• Hva har skjedd i Irak?
• Hvem er parter?
• „„Er krigen over?
• Vil Obama lykkes med sin strategi å trekke alle amerikanske soldater ut av Irak i løpet av 2011?

Men så, et par år senere, har Irak langt på vei forsvunnet fra det internasjonale nyhetsbildet. De siste månedene har til og med sentrale utenrikspolitiske observatører i Washington begynte å snakke om at USA har «vunnet» krigen i Irak.

Tilbakeblikk

Først et raskt tilbakeblikk: Etter hva vi nå vet, ble USAs beslutning om å invadere Irak fattet en gang i løpet av sommeren 2002. Dette var mindre enn ett år etter terroraksjonene i New York og Washington 11. september 2001, og bare noen måneder etter at USA, med bred internasjonal støtte, fjernet Taliban fra makten i Afghanistan.

Den offisielle amerikanske begrunnelsen for invasjonen av Irak besto av to hovedargumenter: USA hevdet:

• at Irak hadde et stort, ulovlig, arsenal av kjemiske og bakteriologiske våpen (såkalte «masseødeleggelsesvåpen»), som landet nektet å kvitte seg med frivillig. Det var også frykt for at landet var godt i gang med å skaffe seg atomvåpen.
• at daværende president, Saddam Hussein, hadde tette bånd til internasjonale terrornettverk, og dermed utgjorde en betydelig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.

Dette var likevel neppe de reelle motivene bak invasjonen av Irak. De siste årene er det publisert en rekke bøker, og det er gjennomført mange høringer og gransk-ninger både i USA og i Storbritannia. Disse tyder på at krigens faktiske hovedmålsetning var å fjerne Saddam Hussein fra makten. Med andre ord, at invasjonen av Irak var det vi kan kalle en «regimeendringskrig». Hensikten med en slik krig var – ble det sagt – dels å demokratisere det irakiske samfunnet, med håp om at dette ville presse andre diktaturer i Midtøsten i en mer demokratisk retning, og dels å sikre USAs egne strategiske og politiske interesser i Midtøsten.

Selve det militære felttoget mot Irak ble innledet med luftangrep mot hovedstaden, Bagdad, tidlig den 20. mars 2003. Samme dag igangsatte USA og Storbritannia en felles bakkeinvasjon. Samtidig forsvant Saddam Hussein under jorden, og hans politiske parti (Baathpartiet), som hadde styrt Irak siden 1968, mistet makten.

Borgerkrigen

Til å begynne med ble invasjonen av Irak av de aller fleste omtalt som en militær suksess. Denne suksessen var imidlertid svært kortvarig. Allerede fra sommeren 2003, bare noen uker etter at USA hadde tatt over makten i landet, kom de første tegnene på det som ble et langvarig og velorganisert, irakisk opprør, rettet direkte mot USA og USAs allierte i Irak. Flertallet av irakerne støttet ikke dette opprøret, men det var likevel omfattende og involverte fra 2004 til 2008 i hvert fall så mange som 100 000 væpnete irakere.

Konsekvensen var at det som innledningsvis så ut til å være en amerikansk militær suksess, utviklet seg til en fullskalert krig. Da krigen var på sitt mest dramatiske sommeren 2007, var den verdens blodigste konflikt. 4000 til 5000 sivile ble drept hver eneste måned.

Denne krigen har hatt tre hovedparter:

• Den nye irakiske regjeringen i Bagdad, som ledes av sjiamuslimske partier og som USA ga makten til og har støttet i årene etter invasjonen.
• Den irakiske nasjonale opprørsbevegelsen, som både sloss mot USA og regjeringen i Bagdad.
• Midt imellom sto al-Qaida og andre rene terrorgrupperinger som ikke bare kjempet mot regjeringen og USA, men også mot deler av Iraks nasjonale opprørsbevegelse.

Kort sagt: Krigen i Irak var en krig med to konfliktdimensjoner.

• Den ene var en tradisjonell krig mot USAs okkupasjon av Irak og amerikanske støttespillere.
• Den andre var en intern konflikt om innflytelse i Irak mellom ulike deler av det irakiske samfunnet, og som etter hvert utviklet seg til en rent «sekterisk krig». Det vil si en krig mellom religiøse eller etniske fellesskap. I Irak hadde den sekteriske konflikten hovedsakelig å gjøre med konkurranse om innflytelse mellom landets arabiske sjiamuslimske majoritet og en arabisk sunnimuslimsk minoritet.

Hva gikk galt?

Kunne borgerkrigen i Irak vært unngått? Sett i ettertid, er svaret antakelig ja. Krigen var ikke uunngåelig, og den skyldtes i første rekke feilgrep fra amerikansk side de første månedene etter selve invasjonen. Det dreier seg særlig om følgende tre forhold:

1. USA gjennomførte en altfor radikal regimeendring. USAs mål med krigen var å fjerne Saddam Husseins regime fra makten i Irak. Men i praksis gikk USA mye lenger. I stedet for bare å bekjempe Baath-regimet, besluttet USA å skyve bort så å si hele den politiske, økonomiske og kulturelle eliten som helt siden første verdenskrig har utgjort selve kjernen i den irakiske staten, og i stor grad rekruttert fra den sunnimuslimske delen av befolkningen. USA skjøv dermed til side en betydelig del av befolkningen og erstattet disse med en ny politisk elite, som i hovedsak ønsket å fremme den sjiamuslimske majoritetens interesser. En av konsekvensene var at det som hadde holdt Irak sammen, selve statsdannelsen, i praksis falt sammen. USA mistet dermed evnen til å styre Irak.

2.USA la ned hæren. I likhet med i Afghanistan har et av Iraks hovedproblemer etter invasjonen vært mangelen på en egen velfungerende hær- og politistyrke som kan holde orden. I Iraks tilfelle har dette vært et problem som i stor grad ble skapt av USA. Som en del av USAs politikk for regimeendring valgte Washington, overraskende, å oppløse Iraks hær og politi allerede sommeren 2003. Som en konsekvens mistet den irakiske staten sitt voldsmonopol. Og mange tidligere soldater gikk over til den nasjonale motstandsbevegelsen.

3. USA maktet ikke å tilby sikkerhet og økonomisk utvikling. Irak er egentlig et rikt land med enorme oljeforekomster. (Trolig godt over 100 milliarder fat olje – minst ti ganger så mye som Norge.) På grunn av krigen mellom Irak og Iran i årene 1980–1988, internasjonale økonomiske sanksjoner på 1990-tallet (etter Iraks invasjon av Kuwait) og Saddam Husseins vanstyre var Irak likevel et fattig land da USA invaderte i 2003. Mange irakere hadde derfor store forventninger om en bedre framtid. I tillegg medførte invasjonen store ødeleggelser av infrastrukturen – med sviktende el- og vannforsyning som et resultat. USA manglet også planer og handlekraft for raskt å løse Iraks grunnleggende utviklingsproblemer. Situasjonen ble tvert om verre, og mange irakere mistet tilliten til USA.

Bruddet

Sommeren 2007 var det knapt noen som hadde mye håp for Iraks framtid. USAs daværende president, George W. Bush, besluttet likevel å sende flere soldater i et forsøk på å avgjøre krigen mot opprørerne og snu utviklingen i landet. Mange politikere var imidlertid dypt skeptiske til presidentens beslutning, deriblant daværende senator Barack Obama. Beslutningen om å øke antallet soldater i Irak i 2007 er blitt kalt «the Surge» – oppsvinget. Interessant nok minner strategien mye om den strategien president Obama nå har besluttet å gjennomføre i Afghanistan.

Tre år etter Bushs beslutning i 2007 er situasjonen i Irak betydelig forbedret. Krigen er ikke over, men sikkerhets-situasjonen er en helt annen. For eksempel var november 2009 første måned med færre enn 100 sivile registrert som drept i Irak siden mai 2003. Meningsmålinger viser også at irakerne jevnt over ser mer optimistisk på framtiden enn på mange år. Den økonomiske situasjonen er fortsatt dårlig og tynget av mye korrupsjon. Men Irak har inngått omfattende nye avtaler om oljeproduksjon med internasjonale oljeselskaper, og utviklingen går i riktig retning i det meste av landet.

Et ytterligere godværstegn er det at USA vinteren 2010 vil begynne å trekke de første soldatene ut av Irak. Fortsatt har landet i overkant av 120 000 soldater i landet. Obamas plan er at dette tallet skal reduseres til 50 000 allerede innen utgangen av august i år. Dette henger dels sammen med utviklingen i Irak, men er også nær knyttet til Obamas plan for å sende ytterligere 30 000 soldater til Afghanistan. Innen utgangen av 2011 skal så alle amerikanske styrker være ute av Irak. Irakkrigen vil dermed – sett fra amerikansk side – være avsluttet.

Årsaken til bruddet

Hva har forårsaket denne utviklingen? Dette finnes det ikke noe enkelt svar på. Men bedringen er der og kan kort forklares slik: Mye av konflikten i Irak de siste årene har i grunnen bare i begrenset grad handlet om USA. Den blodigste og mest intense delen av krigen har vært den interne konflikten mellom ulike deler av det irakiske samfunnet. Som nevnt har én viktig ingrediens av denne konflikten vært «sekterisme».

Helt siden 2003 har Iraks egen regjering, støttet av USA, vært kontrollert av sjiamuslimske og kurdiske politiske partier, de siste fire årene under ledelse av statsminister Nuri al-Maliki. Sammen med store deler av Iraks nye hær og politi har denne regjeringen i stor grad fremmet sjiapolitiske og kurdiske interesser. Dette har vært med på å nøre opp under sekterisk voldsbruk. Krigen i Irak er derfor i stort monn blitt utkjempet mellom regjeringskontrollerte sjiamuslimske militser og hærstyrker, på den ene siden, og en rekke større opprørsgrupper, på den andre, med forankring i den sunnimuslimske, arabiske delen av Irak.

Denne krigen dreide seg i vesentlig grad om kontrollen over hovedstaden Bagdad. Og litt grovt sagt kan vi si at denne kampen er blitt vunnet av sjiaenes militser og regjeringen. Hovedårsaken til dette er det ulike styrkeforholdet. Men det har også vært dype splittelser internt mellom opprørsgruppene i Irak. Ikke minst mellom al-Qaida, som har forsøkt å utnytte situasjonen for å fremme sin globale ideologiske agenda, og rent nasjonalt orienterte deler av opprørsbevegelsen, som ideologisk står langt fra al-Qaida.

I løpet av 2008 maktet USA å utnytte disse interne splittelsene og opprørsbevegelsenes militære underlegenhet. Dette gjorde USA ved å tilby geriljasoldater fra ulike deler av oppørsbevegelsen betaling, beskyttelse samt kontroll over egne bydeler og områder av Irak. Motytelsen var at disse la ned våpnene og avsluttet sin egen krigføring. Resultatet var at flere av de største opprørsgruppene mistet mange av sine soldater og ble svekket. I ettertid har krigen gått inn i en roligere fase.

Faren over?

Betyr dette at faren er over? Nei, selv om sikkerhetssitua-sjonen i Irak er langt bedre i dag enn noen våget å håpe for få år siden, er en rekke av de grunnleggende proble-mene ikke løst. USAs strategi har vært såkalt opprørsbekjempelse («counterinsurgency») der målet har vært å bekjempe og undergrave opprøret, men ikke å løse de underliggende konfliktene og motsetningene i det irakiske samfunnet. Med andre ord: Det som fortsatt mangler i Irak, er en forsoningsprosess. Situasjonen er stabilisert, men man har ennå ikke greid å fjerne de opprinnelige motsetningene som avstedkom konflikten.

Disse underliggende motsetningene dreier seg om flere spørsmål. Ett av dem har å gjøre med Iraks såkalte «avbaathifiseringspolitikk». Denne politikken, som ble vedtatt allerede i 2003, innebærer at Iraks tidligere styrende Baathparti, er erklært ulovlig, og at tusener av tidligere medlemmer ikke har lov til å inneha offentlige verv og stillinger.

Et annet viktig stridstema har å gjøre med det kurdiske spørsmåletKurderne utgjør omkring 20 prosent av den irakiske befolkningen og har i dag betydelig selvstyre i tre provinser helt nord i Irak. Kurderne mener at dette selvstyret også bør omfatte ytterligere områder, deriblant den viktige oljebyen Kirkuk. For Iraks arabiske flertall er dette ikke akseptabelt; mange ønsker snarere å redusere graden av kurdisk selvstyre, og spørsmålet er ennå ikke løst.

I tillegg er opprørsbevegelsene ikke borte. Både den nasjonale delen av bevegelsen og al-Qaida i Irak er svekket, men det gjennomføres fortsatt omfattende angrep – ofte midt inne i Bagdad. Det siste halve året har det for eksempel vært tre store selvmordsangrep rettet direkte mot det irakiske statsapparatet. I hvert av disse angrepene har mer enn hundre sivile blitt drept. Opprørerne utgjør derfor en vedvarende trussel mot den irakiske staten. Uten en intern irakisk forsoningsprosess, og en inkludering av Baathpartiet i politikken, er det lite som tyder på at denne typen angrep vil opphøre.

Valget

President Obamas ønske om å trekke USA ut av Irak er med andre ord et ganske risikabelt politisk prosjekt. Så lenge de grunnleggende motsetningene i Irak ikke er løst, er det fortsatt fare for at konflikten vil kunne blusse opp igjen. Dette vil være svært alvorlig, ikke bare for Irak, men også for USA, som i så fall vil måtte skrinlegge planen om en endelig amerikansk tilbaketrekking. For øyeblikket kan vi se fire mulige framtidige konfliktscenarier, som alle må tas alvorlig:

• En gjenoppblussing av den sekteriske konflikten mellom opprørsbevegelsene og de deler av regjeringshæren som er lojale mot sjiapolitiske partier.
• En militær konflikt mellom kurdiske styrker og den arabiske delen av Irak om omstridte områder i Nord-Irak.
• En intern væpnet konflikt mellom nasjonalt orienterte sjiapolitiske partier og militser alliert med Iran.
• En økende internasjonalisering av konflikten i Irak ved at arabiske naboland (f.eks. Syria og Saudi-Arabia) involverer seg mer direkte i konflikten etter hvert som USA trekker seg ut, for å svekke Irans innflytelse i Irak.

7. mars 2010 skal Irak avholde nasjonale valg for første gang siden 2005. Den gangen ble valget boikottet av store deler av den arabiske, sunnimuslimske befolkningen i Irak. Valget ble vunnet av en flertallskoalisjon av sjiapolitiske og kurdiske partier. I årets valg vil sannsynligvis hele det irakiske samfunnet delta. Kampen vil etter alt å dømme stå mellom fire ulike partier, ingen av dem store nok til å danne en flertallsregjering alene. Hvorvidt Irak er på vei mot vedvarende stabilitet eller på ny risikerer et tilbakefall, avhenger av gjennomføringen og utfallet av dette kommende valget.

To spørsmål er helt avgjørende: For det første om irakiske politikere, og deres partier, makter å bli enige om en styringsdyktig flertallsregjering i ukene etter valget. For det andre om det irakiske samfunnet har evne til å gjennomføre en intern forsoningsprosess og løse gjenværende stridsspørsmål politisk. Iraks vei framover er derfor foreløpig i støpeskjeen. Svært mye avgjøres de neste månedene.