• Hva er bakgrunnen for konflikten om Sør-Ossetia?
• Hvem startet krigen i august 2008?
• # # Hvilke motiver hadde partene i krigen mellom Georgia og Russland i 2008?
• Hvordan er utsiktene til en løsning?

Den forrige krigen i Sør-Ossetia fant sted i 1991–1992, mens en parallell krig utspilte seg i Abkhasia i 1992–1993, den andre utbryterrepublikken i Georgia. De to krigene på begynnelsen av 1990-tallet innebar en oppdeling av Georgia som stat; de georgiske myndighetene mistet kontroll over betydelige deler av landet. Oppblussingen av konflikten i Sør-Ossetia i 2008 var et resultat av den georgiske presidenten Mikheil Saakasjvilis forsøk på å samle landet igjen.

Starten på krigen

Det hadde vært mindre trefninger mellom sørossetisk milits og georgiske styrker i ukene før georgierne angrep, men slike episoder har vært vanlige med jevne mellomrom siden den første krigen om Sør-Ossetia ble avsluttet i 1992. Krigen i august 2008 var imidlertid en planlagt, bred militæroffensiv fra georgisk side.

Tungt artilleri ble brukt systematisk for å svekke de sørossetiske posisjonene, og Saakasjvili og andre georgiske politikere holdt seierstaler mens georgiske styrker inntok Sør-Ossetias hovedstad Tskhinvali. OSSE-observatører lekket siden informasjon til New York Times om at det var georgierne som angrep først.

Saakasjvili - to hovedprioriteringer - glansen falmer

Hvorfor valgte Saakasjvili å utføre et stormangrep mot Sør-Ossetia? Et tilbakeblikk på hans presidentperiode kan gi noe av svaret: Saakasjvili veltet sin forgjenger Eduard Sjevardnadze gjennom Roserevolusjonen, en serie demonstrasjoner som fant sted høsten 2003 (se HHD ….).

Etter en kort overgangsperiode ble Saakasjvili valgt til president i januar 2004. Valgdeltakelsen var på 83 %, og Saakasjvili vant med 93 % av stemmene. Slike valgskred er sjeldne i demokratiske valg, men i dette tilfellet var de fleste internasjonale observatører enige om at valgresultatet ikke skyldtes juks. Saakasjvili var rett og slett ekstremt populær (se under).

•  å bekjempe den ekstreme korrupsjonen Georgia, og
•  å samle landet til ett rike igjen slik at det ikke var delt opp i mer eller mindre uavhengige enheter.

Når det gjaldt korrupsjon, hadde han stor suksess, spesielt når det gjaldt hverdagskorrupsjon, som rammet georgiere flest. Korrupsjonen i trafikkpolitiet, utdanningssystemet og helsevesenet forsvant nesten helt.

Når det gjaldt det andre valgløftet, å samle landet, gikk det til å begynne med bra. Den lokale lederen Aslan Abasjidse ble drevet ut av republikken Adsjara etter en dramatisk men ikke-voldelig konfrontasjon, og Saakasjvili satte inn sine folk i hans sted. Pankisidalen, hvor tsjetsjenske flyktninger og islamistiske krigere hadde hatt mer eller mindre fritt leide, kom etter hvert igjen under georgisk kontroll. Også i andre minoritetsområder fikk sentralmyndighetene i hovedstaden Tbilisi større innflytelse.

Men de to viktigste separatistområdene, Sør-Ossetia og Abkhasia, ble værende helt utenfor georgisk kontroll. Samtidig begynte glansen fra Roserevolusjonen å falme. Høsten 2007 organiserte opposisjonen demonstrasjoner mot Saakasjvili-regjeringen, som liknet på dem som hadde brakt ham selv til makten under Roserevolusjonen.

Demonstrasjonene ble slått ned med utstrakt voldsbruk. Den viktigste opposisjonelle tv-kanalen ble tatt av lufta med makt, og det ble erklært unntakstilstand. Dette svekket Saakasjvilis popularitet og demokratiske omdømme. I januar 2008 ble han presset til å skrive ut nyvalg og vant med bare 53 % av stemmene og 56 % valgdeltakelse. Han beholdt makten, men det var tydelig at han ikke hadde folkets støtte i samme grad som tidligere.

Angrep og motangrep

Løsningen syntes åpenbar: gå til krig og få tilbake kontrollen over utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia. Da ville han ha oppfylt sitt andre store valgløfte og gjenvunnet populariteten som Georgias redningsmann. Han ville også bli husket som en historisk figur, som lederen som samlet landet igjen.

Abkhasia er den viktigste av utbryterrepublikkene, flott beliggende ved Svartehavet og med stort potensial for jordbruk og turisme. Det var nok nettopp derfor georgierne isteden satset på å ta det mindre betydningsfulle Sør-Ossetia først. De ville ta for seg den strategisk minst viktige og attraktive utbryterbryterrepublikken først, slik at Abkhasia kunne isoleres helt og tas til slutt.

Sør-Ossetia er et lappeteppe av etnisk georgiske og sørossetiske landsbyer som stort sett har levd i fred med hverandre siden krigen i 1991–92. For georgierne virket det som en smal sak å ta over dette området, særlig ettersom det georgiske forsvaret hadde mottatt store mengder våpen og trening fra USA, Israel og flere andre land i årene etter Roserevolusjonen.

Siden dette området også kan synes mindre strategisk viktig for Russland enn Abkhasia, ventet de kanskje at russerne ikke ville blande seg inn i noen særlig grad. Men slik gikk det ikke. Russland iverksatte et omfattende motangrep både i Sør-Ossetia og andre deler av Georgia, og georgierne led et knusende militært nederlag.

Dalende oppslutning

På tross av nederlaget i Sør-Ossetia sitter Saakasjvili relativt trygt som president. Det er ikke uvanlig at ytre trusler og krig skaper nasjonal samling. Også Saakasjvili nyter godt av denne effekten, i hvert fall foreløpig. Krigen hadde helt klart en negativ virkning på den georgiske økonomien, men samtidig er det lovet store mengder bistand fra vestlige land i kjølvannet av krigen. Hvor mye av den lovede bistanden som faktisk kommer, er imidlertid et spørsmål det er knyttet usikkerhet til – især i tider med en global finanskrise.

På tross av hans dalende popularitet er det ingen georgiske politikere som kan konkurrere med Saakasjvili per i dag. Delvis skyldes dette Roserevolusjonen, som var et helt spesielt øyeblikk i landets historie og som gjorde det mulig for Saakasjvili å forme et bilde av seg selv som Georgias naturlige leder.

Delvis skyldes dette myndighetenes begrensninger på mediene og det offentlige ordskiftet under Saakasjvili, som har gjort det svært vanskelig for rivaler å vokse fram. Saakasjvili har i likhet med enkelte diktatorer i det postsovjetiske området også passet på å bytte ut regjeringsmedlemmer med jevne mellomrom, gjerne med unge og uerfarne personer som ikke kan stille ham selv i skyggen.

Russiske motiv

Hvorfor valgte russerne å gå så kraftig til motangrep mot georgierne i Sør-Ossetia? På tross av stadig innblanding i relasjonene mellom de etniske georgierne og minoritetene hadde russerne formelt alltid anerkjent Georgias territorielle suverenitet. De måtte skjønne at en militær motoffensiv inne på det som er internasjonalt anerkjent georgisk territorium ville bli sett på som en invasjon i resten av verden.

Det kan være flere grunner til at russerne valgte å gjøre som de gjorde:

•  Russland hadde gitt sørosseterne og abkhaserne tydelige sikkerhetsgarantier. Hvis russerne nå ikke viste at de kunne stå bak garantiene, hvilke andre grupper eller land kunne da stole på russiske sikkerhetsgarantier i framtiden?
•  Russland hadde allerede  fredsbevarende styrker i Sør-Ossetia da georgierne gikk til angrep (de representerte formelt Samveldet av uavhengige stater, men var i praksis russiske militærenheter). Disse styrkene var mislikt av georgierne og støttet av sørosseterne, men georgierne hadde heller ikke selv formelt sagt opp deres engasjement. Da georgierne gikk til angrep, ble også disse styrkene beskutt. Russland har argumentert for at det russiske motangrepet var en direkte reaksjon på det georgiske angrepet på Russlands fredsbevarende styrker og en rettmessig (legitim) utvidelse av oppdraget til disse styrkene.
•  Den nordlige delen av Ossetia ligger på den russiske siden av grensen. Nordosseterne har lenge vært trofaste allierte av russiske myndigheter i Nord-Kaukasus. Dermed var det en sterk etnisk gruppering internt i Russland som hadde interesse av å forsvare sørosseterne.
•  Russland har i en tid vært på vikende front
   i forholdet til Vesten. Blant annet hadde alle landene i Sentral-Europa og de baltiske statene blitt medlemmer både av NATO og EU. Russerne oppfatter dette som et løftebrudd fra vestlig side, særlig ettersom sentrale vestlige ledere hadde sagt at Vesten ikke ville gå inn i andre deler av den tidligere østblokken da Tyskland ble gjenforent. I den fortsatte utvidelsen av NATO østover var det georgierne og ukrainerne som sto først i køen. Fra georgisk side ble et NATO-meldemskap oppfattet som en sikkerhetsgaranti mot Russland. Ønsket om NATO-medlemskap ble et kraftig irritasjonsmoment for Russland og bidro til ønsket om å slå ned på Georgia.

Det finnes to forskjellige hovedoppfatninger i Vesten når det gjelder Georgia og NATO-medlemskap.

•  Noen mener at NATO bør gi medlemskap til Georgia og Ukraina så snart som mulig siden dette vil kunne føre til at Russland ikke lenger vil tørre å blande seg inn i indre anliggende til disse landene. USA tilhører de landene som har fremmet dette synet.
•  Andre mener at NATO-medlemskap ikke nødvendigvis vil virke avskrekkende på Russland, og at det isteden kan bidra til å trekke NATO inn i lokale konflikter i det postsovjetiske området. Disse legger gjerne også vekt på at Georgia og Ukraina verken er militært, økonomisk eller politisk modne for NATO-medlemskap. I Ukraina er dessuten et klart flertall av befolkningen mot medlemskap, og Georgia forblir et oppdelt land med mange store problemer. Disse problemene kan bli NATOs problemer dersom Georgia blir medlem. Norge er et av landene som har ønsket å gå forsiktig fram med å tilby Georgia løfter om snarlig NATO-medlemskap.

På NATO-toppmøtet i Bukuresti i april 2008, få måneder før krigen i Sør-Ossetia, barket disse to synene på NATO-utvidelse sammen. De som var for georgisk medlemskap, mente i etterkant at den russiske innblandingen i Sør-Ossetia kunne vært unngått dersom Georgia hadde fått klarere og mer positive signaler. De som mente at Georgia ikke burde bli medlem eller at prosessen i hvert fall burde bremses, mente at krigen teoretisk sett i verste fall kunne ha utviklet seg til en atomkrig hvis Georgia hadde vært NATO-medlem.

Enkelte kommentatorer har ment at vestlig-kontrollerte olje- og gassrørledninger i Georgia var et av russernes motiv for å svare militært. Russerne var imidlertid påpasselige med ikke å skade disse rørledningene under krigen i Sør-Ossetia. Framtredende russiske politikere har flere ganger uttalt at de skiller mellom det særdeles dårlige forholdet til Georgia og den mer generelle økonomiske konkurransen med Vesten om energiressursene i Kaspihavet. Denne konkurransen ser de ikke på som like problematisk.

Sørossetiske motiv

Sørosseterne har i likhet med flere av minoritetene i Georgia vært fremmedgjort fra det etnisk georgiske flertallet siden de siste årene av den sovjetiske perioden. Da vokste det fram en sjåvinistisk georgisk nasjonalisme som gjorde det mulig å bryte Georgia løs fra Sovjetunionen.

Samtidig fikk denne nasjonalismen de mange minoritetene i landet til å reagere med motnasjonalisme. Sørosseterne har også en annen viktig grunn til å søke mot Russland – hovedtyngden av osseterne bor i Nord-Ossetia, på russisk side av grensen.

Russland er et viktig mål for arbeidsmigrasjon for alle grupper fra Sør-Kaukasus, inkludert sørossetere og etniske georgiere. Dermed er det også attraktivt å få russisk statsborgerskap ut fra økonomiske motiver. Sist, men ikke minst: Sørossetiske pass blir ikke anerkjent på noe hold siden Sør-Ossetia ikke er internasjonalt anerkjent som en uavhengig stat. Russiske pass har slik blitt eneste praktiske alternativet for sørosseterne.

Fra russisk side har dette samtidig vært en lettvint måte å videreføre splitt-og-hersk politikken i Sør-Kaukasus, og å styrke påskuddet til å gripe inn i konflikten mellom sørossetere og etniske georgiere. Samtidig skal man ikke undervurdere betydningen av nordosseterne og deres ønske om å høre sammen med sørosseterne.

Georgiske feilvurderinger

Det ser ut til at den georgiske ledelsen fundamentalt feilvurderte både Russlands og USAs reaksjoner på konflikten i Sør-Ossetia, og samtidig overvurderte egen militær styrke. USA støttet Georgia verbalt og med humanitær bistand under krigen, men gikk ikke med på noen militær konfrontasjon med Russland. Amerikanske talspersoner har også forsikret at de ikke oppfordret Georgia til å gå til angrep ei heller lovet Georgia militær støtte.

Georgierne feiltolket sannsynligvis amerikanerne på grunn av det nære samarbeidet mellom de to landene. Saakasjvili, som selv har studert i USA, hadde et meget nært forhold til George W. Bush og hans regjering. Bush hadde selv besøkt Georgia og blitt hyllet av folkemassene der. I Georgias hovedstad Tbilisi er det en egen gate som er oppkalt etter Bush, noe som er ganske uvanlig for en av historiens minst populære amerikanske presidenter.

Georgia har også støttet varmt opp om den amerikanske invasjonen av Irak. Da konflikten brøt ut i Sør-Ossetia, hadde Georgia – målt etter befolkningsstørrelse – nest flest soldater i Irak, flere enn britene og nesten like mange som USA. På denne bakgrunn hadde nok den georgiske ledelsen forventet mer støtte fra USA.

Løsning – fjernere enn noensinne

Konfliktene mellom sørossetere, abkhasere og etniske georgiere synes nå mer uløselige enn noensinne. Etter å ha fått servert en lettvunnet og, sett fra deres ståsted, rettferdig krig på sølvfat, begikk Russland det feilsteg å anerkjenne Sør-Ossetias og Abkhasias uavhengighet. Dermed har de forspilt sitt trumfkort overfor georgierne, samtidig som de har malt seg inn i et diplomatisk hjørne som det er vanskelig å komme ut av.

Med unntak av Nicaragua har ingen andre land anerkjent Sør-Ossetias og Abkhasias uavhengighet, og det er neppe noe vestlig land som vil gjøre det i framtiden. Samtidig er det vanskelig for Russland å trekke tilbake sin anerkjennelse, siden det ville medføre et dramatisk tap av ansikt.

Georgierne på sin side har forsøkt å løse en minoritetskonflikt med massiv vold. Sammen med den svært dårlige behandlingen av de minoritetene som har blitt værende på georgisk-kontrollert område (først og fremst armenere og aserbajdsjanere) viser dette at georgierne fortsatt har en undertrykkende tilnærming til disse folkegruppene. Denne holdningen gjør det tilnærmet umulig å få til forsoning mellom gruppene.