• Hva skyldes veksten i Kinas produksjon?
• Hva har internasjonal handel betydd for Kinas utvikling?
• Hvordan påvirker endringene i Kina den økonomiske situasjonen i andre land?

Høy vekst og store regionale forskjeller

I 1978 satte Kinas leder Deng Xiaoping i gang en rekke reformer. Formålet var å endre Kinas økonomi og det kinesiske samfunnet, men uten at det politiske systemet ble forandret. Omfanget av statlig styring og statlig eierskap ble redusert i de fleste sektorer, og den økonomiske friheten ble gradvis økt. Ett sentralt element var duiwai kaifang – « åpning mot utsiden». Kina skulle gradvis integreres i den internasjonale økonomien. Etter at reformene ble innført, har Kina hatt en økonomisk vekst som har vært nærmest uten sidestykke i historien.

Et vanlig mål på levestandard er bruttonasjonalprodukt per capita (verdiskapning per hode=innbygger). BNP per capita viser verdien av det som produseres i landet, fordelt på antall innbyggere. Før reformene hang Kina etter andre land når det gjaldt å forbedre levestandarden – BNP per innbygger i Kina var bare en femdel av verdensgjennomsnittet og lavere enn på slutten av 1950-tallet. Fra slutten av 1970-tallet har den økonomiske veksten stort sett vært fra åtte til ti prosent hvert år – langt høyere enn i andre land (se figur 1).
 Det betyr at inntektsnivået, altså hvor mye penger en «gjennomsnittskineser» kan bruke på mat, bolig og andre varer og tjenester, ble doblet omtrent hvert syvende år.

Økningen i levestandarden har gått hånd i hånd med forbedringer på andre områder. Store deler av befolkningen er løftet ut av fattigdom, barnedødeligheten har gått ned, levealderen har økt, flere kan lese og skrive og utdanningsnivået er kraftig forbedret. BNP per capita er et mål på velstand som bare fanger opp den økonomiske siden av dagliglivet. UNDP (United Nations Development Programme) – FNs utviklingsprogram – har derfor konstruert en annen indikator – HDI (Human Development Index) – som kan ses på som et mål på velferd.

Tanken bak HDI er at menneskers velferd, i tillegg til «en akseptabel levestandard», påvirkes av kunnskap og mulighetene for «et langt og sunt liv». «Kunnskap» beregnes med utgangspunkt i lese- og skrivekyndighet og deltakingsraten i skolen (utdanningslengde og andelen av et årskull som får utdanning). «Et langt og sunt liv» bestemmes av forventet levealder. «En akseptabel levestandard» beregnes med utgangspunkt i BNP per innbygger.

HDI har fått mye oppmerksomhet i Norge, spesielt siden vi de siste årene har ligget på toppen av rankingen. Kina lå i den siste oversikten på en 81. plass, med samme poengsum som Armenia, og med Peru like under. Det er imidlertid ett vesentlig problem med HDI – og som vi også støter på når vi brukerbegreper som «BNP per innbygger». Problemet er at «gjennomsnittsinnbyggeren» ikke finnes. I Kina har den kraftige økonomiske veksten falt sammen med økte forskjeller mellom fattige og rike. Selv om de fattige kineserne er blitt rikere, er de ikke blitt så mye rikere som veksten i gjennomsnittsinntekt skulle tilsi. Når det dessuten er store regionale forskjeller i forventet levealder, lese- og skrivekyndighet og utdanning, er det grunn til å være forsiktig med bruken av HDI på store land som Kina.

 Figur 2 viser hvordan de ulike provinsene i Kina ville plassert seg på HDI-rangeringen om de hadde vært egne stater, og ikke deler av en større stat. Forskjellen mellom Shanghai – som har høyest velferd – og Tibet er påfallende. I tillegg ligger bybefolkningen generelt høyere enn befolkningen på landsbygda, både når det gjelder inntekt, kunnskap og levealder. «Livskvaliteten» for bybefolkningen i Shanghai ligger på samme nivå som for innbyggerne i Hellas, mens folk på landsbygda i Tibet har lavere velferdsnivå enn i India og Botswana. Shanghaibeboerne ville nesten bare ha de rike OECD-landene foran seg på listen over velferdsnivået, mens Tibet i stor grad bare ville ha de fattige afrikanske landene bak seg. 

Forskjellen i HDI mellom Kinas provinser illustrerer en viktig utfordring for myndighetene; hele landets befolkning må få mulighet til å ta del i forbedringene i inntekt og andre viktige indikatorer. Til nå har utviklingen i stor grad vært begrenset til enkelte dynamiske regioner langs kysten. Fortsatt arbeider nærmere halvparten av alle sysselsatte kinesere i jordbruket, selv om denne sektoren kun utgjør drøye tolv prosent av verdiskapningen. Regulering av flytting internt i Kina, det såkalte «hukou»-systemet, begrenser kinesiske bønders muligheter til å ta seg bedre betalte jobber i fabrikkene i de hurtigvoksende kystprovinsene. Samtidig er det i disse provinsene mye av det kinesiske vekstmirakelet skapes – det er stort sett her de kinesiske varene som vi ser i norske butikker, blir produsert.

 
 
 
 
 
 
 
 

Kina i internasjonal handel

Kinas økonomiske politikk var fram til slutten av 1970-tallet preget av tanken om sterk statlig styring. Produksjon og prissetting var underlagt detaljerte bestemmelser fra myndighetenes side. Når det gjelder handel med utlandet, sto tanker om selvberging (autarki) sentralt. Kineserne skulle selv produsere de varer og tjenester de hadde behov for. All handel med utlandet foregikk gjennom en håndfull statseide selskaper.

En selvbergingspolitikk (autarkisk politikk) er ikke særlig effektiv. Handel med andre land legger forholdene til rette for internasjonal arbeidsdeling. Land kan spesialisere seg på å lage varer de har fortrinn i produksjonen av. Slike fortrinn kan være naturressurser, for eksempel olje, men også rimelig arbeidskraft. Varene som kan produseres relativt rimelig, kan eksporteres til andre land. Eksportinntektene kan brukes til å kjøpe andre varer fra utlandet. Tenk om Norge ikke kunne selge den oljen vi eksporterte til andre nasjoner, og om vi som forbrukere bare kunne kjøpe varer som kunne produseres innenlands... Det er ingen tvil om at vår velferd, eller levestandard, da ville vært langt lavere enn i dag.

Reformene i Kinas utenrikshandel ble innført steg for steg. For eksempel ble det etablert eksportsoner – geografisk begrensede områder som mottok kapital og teknologi fra utlandet, og som produserte varer for salg til andre land. På 1800-tallet ble Storbritannia, den første industrialiserte nasjon, kalt «workshop of the world» – verdens fabrikk – på grunn av sin store produksjon og eksport av industrivarer. Den rollen som Kina – eller mer presist: de kinesiske kystprovinsene – har i dag er på mange områder lik, spesielt når det gjelder relativt enkle industrivarer.

Figur 3 viser Kinas andel av verdens eksport. Veksten fra slutten av 1970-tallet til i dag har vært formidabel, og etter at Kina ble tatt opp som medlem i WTO (Verdens handelsorganisasjon) i 2001, har verdien av landets eksport i gjennomsnitt steget med over 30 prosent årlig.

Den sterke veksten i kinesisk eksport blir av mange sett på som en trussel. I 2006 hadde USA et handelsunderskudd med Kina på mer enn 230 milliarder dollar. Bush-administrasjonen har de siste månedene anlagt flere saker mot Kina i Verdens handels- organisasjon. Bakgrunnen er anklager om kinesisk subsidiering av industrien og problemet med kinesiske bedrifters brudd på opphavsrettigheter (ulovlig kopiering). Amerikanske bedrifter hevder at de taper store summer på kinesiske piratkopier, og at kinesiske myndigheter ikke gjør nok for å få bukt med problemet. Sannsynligvis er det en nær sammenheng mellom det amerikanske handelsunderskuddet med Kina og anklagene som er brakt inn for Verdens handelsorganisasjon.

Det er tre sider ved handelsunderskuddet overfor Kina som særlig bekymrer amerikanerne:

•  Importen er i stor grad finansiert ved salg av amerikanske verdipapirer, så kineserne sitter på betydelige valutareserver. Blir valutareservene tilstrekkelig store, vil Kina kunne påvirke USAs posisjon i det internasjonale finansmarkedet.
•  Den kinesiske eksporten blir stadig mer avansert. Mens USA tidligere importerte klær, sko og leker, er det nå elektronikk, bildeler og datamaskiner som vokser raskest. Dette representerer ny konkurranse for flere amerikanske bransjer.
•  Kinas økte betydning som handelsnasjon har ført til at landet har overtatt etter USA som viktigste handelspartner for flere land. Dette har strategiske implikasjoner – når USAs rolle som handelspartner reduseres, blir også den amerikanske innflytelsen mindre.

Selv om mye av fokuset internasjonalt har vært rettet mot USAs handelsunderskudd med Kina, gir dette et forfeilet bilde av virkningene av Kinas inntreden i den internasjonale økonomien. For verden sett under ett er effektene utvilsomt positive – ikke negative. Kinas samlede handelsoverskudd er betydelig lavere enn overskuddet i handelen med USA. Det vil si at Kina har underskudd i handelen med en rekke andre land. Flere asiatiske land tjener godt på å levere komponenter til kinesisk industri. I Afrika har den økonomiske veksten vært rekordhøy de siste årene, blant annet på grunn av den kinesiske industriens store appetitt på råvarer som olje og mineraler. I vestlige land er de rimelige kinesiske produktene med på å holde prisene nede. Klær, sko, leker og elektronikkprodukter – de typiske kinesiske eksportartiklene – har i mange tilfeller sunket i pris i Norge i senere år.

Kinas potensiale

Kinesiske arbeidstakere med lave lønninger, lange arbeidsdager og begrensede rettigheter er utvilsomt konkurransedyktige i forhold til arbeidskraften i andre land. Det er derfor ikke overraskende at Kina er blitt en stor industrieksportør. Samtidig gjør historien – og først og fremst det faktum at Kina inntil nylig var økonomisk sett isolert – at landets industrieksport virker overveldende. I hvilken grad kan vi forvente at den kinesiske «vareinvasjonen» fortsetter?

Kinas andel av verdens vareeksport er i dag under ti prosent. Samtidig har landet mer enn tjue prosent av verdens befolkning. I Kina finnes det store reserver av arbeidskraft som, om de får mulighet til det, kan bidra til fortsatt vekst i kinesisk produksjon og eksport de nærmeste tiårene. Det vi har sett, kan altså være bare en begynnelse. Samtidig er det klart at vekstrater på nær ti prosent, som Kina har opplevd siden reformene begynte, ikke kan fortsette i det uendelige. Før eller senere vil det oppstå knappheter – på energi, råmaterialer, rent vann og ren luft. Dette vil legge en demper på veksten. I et lengre perspektiv vil inntektsveksten presse opp prisen på kinesisk arbeidskraft. Når lønningene i Kina ikke lenger er like lave, vil landet bli mindre konkurransedyktig i produksjon av arbeidsintensive varer. Dette vil kreve en omlegging til mer avanserte produkter, en omlegging som allerede er i gang i deler av kinesisk økonomi.

Kinesiske myndigheter har som et uttalt mål å spre de økonomiske gevinstene til større deler av befolkningen. Dette krever store overføringer eller investeringer. Betydelige forbedringer i infrastruktur er nødvendig dersom provinser inne i landet skal kunne produsere for verdensmarkedet. Ett alternativ er selvfølgelig å «flytte» befolkningen til de dynamiske kystprovinsene, men også det har sin pris.

Utviklingen i Kina etter at Deng satte i gang reformene på slutten av 1970-tallet, er blitt omtalt som et økonomisk mirakel. På mange måter er det en fantastisk prestasjon å løfte flere hundre millioner mennesker ut av fattigdom og øke den gjennomsnittlige inntekten betydelig år etter år, tiår etter tiår. Den moderniseringen som det kinesiske samfunnet har vært gjennom er formidabel. Samtidig er det ikke noe «mirakel» som ligger bak. Det hele handler om å rette opp i et ineffektivt system, og gi Kina den plass som landet – i kraft av sine ressurser og sin befolkning – egentlig alltid kunne ha hatt i verdensøkonomien.

En historisk parallell

Fram til begynnelsen av 1800-tallet var bare en meget liten del av de rike ressursene i Nord-Amerika tatt i bruk. Innvandring, innovasjoner og investeringer fra Europa gjorde det mulig å utnytte disse ressursene. Handel mellom den «gamle» og den «nye» verden førte til kraftige forbedringer i levestandarden begge steder.

De siste tretti årene er det deler av Kinas ressurser og arbeidskraft som er blitt integrert i verdensøkonomien. Etterspørsel og investeringer fra rike land har gjort dette mulig. Resultatet er kraftig inntektsvekst i Kina. For andre land er gevinstene også positive, om enn mer beskjedne. Det er imidlertid ingen tvil om at et integrert Kina er langt bedre enn et isolert Kina, både for kineserne og oss.