• Hva er målene for «den arabiske våren»?
• Hvor samstemte er opprørerne i Midtøsten?
• Hva forener og hva skiller dem?
• Hvordan skal opprørerne «vinne freden»?

Hva er målene for «den arabiske våren»?

Ifølge parolene som rager høyest i de arabiske revolusjonene, er målet for opprørene «frihet» (huriya) og «verdighet» (karama). Innbyggerne i de fleste arabiske land har levd med ufrihet og undertrykkelse i årtier. Nå ønsker de seg politiske rettigheter og et system hvor alle har en stemme. Revolusjonene er med andre ord en kamp for demokrati.

I tillegg er følelsen av å leve i fornedrelse for mange knyttet til den økonomiske hverdagen – til mangelen på velferd. De arabiske økonomiene sliter med en kombinasjon av svak produktivitet, store ungdomskull og økende arbeidsledighet. For demonstrantene som roper ned med korrupte og autoritære regimer, er det økonomiske uføret og den politiske virkeligheten to sider av samme sak.

Det råder samtidig en del uenighet blant demonstrantene om veien å gå og det langsiktige målet. På kort sikt er spørsmålet om og i hvilken grad regimet må falle samt hvilke midler som kan tas i bruk. I Bahrain har protestbevegelsen vært splittet mellom to fløyer. En radikal fløy krevde avvikling av monarkiet og innføring av republikk, mens en reformorientert fraksjon jobbet for konstitusjonelt monarki. I Jemen forlangte gatedemonstrantene fra første stund president Ali Abdullah Salehs avgang, mens de etablerte opposisjonspartiene lenge forsøkte å inngå et kompromiss.

Noen skillelinjer blant opprørerne

Som vist foran er opprørerne i Midtøsten ikke enige i ett og alt. Vi ser klare skillelinjer mellom dem.
GENERASJONSSKILLER: Revolusjonsbevegelsene samler i realiteten samfunnsgrupper med ulike livsvilkår og til dels motstridende ønsker og motiver. Ett viktig skille går mellom ungdom og eldre politiske aktører. Ungdomsaktivistene har spilt en svært avgjørende rolle for å dra revolusjonene i gang og omgå regimenes kommunikasjonssperrer gjennom mobiltelefoner og sosiale medier. De har forventninger om dyptgående endringer som også innebærer et element av opprør mot patriarkalske strukturer. Den etablerte opposisjonen har derimot mer avgrensete krav og er ikke alltid villig til å gi ungdommen politisk innflytelse.

IDEOLOGISKE: Et annet skille går ideologisk mellom islamister og sekulære krefter. Begge kan være like innbitte motstandere av regimet. Men der de første vil rotfeste et alternativ til dagens politiske system i islam, er de andre opptatt av å skyve religionen ut av politikken. I Syria har venstreorienterte og religiøs-konservative opposisjonelle lenge hatt store vansker med å samle seg i et «overgangsråd».

KONKURRERENDE AGENDAER: Et tredje skille går mellom geografisk eller religiøst funderte grupper med konkurrerende agendaer. Jemen er kroneksempelet på et land hvor revolusjonen brakte sammen bevegelser som i utgangspunktet hadde vidt forskjellige mål. I nord mot grensen til Saudi-Arabia har den vekkelsesaktige Houthi-bevegelsen ligget i borgerkrig med sentralmakten siden 2004. Houthiene beskylder regimet for å diskriminere deres religiøse gruppe, Zaydi- muslimene (sjia), og gi innflytelse til saudiarabisk Wahhabi-islam i Jemen.

I sør dominerer separatistbevegelsen Hiraak som ønsker å løsrive det tidligere Sør-Jemen, som ble slått sammen med Nord-Jemen i 1990. I hovedstaden Sana, derimot, står Saleh mot stamme- og militære ledere som prøver å kapre makten. Deler av sentraleliten har tidligere vært involvert i kampen mot houthiene og nytt godt av hovedstadens dominans over Sør-Jemen.

Hvordan velte regimet?

Revolusjonenes mulighet til å vinne fram må vurderes i to omganger:

• På kort sikt: evnen til å velte regimet og
• På lengre sikt: utsiktene til å vinne freden.

I det første spørsmålet kan vi si at revolusjonen i Libya har lykkes, revolusjonen i Bahrain har feilet, mens utfallet i Syria og Jemen fremdeles er uavklart. President Saleh har riktignok kunngjort at han vil gå av, men det har han også sagt før uten å følge opp i praksis. I samtlige tilfeller har makthaverne ytt langt større motstand enn det Hosni Mubarak i Egypt og Zine al-Abidine Ben Ali i Tunisia var i stand til å yte. Hvorfor har det trukket i langdrag?

Persondominerte republikker og dynastiske monarkier

Libya, Syria og Jemen er utpregete eksempler på det fagfolk kaller persondominerte regimer. De skiller seg fra ettparti- og militærregimer ved at den reelle makten ikke ligger i partiet eller offiserskorpset. Den ligger hos lederen som i praksis har kapret statsapparatet for seg og sin klan og/eller familie. Slike regimer har vanligvis en smalere sosial basis enn ettparti- og militærregimer og er derfor sårbare når revolusjonære vinder blåser.

På den annen side er det i persondominerte regimer en tendens til å kjempe til siste slutt fordi maktapparatet består av personer som «sitter i samme båt» som presidenten. Slikt motvirker interne splittelser. I Egypt og Tunisia vendte lederne for hæren seg på et avgjørende tidspunkt mot presidenten fordi de øynet muligheten til å beholde sin posisjon uten Mubarak og Ben Ali ved roret.

I Libya, Syria og Jemen fantes ingen tilsvarende statlig, selvstendig institusjon som kunne vende seg mot presidenten (eller obersten i Libyas tilfelle). Lederne for sikkerhetsstyrkene var alle håndplukket av Gaddafi, Assad og Saleh og tilhørte i mange tilfeller deres egen klan og familie.

Kongedømmet Bahrain er en ganske annen regimetype. Her er makten heller samlet i en utvidet herskerfamilie (al-Khalifa), mindre hos én person alene. Fagtermen blir her «dynastisk monarki» fordi medlemmene av al-Khalifa har delt makt og posisjoner seg i mellom. Det gjør det vanskeligere å overmanne regimet fordi prinsene er så tallrike og fordi de står og faller med hverandre.

 I tillegg har Bahrain de andre kongehusene på den arabiske halvøy i ryggen. Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater har sendt militære styrker til landet for å redde det autoritære kongedømmet.

Maktendring – vold eller ikke-vold?

For de revolusjonære er en hovedutfordring å finne gode midler for å svekke regimet. Spørsmålet om vold versus ikke-vold er én viktig avveining. Sett under ett har den arabiske våren fra begynnelsen vært preget av fredelige virkemidler. Dette var effektivt i Egypt og Tunisia hvor demonstrantene vant sympati i møtet med regimenes undertrykkelse. De oppnådde å så splid i maktapparatet.

I Libya så en opprinnelig en tilsvarende utvikling. Myndighetspersoner reagerte der på regimets voldsbruk ved å «hoppe av» og gi sin støtte til folket. På et tidspunkt bestemte imidlertid opprørerne å bruke våpen de hadde vunnet i Benghazi til å bruke vold mot regimet. Da sluttet rekkene seg bak Gaddafi, og det militære undertrykkelsesapparatet kom på offensiven. Hadde ikke FN og Nato grepet inn på opprørernes side, ville den libyske revolusjonen etter alt å dømme ha lidd en ublid skjebne.

Etter at Tripoli falt og mens den syriske revolusjonen sliter, har militære avhoppere i Syria tatt til orde for at også de bør rette våpen mot regimet. De avviser muligheten for reform eller interne splittelser i Bashar-regimet og hevder denne typen persondominerte regimer til syvende og sist må fjernes med makt. Syrias tidligere erfaring med væpnete opprør gir imidlertid grunn til ettertanke. Da Muslimbrødrene benyttet voldelige aksjoner fra slutten av 1970-tallet, svarte regimet nådeløst og knuste bevegelsen militært i byen Hama i 1982.

Vestlig intervensjon

Et annet viktig tema er spørsmålet om vestlig militær intervensjon. Nato iverksatte i mars 2011 en flyforbudssone over Libya og bombet Gaddafis stillinger på et vis som bidro til å avgjøre borgerkrigen. Dilemmaene knyttet til militær hjelp utenfra er imidlertid store. I en del av verden hvor Vesten generelt og Nato især har lite folkelig tillit og mistenkes for å styres av tørsten etter olje, kan det å lene seg på vestlig militærhjelp skape motstand mot revolusjonsbevegelsen. Det gir vann på mølla til regimenes propaganda som fra første stund har framstilt revolusjonene som en «sammensvergelse» fra ytre makter.

Utfordringen med både vestlig intervensjon og voldelige aksjonsmidler er dessuten å legge våpnene ned når freden skal vinnes. Uregjerlige revolusjonsstyrker med våpen kan avspore forsøkene på å bygge en ny politisk orden. Dessuten: Blir det nye regimet avhengig av vestlig militærhjelp for å opprettholde stabiliteten, kan det hindre systemet i å oppnå nasjonal legitimitet.

Hvordan vinne freden?

Ikke alle revolusjonsbevegelser lykkes i å kaste diktatoren. Og der det skjer, er bare halve jobben gjort; byggingen av et nytt og bedre system er oftest den største utfordringen. Forsøk på å endre samfunn gjennom revolusjon har opp gjennom historien ofte slått feil, gitt uforutsette utfall eller endt med retur for den gamle politiske orden.

Ett klassisk problem er at revolusjoner avstedkommer stadig mer radikale krav som ender med å undergrave stabiliteten. For å stabilisere en revolusjon og etablere en «normal» og levedyktig politisk orden må tre forhold være på plass:

1. Legitimitet i folket
2. Oppslutning i eliten
3. Effektivitet i hverdagen

1. Legitimitet

Den første forutsetningen for å føre en revolusjon i havn er å sørge for at de nye makthaverne har legitimitet i befolkningen. Det vil si at innbyggerne ser på deres styre som rettmessig. I demokratier sørger frie valg for slik legitimitet. Men det er krevende å sikre anerkjennelse i en overgangsfase før valg kan holdes og gi legitimitet for et nytt styre.

Libya står i dag overfor denne utfordringen. Overgangsrådet som i februar 2011 ble etablert i Benghazi, må overbevise libyerne om at det er representativt for alle innbyggerne i hele landet. Innbyggerne i andre byer, som Tripoli og Misrata, kan føle seg underrepresentert og stille spørsmål ved hvem som har rett til å velge rådets medlemmer. En overgangsregjering skal også pekes ut. Om den blir sett på som redskap for enkeltpersoner eller spesielle grupper, vil den mangle legitimitet og ha problemer med å styre.

2. Oppslutning i eliten

Den andre forutsetningen er å skape oppslutning i eliten om systemet og de store linjene i et lands utvikling. Det er viktig å unngå at sentrale politiske aktører motarbeider hverandre. Slik enighet (konsensus) er krevende å oppnå i stater som er i ferd med å kvitte seg med ikke-demokratisk styre. De avsatte diktatorene har nemlig ofte hersket ved å spille samfunns- og elitegrupper ut mot hverandre og slik splitte dem. Gaddafi, Saleh og Assad ga fordeler til enkelte og nedprioriterte andre på måter som sådde splid mellom regioner, stammer og religiøse grupper.

Disse spenningene vil ikke forsvinne med lederne, men vanskeliggjøre samlingen av nabolags-, klan- og religiøse ledere. En spesiell utfordring for Libya er dessuten å bygge bro mellom tidligere opposisjonelle i eksil og politikere med hjemlig bakgrunn fra Gaddafis regime. De to gruppene har levd i ulike verdener og vil trenge både kløkt og tid for å bygge en felles plattform.

3. Effektivitet

Den tredje forutsetningen er å gjenopprette effektivt styre som iallfall bevarer, eller helst forbedrer, velstandsnivået. Økonomisk misnøye er som nevnt en drivkraft bak revolusjonene og vil fortsatt true stabiliteten om misnøyen vedvarer. Kortidseffekten av revolusjon er vanligvis en økonomisk nedgang siden opptøyene rammer alt fra handel til turisme.

Det er imidlertid av stor betydning at hjulene kommer i gang igjen i det nye systemet slik at innbyggerne føler det går bedre. Dersom det motsatte skjer og prisnivået og arbeidsledigheten skyter i været, vil det fort oppstå nostalgi for det gamle regimet. Demokratimotstandere kan da bruke argumentet om at «alt var bedre før» til å undergrave støtten for reformer. 

I kraft av Libyas store oljereserver har den libyske staten et fortrinn framfor de andre landene i revolusjon. Disse kan bidra til at libyerne vil kunne gjenopprette økonomisk vekst relativt hurtig. Til sammenlikning har både Jemen og Syria snart tomme oljebrønner, nær fire ganger så mange innbyggere, og betydelige utviklingsproblemer. De som overtar etter Saleh og Assad, vil ha få lette løsninger for å bedre verdiskapningen og innfri folkets forventninger om et liv i verdighet.

Kampen for demokrati i Libya, Jemen, Bahrain og Syria kan bli lang selv etter at diktatorene er fjernet fra banen.