• Hvorfor er det «smilende» turistlandet Thailand blitt så hjemsøkt av konflikter?
• Hvem står mot hvem i konfliktene?
• Hva strides partene om i de ulike konfliktene?

Opprør i sør

Grenseområdene mot Malaysia er bare en kort flyreise rett sørover fra Bangkok, men har liten plass i hovedstadens bevissthet. Befolkningen i de tre provinsene Narathivat, Yala, Pattani samt deler av Songkhla er i hovedsak malayer. De snakker malayisk, er muslimer og har mye kontakt med befolkningen på den andre siden av grensen.

Flertallet i Thailand er thaibuddhister. Malaymuslimske aktivister holder oppe minnet om den gang Patani var et uavhengig rike, styrt av en mektig sultan. Noen av dem kjemper for nasjonal uavhengighet (egen stat) ved hjelp av bomber de legger i veikanten, ved å skyte på soldater og skolelærere og myrde dem som samarbeider med myndighetene.

Sør-Thailand ligger ikke så langt fra turistområdene på vestkysten, de som ble rammet av tsunamien i 2004. Men i Sør-Thailand er det ingen turister. Bare soldater, politi, veisperringer – og en sivilbefolkning som lider under krigstilstanden. Trolig kan det bli fred i Sør-Thailand hvis malaymuslimene får samme grad av selvstyre som den indonesiske provinsen Aceh fikk gjennom fredsavtalen med den indonesiske regjeringen i 2005.

Historisk sett utgjorde Aceh og Patani hvert sitt mektige sultanat på motsatte sider av Malakkastredet fra 1600- til 1800-tallet. Men prinsippet om at Thailand er en enhetstat er fortsatt hellig i Bangkok. Det gir ikke rom for lokalt selvstyre.

Strid om tempel

På en klippe nord i Kambodsja, nær Thailand, ligger tempelet Preah Vihear. Det er ett av de mange flotte templene fra tida da Angkor-riket dominerte Sørøst-Asia. Minnet om Angkor er altoverskyggende i kambodsjanernes nasjonalbevissthet. Nasjonen har en tempelprofil i flagget sitt. Den internasjonale domstolen i Haag avgjorde i 1962 at Preah Vihear tilhører Kambodsja, men den enkleste atkomsten til tempelet er fra Thailand.

I 2008 ga UNESCO Preah Vihear status som en del av verdensarven. Kambodsjanerne tok til å bygge vei dit for å åpne for turisme. Det satte Thailand seg imot. Begge land sendte soldater til grensen. Det kom til kamp både da og senere, med flere drepte, sist i februar 2011.

Disse kampene er blitt en alvorlig trussel mot samholdet i den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN, som har vært stolt av å ha unngått krig mellom sine medlemsland helt siden opprettelsen i 1967. Som ordfører i ASEAN har Indonesia fått i oppdrag av Sikkerhetsrådet i FN å løse flokene mellom Thailand og Kambodsja.

Gulskjorter og rødskjorter

Det thailandske demokratiet har aldri vært stabilt. Hver gang landet har fått en ny grunnlov og en demokratisk valgt regjering, har det ikke gått lenge før neste militærkupp. Det siste inntraff 19. september 2006, etter at partiet Thai Rak Thai (Thaier elsker thaier) hadde vunnet fire valg på rad. Thaksin Shinawatra ble da avsatt etter seks år ved makten.

Thaksin har siden vært i eksil. Hvis han skulle våge å vende hjem, venter det nå en to års fengselsdom på ham. Den ble avsagt i 2008 for korrupsjon. Mye av striden de siste årene har stått mellom tilhengere og motstandere av Thaksin. Gulskjortene er arge motstandere. Deres organisasjon, Folkealliansen for demokrati (PAD), ble stiftet for å slåss mot Thaksin. Dens ledere trodde de hadde nådd sitt mål med kuppet i 2006, men året etter ble det nyvalg, og Thaksins tilhengere vant igjen.

Da mobiliserte gulskjortene på nytt og bidro til å velte to Thaksin-vennlige regjeringer. De gule står sterkt i Bangkoks middelklasse og har utviklet en stadig mer utpreget kraftpatriotisme. Videre ønsker de at kongen skal utnevne store deler av nasjonalforsamlingen i stedet for at den skal være folkevalgt. De er misfornøyde også med dagens anti-Thaksin-regjering, som ledes av Abhisit Vejjajiva fra Det demokratiske partiet. Gulskjortene synes han er for tafatt.

Flertallet i folket har hele tiden støttet Thaksin. Etter kuppet i 2006 har de dannet et nytt parti etter at det gamle ble forbudt. At Abhisits regjering har støtte i nasjonalforsamlingen, skyldes at de parlamentarikerne som støtter Thaksin er blitt ekskludert. De er dømt til å holde seg borte fra all politikk i fem år.

Rødskjorte-bevegelsen (Den forente fronten for demokrati mot diktatur) ble organisert i 2006 som en reaksjon mot militærkuppet. Den kjemper for de fattiges rettigheter og for å gjeninnføre demokratiet. Mange i bevegelsen vil ha Thaksin tilbake. Rødskjortene står sterkt i det folkerike Nord- og Nordøst-Thailand og dessuten blant innflytterne i Bangkok.

Våren 2010 okkuperte de deler av Bangkok sentrum og krevde at det skulle utskrives nyvalg. En stund så det ut som de skulle inngå en avtale med Abhisits regjering, men så valgte de å kjempe videre istedenfor å skrive under. Det var en skjebnesvanger feil. Hæren gikk til frontalangrep den 19. mai og nedkjempet opprøret. Mange demonstranter ble drept. I nederlagets time satte de siste demonstrantene fyr på 27 sentrumsbygninger, som nå er under renovasjon. Alt i alt ble seks soldater og over 80 demonstranter og tilskuere drept under gatekampene i april og mai.

I 2011 demonstrerer både rødskjorter og gulskjorter hyppig i gatene igjen. De gule vil gå hardere på mot Kambodsja, mens de røde vil ha nyvalg. Lederne deres satt arrestert i ni måneder før de ble sluppet fri mot kausjon den 22. februar 2011.

Hva vil skje – tre muligheter

Hva kommer nå til å skje? Tre muligheter avtegner seg:

• Det blir nyvalg uten altfor mye juks. Thaksins tilhengere vinner igjen, danner ny regjering som sitter fram til neste krise.
• Det holdes nyvalg der myndighetene sørger for tilstrekkelig valgfusk til at Thaksins tilhengere ikke får flertall. Abhisit kan fortsette, eller det dannes en ny sentrum–høyre-regjering.
• Hæren tar makten i et kupp. Når regjeringen var så tøff i oppgjøret med rødskjortene våren 2010, var det blant annet fordi den skulle utnevne ny øverstkommanderende for hæren samme høst. Det ble general Prayuth Chan-ocha. Da Thaksin satt med makten, prøvde han å plassere sine tilhengere på viktige kommandoposter, men de er siden blitt utrensket eller plassert på poster uten makt.

Henger konfliktene sammen?

Fredsforskere snakker om tre typer væpnede konflikter:

• Mellom stater
• Mellom en regjering og opprørere som kjemper for løsrivelse
• Mellom en regjering og opprørere som vil overta regjeringsmakten

Thailand har nå alle tre typer samtidig.

Konfliktene henger utvilsomt sammen.
 Når opprøret i sør for alvor grep om seg i 2001, etter at 1990-årene hadde vært ganske rolige, var det blant annet fordi Thaksin ville vise handlekraft. Han hadde ingen forståelse for forholdene i sør og trodde han kunne ordne opp ved å slå hardt ned på alle som skapte uro. Resultatet ble i stedet at han provoserte fram en kraftig opptrapping. Alt før Thaksin måtte gå av i 2006, modifiserte regjeringen sin politikk. Siden er politikken blitt ytterligere forbedret, men regjeringen går ikke langt nok i å komme malaymuslimene i møte.

Striden om Preah Vihear ville på sin side neppe blitt militarisert hvis det ikke hadde vært for gulskjortene. De demonstrerer hver gang de mener regjeringen er for ettergivende overfor Kambodsja. Demonstrantene har greid å hindre regjeringen i å drive normalt diplomati. Det spekuleres også om at kampene i februar 2011 kan ha vært framprovosert av krefter i hæren som ønsker å legge grunnlag for et framtidig kupp.

Hvorfor er Thailand så hjemsøkt?

Hvorfor har Thailand så mange og arge konflikter? En grunnleggende årsak er de store økonomiske endringene som foregikk under Thailands kraftige økonomiske vekst i 1980- og 1990-årene og som fortsatte på 2000-tallet etter et avbrudd under Asiakrisen 1997–98. Veksten skapte nye store formuer, ikke minst i tele- og IT-industrien. Både Thaksin og gulskjortenes leder Sondhi Limthongkul er «oppkomlinger» som tjente seg rike i denne perioden og utfordret den gamle makteliten. 

For å bli rik i Thailand er det viktig å ha innflytelse over politiske beslutninger. Å vinne en statlig konsesjon er nøkkelen til enorme inntekter. Som statsminister ble Thaksin enda fortere rik enn tidligere. Samtidig ble han stadig mer folkelig, stadig rødere etter hvert som han kom på kant med de mektige kretsene rundt kongehuset og gammelgeneral Prem Tinsulanondo (1920– ).

Thaksin fridde til folkemassene og fikk overført store ressurser til landsbygda gjennom dristige og omstridte reformer. Gulskjorteleder Sondhi, som opprinnelig hadde vært en av Thaksins busser, valgte i stedet å satse på en patriotisk lojalitet til kongehus og hær.

Nesten som områdene i nord og øst var også de malaymuslimske områdene i sør blitt hengende etter i utviklingen, ikke minst i forhold til de thaibuddhistiske turiststedene ved kysten. Men toneangivende malaymuslimer ønsket seg ikke noen invasjon av lettkledde turister. De kjempet i stedet for å skjerme sin gamle kultur.

Konfliktene i Thailand er blitt en blanding av maktkamp mellom elitegrupper, strid mellom by og land, mellom fattig og rik, røde og gule, malayer og thaier. Det finnes også dem som mener at det hele dreier seg om arvefølgen etter den gamle kongen når han dør. Han blir snart 84 år, og kronprinsen er langt fra like avholdt som ham.