Den nordiske modellen – en vei ut av uføret?
Personer
- Hva går den nordiske modellen ut på?
- Hvorfor er det så mye blest om den nordiske modellen akkurat nå?
- Hvordan kan vi forklare Nordens sterke stilling i det globale samfunnet?
- Hvilke utfordringer står den nordiske modellen overfor?
Situasjonen skaper store utfordringer og mye forvirring om hva som er den rette vei å gå videre. Fra flere hold – politikere, eksperter, forskere, kommentatorer − blir det vist til «den nordiske modellen» som en mulig vei ut av uføret. Selv det årlige elitemøtet i Davos (World Economic Forum) har begynt å interessere seg for hva de åpne økonomiene i Norden har fått til.
Til nå har disse landene (med unntak for Island) kommet godt ut av de økonomiske kastevindene. De har også taklet viktige omstillinger i produksjonslivet bedre enn de aller fleste land. Har de nordiske landene, som skårer høyt på svært mange «gode statistikker», noe å tilby andre land? I så fall hva?
Bakgrunn - framveksten av modellen
Industrialiseringen av Norge skjedde raskt, og antallet industriarbeidere ble nær tredoblet – fra 60 000 til 160 000 − i perioden 1895−1915. Det hurtige tempoet i industrialiseringen bidro til å gjøre norske arbeidere mer politisk radikale enn i nabolandene. Omfanget, intensiteten og motsetningene i konfliktene på arbeidsmarkedet var sterke, og noe sterkere i Norge enn i Sverige og Danmark.
I flere av de nordiske landene ble motsetningene mellom klassene – altså arbeidere og bedriftseiere – i første halvdel av 1900-tallet dempet ved at det ble inngått såkalte hovedavtaler mellom organisasjonene i arbeidslivet. I Norge skjedde dette i 1935, ved inngåelsen av Hovedavtalen mellom Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), en avtale som også kalles «arbeidslivets grunnlov». Disse avtalene skapte grunnlag for å løse konfliter, og slik kunne man redusere bruk av kampmidler som streik og lockout (når arbeidsgiver stenger arbeidstakere ute fra arbeidet).
På det politiske området var demokratiet i Europa truet i mellomkrigstiden. Det ble etablert kommunistiske, fascistiske og nazistiske diktaturer i mange land. I Nordisk Råd (etablert i 1952) sin historiegjennomgang, framheves det at både kommunistiske og nazistiske bevegelser hadde begrenset innflytelse i Norden.
I 1933 inngikk de danske sosialdemokratene og det borgerlige Venstre en avtale, «Kanslergadeforliget», som garanterte parlamentarisk stabilitet og statlige støttetiltak for økonomien. I løpet av noen få år hadde samtlige nordiske land inngått slike kriseavtaler mellom sosialdemokratene og særlig den utkantbaserte delen av de borgerlige. I Finland førte derimot motsetningene mellom høyre og venstre til borgerkrig i 1918, der den borgerlige, «hvite» siden seiret over den «røde». Den finske borgerkrigen er et unntak i den fredelige utviklingen i Norden, men sårene leget seg raskt. Allerede i 1926 kunne sosialdemokratene, som hadde vært på den røde siden, danne regjering, skriver Nordisk Råd.
Samarbeidsånden førte til at det ble utviklet omfattende velferdsstater og et arbeidsliv preget av sterke organisasjoner og et tett samarbeid mellom disse organisasjonene − også kalt partssamarbeid − etter andre verdenskrig. Partssamarbeidet omfatter ofte også myndighetene ved staten, og omtales da gjerne som trepartssamarbeid. Disse grunntrekkene har bestått under regjeringer av skiftende farge og er bakgrunnen for at det er meningsfylt å bruke «den nordiske modellen» som fellesbetegnelse, selv om det er forskjeller mellom landene.
Alle de nordiske landene har en åpen økonomi mot omverdenen, med stor utenrikshandel, store offentlige investeringer og konkurranseutsatt industri − industri som er avhengig av å få solgt varene sine på et internasjonalt marked.
Kjennetegn ved den nordiske modellen
Partenes vilje til å se i sammenheng lønnspolitikk, velferdsstat og den generelle økonomiske politikken – skattepolitikk, rentepolitikk og næringspolitikk – er en viktig forklaring på og en forutsetning for den nordiske modellen. Det sosiale sikkerhetsnettet og partenes rolle i lønnsdannelse og produktivitetsutvikling har gjort det mulig å føre en økonomisk politikk som fremmer vekst, omstilling og rettferdig fordeling.
Arbeidsmarkedspolitikken i Norden er preget av den svenske Rehn-Meidner-modellen, som hadde som mål å ha lav arbeidsledighet, lav prisstigning, høy vekst og jevn inntektsfordeling. Markedskreftene i samspill med avtalefestede lønninger på nasjonalt nivå gjør at ulønnsomme og lite produktive bedrifter (som ikke kan betale avtalt lønnsnivå) konkurreres ut. Samtidig skal en aktiv arbeidsmarkedspolitikk sørge for at ledig arbeidskraft flyttes til mer produktive virksomheter.
I stikkordsform har modellen følgende kjennetegn, som i større eller mindre grad er gjensidig avhengige av hverandre:
- Små inntektsforskjeller
- Stor tillit til politiske institusjoner
- Høy sysselsetting
- Høy organisasjonsgrad på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden og et godt utbygd avtalesystem
- Et disiplinert system for å håndtere interessekonflikter og lønnsforhandlinger
- Høyt skattenivå
- En utbygd velferdsstat med goder som omfatter alle
- Høy produktivitet og stor omstillingsevne i næringslivet
Lønnsforskjellene er gjennomgående små i Norden sammenliknet med andre land, noe som blant annet skyldes høy tariffavtaledekning (Mange arbeidstakere er omfattet av en tariffavtale.) og stort innslag av sentrale oppgjør. Et sentralt oppgjør vil si at det er organisasjonene på nasjonalt nivå som avtaler hvor store lønnstilleggene skal være i motsetning til lokale oppgjør ute på den enkelte bedrift. Partene er i stor grad enige om at lønnsveksten skal være tilpasset landets økonomi. Men også gratis utdanning bidrar til utjevning. Da er det ikke bare de med mest penger som har mulighet til å ta høyere utdanning og dermed klatre på inntektsstigen.
Sysselsettingsgraden ligger på rundt 75 prosent i Norden (andel av befolkningen mellom 15 og 64 år som er i arbeid). Dette skyldes særlig at kvinner er i arbeid i omtrent like stor grad som menn. Fødselspermisjoner og utbygging av barnehager er viktige forutsetninger for at kvinner kan delta i arbeidslivet på lik linje med menn.
Høy oppslutning om arbeidslivets organisasjoner – at mange er organisert − er en forutsetning for måten arbeidslivet fungerer på i de nordiske landene. Andelen fagorganiserte i Norden ligger på mellom 50 og 80 prosent, noe som er høyere enn i de aller fleste andre europeiske land. Arbeidsgiverne er også gjennomgående godt organisert. Forholdene på arbeidsplassene og partssamarbeidet, både sentralt og lokalt (på den enkelte arbeidsplass), avhenger også av arbeidsgivers holdninger til organisering og fagforeningsvirksomhet.
Tankegangen er at nødvendig utvikling av virksomhetene henger nært sammen med forholdene for arbeidstakerne: Et bedre arbeidsmiljø og en tillitsfull arbeidsstokk gir gjerne mer innsatsvilje, lavere fravær og færre skader. I tillegg vil et samarbeid mellom partene lokalt kunne legge bedre til rette for omorganisering, kompetanseheving og omstilling – og til sjuende og sist høyere produktivitet. Gjensidig tillit og respekt er også en forutsetning for å finne gode løsninger i krisesituasjoner.
Offentlig involvering og velferdsordninger
Myndighetene – det offentlige (stat, fylke og kommune) − spiller også en rolle i partssamarbeidet. Først og fremst gjennom meklingsinstitusjoner – både sentralt og lokalt. Det vil si at meklere går inn ved varsel om arbeidskamp (streik eller lockout) og prøver å få til en løsning mellom partene. I den perioden det foregår mekling, er det ikke lov med arbeidskamp (fredsplikt). I Norge er denne institusjonen kjent som Riksmekleren.
Offentlige trygdeordninger lager et sikkerhetsnett, som igjen kan bidra til høyere mobilitet i arbeidsmarkedet (altså at folk faktisk tør å skifte jobb) og omstillingsvilje (nye oppgaver, videreutdanning m.m.). I Norden har det vært forholdsvis lett å permittere og si opp ansatte, men de oppsagte blir ivaretatt gjennom arbeidsledighetstrygd og arbeidsmarkedstiltak. Det gir trygghet for arbeidstakerne og fleksibilitet for arbeidsgiverne. Ordningen har inspirert EUs tanker om en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk, gjennom begrepet flexicurity (sammensetning av ordene flexibility og security).
Gratis helsevesen og utdanning, gode permisjons- og trygdeordninger, samt utbygging av barnehager og lignende, krever høye skatteinnganger. Dersom mange av skatteyterne føler at velferdsstatens ordninger angår dem – ved at de gjelder for alle – bidrar man til en høyere oppslutning om et høyt skattenivå. Disse ordningene skaper også grunnlag for høyere sysselsetting, som igjen fører til økte skatteinntekter. Såkalte universelle (omfatter alle) ordninger skiller seg fra systemer som baserer seg på behovsprøving.
Ifølge professor Atle Midttun har den nordiske modellen i flere tiår gitt de nordiske landene et brutto nasjonalprodukt per innbygger som ligger helt i teten internasjonalt. Han er med i en forskergruppe som har sett nærmere på den nordiske modellen, og som blant annet utarbeidet en pamflett til toppmøtet i World Economic Forum i 2011. I denne pamfletten påpekes det dessuten at de nordiske landene blir sett på som ansvarlige og med lite innslag av korrupsjon.
Ifølge professor Gudmund Hernes er den nordiske modellen ikke bare et spørsmål om institusjoner og oppslutning om lovverk og rutiner. Det dreier seg også om en politisk kultur – altså om felles holdninger og normer, både om hva vi skal søke å oppnå og hvordan vi bør opptre. Høy grad av sosial likhet er sentralt i slike samfunn – folk flest synes den er et gode. Den nordiske modellen kjennetegnes videre av sosialt samhold og en gjensidig anerkjennelse og respekt mellom grupper (selv om man ikke nødvendigvis er enige). Dette gir en stabil maktbalanse.
Ulikheter mellom de nordiske landene
Noen hevder at det tross alle likheter er så store forskjeller mellom de nordiske landenes systemer, at det er vanskelig å snakke om en «nordisk modell». Organisasjonsgraden (andelen fagorganiserte) er for eksempel vesentlig høyere i Sverige, Danmark og Finland enn den er i Norge. Dessuten foregår mer av lønnsforhandlingene lokalt i Sverige og Danmark sammenliknet med Norge.
Finland og Island skiller seg ut ved å ha en omfattende bruk av allmenngjøring av tariffavtaler. Det vil si at resultatene fra forhandlingene gjøres gjeldende for alle – uavhengig av om arbeidstakerne er dekket av en tariffavtale eller ikke. I Norge er allmenngjøring av tariffavtaler tatt i bruk i noen bransjer (bygg, verft, landbruk og renhold).
I Sverige og Danmark er det mer vanlig med avtaleregulering enn med lover på arbeidslivets område enn det er i Norge (for eksempel regler for stillingsvern og midlertidige ansettelser). Staten har også en mer tilbaketrukket rolle når det gjelder tvisteløsning og inntektspolitikk i Sverige enn i Danmark og Norge.
I sitt forhold til EU har de nordiske landene valgt forskjellig tilnærming. Sverige, Danmark og Finland er medlemmer. Norge og Island er tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen. Finland har dessuten tatt i bruk EUs felles valuta, Euro . Landene har også opp gjennom årene blitt styrt av partier med ulik ideologi, men dette har så langt ikke rokket ved de grunnleggende trekkene ved den nordiske modellen.
Vil den nordiske modellen bestå?
På 1980- og 1990-tallet ble den nordiske modellen sterkt kritisert fra flere kanter. Det ble hevdet at denne måten å organisere samfunnet på hindret økonomiske omstillinger og svekket bedriftenes konkurranseevne. Kritikere pekte på det de mente var en for stor offentlig sektor, for høye skatter og for omfattende statlige reguleringer. Det ble derfor gjennomført reformer i alle landene, ikke minst i forbindelse med tilpasninger til Indre marked og under den økonomiske krisen på 1990-tallet. Da kom det samtidig profetier om sammenbrudd for modellen, blant annet fordi kritikere mente den ikke var rustet for den Globalisering økonomien. Det viste seg at modellen besto prøvelsene under 1980- og 1990-tallet og utover på 2000-tallet.
Mot slutten av 2008 spredte den globale finanskrisen seg raskt over hele verden. Ganske snart gikk den over i en realøkonomisk krise med usikkert omfang og varighet. Finanskrisen førte til fall i Bruttonasjonalprodukt (BNP) og økende ledighet også i de nordiske landene.
For å dempe de negative effektene ble krisen møtt med sterke virkemidler, blant annet rentenedsettelser og ulike bank- og kredittpakker. Umiddelbart etter at finanskrisen tok til, svekket norske og svenske kroner seg relativt mye i forhold til de store valutaene som euro, dollar og sveitsiske franc. Dette bidro til at norske og svenske eksportvarer ble billigere, og trolig til at fallet i eksporten ble mindre enn fryktet. Danske kroner er i en fastkurs til euro og opplevde umiddelbart det motsatte.
Etter at den påfølgende gjeldskrisen i Europa både svekket euro og danske kroner − har det etter hvert likevel blitt noe lettere for Danmark å selge varer til utlandet. Finland har i kjølvannet av krisen fått en ganske kraftig økning i arbeidsledigheten. I sum har likevel de nordiske landene klart seg relativt godt under krisen, med unntak for Island. I Island opplevde folk en total økonomisk kollaps. Blant annet ble de tre største bankene i landet slått konkurs. Dette har ført til at flere av de grunnleggende velferdsordninger, som den nordiske modellen er kjent for, er svekket i landet i løpet av de siste årene.
Det er fremdeles usikkert hvordan gjelds- og eurokrisen i EU vil påvirke den europeiske integrasjonen, og hva slags konsekvenser endringene eventuelt får for de nordiske landene.
Ifølge flere forskermiljøer blir «stresstesten» for den nordiske modellen hvordan landene klarer å takle kombinasjonen av klimautfordringer, stadig mer globaliserte markeder og økende arbeidsinnvandring. For eksempel kan et høyt innslag av arbeidsinnvandrere fra østeuropeiske land, som er fornøyd med dårligere vilkår enn det som er vanlig i de nordiske landene, utfordre våre ordninger (lønn, arbeidstid m.m).
Nedgang i organisasjonsgraden, svekkelse av forhandlingssystemet og økende lønnsforskjeller ses også på som en mulig trussel mot modellen. Sverige og Danmark har de siste årene hatt en kraftig nedgang i organisasjonsgraden, mens den har vært forholdsvis stabil i Norge. En annen utfordring er veksten i andelen eldre, som innebærer store endringer i velferdsstatens ytelser, utgifter og finansiering.
Personer
Fakta
Hva er den nordiske modellen?
De nordiske landene – Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island – har felles historikk og en ganske lik måte å organisere samfunnene på. Det gjelder blant annet godt utbygde velferdsstater og sterke organisasjoner i arbeidslivet. Dette har skapt uttrykket «den nordiske modellen». Landene skårer også høyt i internasjonale sammenlikninger på det økonomiske området. Denne kombinasjonen av trygghet for innbyggerne og en solid økonomisk utvikling framstår for noen som et paradoks.