• Hvordan har Rwandas historie artet seg i de siste hundre årene?
• Hva kjennetegner dagens Rwanda?
• Hvorfor jobber norske skoleelever inn penger til ungdom i Afrika?
• Hva er målet med Internasjonal uke?

Rwanda – historie

Vi starter vår historie ved Berlinkonferansen i 1884-5. Stormaktene rullet der ut kartet og delte Afrika seg i mellom. Rwanda havnet først i tyske hender, men ble etter 1. verdenskrig gitt som krigsbytte til Belgia. Belgiske etnologer skilte mellom to store etniske grupper, hutuer og tutsier. Tutsier var tradisjonelt antatt å være kvegdrivere, hutuer jordbrukere.

En måte belgierne skilte mellom de etniske gruppene, var at de så på  antall kyr en person eide. Over ti kyr: tutsi. Under ti kyr: hutu. Hutuer utgjorde på dette tidspunktet ca. 85 prosent av befolkningen, mens tutsiene ble tildelt de mest attraktive stillingene innenfor det belgiske kolonibyråkratiet. Mange har påpekt den vilkårlige delingen i etniske grupper som belgierne sto for som kolonimakt.

I 1959 blusset fiendtligheter opp mellom de to gruppene, hutuene gjorde opprør og krevde å få delta i politikken. I 1962 ble Rwanda en selvstendig stat, og hutuene tok over makten. I tiårene som fulgte, ble tutsibefolkningen systematisk undertrykket. Store flyktningstrømmer av tutsier forflyttet seg over til nabolandene, især Uganda. I 1973 tok hærsjefen, Juvénal Habyarimana, makten i Rwanda ved et militærkupp
. Habyarimana skapte en ettpartistat og brukte bevisst de etniske skillelinjene til å bygge sitt Rwanda. Undertrykkingen av tutsier fortsatte, og det ble videre bestemt at tutsier som hadde flyktet, ikke fikk returnere.

I 1987 ble «Rwandan Patriotic Front» (RPF) opprettet av eksiltutsier i Uganda med ønske om å få delta i rwandisk politikk. På 1990-tallet ble planer for en endelig "løsning" på konflikten lagt av Habyarimana og hans tilhengere, nemlig utryddelse av tutsiene.

Påskuddet for å sette planene i verk kom den 6. april 1994. President Habyarimanas fly ble skutt ned over Kigali, og hutuene mobiliserte umiddelbart. Samme kveld ble statsministeren, hennes familie og flere moderate regjeringsmedlemmer drept, og folkemordet var i gang. Fra flere hold er det pekt på den viktige rollen nasjonale medier hadde i å piske opp en hatstemning mot tutsiene.

I løpet av de neste 100 dagene ble mellom 800 000 og 1 million  tutsier og moderate hutuer drept av hutumilitser. Verdenssamfunnet avsto fra å blande seg inn, tross en stående FN-styrke i Kigali. RPF tok opp kampen da de intervenerte utenfra og satte en stopper for folkemordet da de vant hovedstaden, Kigali. Lederen for RPF het Paul Kagame, og er i dag president i Rwanda.

Rwanda: økonomi, demografi, demokrati

Under Kagame har forholdene bedret seg betraktelig i Rwanda. I 1994 var landet et av verdens fattigste. I dag er regjeringens uttalte mål å bli et mellominntektsland innen 2020 og samtidig bli uavhengig av bistand. Bistand utgjør i dag halvparten av landets statsbudsjett.

Skeptikere mener derfor at mange av planene er for ambisiøse. Kagame har tatt mange grep for å bekjempe korrupsjon, med stort hell. Grunnskolen har blitt gjort gratis, og videregående skal på sikt bli det. Myndighetene har satt seg som mål å bli regionens IKT-senter og bygger ut internett i hele landet. Den tyngste kritikken mot myndighetene omhandler manglende ytringsfrihet
.

Som en del av forsoningsprosessen har myndighetene vedtatt en hel del lover der formålet er å «bekjempe folkemordideologi». Det mest iøynefallende med disse lovene er at det ikke lenger er lov å omtale seg selv som hutu eller tutsi. I tillegg har regimet vedtatt flere ganske svevende lover om hva annet de legger i begrepet «folkemordideologi». Noen mener at Kagame-regimet gjennom disse lovene knebler politisk opposisjon og politiske meningsmotstandere.

Samtidig er det vanskelig å snakke om noen reell opposisjon i Rwanda i det hele tatt, siden Kagame har vunnet de siste valgene med godt over 90 prosent av stemmene. Internasjonale observatørers eneste bemerkning til valgene har vært at myndighetene manipulerer de små partienes oppslutning til å bli høyere. Slik kan regimet håpe å få andre representanter inn i parlamentet enn nesten bare representanter fra Kagames parti. Dette kan være et forsøk fra styresmaktene på å imøtegå internasjonal kritikk.
Human Rights Watch og Amnesty International har dessuten bemerket at journalister og media ikke har reell frihet til å trykke det de ønsker uten fare for represalier. De største medieinstitusjonene er styrt av staten.

Disse innskrenkningene i ytringsfriheten preger også ungdom i landet. Når toleransen for alternative oppfatninger av hvordan landet bør styres, er lav blant voksne, er det vanskeligere for unge å påvirke.
Rwanda hadde i 2006 et bruttonasjonalprodukt (BNP) på om lag 2,5 mrd. dollar, og hadde året før en vekst i BNP på over 5 prosent. De viktigste eksportproduktene er råvarer som te og kaffe. Ut fra siktemålet om å bli et mellominntektsland vil en naturlig målsetning være å bygge opp en bærekraftig industri. På dette området har det vært liten utvikling. Industri sto for bare om lag 14 prosent av den totale verdiskapningen (BNP) i 2010.

Rwanda har en svært ung befolkning − over 50 prosent av innbyggerne er under 18 år. Dette viser hvor viktig utdanning vil være for at landet skal nå målene det har satt seg. I dag tilbyr de ni års gratis grunnskole, men på videregående skole og universitet må studentene betale skolepenger. På tross av at grunnskolen er gratis, må elevene selv kjøpe skoleuniformer og det meste av skrivesaker og skolebøker. For mange er dette en stor utgift, for noen til og med for stor.

Ung i Rwanda

Å være ung i Rwanda byr på utfordringer. Mange mistet sine foreldre i ung alder, enten i folkemordet, eller som et resultat av sykdommer som hiv/aids. Det finnes derfor mange barnestyrte husholdninger, hvor det eldste av barna har ansvaret for familien. For disse barna er det spesielt vanskelig å gå på skole, fordi familien trenger penger og mange heller må jobbe enn å få skolegang.

I de familiene hvor det er voksne, er det jenter som har størst vanskeligheter med å få utdanning, og det er også de som står for det største frafallet blant dem som faktisk begynner på skolen. Grunnene til dette er mange: Jenters utdanning blir ikke sett på som viktig nok i familiene, og mange bruker jenter i husholdningen hjemme.

I tillegg er seksuell trakassering, fra både lærere og medelever, en del av rwandiske jenters hverdag. Mange jenter slutter dessuten på skolen når de kommer i puberteten, siden det ikke finnes atskilte latriner  for gutter og jenter.

Gjennom holdningsendringer og konkret økonomisk støtte håper Operasjon Dagsverk 2011 å skape strukturelle endringer og ringvirkninger. Gjennom å gi jenter troen på seg selv, tror vi at flere kan få tilgang på utdanning, og gjennom utdanning tror vi at ungdom i Rwanda kan ta del i arbeidet for å gjennomføre regimets ambisiøse mål.

For å oppsummere Rwandas situasjon er det et land som er svært preget av sin historie, både fra nyere tid og helt tilbake til kolonitiden. Likevel er det et land som har kommet seg fort på bena etter en katastrofe av ubegripelige dimensjoner. Det er et land i utvikling, men som likevel har problemer på flere fronter.

Gjennom årets OD-prosjekter vil mange av landets unge få en mulighet til både utdanning, engasjement og en framtid. På tross av at både Rwanda og andre land på det afrikanske kontinentet har sine problemer, er det optimisme og utvikling på mange fronter – derfor har årets Operasjon Dagsverk slagordet «Ikke se så svart på det!»

Operasjon Dagsverk - av, med og for ungdom

Operasjon Dagsverk er norske elevers egen solidaritetsaksjon og en av Norges største informasjons-kampanjer rettet mot ungdom. I nærmere 50 år har norske skoleelever årlig brukt én dag av sin utdanning til pengeinnsamling for at ungdom i andre deler av verden skal få samme muligheter som i Norge.
I tillegg til selve OD-dagen er en av Operasjon Dagsverks viktigste prioriteringer å formidle informasjon om internasjonale problemstillinger. Dette gjøres gjennom Internasjonal Uke, som er kampanjeuken for Operasjon Dagsverk. I denne perioden blir det blant annet holdt foredrag på flere hundre skoler i Norge, og årets prosjekt gjøres kjent for deltakerne ved hjelp av tekstlig og audiovisuelt materiell. Alt dette skjer i regi av Operasjon Dagsverk. Dette gjør vi for at elevene skal lære å forstå prosjektene før de selv tar en avgjørelse om de ønsker å delta, altså å jobbe på OD-dagen. Det er nettopp dette som gjør Operasjon Dagsverk til en solidaritetsaksjon.
I ukene før OD-dagen jobber de som ønsker å delta, med å finne seg en arbeidsgiver på OD-dagen. På selve OD-dagen er de ute og jobber en arbeidsdag. Hva elevene jobber med, varierer − fra gatemusikanter til assistent for stortingspolitikere. Årlig jobber om lag 120 000 ungdommer på OD-dagen, og de siste årene har det blitt jobbet inn rundt 30 millioner kroner hvert år.
Hvert år er det representanter for elevene i ungdomsskolen og i videregående skoler som velger hvilket prosjekt som skal få midlene fra Operasjon Dagsverk. Det skjer på Elevorganisasjonens landsmøte, Elevtinget. Der møtes flere hundre representanter for elevene i Norge. I år falt valget på Plan Norges prosjekter i Rwanda.

Prosjekt 2011 – utdanning i Rwanda

1. Det overordnete målet for årets prosjekt er å øke antallet skoleplasser for ungdom i Rwanda ved å bygge og utstyre to nye videregående skoler. Gjennom dette alene vil 1100 nye skoleplasser bli opprettet. 
2. Det andre punktet årets prosjekter skal sikre, er å forbedre oppmøte og resultater, samt å øke antall elever som gjennomfører videregående skoler i Rwanda. Fokuset vil ligge spesielt på jenter, fordi jenter av forskjellige grunner blir nedprioritert når familiene bestemmer hvem som skal få gå på skole. Gjennom kampanjer rettet spesielt mot jenter, egne motivasjonsgrupper for jenter og stipend for jenter som er ekstra sårbare, håper vi at årets OD-midler kan ha en positiv effekt på jenters status i skolen. Av mer generelle tiltak for å øke gjennomføringsprosenten vil OD-midlene bidra til utdanning av lærere samt bygging og utstyring av skolebiblioteker. Lærerutdanningen vil i stor grad gå til å forbedre engelsk-kunnskaper hos rwandiske lærere.
3.  Det tredje punktet i årets kampanje er å øke mulighetene for rwandisk ungdom  til å organisere seg, uttrykke seg og delta i samfunnsmessige prosesser i hjemlandet. Det vil derfor bli lagt stor vekt på rettighetsopplæring. Blant tiltakene er generell opplæring i hvilke rettigheter ungdommer har, etablering og styrking av elevråd og mediegrupper samt årlige utdanningsmøter mellom ung-dom, organisasjoner og myndigheter.
Det vil også bli gitt støtte til årlige nasjonale kampanjer for å øke bevisstheten om ungdoms rett til utdanning. Dessuten vil OD 2011 støtte opplegg ved forskjellige ungdomssentre som tilbyr kurs på områder som seksualitet, helse og ernæring. Det vil i prosjektene også bli lagt stor vekt på muligheter for funksjons-hemmet ungdom for deltakelse og utdanning.

Samarbeidspartner 2011 – Plan Norge

I år var det Plan Norge som vant konkurransen om å få OD-midler. Plan Norge er en del av Plan International, som er en internasjonal religiøst og politisk uavhengig bistandsorganisasjon, som arbeider i 66 forskjellige land. Plan jobber med utgangspunkt i rettighetene som er nedfelt i FNs barnekonvensjon og har som mål å gi alle barn et utdannings- og helsetilbud. Plan har åtte kjerneområder de jobber med:

• utdanning,
• helse,
• beskyttelse,
• vann og sanitær,
• barns deltakelse,
• seksuell helse og HIV/AIDS,
• nødhjelp
• økonomisk sikkerhet.

Plan Norge har i dag 117 000 faddere.