• Hva skjedde i Rio i 1992?
• Hva er de gjennomgående miljøtemaene i de siste femti årene?
• Hvor går de store skillelinjene?
• Hva kom ut av Rio+20?

Miljøet kommer på banen

Siden starten på 1960-tallet er vi blitt langt mer bevisste på hvordan mennesket påvirker miljøet. En av de første «varslerne» var den amerikanske miljøforkjemperen Rachel Carson. I boken Den tause våren (1962) lurte hun på hvorfor det var så få fugler sammenliknet med da hun vokste opp. Etter hvert fant hun ut at det hadde sammenheng med giftige plantevernmidler som bøndene brukte på åkrene. Boken fikk stor betydning for framveksten av den amerikanske miljøbevegelsen, men ble latterliggjort av industrifolk.
Bare ti år etter kom en ny bok − Hvor går grensen? (Limits to growth) − utgitt av en gruppe forskere tilknyttet prosjektet Romaklubben. De så på befolkningsvekst, bruk av ressurser osv, og spådde at det var grenser for hvor mye menneskeheten kan forbruke. Boken ble massivt kritisert av konservative. Ikke fordi de ikke er interessert i miljøvern, men fordi de så på bokens signaler som en trussel mot det frie markedet.

I Norge fikk vi samme år en egen bok som fremdeles påvirker mange unge mennesker, Erik Dammans Framtiden i våre hender. Også den tok for seg vårt forbruk, miljøødeleggelser og behovet for å være solidarisk med de fattige. Samme år – i 1972 – avholdt FN også sin første store miljøkonferanse i Stockholm. Miljøballen begynte å rulle.

Vår egen statsminister Gro Harlem Brundtland fikk noen år seinere i oppgave å lede en FN-kommisjon som skulle se på sammenhengen mellom klima, naturmangfold og utvikling. Den la fram sin rapport i 1987 − Vår felles framtid. FN bestemte at med denne rapporten som bakgrunnsdokument, skulle alle verdens ledere møtes i Rio de Janeiro, Brasil, i 1992. Vi skulle se framover. Sammen.

Verdens største dugnad

Hva skjedde i 1992? Aldri tidligere, kanskje bortsett fra da FN ble dannet i New York i 1945, hadde så mange statsledere vært samlet på et brett som i Rio. Hit kom også tusenvis av vanlige aktivister fra organisasjoner, akademikere og urfolksrepresentanter. Det ble verdens største dugnad. Det ble litt som en blanding av politikk og karneval.

Konferansen fikk navnet United Nations Conference on Environment and Development (UNCED), men blir oftest kalt Rio-konferansen eller Rio92. Med bakgrunn i den nevnte Brundtland-rapporten, ble begrepet «bærekraftig utvikling» lansert. Det hadde som grunnpremiss at vi må ha en samfunnsutvikling som møter alle verdensborgeres daglige behov for mat, energi og varer på en måte som ikke ødelegger for de ennå ufødte generasjonene. De som kommer etter oss, må også få dekket sine behov. Det betyr med andre ord at fattigdomsproblemer og miljøproblemer må ses i sammenheng. Videre må kortsiktige økonomiske hensyn vike plass for langsiktige miljøhensyn.

Rio-konferansen var en milepæl. Der ble en rekke sentrale planer, avtaler og prinsipper for miljøarbeidet vedtatt:

• En egen handlingsplan  som fikk navnet Agenda 21. Den skulle være en konkret veiviser til en bærekraftig utvikling i det 21. århundre. Gjennom Agenda 21 har særlig industrilandene påtatt seg en ledende rolle i å rydde opp i miljøproblemene. De som hadde skapt problemene, skulle ha et hovedansvar for å reparere kloden.  
• internasjonale skogprinsipper,
• en klimakonvensjon,
• en forørkningskonvensjon,
• en konvensjon om biologisk mangfold,
• en egen Rioerklæring, et kort dokument på 27 punkter, ment som et viktig overordnet veiviserdokument for å få til bærekraftig utvikling.

Et av de viktigste punktene i Rioerklæringen var det såkalte føre-var-prinsippet. Det sier at for å ta vare på miljøet kan ikke stater vente på 100 prosent vitenskapelig bevis, om de med stor sannsynlighet tror at miljøet kan bli alvorlig skadet. De må handle nå.

Hva har skjedd siden Rio92?

Mange møter, prosesser og dokumenter har sett dagens lys siden 1992. De to viktigste prosessene har vært på klima og biodiversitet (naturmangfold). Selve klimakonvensjonen fra Rio satte i utgangspunktet ingen begrensninger for landenes utslipp av klimagasser. Og den inneholdt heller ingen gjennomføringsmekanismer.

Isteden åpnet konvensjonen for videre forhandlinger om tilleggsprotokoller, som skal sette begrensninger for utslipp. Den viktigste protokollen så langt er Kyotoprotokollen. Etter at klimakonvensjonen trådte i kraft i 1994, har statene hatt årlige partsmøter (Conferences of the Parties – COP) for å evaluere framdriften og framforhandle mer bindende protokoller.

I desember 2012 finner COP19 sted (i Doha, Qatar). Den opprinnelige klimakonvensjonen har med andre ord egentlig ikke kommet i havn ennå, om vi ser litt kritisk på det. Klimagassene i atmosfæren har bare økt, den gjennomsnittlige temperaturen på jordkloden har økt, og landene krangler ennå om hvem som skal kutte mest, når og hvordan.

Biodiversitetskonvensjonen ble endelig godkjent (ratifisert) i 1993 og har liknende partsmøter som klimakonvensjonen. Men her har partene kommer lenger i å vedta regler og prosedyrer, og i 2010 ble Nagoyaprotokollen vedtatt. Den tildeler blant annet økonomisk kompensasjon til opprinnelsesland for genressurser. Avtalen inneholder også nye planer for å hindre mer tap av naturmangfold (dyr, planter osv). Samtidig taper kloden biomangfold med en fart vi ikke har sett maken til siden dinosaurenes tid.

Andre viktige prosesser i årene etter Rio92 har vært den såkalte  Milleniumskonferansen i år 2000. Her besluttet FNs medlemsland seg for at det måtte ekstra fokus og kraft til for å bedre sosiale og økonomiske forhold i verdens fattigste land, samtidig som miljøet bevares. Dette er også en indirekte oppfølging av Rio-prosessen.

Åtte tusenårsmål ble vedtatt, med 21 definerte undermål, og mange såkalte indikatorer for å måle resultatene. Tusenårsmålene skal være innfridde innen 2015. Foreløpig ligger man godt an på noen, men klarer ikke å komme i havn på andre.

Det neste store globalmøtet fant sted i  Johannesburg, Sør-Afrika i 2002. Det fungerte som en oppsummering av hvor langt verden var kommet siden Rio92. Nye mål ble satt for vann og sanitær og matproduksjon. De store miljø- og utviklingsutfordringene er også blitt del av pensum til enhver skoleelev.

Mennesket påvirker − planeten slår tilbake

Vi forstår kanskje mer av vår avhengighet av naturen i dag enn for tjue år siden. Men vi har likevel ikke i tilstrekkelig grad klart å omgjøre forståelsen til handling. Ulike Rapporter og statistikk , inkludert FNs miljøprograms (UNEP) siste rapport fra 2012, Global Environment Outlook 5, gir oss gode analyser av situasjonen vi står overfor. Det er en gryende forståelse for at vi har klart det ingen før trodde var mulig − å påvirke klodesystemet vårt på en slik måte at vi har blitt herre over egen framtid. Vi kan ikke skylde på naturen om det går dårlig.

Vi påvirker naturen på en slik måte at den slår tilbake på oss. Det betyr at vi hersker over luft, vann og store og små levende vesener. Gjennom årtusener forklarte mytologien oss hvordan gudene advarte menneskeheten mot deres overmot (hybris) og livsstil, og reddet oss da det så svartest ut. Som da Noah ble utpekt til å redde faunaen, ved å bygge seg en ark og ta med seg to av hvert dyreslag.

I dag bryr vi oss mindre om slike myter; vi har globale «varslere». FN har utnevnt egne vitenskapspanel, både for klima og biodiversitet. De sender jevnlig ut egne rapporter og advarer oss om det som vil kunne skje framover. Men blir de hørt?

Det er vanskelig å tro at mennesker skal kunne påvirke naturen rundt seg. Da den siste store istiden sluttet for ca 10 000 år siden, var vi fortsatt i den geologiske epoke pleistocen.  Et varmere og mer stabilt klima innevarslet framveksten av en ny tid som vi fortsatt lever i − holocen. Fri fra isens kalde skygge kunne mennesket sette sitt merke på jordlivet rundt seg.

I løpet av få tusen år la vi jeger- og sankerkulturen bak oss og ble jordbrukere med fast bosted. Med det kom byer og sivilisasjoner. Vi tilpasset oss ikke lenger miljøet. Miljøet tilpasset seg oss. Kloden som helhet syntes vel lite preget av dette − i starten. Det biogeokjemiske og fysiske systemet er motstandsdyktig. Vi var få, teknologien var enkel og forbruket deretter.

Men gjennom den industrielle revolusjonen og økende bruk av fossil energi, er vi blitt mange. Vi har lagt hele kloden under oss og fylt atmosfæren med klimagasser. Nå er det ikke plass til mer, derfor blir det varmere rundt oss, og polene smelter. Dyrelivet og plantelivet lider. Forskere har laget databaser over 26 områder som viser den enorme påvirkningen vi har hatt på biosfæren.

Derfor er ressursspørsmål  igjen blitt en «varm potet» i internasjonal politikk. Vi trenger mer mat. Derfor kjøper Kina, Saudi-Arabia og internasjonale selskap opp matjord i Afrika og andre steder og fortrenger lokalbefolkningen. Dette kalles landran. Videre planlegges det oljeutvinning i sårbare regioner nær Nordpolen.

Det paradoksale er at på grunn av global oppvarming blir Polhavet mer og mer isfritt og kan følgelig åpnes for oljeleting, som så igjen fører til mer global oppvarming og stigende havnivå. Mange mener at det er urettferdig for alle dem som bor langs kystene i fattige utviklingsland og som må rømme når havet stiger på grunn av smeltende poler.

Rio+20 − skuffelser og muligheter

Med denne nye kunnskapen som bakgrunn møttes verden på nytt i 2012. Tilbake i Rio de Janeiro, Rio+20. Hvor langt har vi kommet siden det store møtet i 92 og hvor beveger vi oss nå var spørsmålene Også denne gangen var det en konferanse om bærekraftig utvikling. Men begrepet alle snakket om på forhånd var grønn økonomi.

De fleste er i etterkant enige i at slutterklæringen fra denne siste FN-konferansen om bærekraftig utvikling var skuffende. Men det gjelder ikke å miste håpet. For hva er alternativet? Sluttdokumentet skapte lite begeistring. Mange ble forarget over at ambisjoner om å styrke FN-systemet for bærekraftig utvikling ikke fikk gjennomslag. FNs miljøprogram (UNEP) ble ikke oppgradert til en spesialisert FN-organisasjon, slik mange mente var nødvendig. Forslaget om en høykommissær for framtidige generasjoner ble avslått. Rio+20 kommer kanskje mest til å bli husket for sin gjentakelse av tidligere forpliktelser. Men forventningen var flere visjoner, mer begeistring og mer handlekraft.

Det ble likevel opplevd som viktig for utviklingslandene at hovedprinsippene i den opprinnelige Rioerklæringen ble fastslått på nytt. Det gjaldt særlig prinsippet om at alle land har et felles ansvar for å løse klima- og biodiversitetskrisene, men samtidig ulikt  ansvar. De rike landene  − med mest skyld for utviklingen − må gjøre mest. Ellers var noen av de viktigste resultatene som følger:

• Bekreftelse av retten til mat og retten til rent vann og trygge sanitærforhold
• Enighet om prosesser for å utarbeide nye bærekraftsmål, som skal erstatte de gamle tusenårsmålene når de utløper i 2015
• Nye skritt for å etablere mekanismer for finansiering av bærekraftig utvikling. Dette kan komme blant annet fra skattlegging av valutatransaksjoner og finansskatt.
• Igangsetting av arbeid for å vurdere flere indikatorer for å måle framskritt enn bare det gammeldagse bruttonasjonalprodukt (BNP)
• Støtte tilgang til bærekraftig, moderne energi for 1,4 milliarder mennesker

Grønn økonomi – den nye debatten

Den viktigste konfliktlinjen under møtet handlet om  utviklingslands frykt for at de må betale prisen for at kloden varmes opp. De er derfor avventende til begrepet grønn økonomi. Industrilandene har blitt rike gjennom industrialisering og gjennom å fylle atmosfæren med klimagasser.

Når verden endelig har forstått at den gigantiske bruken av ikke-fornybar energi fører til omfattende klimaendringer, er utviklingslandene redde for at det skal stikke kjepper i hjulene for dem og deres ønske om og behov for utvikling. For eksempel gjennom grønne skatter, grønne handelshindringer og andre grønne krav de ikke har økonomisk ryggrad til å bære.

Utviklinglandene er derfor forbitret over at løftene om teknologioverføring og penger som ble lovt under den første Rio-konferansen, ikke er blitt holdt. Mange utviklingsland mener derfor at det mest rettferdige vil være om alle på kloden blir tildelt sin personlige klimakvote. I så fall må Vesten endre forbruksmønster totalt. Og foreløpig har det vært lite interesse for det.

For å illustrere dette kan vi sammenlikne Norge og Bangladesh. Begge land slipper til sammen ut ca like mye CO₂. Men Bangladesh har 150 millioner innbyggere, Norge har 5 millioner. Hver nordmann produserer ca 9,1 mill. tonn CO2-ekvivalenter per person, mens en bangladesher produserer 0,3 per person. Vi har dessuten alt lenge bidratt til å ødelegge klimaet og er blitt rike på det. Skal nå Bangladesh bli nektet å bli litt rikere, på grunn av nye grønne regler? Bør ikke vi endre vårt eget forbruksmønster for at bangladeshere også kan få oppleve utvikling? Satt på spissen vil mange framtidige FN-konferanser dreie seg om akkurat den problemstillingen.

Verden min verden

Begrepet grønn økonomi omtales i en felleserklæring fra FN for første gang. Mange mener derfor at begrepet har kommet for å bli, som ett av mange verktøy for å oppnå bærekraftig utvikling. Det gamle verdenssynet vårt om at vi kan vokse så lenge vi vil, har fått konkurranse fra et bredere økologisk syn på oss selv som en grunnleggende del av naturen. Dette synet er koblet opp mot sosiale protestbevegelser, som Occupy Wall Street. Vi forstår nå at den økonomiske aktiviteten vi til enhver tid utøver, påvirker balansen i biosfæren rundt oss.

Det dreier seg om mer enn bare Rio mitt Rio. Det handler om Verden min Verden.