• Hva menes med menneskerettighetene?
• Hvilke typer menneskerettigheter finnes?
• Hva vil det si at menneskerettighetene gjelder for alle?
• Hvem påser at menneskerettighetene etterleves, og hvordan?

Det unike ved menneskerettighetene er at de gjelder oss alle – ene og alene i kraft av at vi er mennesker. Det er ikke nødvendig å gjøre seg fortjent til dem. Enkelt sagt er menneskerettighetene regler for hvordan staten skal behandle enkeltmennesker og grupper. Utgangspunktet for de internasjonale menneskerettighetene er Verdenserklæringen om menneskerettighetene, som ble vedtatt i FN den 10. desember 1948.

Menneskerettighetenes historie

Den historiske bakgrunnen for FN-vedtaket om Verdenserklæringen var overgrepene mot jøder og andre grupper, før og under andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig var det enighet i verdenssamfunnet om å vedta et sett med rettigheter som skulle gjelde for «alle medlemmer av menneskeslekten» og danne et grunnlag for «frihet, rettferdighet og fred i verden».

Ansvaret for å utarbeide Verdenserklæringen ble gitt til FNs menneskerettighetskommisjon, som ble opprettet av Det økonomiske og sosiale rådet i 1946. I kommisjonen satt i alt 18 regjeringsrepresentanter – fra Australia, Belgia, Chile, Egypt, Filippinene, Frankrike, India, Iran, Jugoslavia, Kina, Hviterussland, Libanon, Panama, Sovjetunionen, Storbritannia, Ukraina, USA og Uruguay.

Alle verdensdeler representert - gjelder for alle

Alle verdensdeler var representert og hadde mulighet til å påvirke arbeidet med erklæringen. Eleanor Roosevelt (enke etter USAs president Franklin D. Roosevelt – 1933–1945) ble valgt til den første leder av Menneskerettighetskommisjonen. Andre viktige stillinger tilfalt Kina, Libanon, Frankrike, Chile og Canada. Det nye med Verdenserklæringen var at det for første gang i historien på et globalt nivå ble stadfestet at menneskerettighetene gjelder for alle, uansett hvor i verden de bor. Menneskerettighetene sies dermed å være universelle.

Typer av menneskerettigheter

Menneskerettighetene bygger på prinsippene om like rettigheter og ikke-diskriminering.

Det er mange måter å inndele menneskerettighetene på. Den vanligste er å skille mellom sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter:

• De sivile rettighetene verner liv, integritet, frihet, rettssikkerhet, privat- og familieliv, ytrings-, religions-, livssyns-, forsamlings-, forenings- og bevegelsesfrihet
• De politiske rettighetene verner retten til å ta del i sitt lands styre (stemmerett og rett til å stille til valg)
• De økonomiske rettighetene verner retten til arbeid, til å danne og delta i fagforeninger, til å streike og til en tilstrekkelig levestandard
• De sosiale rettighetene verner individets rett til støtte ved arbeidsledighet, sykdom, uførhet og andre forhold som den enkelte selv ikke rår over
• De kulturelle rettighetene verner retten til undervisning, å ta del i kulturlivet, nyte godt av vitenskap og opphavsrett

Viktige menneskerettighetsdokumenter

 I tillegg til Verdenserklæringen om menneskerettigheter finnes det en rekke ulike typer internasjonale dokumenter som omhandler menneske-rettigheter: pakter, konvensjoner, protokoller, erklæringer, grunnleggende prinsipper med mer.  Internasjonale avtaler som pakter, konvensjoner og protokoller er rettslig bindende for de stater som har ratifisert dem, det vil si stater som ved en særskilt prosedyre har erklært at de vil overholde dem. I praksis vil det gjerne si at nasjonalforsamlingen i et land har endelig godkjent en avtale.

I unntakstilstand eller krig kan det være tillatt å se bort fra noen av rettighetene («derogasjon»).

De to sentrale menneskerettighetskonvensjonene

• Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og
• Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

ble vedtatt i 1966, men trådte i kraft først i 1976, etter at 35 stater hadde ratifisert dem.

FN har i tillegg vedtatt flere spesialkonvensjoner om blant annet beskyttelse av flyktninger, forbud mot tortur, avskaffelse av folkemord, avskaffelse av rasediskrimine-ring og rettigheter for sårbare grupper som barn, kvinner, fremmedarbeidere og funksjonshemmede.

Viktig for Norge og andre europeiske stater er også Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som ble vedtatt av Europarådet i 1950. Europarådet har senere vedtatt flere viktige konvensjoner, blant annet for å beskytte mot tortur og for å sikre minoriteters rettigheter. Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE, nå omgjort til OSSE) vedtok i 1975 Helsingforserklæringen, som sammen med oppfølgende dokumenter har bidratt til å fremme demokrati og menneskerettigheter i Europa. I tillegg har EU vedtatt en rekke avtaler som har betydning for Norge.

Viktige overvåkingsorganer

I en ideell verden får alle mennesker ivaretatt sine menneskerettigheter. Realiteten er at det foregår mange grove brudd på menneskerettighetene i en rekke land der myndighetene verken har vilje eller evne til å ivareta rettighetene til befolkningen.

Dette betyr at FN og de regionale overvåkingsmekanismene, de internasjonale og nasjonale menneskerettighets-organisasjonene og media har en svært viktig oppgave med å si fra når menneskerettighetene krenkes. Slik kan de bidra til at de ansvarlige kan straffes og ofrene få en rettferdig behandling.

Innenfor FN er det særlig tre organer som er viktige i arbeidet med å overvåke menneskerettighetene, det er:

• FNs menneskerettighetsråd
• FNs høykommissær for menneskerettigheter
• FNs sikkerhetsråd

Tre globale organer innenfor FN

FNs menneskerettighetsråd

Menneskerettighetsrådet er FNs hovedorgan for å behandle menneskerettighetsspørsmål. Det er et mellomstatlig organ under FNs generalforsamling. Det består av 47 stater som er valgt for tre år av gangen. Norge er fra juni 2009 medlem av Menneskerettighetsrådet.

Rådet ble etablert av Generalforsamlingen 15. mars 2006. De viktigste oppgavene til rådet er å behandle situasjoner hvor menneskerettighetene blir krenket, vedta anbefalinger for å få slutt på slike krenkelser og å fremme menneskerettighetene globalt på ulike måter.

Menneskerettighetsrådet erstattet Menneskerettighets-kommisjonen, som ble nedlagt etter sterk kritikk for å være ineffektiv og politisert. Land som begikk alvorlige og omfattende brudd på menneskerettighetene, fikk stor innflytelse og lyktes langt på vei i å unngå kritikk. Ofte ble krenkelser i ett land kritisert, mens tilsvarende krenkelser i et annet land ikke ble det.

Politiske hestehandler og samarbeid mellom grupper av land for å unngå kritikk førte til at Menneskerettighetskommisjonen mistet autoritet. Et stort spørsmål er om Menneskerettighetsrådet vil fungere bedre. Rådet har iverksatt noen tiltak for å skjerpe kravene til de landene som er valgt som medlemmer. 18. juni 2007 ble en omfattende pakke av slike tiltak vedtatt. Blant de viktigste er den såkalte universelle periodiske behandlingen av menneskerettighetssituasjonen i alle FNs 192 medlemsstater. I løpet av fire år skal situasjonen i alle landene ha blitt behandlet, og man kan begynne på en ny runde. I desember 2009 skal menneskerettighetssituasjonen i Norge opp til vurdering i Menneskerettighetsrådet.

FNs høykommissær for menneskerettigheter

Siden 1982 har FNs senter for menneskerettigheter i Genève vært det viktigste FN-kontoret når det gjelder menneskerettigheter. I 1993, over 40 år etter at ideen ble lansert, vedtok Generalforsamlingen å utnevne en egen høykommissær for menneskerettigheter i FN. Vedkommende skulle samordne FNs virksomhet på menneskerettighetsområdet og lede senteret i Genève.

Senteret for menneskerettigheter har lenge hatt en lederrolle når det gjelder å gjennomføre studier av hvordan menneskerettighetene respekteres. De tusener av rapporter om brudd på menneskerettighetene som hvert år sendes til FN-organene, tas hånd om av senteret, som siler ut eller videresender klager. Det innhenter dessuten dokumentasjon, gjennomfører undersøkelser og gir råd.

FNs menneskerettighetssystem har flere problemer å stri med. Ett viktig problem er at det er for få ressurser. Antall stillinger ved Senteret for menneskerettigheter er lavt i forhold til oppgavene. Et annet problem for FNs arbeid er spenningen mellom politisk pragmatisme på den ene side og moralske prinsipper og menneskerettigheter på den annen. Dette kan innebære at FN, for å bevare et godt forhold til myndighetene i et land, kan føle seg tvunget til å tone ned kritikk av deres overgrep.

FNs sikkerhetsråd

FNs sikkerhetsråd består av fem faste medlemsstater og ti som velges for to år om gangen. De faste medlemmene er Storbritannia, Frankrike, Kina, Russland og USA.

FN-pakten gir Sikkerhetsrådet hovedansvar for å opprett-holde fred og sikkerhet. Det kan drøfte enhver uenighet som kan lede til internasjonal konflikt. Ofte er det massive og vedvarende brudd på menneskerettighetene som fører til slike konflikter. Det er i hovedsak ut fra dette perspektivet at Sikkerhetsrådet engasjerer seg i menneske-rettighetsspørsmål.

I ekstreme tilfeller kan Sikkerhetsrådet fastslå at en situasjon med særlig alvorlige overgrep utgjør en «trussel mot freden». Da kan FN gripe inn langs en skala fra forsøk på mekling til direkte bruk av tvang, for eksempel en intervensjon. Sikkerhetsrådet har siste ord i slike saker. Begrepet «trussel mot freden» kan være vanskelig å tolke i konkrete situasjoner. Forskjellige stater kan tolke situasjoner ulikt alt etter egne tradisjoner og interesser.

Sikkerhetsrådet treffer mange beslutninger som har følger for menneskerettighetene. Dette gjelder særlig i forbindelse med fredsbevarende og fredsopprettende initiativ. Eksempler er FNs operasjoner i Haiti, Sudan og Den demokratiske republikken Kongo. Fredsoperasjonene har særlig til formål å beskytte sivilbefolkningen mot overgrep fra statlige militære styrker og ikke-statlige væpnede grupper. Spesielt sårbare grupper i krig og konflikt er kvinner og barn, og de som tilhører etniske og religiøse grupper som er tilknyttet parter som er i konflikt. I tillegg til å sikre at fredsavtaler blir overholdt, kan slike opera-sjoner også overvåke og rapportere om brudd på men-neskerettighetene.

Det var Sikkerhetsrådet som besluttet å etablere de internasjonale domstolene for det tidligere Jugoslavia og for Rwanda. Sikkerhetsrådet kan også henvise saker som gjelder krigsforbrytelser, folkemord eller forbrytelser mot menneskeheten til Den faste internasjonale straffedomstolen (ICC). Motsatt kan det også vedta at domstolen må utsette etterforskning i en periode på opptil 12 måneder (som kan fornyes), hvis det mener at dette er nødvendig av hensyn til freden.

Diskusjonene i Sikkerhetsrådet er ofte vanskelige, og stormaktenes ulike interesser kan føre til at rådet blir handlingslammet. Det er heller ikke slik at Sikkerhetsrådets resolusjoner alltid blir fulgt opp av FNs medlemsland, selv om de er forpliktet til det.

Regionale menneskerettighetssystemer

Europa

I Europa er det spesielt to organisasjoner som arbeider for å styrke vernet om menneskerettighetene, det er Europarådet og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE, inntil 1992: KSSE).

Europarådet tar først og fremst utgangspunkt i det juridiske for å sikre at statene ivaretar menneskerettighetene. OSSE bruker politiske virkemidler som diplomati, mekling og institusjonsbygging for å fremme demokrati og menneskerettigheter.

Nord- og Sør-Amerika

Det interamerikanske systemet er etablert av Organisa-sjonen av amerikanske stater (OAS), som ble stiftet i 1948 og som i dag har 35 medlemsstater. I april 1948 ble Den amerikanske erklæringen om menneskerettigheter og plikter vedtatt, mer enn seks måneder tidligere enn Verdenserklæringen om menneskerettigheter. I 1959 besluttet OAS å opprette en interamerikansk kommisjon for menneskerettigheter.

I 1970 fikk kommisjonen status som et av OAS’ hovedorgan. Året før, i 1969, var Den amerikanske konvensjonen om menneskerettigheter blitt vedtatt. Da den trådte i kraft i 1978, fikk Amerika et system for å klage på brudd på menneskerettighetene som minner om Europarådets system. Øverste organ er Den interamerikanske menneske-rettighetsdomstolen.

Afrika

I 1981 vedtok Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) Det afrikanske charteret om menneskers og folks rettigheter. Charteret trådte i kraft i 1986 og er grunnsteinen i den afrikanske overvåkingen av menneskerettighetene. Det viktigste organet for å sikre at statene overholder charteret er Den afrikanske menneskerettighetskommisjonen. Da charteret ble vedtatt i 1981, var det første gang afrikanske stater på egen hånd organiserte beskyttelse av menneskerettighetene. Tidligere hadde slike initiativ stort sett bare kommet fra vestlige stater.

25. januar 2004 ble Den afrikanske menneskerettighetsdomstolen formelt etablert, men først i 2006 ble de første dommerne valgt. Domstolen har ennå ikke begynt å behandle saker.

En sentral bestemmelse er at koloniserte og undertrykte folk har rett til å frigjøre seg. Et folk skal selv bestemme over sin rikdom og sine naturressurser.

Den afrikanske kommisjonen for menneskerettigheter kan behandle individuelle klager på overgrep, men beskyttelsen er svak sammenliknet med det europeiske systemet. Statene har vide fullmakter til å begrense rettighetene. Det viser seg også at systemet ofte svikter når kommisjonens avgjørelser skal settes ut i livet.

Ikke-statlige aktører

FNs overvåkingsmekanismer og de regionale systemene er så sterke eller svake som statene tillater dem å være. Det betyr at de uavhengige internasjonale og nasjonale menneskerettighetsorganisasjonenes arbeid for å overvåke menneskerettighetene, dokumentere og kritisere menneskerettighetsbrudd er uvurderlig viktig for å styrke vernet om disse. Uansett hvor i verden det finner sted og uansett hvem som er overgriper og hvem som er offer.

Hvor viktig deres arbeid er, avspeiles dessverre i det faktum at menneskerettighetsforkjempere i altfor mange land fengsles, tortureres og i verste fall drepes for å bringes til taushet og for å skremme andre fra å fortelle sannheten. FN har vedtatt en egen erklæring som beskytter deres arbeid.

Kommet for å bli 

Til tross for at det er mange utfordringer med å sikre menneskerettighetene, er det stadig flere mennesker i verden som blir seg bevisst sine menneskerettigheter og hvordan de kan gå fram for å sikre at de blir ivaretatt. Moderne teknologi gjør det mulig raskt å formidle informasjon om overgrep og aksjonere mot dette.

Og forståelsen av hva menneskerettigheter omhandler, er stadig i utvikling og omfatter i dag nye aktører, som for eksempel multinasjonale selskaper og deres ansvar for å respektere menneskerettigheter. Og nye grupper får sterkere beskyttelse, som for eksempel funksjonshemmede.