• Er finanskrisen over?
• Om den er det – er det fordi politikken i ulike land har virket?
• Blir det gjennomført reformer som virker?
• Eller har vi bare fått en liten pause før det braker løs igjen?

Skal vi klare å forebygge nye finanskriser, er det lurt å forsøke å forstå hva som skjedde da det smalt for alvor høsten 2008. Da gikk investeringsbanken Lehman Brothers konkurs, og verdens finansmarkeder stoppet helt opp. En stund så det ut som om all kredittgiving, all finansiering og dermed all handel utenom den som er basert på kontant betaling og varebytte, kunne komme til å kollapse. I dag – halvannet år etter at verdensøkonomien fikk «hjerteinfarkt» – råder det ganske stor enighet om mange av faktorene som må med i en fornuftig forklaring på hvorfor vi fikk en finanskrise.

 Flere av faktorene kan også ses som politiske problemer som det i hvert fall i prinsippet går an å løse. Andre, mer bakenforliggende, forhold er vanskeligere å håndtere politisk. Endelig kan vi skille ut akutte krisetiltak som det viste seg forbausende lett å få i gang. Resten av artikkelen er disponert rundt denne tredelingen, og vi begynner med slutten.

Hvorfor trengs det akutte krisetiltak?

Et gammelt munnhell sier at banker er institusjoner som leier ut paraplyer i solskinn og krever å få dem tilbake når det begynner å regne. Dette er litt urettferdig, men bare litt. Det er nemlig en realitet at banker og andre institusjoner som låner ut penger, oppfører seg medsyklisk. Banker har en tendens til å være rause i oppgangstider og forsiktige i nedgangstider. Slik blir det fort til at banker og andre utlånere forsterker den tendens som måtte være rådende i en økonomi til enhver tid.

Det er ikke så rart at det er sånn. I oppgangstider er etterspørselen stor, og det blir derfor lettere å tjene penger. Når det er lettere å tjene penger, virker det tryggere å låne ut penger til dem som ønsker å låne for å forsøke å tjene penger. En liknende effekt finner vi i boligmarkedet. I oppgangstider stiger boligprisene. Stiger verdien av pantet (oftest boligen), virker det tryggere å låne ut mer penger.

I nedgangstider blir effekten motsatt. Fallende boligpriser og etterspørsel gjør at det virker mer risikabelt å låne ut mye penger. Hvis banken i tillegg begynner å tape på næringslivskunder og boligkjøpere, må den i hvert fall låne ut mindre. Det må den gjøre for å opprett-holde sin egenkapitalandel (hvor mye penger eierne svarer for i forhold til hvor mye banken har lånt inn – for eksempel fra innskuddskunder). Myndighetene stiller krav til at banker skal ha en viss andel egenkapital. Den skal virke som en buffer mot tap og gjøre den enkelte bank mer stabil. Det betyr at når banken taper penger, taper den egenkapital og skal andelen egenkapital opprettholdes, er det ofte lettest å slanke hele virksomheten litt.

Kortsiktige tiltak: Hvilken krisepakke?

Mot dette bakteppet skjønner vi bedre hva som må gjøres når en finanskrise rammer en økonomi.

• Da må etterspørselen som blir borte når bankene og privat sektor strammer til, i hvert fall delvis erstattes. Dette gjøres enklest ved at det offentlige begynner å bruke mer penger.
• I tillegg kan folk og bedrifter gis mer penger mellom hendene. Dette gjøres lettest ved skatteletter og rentesenkninger.

Både offentlig pengebruk og skatteletter påvirker statsbudsjettet. Når vi endrer på statsbudsjettets balanse mellom inntekter og utgifter for å påvirke etterspørselen i økonomien, er det bruk av finanspolitiske virkemidler.

Når krisen herjer som verst, er det imidlertid en del folk og bedrifter som ikke ønsker å bruke penger selv om de får mer mellom hendene i form av skatteletter og lavere renter. De er blitt skremt, er urolige for framtiden og vil heller nedbetale gjeld − eller spare på andre måter − enn å bruke penger. Jo mer en slik fryktsom eller panikkartet tilstand griper om seg, jo viktigere blir det å bruke penger over statsbudsjettet heller enn å gi skatteletter. Skatteletter virker jo ikke på forbruket hvis folk er livredde og velger å spare hele gevinsten.

Ulike land har valgt ulike kombinasjoner av økt offentlig pengebruk, skatteletter og rentenedsettelser for sine krisepakker. USA har gått lenger enn EU. Som vi ser av tall fra OECD (figur 1) økte statenes underskudd dramatisk over hele OECD-området i kjølvannet av krisen. Dette skyldes først og fremst tre forhold:

• Spesielle stimulansprogrammer der statene brukte mer penger for å erstatte privat etterspørsel
• Såkalte «automatiske stabilisatorer», dvs. penger som utbetales «automatisk» fordi økonomien er i nedgang. Det beste eksemplet er ledighetstrygd.
• Bortfall av skatteinntekter fordi privat sektor tjener (gir mindre inntektsskatt) og bruker (gir mindre moms) mindre penger.

Fordelingen mellom at det offentlige brukte pengene selv og at de overlot dem til husholdningene i form av skatteletter, varierte mellom landene. En regel ser ut til å være at jo mer sosialdemokratisk regjeringen er, og jo sterkere fagforeningene står, desto mer penger bruker staten selv og jo mindre går til skatteletter.

I krisens sentrum, USA, brukte staten en god del mer penger enn i EU. Også Norge, med sitt store pensjonsfond − altså «penger på bok» − var i stand til å bruke mye per innbygger. Når vi samtidig vet at Norge er blant de land som tross alt ble mildt rammet av krisen, skjønner vi hvorfor ting – akkurat nå i hvert fall – ser bedre ut her enn de fleste andre steder.

Rentepolitikk er også blitt brukt med stor kraft. I USA har renten lenge ligget nær null, men den har vært lav over stort sett hele verden. Noen mener at lave renter ikke hjelper aktørene i næringslivet så mye som man kunne ha håpet. I en periode hvor bankene er forsiktige med å låne ut penger og hvor rentepåslaget til risikoprosjekter er høyt (prisen på risiko øker i dårlige tider), er det – som sagt – begrenset hvor mye økonomisk aktivitet som utløses ved lavrentepolitikk.

Børser verden over har imidlertid nytt godt av de lave rentene. Når renten blir lav nok, er det lite fristende å ha penger i banken. Vi kan godt si at lave renter presser penger ut av banken og pengemarkedsfond og over på børsene og andre spekulasjonsobjekter (bolig, råvarer, landbruksjord o.a.).

Keynes vender tilbake

Tanken om at staten har et ansvar for å opprettholde samlet etterspørsel i nedgangstider, forbindes først og fremst med den kjente britiske økonomen John M. Keynes. Han utviklet sin analyse i skyggen av den store finanskrisen og depresjonen som rammet verden fra 1929 og utover. Hans tanker preget økonomisk politikk i rike land særlig sterkt i perioden fra andre verdenskrig og fram til midt på 1970-tallet. I motsetning til den økonomiske tankeretningen som har dominert verden de siste 35 årene (økonomisk liberalisme), mente han at kapitalismen er grunnleggende ustabil og at den derfor må reddes fra seg selv. Det følger to – ikke én – politikkoppskrifter av dette:

• «Alle vet» at staten må gripe inn og stimulere pengebruken når nedgangstidene først er over oss. (Keynes 1)
• Staten må forsøke å tøyle de mer spekulative sidene ved markedet. Keynes brukte selv begrepet «kasino» om tilstanden i finansmarkeder som er blitt for spekulative. (Keynes 2)

Det problemet verdenssamfunnet har stått overfor i etterkant av finanskrisen, er overgangen fra Keynes 1 til Keynes 2: Krisepakker og lave renter ble rullet ut med en gang, men hva er gjort for å tøyle spekulasjonsøkonomien som ledet oss inn i krisen?

En rekke ulike tiltak er blitt drøftet i alt fra avisspaltene, til ulike nasjonale og internasjonale beslutningsarenaer som BIS (Bank for International Settlements), G20, FN, EU, Financial Stability Board) for å nevne fem av de viktigste.

Nyttige banker–kasinobanker

USA og Storbritannia huser verdens to viktigste finanssentra − Wall Street og City of London. Etter krisen har viktige aktører i debatten om framtiden for finansnæringen begge steder foreslått å skille mellom «nyttige» banker (utility banking) og kasinobanker.

For å forstå dette skillet må vi vite hva en vanlig bank driver med. Den tar imot innskudd som kan tas ut når som helst. Disse omdannes så til lån som nedbetales over lang tid. Dette går bra så lenge mange nok og til enhver tid har penger stående i banken. Får vi derimot panikk og løper i banken − samtidig − slipper banken fort opp for kontanter. Vi får det som kalles et selvoppfyllende profeti. Dvs. noe skjer fordi folk tror det skal skje og handler deretter. For å unngå dette − panikkartede forsøk på uttak − er det vanlig at myndighetene garanterer for folks innskudd. Når vi vet at staten uansett hva som skjer med banken, gir oss pengene våre tilbake blir det overflødig å løpe i banken selv om vi ikke helt skulle stole på den lenger.

Poenget med å skille mellom «nyttige» banker og kasino-banker er at i et slikt system vil bare nyttige banker få lov til å ta imot innskudd. Dermed vil bare disse nyte godt av den forsikringen en statlig garanti for innskudd gir. Sagt på en annen måte: Vil du ha forsikring fra staten får du ikke lov til å ta for stor risiko. Vi kjenner igjen logikken fra ordinær forsikringsvirksomhet: Mange forsikringsselskaper krever at du selv oppfører deg på en måte som reduserer risikoen for at det du forsikrer deg mot skal inntreffe. De kan for eksempel kreve at du skal ha alarm på bilen eller at huset skal ha røykvarsler.

For at et slikt system skal fungere, må banker som tar større risiko enn de vanlige «nyttige» bankene, faktisk kunne gå konkurs. Tanken er at de mer spekulative investeringsbankene og andre aktører som tar stor risiko i markedet, skal stå overfor en reell, troverdig trussel om å kunne gå konkurs. Et slikt system er ikke uten videre lett å etablere. I praksis har det vist seg at all slags banker – iallfall om de er store nok – er blitt reddet – gang på gang.

 Slik er det fordi banker og andre institusjoner gjerne er så vevd inn i hverandre at man er redd hele systemet skal rakne om én viktig finansinstitusjon ryker. Mange har trukket nettopp den lærdommen av kollapsen som fulgte etter konkursen i Lehman Brothers. – Dette tør ikke myndighetene i USA å la skje en gang til, sier de.

Flere reguleringer?

Et annet tiltak, som Sverige allerede har vedtatt, er å la bankene betale en ekstra avgift som skal gå til å dekke redningsaksjoner i framtiden. Flere andre land har vist interesse for denne ordningen. Et problem er at det kan være vanskelig å trekke inn så mye penger som kanskje trengs den dagen det smeller igjen.

I ukene etter Lehman-krisen ble det forbudt med shortsalg i mange land. Shortsalg er å selge verdipapirer du ikke eier. Slik kan du tjene penger på et kursfall. Du leier for eksempel en aksje, selger den og kjøper den tilbake av en annen etter at kursen har falt (tiden mellom salg og kjøp kan være meget kort, jf. spekulasjon). I nedgangstider kan det være store penger å tjene på dette. Shortsalg ble forbudt fordi mange banker myndighetene forsøkte å redde, ble utsatt for shortsalg, og når en slik «kampanje» først settes i gang, kan det fort få preg av det vi kaller selvoppfyllende profeti. Et mer permanent forbud er det imidlertid ikke blitt noe av. I det hele tatt har bankene lyktes godt med å lobbe mot ulike typer forbud og begrensninger som er blitt foreslått etter krisen.

Et annet område hvor mange mener at det burde strammes inn, er markedet for såkalte «credit default swaps». I realiteten er dette forsikringer man kan tegne mot at verdipapir skal falle i verdi. Det er to spesielle trekk ved dette markedet. For det første blir det ikke regulert som forsikring, med tilhørende strenge krav til egenkapital og reserver til den som tilbyr forsikringen. Det var derfor denne virksomheten nær veltet verdens største forsikringsselskap, AIG, da prisen på verdipapirer knyttet til boliglån begynte å falle høsten 2008.

Det andre er at det er mulig å forsikre seg mot kursfall i verdipapirer du ikke eier. Det er litt som om jeg skulle kunne tegne forsikring mot at huset ditt brenner ned. Hvorfor skulle jeg kunne forsikre meg mot det? Har jeg noe med den saken å gjøre? Hvis vi trekker sammenlikningen videre og ser for oss at det også var jeg som hadde installert det elektriske anlegget i huset, aner vi rekkevidden av problemet. Per i dag er det fortsatt lov å forsikre seg mot utfall man ikke har noen interesser knyttet til.

Bonusbonanza

Endelig har bonuser vært et reguleringstema. Banksektoren kjennetegnes bl.a. ved enorme bonuser. Gjerne på flere titalls millioner kroner til dem som tjener mest − til og med hundretalls til noen av toppene i enkelte land (USA og Storbritannia). Slik bonusordningene har vært utformet, har dette vært et problem fordi det kan friste folk til å ta enorm risiko på kort sikt. Hvis det på litt lengre sikt viser seg at et prosjekt gikk helt feil, er bonusen likevel for lengst håvet inn. IBG (I’ll be gone) sier de selv på Wall Street om denne formen for kalkyle.

Det har derfor vært foreslått ulike reguleringer hvor formålet er å skyve på − utsette − utbetalingen av (deler av) bonusene. Blant annet EU har jobbet med reguleringer av denne sorten. En mer radikal tanke er at for store bonuser i seg selv kan være med og undergrave moralen i sektoren. Faren er at folk er villige til å gjøre seg til tyver bare beløpet er stort nok.

Men at staten skal kunne ha meninger om hvor mye folk skal tjene, er nok en tanke som sitter lenger inne. Da er det mer realistisk med store engangsskatter på bonuser. Storbritannia har valgt en slik løsning. Ikke for å endre atferd; begrunnelsen har heller vært at sektoren må bidra mer for å dekke underskuddet på statsbudsjettet.

Et område hvor det helt sikkert vil komme nye reguleringer, er krav til egenkapital. Dette er et teknisk krevende tema hvor ulike former for utlån blir vektet ulikt alt etter hvor risikofylte de er. Slike reguleringer vil – hvis de blir mer effektive enn dem som gjaldt før krisen – gjøre det litt mindre lønnsomt å drive bank. Det endelige målet som mange er enige om, er imidlertid at kapitalkravene skal være «motsykliske» – dvs. at bankene straffes hardere og hardere jo mer de vokser i en oppgangstid. Diskusjonen om hvordan man skal få til dette pågår for fullt. Lett er det ikke.

Strammere reguleringer krever – i ulik grad – internasjonalt samarbeid for å bli helt effektive. Uten slikt samarbeid kan bankene true med å flytte dit de får de gunstigste vilkårene. Vi kan få det som kalles et kappløp mot bunnen. I forrige runde var det Island og islandske banker som vant dette kappløpet. Så smalt det, og innbyggerne på øya sitter nå med en kjemperegning. Denne erfaringen har gjort at noen mener det er farlig å legge for mye vekt på ideen om internasjonal harmonisering. Det beste kan bli det godes fiende. Eller det kan bli et påskudd for ikke å gjøre noe som helst.

Bakenforliggende forhold

Finanskrisen er knyttet til strømmer av store penger fra land med overskudd i utenriksøkonomien til land med underskudd (enkelt sagt land som kjøper mer varer og tjenester i utlandet enn de selger andre veien).

Det er mange land som satser på eksportoverskudd. Men slett ikke alle har det – det vil være umulig. For at noen land skal ha overskudd, må andre ha underskudd i handelen med utlandet (utenriks-økonomien). Dagens overskuddsland omfatter alt fra oljerike stater (inkludert Norge, som låner ut enorme summer gjennom vårt pensjonsfond) til Sverige, Tyskland, Japan og ikke minst Kina. Blant de viktigste underskuddslandene finner vi Storbritannia og USA.

Det aller viktigste forholdet mellom to land i verdensøkonomien er det mellom USA og Kina. De siste 10 årene er det oppstått en merkelig gjensidig avhengighet mellom den kommuniststyrte – men også delvis markedsorienterte – eksportmaskinen Kina og den kapitalistiske underskuddsøkonomien USA. Logikken er som følger:

For å skape vekst og stabilitet har Kina hentet folk ut av landsbygda og inn i byer og «eksportsoner» der de enkelt sagt jobber i fabrikker som først lager produkter der det er en stor fordel at arbeids-kraften er billig, som tekstiler og leketøyindustri. Men Kina utvikler seg raskt, og etter hvert produserer landet avansert teknologisk utstyr og biler også. Uansett: Kina vil eksportere.

For å få til det har landet lånt bort mye av sparepengene sine til USA, penger USA trenger for å opprettholde importen fra Kina. Konkret foregår dette ved at den kinesiske sentralbanken kjøper amerikanske statsverdipapirer (statsobligasjoner – fastrentelån lagt ut av finansdepartementet i USA). Slik bidrar Kina samtidig til at dollaren ikke faller dramatisk i verdi. Andre land som går med underskudd i både statsfinansene sine og i utenriksøkono-mien, opplever fort to problemer: Valutakursen går ned (fordi folk selger mer av valutaen deres enn de kjøper) og renten går opp (må til for å lokke penger til et land med svak valutakurs og store underskudd).

Men en slik skjebne har ikke USA lidd. Landet er i stedet – i flere år – blitt «subsidiert» av kinesiske skattebetalere og eksportører. Slik har Kina samlet enorme mengder dollar «på bok» gjennom gigantiske overskudd i handelen med USA. Da oppstår plutselig et nytt problem. Hva skjer om tilliten til dollar faller? Jo, da blir den kinesiske statsformuen mye mindre verdt. Det er vår dollar, men deres problem, heter det i et gammelt amerikansk munnhell. Det er en kjerne av sannhet i det utsagnet. Men det forteller ikke hele sannheten. Faller dollaren kraftig i verdi, vil det kunne tvinge USA til å heve rentene sine kraftig og USA ende opp på en smertelig hestekur.

Land som stirrer en hestekur i øynene allerede nå, kalles for tiden for PIGS (Portugal, Irland, Hellas/«Greece» og Spania.

Grisete statsfinanser

Disse landene har per i dag enorme underskudd i sine offentlige budsjetter. Finanskrisen (eller kanskje vi heller skulle si finanssektoren) har spilt en viktig rolle her. Først har de gått gjennom bobletilstander i økonomien. Bobler blåst opp av billige renter og slepphendte banker. Bobletilstander gir gode skatteinntekter, og det blir lett for staten å utsette utgiftskutt og/eller skatteskjerpelser. Så sprekker boblen og økonomien rammes av et brått fall. Dette tyner statsfinansene på to måter. Skatteinntektene faller, og staten må bruke penger på å støtte finanssektoren i de respektive landene.

Før euroen ble til, ville disse landene ganske sikkert ha devaluert – latt sine nasjonale valutaer falle i verdi slik at importen ble dyrere (og mindre) og eksporten billigere (og større). Etter at de gikk med i eurosamarbeidet, er ikke dette lenger mulig. EU har heller ingen klare regler for å håndtere gjeldskriser i et land med euro. Rike EU-land med Tyskland i spissen snakker om å organisere en redningsaksjon, men her må reglene bli til mens man går.

Ser vi litt stort på det, kan vi si at finanssektoren nå «takker» noen av sine redningsmenn ved å spekulere mot dem. Blant annet spekuleres det mot PIGS-landenes statsgjeld i markedet for CDS-er som beskrevet over. Fond som ikke nødvendigvis har noen investeringer i landet, bruker CDS-markedet til å tjene penger på usikkerheten som blir skapt av at underskuddene er så store. Slik sett kan vi si at finanskrisen ruller videre. Men nå med stater, ikke banker, i hovedrollen.