene i dag i henhold til innbyggernes stemmer; dermed har de heller ingen uavhengig rolle som sikkerhetsventil. Opp gjennom historien har 99 prosent av valgmennene dessuten fulgt stemmegivningen til innbyggerne.

Til sammen finnes der 538 valgmenn. En presidentkandidat trenger da minst 270 valgmenn for å oppnå flertall og dermed vinne valget. Dermed skulle vi tro at det gjelder å kurtisere velgerne i de største delstatene. For eksempel har California, den folkerikeste delstaten, flest valgmenn − 55. Texas er nest størst, med 38 valgmenn. Men vi ser ikke Obama eller Romney så ofte i disse delstatene (annet enn for å samle inn penger til valgkampen). Hvorfor ikke?

Grunnen er at et stabilt flertall i California stemmer på Det demokratiske partiet, mens i Texas har flertallet stemt på Republikanerne i alle åtte presidentvalg siden 1980 (da Ronald Reagan vant). Dermed blir den virkelige kampen om valget utkjempet i et fåtall såkalte «vippestater». Det vil si delstater som vipper fram og tilbake mellom de to partiene fra presidentvalg til presidentvalg.

I de siste valgene har de viktigste vippestatene vært Florida (med 29 valgmenn) og Ohio (med 18). I tillegg er det i år kamp om Nord-Carolina (15), Virginia (13), Wisconsin (10), Colorado (9), Nevada (6), Iowa (6) og New Hampshire (4). Til sammen er altså kampen om 110 valgmenn av 538 avgjørende for valget.  At latinoene utgjør en stadig større del av befolkningen i mange av disse vippestatene, gjør de enda mer attraktive for de to presidentkandidatene.

Valgsystemet i USA er et «vinneren-tar-alt»-system. Det betyr at den som vinner flest stemmer i sitt distrikt (som en kongressrepresentant) eller en delstat (en senator/president), vil vinne hele distriktet eller hele delstaten. Dermed trenger for eksempel Romney bare 50,1 prosent av stemmene i vippestaten Ohio for å få alle valgmennene.

I tillegg er USA et topartisystem – opp gjennom historien har kampen for det meste stått mellom bare to politiske partier. Der har vært noen unntak: I 2000 stilte likevel De grønne med en presidentkandidat, Ralph Nader, og han klarte å få en del stemmer. Noen hevder dette fratok den demokratiske kandidaten (Al Gore) valgseieren det året. Regelverket gjør det dog vanskelig for tredje- og fjerdepartier å etablere seg, så dette er relativt uvanlig.

Opp- og nedtur for Obama

Hvem er deres viktigste støttespillere? I hvilke velgergrupper har de størst oppslutning? Obamakoalisjonen, styrket av en sterk mobilisering av unge velgere og minoritetsgrupper, ble sett på som framtidens flertall etter seieren i 2008. Politiske kommentatorer spådde derfor at det ville bli vanskelig for Republikanerne i nær framtid å gjenvinne flertallet fra Bushs glansdager. Men etter bare to år hadde Republikanerne gjenvunnet flertallet i Representantenes hus og tatt igjen mye av det tapte i Senatet.

Hvordan kunne dette skje? Jo, den økonomiske krisen var betydelig verre enn økonomene trodde. Rett før president Obama inntok Det hvite hus i januar 2009, uttalte en av hans økonomiske rådgivere (Christina Romer) at dersom Obamas økonomiske tiltakspakke ble vedtatt av Kongressen, ville arbeidsledigheten ikke overstige 8 prosent. Mange økonomer sa seg enige i dette. (Ledigheten var da på 7,7 prosent.)

En måned etter innsettelsen vedtok Kongressen tiltakspakken, kalt stimulusloven på folkemunne. I dag er likevel arbeidsledigheten på 7,8 prosen
t. Det hevder Republikanerne er lite imponerende. (I mellomtiden steg arbeidsledigheten til over 10 prosent, for så å synke igjen.)
Betyr den høye arbeidsløsheten at Obamas økonomiske politikk er feilslått?  Ikke nødvendigvis, ifølge det uavhengige organet Congressional Budget Office(CBO). De beregnet i 2010 at tiltakspakken hadde reddet bortimot 3 millioner arbeidsplasser og gjort den økonomiske veksten opp til 4,5 prosent høyere enn den ville ha vært uten tiltakene. Problemet er at dette på langt nær var nok. «The Great Recession», som amerikanerne kaller den nåværende økonomiske nedgangstida (et ordspill på 1930-tallets «Great Depression»), har blitt dypere og seigere enn økonomer, politikere og velgere forutså.

Det mest presserende i dag er derfor å skape nye arbeidsplasser. USA har 1,9 millioner langtidsledige (de som har vært arbeidsledig i over 99 uker og som derfor ikke lenger mottar arbeidsledighetstrygd) og nesten 7 millioner som har vært arbeidsledig i over seks måneder. Dette svir i mange familier.

Siden det sosiale sikkerhetsnettet i USA er ganske grovmasket – mange faller helt eller delvis utenfor, har situasjonen ført til fortvilelse og misnøye i brede lag av befolkningen. I tillegg er den reelle arbeidsløsheten antakelig mye høyere. Mange har nemlig gitt opp å lete etter jobber som knapt er å oppdrive. Det er altså en utbredt håpløshet i mange deler av befolkningen.

Utfordreren

Mitt Romney er tidligere guvernør i den relativt liberale staten Massachusetts. Der innførte han blant annet en helsereform som senere dannet grunnlaget for Obamas helsereform i 2010. Romney har også vært leder for organiseringen av De olympiske leker i Salt Lake City i 2002. I 2008 stilte han som presidentkandidat for Det republikanske partiet, men tapte nominasjonen til senator John McCain (som igjen tapte mot Obama i valget).

Han er mormoner og har vært misjonær i Frankrike, er gift med Ann Romney og har fem voksne sønner. Mormonbakgrunnen har for øvrig voldt ham problemer i kristenkonservative kretser, som er viktig grunnfjell for Republikanerne.

Valgkampen

Alt i juni var det klart at Romney ville bli nominert som kandidat (formelt i august). Siden har han og Obama ligget jevnt i meningsmålingene – iallfall helt fram til september. Da dro Obama fra i en rekke meningsmålinger, og i en rekke viktige vippestater. Disse gode meningsmålingene kom etter at Demokratene hadde hatt et vellykket nominasjonsmøte i august. Det var da Obama offisielt mottok nominasjonen som Demokratenes presidentkandidat, mens Republikanernes møte hadde vært mindre suksessrikt.

I tillegg hadde mange amerikanere sett et lekket videoopptak av Romney som snakker i lukket forsamling til rike bidragsytere til valgkampanjen sin. I opptaket sier han at 47 prosent av amerikanerne ikke betaler føderal skatt. Underforstått: er avhengige av staten. Mange syntes bemerkningen var nedlatende og vitnet om liten forståelse for folk flest hos milliardæren.

Men i den første (av tre) TV-debattene mellom de to kandidatene  gjorde Romney en god figur, mens Obama virket noe spak og uinspirert. Debatter er vanligvis ikke avgjørende i presidentvalg, men det kan se ut til å ha hatt en effekt på velgernes oppfatning av Romney. Han fikk nemlig en liten ledelse i meningsmålingene i etterkant av den første debatten. I de to neste TV-debattene synes imidlertid en langt mer inspirert og debattfør Obama å ha slått tilbake.

Like før valget viser meningsmålingene omtrent lik oppslutning om de to kandidatene. Mye kan likevel fortsatt skje fram til valgdagen 6. november. Samtidig har de aller fleste amerikanere allerede bestemt seg for hvilken kandidat de vil stemme på, og det skal mye til for at disse endrer mening.  Mange har også forhåndsstemt.

Det er ikke mange politiske saker som dominerer valget. Det sentrale temaet i valgkampen har hele tiden vært økonomi og arbeidsledighet. Det er dette de amerikanske velgerne er mest bekymret for, og fagfolk regner med at det er dette saksfeltet som i hovedsak vil avgjøre valget: Tror flest velgere at Obama er rette mann til å forbedre den amerikanske økonomien, eller tror de det er Romney? Sammenliknet med temaet økonomi, som de fleste amerikanere kjenner på lommeboka, havner de fleste andre saker i skyggen.

Obamas første presidentperiode

Valgutfallet vil på mange måter være velgernes dom over Obamas første periode som president. Utfordringene hans ble nok større enn både han og de aller fleste andre var klar over da han ble valgt i november 2008. Det tok en del måneder før den amerikanske regjeringen ble klar over akkurat hvor alvorlig finanskrisen var og hvilke økonomiske utfordringer Obama overtok fra tidligere president Bush. Samtidig arvet han to kostbare kriger fra den republikanske forgjengeren – krigen i Irak og den i Afghanistan.

Hovedutfordringen ble en haltende økonomi, raskt stigende arbeidsledighet og raskt stigende statsgjeld. Obama sier selv at hans administrasjon har taklet denne krisen på en god måte. Beviset på dette sies å være at økonomien sakte, men sikkert vokser igjen og at ledighetstallene – etter en periode hvor de økte dramatisk i starten på hans periode – nå er på vei ned igjen.

I tillegg har Obama og Demokratene i Kongressen vedtatt en historisk helsereform. Dette var noe den tidligere demokratiske presidenten Bill Clinton forsøkte, men ikke fikk til. Målet med reformen er å helseforsikre alle amerikanske statsborgere. De aller fleste (noen mangler fremdeles) har nå rett på og mulighet til å få god behandling i helsesektoren. Tidligere var ikke dette tilfellet, og en del amerikanere sto uten tilgang på legebehandling annet enn ved øyeblikkelig hjelp. Obama mener selv denne reformen er en av hans største seire i hans første periode.

Videre ga han mye penger for å redde bilindustrien i «rustbeltet» som var i ferd med å gå konkurs under finanskrisen. Hans administrasjon klarte også å lokalisere – og drepe – Osama Bin Laden, hjernen bak terrorangrepene 11. september 2001. Derav Obamas valgkampmotto: «Bin Laden er død, men General Motors lever»
.

Utfordringene står i kø

Den største utfordringen for presidenten – uansett hvem det blir − i neste periode vil blant annet være:

• Verdiskapning/Produksjon – i globaliseringens tidsalder virker USA å komme dårlig ut: mindre effektiv, industri som forsvinner til land med billigere arbeidskraft. Det er stor nervøsitet rundt Kinas økonomiske (produksjons-)evne.
• Fordelingen er skjevere enn noen gang siden 1930. Mens amerikanere er stolte over det de kaller «den amerikanske drømmen» − nemlig at alle som vil, kan skape et bedre liv for seg selv enn det deres foreldre hadde – er dette ikke en realitet i dagens amerikanske samfunn. Den sosiale mobiliteten er i dag på et lavmål i USA, og for første gang siden andre verdenskrig er ikke amerikanere lenger sikre på at deres barn vil få et bedre liv enn de selv har. Dette er et resultat av finanskrisen og USAs svekkede internasjonale makt.
• Stor arbeidsløshet – samt mye skjult arbeidsløshet
• Bærekraftig utvikling – hvordan klare overgang til en grønnere økonomi?

Obama mener selv at han har loset USA gjennom en vanskelig og utfordrende periode. Likevel er det altså ikke sikkert at han vinner gjenvalg. Gjør han ikke det, vil en viktig grunn være at velgerne ikke synes den økonomiske veksten er rask nok – at arbeidsledigheten fortsatt er for høy.