• Hvor god kontroll har georgiske myndigheter over landet?
• Hva var Roserevolusjonen?
• Hva er de to største utfordringene for georgiske myndigheter?
• Hvilket forhold har Georgia til stormaktene USA og Russland?

Med sine 70 000 km2 er Georgia mindre enn en firedel av Norge, men befolkningen er omtrent like stor, rundt 4,6 mill. I likhet med Norge er Georgia et fjelland og er berømt som reisemål for fjellklatrere og fotturister. Georgia er verdens nest eldste kristne stat, etter nabolandet Armenia. Den georgiskortodokse kirken har en sentral plass i det georgiske samfunnet, og de mange kirkebyggene og korsangen er internasjonalt kjent. Det unike georgiske alfabetet på 33 bokstaver er også knyttet til kirken.

I oppløsning

På slutten av 1980-tallet var Georgia et av de mest frigjorte og velstående områdene i Sovjetunionen og spilte en pådriverrolle i oppløsningen av unionen. Republikken ble uavhengig i 1991 og fikk Zviad Gamsakhurdia som første president. Gamsakhurdia var en romantisk nasjonalist som førte en lite forsonlig linje overfor de mange minoritetene i landet.

I praksis består Georgia av et kjerneområde som er befolket av etniske georgiere, som i sin tur er omkranset av etniske minoriteter langs landets grenser. De viktigste etniske minoritetene er abkhaserne, sørosseterne, kistinerne, aseriene og armenerne. I tillegg finnes flere georgiske undergrupper som til en viss grad skiller seg fra dem som bor i sentrale strøk, først og fremst svaneterne, adsjarerne og mingrelene.Gamsakhurdias georgisknasjonalistiske politikk skremte minoritetene. Abkhaserne og sørosseterne var aller mest skeptiske og hadde sterke politiske bevegelser som ønsket å rive seg løs fra Georgia. Russland støttet disse bevegelsene som del av en splitt-og-hersk-politikk i Sør-Kaukasus ut fra et ønske om å ha svake stater ved sin egen terskel. Flere hundre tusen etniske georgiere ble fordrevet fra Abkhasia og Sør-Ossetia og ble flyktninger i eget land.

Parallelt med oppløsningen av Georgia raknet økonomien. I sovjettiden hadde Georgia vært et av de viktigste turistreisemålene i Sovjetunionen. Nå kunne turister fra de tidligere sovjetstatene reise til andre deler av verden, mens georgiske hoteller og sanatorier ble fylt opp av internt fordrevne fra Sør-Ossetia og Abkhasia. I tillegg var det store problemer med korrupsjon – fra laveste til høyeste nivå i samfunnet. Det var så å si umulig å kjøre bil, ta utdanning eller få utført kommunale tjenester uten å betale bestikkelser. Myndighetene var også involvert i smugling, utpressing og andre kriminelle aktiviteter.

I 1993 tok den tidligere sovjetiske utenriksministeren Eduard Sjevardnadse over som president da Gamsakhurdia døde under mistenkelige omstendigheter, offisielt ved selvmord. Sjevardnadse lyktes i perioder med å stabilisere landet, men greide aldri å gjøre noe effektivt for å begrense korrupsjonen eller løse separatistkonfliktene. I praksis sto de to viktigste problemene i landet uløst: separatisme og korrupsjon.

Roserevolusjonen

Høsten 2003 fant Roserevolusjonen sted, og Sjevardnadse ble avsatt. Det hadde lenge vært omfattende kritikk av Sjevardnadse i georgiske medier, og spesielt tv-kanalen Rustavi 2 gikk hardt løs på den sittende regjeringen. Etter et valg med omfattende uregelmessigheter og juks ble det organisert demonstrasjoner i området rundt parlamentet og sentrale deler av hovedstaden. Politiet og hæren ble beordret ut for å holde styr på demonstrantene, men grep ikke inn. Studentorganisasjoner ledet an i demonstrasjonene og ga soldatene matpakker og blomster. Etter flere uker med demonstrasjoner døgnet rundt ble parlamentet stormet av folkemengden med den karismatiske politikeren Mikheil Saakasjvili i spissen. Da han kom inn i parlamentet, overrakte Saakasjvili en rose til Sjevardnadse og tok så makten.          

Hele den dramatiske begivenheten ble sendt direkte på tv og utgjorde høydepunktet i en serie av revolusjoner i de tidligere kommuniststatene i denne perioden. Disse blir gjerne kalt «fargerevolusjonene» eller «andre generasjons fløyelsrevolusjoner» (den første var i Tsjekkoslovakia i 1989) og inkluderer regimeskifter i Serbia, Ukraina og Kirgisistan.

Roserevolusjonen brakte tre unge ledere til makten. Mikheil Saakasjvili ble president, Nino Burdsjanadse ble leder i parlamentet og Zurab Zjvania ble statsminister. I praksis var ikke omskiftningen så stor som den kunne virke. Alle tre var etniske georgiere som tidligere hadde sittet i Sjevardnadses regjering. I praksis var Roserevolusjonen først og fremst et generasjonsskifte innenfor den georgiske eliten. Den ga likevel georgisk politikk en ny giv. Saakasjvili er en ambisiøs politiker og ønsket å gjøre så mye som mulig så fort som mulig.

Adsjaria

Noe av det første Saakasjvili gjorde etter at han kom til makten, var å gjenopprette statens kontroll over utbryterområdet Adsjaria. Dette er den delen av Georgia som grenser til Tyrkia. Adsjarerne er georgisktalende, men på grunn av beliggenheten er den tyrkiske påvirkningen stor, og en del er muslimer. Da Sjevardnadse var president, regjerte Aslan Abasjidse tilnærmet som han ville i Adsjaria. Abasjidse var ofte i opposisjon til Sjevardnadse, men støttet ham også av og til. Da Saakasjvili kom til makten, var Abasjidse en av de siste betydningsfulle politiske aktørene i landet som fortsatte å stå imot sentralmakten. Derfor satte Saakasjvili alt inn på å få kontroll med Abasjidse.

Etter et par runder med spenning, verbal konfrontasjon og sprenging av en bro mellom Adsjaria og resten av Georgia, måtte Abasjidse gi seg og dro i eksil til Moskva. For Saakasjvilis regjering var denne seieren både symbolsk og reelt viktig. For første gang hadde den vist at den kunne gjøre noe mer enn å gjennomføre Roserevolusjonen. Dette skulle også være det første skritt mot gjenforening av landet og var ment å vise både separatistmyndighetene i Abkhasia og Sør-Ossetia og andre aktører at denne prosessen ikke var til å stanse. Sist men ikke minst var det viktig å få kontroll over handelsforbindelsene med Tyrkia og de tilhørende skatteinntektene. På noen måter ble betydningen av seieren i Adsjaria overdrevet. I praksis har adsjarerne alltid følt større tilhørighet til Georgia enn det sørosseterne eller abkhaserne har følt, og Adsjaria var nok en relativt lett utfordring sammenliknet med Sør-Ossetia og Abkhasia.

Konflikten i Sør-Ossetia

I løpet av 2005 og 2006 økte bevilgningene til forsvaret kraftig. I regjeringen ble de som ønsket en fredelig løsning på konflikten, byttet ut med personer som var mer positive til bruk av militærmakt, blant annet den nye forsvarsministeren, Irakli Orkuasjvili. Han har nylig uttalt at han skal feire nyttårsaften i Sør-Ossetias hovedstad, noe som skapte en del bekymring for at konflikten skulle blusse opp igjen. Imidlertid er det mye som taler for det motsatte. For det første har vestlige land gjentatte ganger sagt at de ønsker en fredelig løsning på konflikten, og et angrep risikerer derfor å ødelegge forholdet til disse landene.

For det andre er Georgia, til tross for økte bevilgninger til forsvaret og noe vestlig støtte, likevel relativt svakt militært. Dette er georgiske myndigheter klar over, og det er derfor grunn til å tro at de vil unngå åpen konflikt. Enkelte mener at forsvarsministerens utsagn først og fremst har til hensikt å gjøre ham populær blant georgiske nasjonalister. Samtidig frykter noen at georgiske myndigheter kan ta uoverveide beslutninger i konflikten med sørosseterne. Sommeren 2004 styrket georgierne sitt nærvær i Sør-Ossetia, og det utviklet seg til omfattende skuddveksling før de trakk seg tilbake igjen. Dette ble tolket som et nederlag for georgierne og som Saakasjvili-regjeringens første store nederlag.

Konflikten i Abkhasia

Georgierne regner konflikten i Abkhasia som mer alvorlig enn den i Sør-Ossetia, og abkhaserne som mer fiendtlige og militært sterkere enn sørosseterne. Derfor har også regjeringen vært mer forsiktig med å komme i militær nærkontakt med abkhaserne. Saakasjvili og andre framtredende regjeringsmedlemmer har likevel flere ganger uttalt seg – ofte tvetydig – om konflikten med abkhaserne. På den ene siden har de lagt vekt på at de ønsker en fredelig løsning av konflikten. På den andre siden har de kommet med utilslørte trusler om at de er villige til å gjøre alt som er nødvendig for å få kontroll over Abkhasia. Abkhaserne har tolket dette som at georgierne om nødvendig er villige til å gå til krig og har svart like uforsonlig.

Krise i Kodori

I juli 2006 oppsto en krise i Kodoridalen (se kart). Georgiske myndigheter sendte spesialstyrker inn i området, jagde ut den lokale lederen og fikk kontroll over territoriet. Den 26. september erklærte regjeringenat Kodori fra nå av skal hete Øvre Abkhasia. Dagen etter ble den abkhasiske eksilregjeringen sendt inn i området. Myndighetene har også iverksatt ulike rehabiliteringsprosjekt for å styrke regionens infrastruktur og knytte den nærmere til Georgia. Denne politikken blir av mange oppfattet som et første skritt mot å gjenerobre Abkhasia. For georgierne er det symbolsk viktig å ha en etnisk-georgisk regjering som er inne i selve Abkhasia. Separatistregjeringen i Abkhasia har besvart denne utviklingen med militærøvelser for å vise at den er klar for en større konfrontasjon.

Utenrikspolitikk

Georgias beliggenhet gjør landet strategisk svært viktig. Noen av verdens største olje- og gassforekomster finnes i Kaspihavet, og Georgia er eneste alternativ til Russland som transittland for å transportere disse ressursene vestover. Landet er også viktig fordi det grenser til NATO-landet Tyrkia. Det ligger også mellom Russland og Armenia, som er en nær alliert av Russland. derfor er både USA og Russland interessert i å alliere seg med eller kontrollere Georgia.

Under Sjevardnadse fulgte Georgia en pragmatisk og noen ganger vinglete utenrikspolitikk mellom Russland og USA. Saakasjvili har studert i USA, og under hans ledelse har landet staket ut en s terkt USA-vennlig kurs. Blant annet har amerikanske militærrådgivere trent georgiske styrker, og president Bush var på statsbesøk i Georgia våren 2005. Forholdet mellom Georgia og Russland er derimot kraftig forverret.

Russland har innført importforbud mot georgisk (og moldovsk) vin og mot det berømte Borzjomi-mineralvannet. På grunn av deres særegne smak er det vanskelig å finne andre markeder for disse produktene, og de russiske sanksjonene har rammet deler av den georgiske økonomien hardt. Samtidig innebærer vestlig bistand og transittinntektene fra Baku-Tbilisi-Ceyhan-oljerørledningen at den georgiske økonomien likevel utvikler seg positivt. Statoil er medeier i rørledningen, som transporterer over en million fat olje per dag fra Aserbajdsjan til Middelhavet via Georgia og Tyrkia.

Georgia har svart med å anklage flere russiske tjenestemenn for spionasje. Anklagene er satt fram på en offentlig og konfronterende/provoserende måte som er uvanlig i diplomatisk sammenheng. Russland har på sin side stengt grenseovergangene til Georgia og stoppet all post og alle fly. Det bor nær en million georgiske arbeidsmigranter i Russland, og pengene de sender hjem, er normalt en viktig del av den georgiske økonomien. På grunn av de russiske tiltakene når ikke disse pengene fram lenger. I tillegg blir georgiere som bor i Russland, utsatt for sterkt press, og enkelte er blitt sendt tilbake til Georgia.

Spionasjesaken er ett av flere eksempler på at georgiske myndigheter er lite pragmatiske i sitt forhold til Russland. Russland får skylden for mange av problemene i landet, selv om det ofte også er viktige lokale årsaker til disse problemene. For eksempel er det vanskelig for mange georgiere å erkjenne at de etniske minoritetene har legitime interesser og utgjør reelle motparter som georgierne må forholde seg til. I stedet presenteres ofte konfliktene som tilskyndet fra Russland. På sikt er det fare for at vestlige aktører gjennomskuer georgiske argumenter og at støtten dabber av. Samtidig sikrer landets strategiske beliggenhet at USA og andre land i Vesten ikke kan gi helt slipp på sine interesser i Georgia.