• Hva skiller de to koreanske statene?
• Hvor ble det av «solskinnspolitikken»?
• Blir de to koreanske statene gjenforent?

Sola som ikke skinte sterkt nok

Alt så så lyst ut for ti år siden. I juni 2000 reiste Sør-Koreas liberale president Kim Dae Jung på offisielt besøk til hovedstaden i Nord-Korea – Pyongyang. Der ble han tatt hjertelig imot av «kjære leder» Kim Jong Il, som hadde overtatt makten etter faren sin, «den store leder» Kim Il Sung, da han døde i 1994. Demokraten fra sør og diktatoren i nord ble enige om en nasjonal gjenforeningsplan. Landet deres var blitt delt i en sovjetisk og en amerikansk okkupasjonssone ved avslutningen av 2. verdenskrig, og i 1948 hadde kommunister og antikommunister opprettet hver sin republikk i nord og sør.

Med velsignelse fra Sovjetunionen og Kina invaderte Nord-Korea Sør-Korea i juni 1950 i et forsøk på gjenforening. Det mislyktes da USA, med tilslutning fra FNs sikkerhetsråd, bestemte seg for å gripe inn og redde republikken i sør. Siden 2. verdenskrig har ingen krig hatt så mange drepte i løpet av ett år som Koreakrigen i 1950 (mellom 400 000 og 750 000). Frontene bølget fram og tilbake. De fleste drepte var koreanere og kinesere, men også mange amerikanere mistet livet.

Mot slutten av året gravde troppene seg ned langs en front ved den 38. breddegraden, omtrent der grensen lå fra før krigen, og de store offensivene i 1951 mislyktes. I 1953 ble partene enige om våpenstillstand. Den gjaldt fortsatt da Kim møtte Kim i 2000, og er heller ikke siden blitt avløst av noen fredsavtale. Ennå står store styrker klar på hver sin side av en demilitarisert sone, slik at de kan fortsette Koreakrigen på kort varsel.

Kim Da Jung fikk Nobels fredspris i 2000 for sin «solskinnspolitikk». I stedet for å fryse ut Nord-Korea eller prøve å knekke Kim Jong Ils diktatur ville han hente nordkoreanerne inn i varmen ved hjelp av omfattende økonomisk og kulturelt samkvem. Håpet var at Kim Jong Il etter hvert skulle føle seg trygg nok til å gjennomføre økonomiske og politiske reformer. Nord-Korea var blitt hengende langt etter Sør-Korea i økonomisk utvikling og gjennomgikk i 1997–98 en forferdelig hungersnød som tok livet av kan hende så mye som to millioner mennesker.

I dag kan vi se at solskinnspolitikken mislyktes, selv om Kim Dae Jungs etterfølger som president i Sør-Korea i årene 2004–07, Roh Moo Hyun, fortsatte forgjengerens politikk. Den hadde likevel enkelte positive virkninger: Kim Jong Il tillot at familier som var blitt atskilt av krigen femti år før, fikk møtes. Han lot opprette et turistområde i nord og en industrisone der lavt betalte nordkoreanske arbeidere jobbet for sørkoreanske bedrifter. Mange nordkoreanere oppdaget da hvor mye bedre sørkoreanerne hadde det.

Tilsynelatende lot Kim Jong Il seg inspirere av kommuniststatene Kina og Vietnam til å tillate noen reformer, men så strammet han til igjen. Nord-Korea forble et personlig diktatur med en kommandoøkonomi der militæret legger beslag på en langt større del av bruttonasjonalproduktet enn i noe annet land, trolig 20–25 prosent. Kim Jong Il valgte å støtte seg til landets generaler og lanserte i 1994 den såkalte songun- eller militæret-først-politikken. Militæret skulle alltid ha førsteprioritet.

Samtidig bidro en annen statsleder til å underminere solskinnspolitikken: USAs president George W. Bush. Han viste åpen avsky for Kim Jong Ils diktatur og kalte Nord-Korea, Irak og Iran for «ondskapens akse». Svaret fra Nord-Korea ble atomvåpen. Det ville avskrekke USA fra å angripe militært, regnet nok Kim Jong Il med. Bush angrep jo Irak og fjernet Saddam Hussein, som ikke hadde atomvåpen. Ved hjelp av atombomber kunne Kim Jong Il regne med å unngå samme skjebne.

Sannsynligvis hadde USA neppe til hensikt å angripe Nord-Korea militært. Isteden takket Bush ja til en invitasjon fra Kina om å komme til sekspartssamtaler om Korea sammen med Japan, Russland og de to koreanske statene. Det ble endeløse runder med delavtaler, avtalebrudd, forhandlingsbrudd og nye samtaler. Samtidig utviklet og utprøvde Nord-Korea langdistanseraketter. Landet skaffet seg sine første bomber og gjennomførte prøvesprengninger i 2006 og 2009.

Solskinnspolitikken kom i skyggen av striden om Nord-Koreas rakett- og atomprogram. Bush kom aldri på talefot med solskinnspresidentene Kim Dae Jung og Roh Moo Hyun, som begge døde i 2009, Roh for egen hånd etter en korrupsjonsskandale.

Storm fra flere kanter

Alt to år før, i 2007, hadde sørkoreanernes tålmodighet med solskinnspolitikken tatt slutt. Hvorfor skulle de tillate at deres penger ble brukt til å sy puter under armene på et diktatur som svarte med bomber og raketter? I desember 2007 valgte de den konservative Lee Myung Bak til ny president. Han oppga solskinnspolitikken og gjenopprettet det gode forholdet til USA i Bushs siste år som president.

Forholdet til Nord-Korea spilte en viktig rolle i Lee Myung Baks valgkamp. Han lovte at Nord-Korea for å få mer hjelp og investeringer først måtte avvikle atomprogrammet. I sitt første år som president snakket han likevel lite om Nord-Korea. Litt paradoksalt ble  det at nettopp som Sør-Korea hadde oppgitt solskinnspolitikken, valgte USA seg en «solskinnspresident».

Selv om Barack Obama var enda mer oppsatt enn sin forgjenger på å få Nord-Korea til å oppgi atomprogrammet, var han nøye med ikke å fornærme Kim Jong Il. Obama ville ha ham tilbake til forhandlingsbordet. Dermed var det Lee Myung Bak som fikk bli Nord-Koreas hatobjekt nummer én. Det danner bakgrunn for den akutte krisen mellom Nord- og Sør-Korea i 2010, som begynte 26. mars da en torpedo ble avfyrt mot korvetten «Cheonan».

Lee Myung Bak vant internasjonal respekt for måten han taklet Cheonan-krisen på. Han avsto i første omgang fra å gjennomføre demonstrative mottiltak. I stedet for straks å beskylde Nord-Korea for å stå bak senkingen, nedsatte han en internasjonal undersøkelseskommisjon. Først da kommisjonsrapporten forelå, med klar dokumentasjon på at skipet var blitt rammet av en nordkoreansk torpedo, gikk Lee sterkt ut i en tale til nasjonen den 24. mai.

Der lovte han at Nord-Korea skulle få betale en høy pris. All handel mellom de to koreanske statene ble avblåst. Ingen nordkoreanske skip skulle få seile gjennom sørkoreanske farvann. Samtidig styrket Lee sin internasjonale profil gjennom et omfattende diplomati med sikte på å få FNs sikkerhetsråd til å fordømme Nord-Korea.

Neste ledd i Lees bestrebelser på å vise styrke og handlekraft var en serie militærøvelser sammen med USA, først i havet øst for Korea i juli, så en rekke krigssimuleringer i august og dernest en øvelse i havet vest for Korea i september. I juli fikk han også USAs utenriksminister Hillary Clinton og forsvarsminister Robert Gates på besøk i Seoul. De sto skulder ved skulder med ham. Nord-Korea reagerte voldsomt og truet med krig. Også Kina protesterte. Krisen vil etter alt å dømme fortsette fram mot G20-landenes toppmøte, som er planlagt holdt i Seoul i november.

Lederskifte i nord?

Koreakrisen i 2010 handler ikke bare om krigsfare og om Lee Myung Baks tøffe lederskap. Den handler vel så mye om Nord-Koreas framtid, om faren for ny hungersnød og om et mulig sammenbrudd for Kim Jong Ils regime.

Nord-Korea er ikke noen tradisjonell kommuniststat. Den store leder Kim Il Sung var kommunist og kom til makten med sovjetisk støtte, men han utviklet sin egen særegne ideologi med sterk vekt på selvråderett: juche. Juche-institutter, juche-litteratur og juche-opplæringsprogrammer er mer nasjonalistiske enn kommunistiske og legger sterk vekt på den store leders ufeilbarlighet.

Kim Il Sung og hans sønn dyrkes mer intenst og med større religiøs hengivenhet enn noen annen leder i verden, skjønt lederdyrkelsen likner på Japans tradisjonelle keiserkultus. Japan har faktisk lenge hatt sin egen keiserlige tidsregning. I 1997, tre år etter Kim Il Sungs død, innførte Nord-Korea sin juche-tidsregning, som begynner i 1912, da Kim Il Sung ble født.

År 2012 er altså juche-år 100. Mange spør om Kim Jong Il da vil utnevne sin etterfølger. Kim fikk nemlig etter alt å dømme slag i 2008. De fleste tror det blir yngstesønnen Kim Jong Un (26 år i 2010) som overtar, med én eller flere generaler som mektige rådgivere.

Hvordan blir Korea gjenforent?

De 71 millioner koreanerne utgjør ett folk. Så vel Sør- som Nord-Korea ønsker nasjonal gjenforening. Før eller senere vil det delte Korea bli samlet. Spørsmålet er når og hvordan. I 1972 avtalte de to statene å innlede en dialog med sikte på fredelig gjenforening, men fulgte ikke opp.

 I 1980 la Kim Il Sung fram et program for å opprette Den demokratiske konføderative republikken Koryo (Koryo var navnet på dynastiet som styrte Korea 935–1392). Det skulle være en alliansefri stat med to forskjellige systemer og hver sin regjering. I 1991, da begge statene fikk medlemskap i FN, avtalte de å respektere hverandres ulike systemer.

I 1993, mot slutten av sin levetid, kom Kim Il Sung med et nytt samlingsforslag. En dato ble fastsatt for et møte mellom ham og Sør-Koreas daværende president, men så døde Kim Il Sung. Dermed ble det ikke noe toppmøte før Kim Dae Jung besøkte Kim Jong Il i juni 2000.

Solskinnspolitikken 1998–07 utgjør det mest systematiske forsøket så langt på å skape tilnærming mellom de to koreanske statene, men sterke motkrefter stanset altså fredsprosessen. Det vi ikke vet nok om, er hva som har skjedd med det lutfattige nordkoreanske folkets holdninger –  om folk flest forsatt er lojale mot Kim Jong Il, hæren og juche-tanken eller om mange har gitt etter for tvil. Mange må ha skjønt hvor mye mer velstående og frie de kan bli hvis lederskapet tar eksempel av Kina, gjennomfører markedsøkonomiske reformer og åpner for internasjonal handel. Men i Nord-Korea er det umulig å kritisere landets styre. Det skal så ørlite til for å havne i fengsel eller arbeidsleir.

Det store spørsmålet er om det politiske systemet kan overleve den gradvise innføringen av markedsøkonomi som regimet nølende tillater å skje – eller om staten bryter sammen når den ikke lenger kan ha full kontroll. Både i nord og sør – og nabolandene – er det frykt for et sammenbrudd. Kina ønsker seg ikke noen flyktningstrøm. Allerede nå bor det mange koreanere i de kinesiske naboprovinsene. Det er noe av grunnen til at Kina holder sin hånd over problembarnet Kim Jong Il og motsetter seg amerikanske og japanske krav om sterke internasjonale sanksjoner for å tvinge Nord-Korea til å oppgi sine atomvåpen.

Den 15. august 2010 holdt president Lee Myung Bak en tale på 65-årsdagen for Koreas frigjøring fra japansk koloniherredømme. Han henvendte seg så vel til sine medborgere i republikken Korea som til «våre brødre i nord» og lanserte en tre-punktsplan for nasjonal gjenforening:

• avvikling av alle atomprogrammer
• omfattende samarbeid om å utvikle Nord-Korea økonomisk
• skape felles institusjoner med sikte på nasjonal gjenforening

«Gjenforeningen kommer til å skje,» forsikret Lee Myung Bak og lanserte en ny idé: en gjenforeningsskatt. Hensikten var å forberede sørkoreanerne på de enorme utgiftene som vil kreves hvis nordkoreanerne skal løftes opp på sørkoreanernes velstandsnivå. Mange som hørte talen, spurte seg om Lee Myung Bak egentlig tror på en fredelig gjenforening av to likeverdige parter, eller om han sikter mot en «tysk løsning», der én stat havner på historiens skraphaug, mens den andre tar over – og betaler.

Kim Jong Il

Nord-Koreas diktator Kim Jong Il ble født den 16. februar 1941, nær den sovjetiske byen Khabarovsk, som eldste sønn av Kim Il Sung og hans første kone Kim Jong Suk. Kim Jong Il er i dag Nord-Koreas Øverste leder, Kjære leder, Øverstkommanderende for hæren og generalsekretær i Koreas arbeiderparti. Noen ganger kalles han «Vår far».

I november 1945 ankom han Korea med et sovjetisk skip. Under Koreakrigen fikk han trolig utdanning i Kina, og i 1960 begynte han som student ved Kim Il Sung-universitetet i Pyongyang, der han studerte marxistisk teori. Kort etter endt utdanning i 1964 fikk han sine første politiske verv i Koreas arbeiderparti. Han ble tidlig glad i film og innehar en stor filmsamling. I 1970-årene inntok han en rekke ulike lederposisjoner og sto i 1980 fram som partiets egentlige leder. Det var nå han offisielt fikk tittelen «kjære leder», mens faren, Kim Il Sung, var «den store leder».

Da Kim Il Sung døde i juli 1994, 82 år gammel, overtok ikke Kim Jong Il med det samme som president og offisiell partileder. Han ventet tre år med å samle alle tråder i sin hånd. Kanskje av respekt for faren. Kanskje fordi han måtte sikre seg tilstrekkelig støtte. Som Nord-Koreas leder har Kim Jong Il flere ganger besøkt Kina, sist i august 2010, for å studere landets økonomiske suksess.

Men han har ikke våget eller villet gjennomføre markedsøkonomiske reformer hjemme. Det har ført til at Nord-Korea har stagnert økonomisk, blitt et av verdens fattigste land og avhengig av hjelp utenfra. Selv om befolkningen gjennomgikk en omfattende hungersnød i 1997–98, kom det ikke noe opprør. Kim Jong Il beholdt makten. I 2008 hadde han store helseproblemer. Media rapporterte om så vel diabetes som flere slagtilfeller. Det økte spekulasjonene om hvem som blir
Kim Jong Ils etterfølger – og når.

Lee Myung Bak

Lee Myung Bak ble født i Osaka i Japan den 17. desember 1941, kort etter at Japan hadde angrepet den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor (Hawaii). Da Japan tapte krigen i 1945, gikk også Korea tapt. Landet hadde vært japansk koloni siden 1910. Lee Myung Baks familie fant en båt som skulle ta dem hjem til Korea. Den gikk ned underveis med alt de eide, men familien reddet seg og bosatte seg i Pohang i det sørlige Korea, der far Lee opprinnelig kom fra.

Som student i Seoul i 1960-årene var unge Lee med på å organisere demonstrasjoner mot diktatoren Park Chung Hee. For dette ble han dømt til tre års fengsel, men slapp med å sone tre måneder. Etter studiene sluttet Lee Myung Bak seg til det store industrikonsernet Hyundai, der han gjorde kometkarriere og ble leder for byggseksjonen. Han fikk blant annet ansvar for å bygge Sør-Koreas «blå hus», presidentpalasset der han nå holder til. I 1992, etter 27 år i Hyundai, bestemte han seg for å bli politiker på heltid.

Han kom inn i nasjonalforsamlingen og satt i to perioder. Men så ble han satt utenfor fordi han hadde brukt mer penger enn tillatt på valgkampen. I 2002 gjorde han et politisk comeback da han ble valgt til borgermester i Seoul. Det ga ham en plattform for å søke nominasjon som presidentkandidat for det konservative Store Nasjonale Partiet i 2007. De liberale var da kraftig svekket av en rekke skandaler, som satte Lees egne juridiske problemer i skyggen. Lee vant en stor seier, med nesten 50 prosent av stemmene.

Hans første presidentperiode ble stormfull med sterke angrep fra motstandere av å importere amerikansk storfekjøtt og fra buddhister som mente han utnevnte for mange kristne protestanter i regjeringsapparatet. Etter hvert fikk han mer ro til å gjennomføre politikken sin. Som president har han satset sterkt på å skape høy økonomisk vekst; han har lansert flere kontroversielle utviklingsprogrammer og tatt kraftfullt til orde for «grønn vekst».

Utenrikspolitisk har han lagt seg tett opp til USA, både under president Bush og president Obama. Han vant en stor diplomatisk seier da han oppnådde at Sør-Korea skulle stå vertskap for toppmøtet av G20-landene i november 2010.