• Hvordan klarte Obama å vinne valget?
• Hvilke utfordringer står han nå overfor?
• Hvordan har han tenkt å møte utfordringene?

To års valgkamp

Obamas valgseier er historisk på en rekke måter. Mange ventet at nominasjonsstriden i det demokratiske partiet ville skape historie. Men partiledelse og folk flest forventet at det nye ville være at en kvinne – Hillary Clinton – skulle bli presidentkandidat. Når outsideren Obama faktisk klarte å vinne den demokratiske nominasjonen, skyldes det dels hans klare profilering som tidlig motstander av Irakkrigen, dels en mye bedre organisering av kampanjen.

Den brede motstanden mot Irakkrigen i det demokratiske partiet ga Obama en sjanse, og gjennom bred grasrotmobilisering, særlig i de statene som nominerte gjennom partilagsmøter evnet kampanjen å gripe sjansen. Clinton-kampanjen hadde regnet med en enkel seier og klarte aldri å ta igjen det organisatoriske forspranget Obama-kampanjen etablerte.

I ettertid kan det synes som om valgkampen mot den republikanske kandidaten McCain var avgjort før den kom i gang, selv om Obamas første trumfkort fra primærvalgene – Irakkrigen – ikke kom til å spille noen særlig rolle. Fra tidlig i juni og fram til valget ledet McCain på meningsmålingene bare i noen få dager umiddelbart etter det republikanske landsmøtet tidlig i september.

Historisk sett stemmer velgerne gjerne mot et parti som har hatt presidenten i åtte år, særlig når økonomien oppleves som svak og den sittende presidenten er upopulær. Begge disse faktorene var tydelige i 2008 og ble bare forsterket dess nærmere valget vi kom. Valget av Sarah Palin som McCains visepresidentkandidat viste seg også å slå ut til fordel for Obama.

Obama viste også en egen evne til å begeistre. Dette kombinert med et velfungerende og teknologisk avansert valgkampapparat gjorde det mulig for kampanjen hans å samle inn rekordstore pengesummer. Pengene ble dels benyttet til å kjøpe enorme mengder reklame, dels til å finansiere en større valgkampmaskin enn noe man noensinne tidligere hadde sett i USA. I etterkant er det også relativt bred enighet om at Obama-kampanjen var den beste på en generasjon.

En historisk seier?

Valgseieren var overbevisende. Sluttresultatet viser at Obama vant med 7,3 % (52,9 – 45,6) på nasjonal basis, eller med drøyt 9,5 millioner stemmer. Dette var omtrent som de mest brukte meningsmålingene  anslo. Noen Bradley-effekt var det altså ikke snakk om. Viktigere enn prosentoppslutningen er likevel antallet valgmenn, og også her vant Obama klart, 365–173.

Obama var den første demokratiske kandidaten siden 1964 (Lyndon B. Johnson) som fikk over 50 % av stemmene, og han vant den største seieren for en demokratisk kandidat som ikke var sittende president siden 1932 (Franklin Delano Roosevelt).

OMRÅDER: Obama gikk fram i de fleste velgergrupper og i omtrent 75 % av USAs counties (velg voting shifts og 04. County: om lag som fylke innenfor den enkelte delstat). Det eneste området hvor han konsekvent gjorde det dårligere enn Kerry i 2004, var i de indre sørstatene. Noen områder og velgergrupper skiller seg likevel ut. George W. Bush vant Indiana med 21 % i 2004, mens Obama vant staten med 1 % i 2008, en endring på 22 %.

Andre stater der Kerry tapte og Obama vant, hadde også store svingninger, som Nord- Carolina med 13 %, Nevada med 15, New Mexico med 16 og Colorado og Virginia, begge med 14 %. Arkansas, Tennessee og Louisiana var de eneste delstatene der McCain gjorde det bedre enn Bush. Regionalt var Obamas framgang i fjellstatene i vest avgjørende. Bærer dette bud om en varig dreining i demokratisk favør i dette området?

VELGERGRUPPER: Det er velkjent (og ble forutsett) at Obama vant omtrent 95 % av de afrikansk-amerikanske stemmene. Både i Virginia og Nord-Carolina var framgang i denne gruppen med på å sikre Obama seieren. Denne velgergruppen pleier likevel å stemme overveiende demokratisk. Virkelig stor framgang hadde Obama blant

•  velgere med spansk-amerikansk bakgrunn (såkalte hispanics eller latinos),
•  førstegangsvelgere og unge velgere generelt (de to gruppene er delvis overlappende),
•  velgere med høy inntekt og
•  velgere med relativt lav utdanning.

Obama gikk bare tilbake (sammenliknet med Kerry) blant velgere som bestemte seg like før valgdagen, blant velgere i småbyer og blant homofile. For framtidige valg er det særlig verdt å merke seg oppslutningen blant latinos og unge, grupper som Kerry vant omtrent 55-45 for fire år siden, men som Obama vant omtrent 66–33 denne gangen. Latinos er den raskest voksende befolkningsgruppen i USA, så kombinasjonen av sterk oppslutning i denne gruppen og blant unge velgere lover godt for demokratene, særlig når vi legger til at Obama styrket demokratenes grep om kvinnelige velgere.

Det virker heller ikke som om Obama-begeistringen har lagt seg nevneverdig etter valget. De umiddelbare reaksjonene fra resten av verden var overveiende positive, og også politiske motstandere internt i USA stoppet opp og markerte det historiske i Obamas seier. Omtrent 70 % av den amerikanske befolkningen har et positivt inntrykk av Obama, og omtrent like mange mener at han har håndtert overgangsperioden (den såkalte transition) mellom valget og innsettelsen – 20. januar 2009 – på en god måte.

Overgangsperioden og Obamas lag

For å bevare velgeroppslutningen må Obama imidlertid også levere resultater, og det i en situasjon som blir betegnet som den mest utfordrende noen nyvalgt president har stått overfor siden 1932. Overgangsperioden er derfor blitt brukt aktivt for å signalisere hva Obama vil satse på, og hvordan han vil møte utfordringene.

Under valgkampen ble det framhevet at Obama på den ene side var kjent som en sentrumsorientert politiker fra sine år i Illinois, men at han på den annen side ble rangert som den mest liberale senatoren i Washington DC. I noen grad var nok denne dobbeltheten valgtaktisk: For å vinne primærvalget
måtte Obama framstå som et mer radikalt valg enn Clinton. For å vinne presidentvalget var han avhengig av sentrumsvelgerne. Vi finner imidlertid den samme dobbeltheten i det laget Obama har satt sammen i regjering og rådgiverstab, og i en del av de politiske valgene han har gjort.

For det første gikk han inn for å la den demokratiske senatoren Joseph Lieberman, som støttet McCain, beholde sin plass som demokratisk komitéleder i Senatet. Dette var ikke populært på venstresiden i det demokratiske partiet, men antydet at Obama ikke ville kjøre noen hard partilinje. Den samme linjen er tydelig når forsvarsminister Robert Gates får fortsette, og James Jones blir nasjonal sikkerhetsrådgiver.

Innenfor sikkerhetspolitikk og finanspolitikk har Obama valgt medarbeidere som selv ledende republikanere har applaudert, og valgene signaliserer tydelig at Obama vektlegger erfaring og pålitelighet under økonomisk krise og krig. Gitt at Obama har signalisert store økonomiske programmer og endring i militær innsats, er disse tidlige valgene nok også et signal om at han vil forsøke å skape tverrpolitisk støtte for beslutninger som i utgangspunktet kan være omstridte.

I den foreslåtte økonomiske krisepakken ligger det forslag om betydelige skattekutt, som republikanerne er tilhengere av. Sett under ett har overgangsperioden vært preget av en klar bevissthet om hvor viktig det er å signalisere handlekraft, men også om betydningen av å opparbeide politisk kapital mens oppslutningen om Obama som person er høy.

Men også de som har drømt om en liberal Obama, har noe å være fornøyd med etter overgangsperioden. En del av de mindre profilerte regjeringspostene har gått til kandidater som indikerer klarere brudd med fortiden. Valget av Steven Chu som energiminister er et signal om at USA vil satse mye tyngre på grønn energi enn tidligere, og Obama har også luftet mulighetene for å skattlegge CO2-utslipp.

Valget av Leon Panetta som sjef for CIA er også et klart signal om kursendring, gitt at han har vært en krass kritiker av bruken av tortur. I samme retning peker Obamas klare signaler om at interneringsleiren på Guantánamo-basen skal stenges. Det er likevel rimelig å si at Obama selv er den viktigste garantisten for endring, og at hans stab av svært kompetente medarbeidere er valgt på basis av deres gjennomføringskraft – de skal iverksette de endringene Obama går inn for.

Utfordringer og målsettinger

Endringsbehovet er stort, og utfordringene står i kø. Innen- og utenrikspolitiske utfordringer lar seg vanskelig skille helt fra hverandre, men noen av dem faller klart innen det ene eller andre området. Den økonomiske krisen er global, men oppleves også av mange som det mest akutte nasjonale problemet.

Allerede før han tiltrådte, presenterte Obama forslag til en økonomisk pakke på 825 milliarder dollar på toppen av det som allerede er vedtatt. Blant varslede tiltak er en tung satsing på alternativ energi, som Obama håper vil slå flere fluer i en smekk – dels skape flere millioner nye arbeidsplasser hjemme, men også redusere USAs avhengighet av olje fra Midtøsten og kutte i utslippene av drivhusgasser. En generell satsing på infrastruktur skal forhåpentlig også skape arbeidsplasser.

Innenriks har USA også, til tross for stadig innvandring, den samme utfordringen med en voksende gruppe gamle som de andre OECD-landene. Utgiftene til helsevesen er derfor stigende. Samtidig står en voksende gruppe fattige uten forsikring dermed med et dårlig helsetilbud. Utfordringen er å skape et helsesystem som er så godt som heldekkende, uten å belaste staten med uoverkommelige utgifter. Som mange andre land opplever også USA at utdanningssystemet ikke er godt nok. Også her er målet derfor å lage et system som både er bedre for flere og mer effektivt.

Det er blitt hevdet at Obama ikke kan holde sine løfter om å reformere helse- og skolevesen nå som USA er i økonomisk krise. Motargumentet har vært at sakene er for viktige til å vente og at man i hvert fall i et par år kan komme i gang med keynesiansk motkonjunkturpolitikk – staten må rett og slett drives med underskudd når økonomien er i ferd med å stagnere.

Utenriks arver Obama krigene i Irak og Afghanistan, og et kraftig svekket omdømme for USA. Valget av Obama har i seg selv begynt å styrke omdømmet, og den klare motstanden først mot krigen i Irak og deretter mot tortur bidrar i samme retning. At Obama har sagt at han vil satse på diplomati og samarbeid heller enn våpenmakt, dels i forholdet til Iran, men også etter sigende overfor Hamas, gir også positiv oppmerksomhet i verden og kanskje særlig i Midtøsten. I Midtøsten har Obama nylig kritisert sine forgjengere for å vente for lenge med å være aktive, og signalisert at han vil ta initiativer relativt raskt.

Generelt har Obama antydet en mer multilateral linje enn det Bush sto for, særlig i dennes første presidentperiode. I tillegg håper mange at USA nå vil gå mer aktivt inn i miljøkampen og ikkespredningsarbeidet. Det skal likevel ikke underslås at Obama har signalisert at han vil bruke amerikansk militærmakt hvis han opplever at USAs nasjonale interesser er truet, helst med multilateral støtte, men også unilateralt om nødvendig.

2008-valget: et vannskille?

Valget av Obama var historisk dels fordi en afrikansk-amerikansk mann ble valgt til president, men også fordi demokratene for første gang siden 1960-tallet oppnådde et bredt flertall bak sin kandidat. Valget i 2008 kan komme til å bli stående som et vannskille i ettertid. Obama går også til sin gjerning med historisk stor støtte og store forventninger. Det er lett å se at han er nødt til å skuffe noen – alle kan ikke gjøres til lags. Imidlertid tyder mye på at Obama vil få noe lengre hvetebrødsdager enn det som er vanlig for presidenter. Både internt i USA og i verden for øvrig er bevisstheten om de utfordringene han møter stor, og både hjemme og ute kan han flyte en god stund på det som kanskje var hans aller viktigste fordel ved valget – at han ikke er George W. Bush.