• Hva er forhistorien i konflikten om Tsjetsjenia?
• Hvordan kan historien kaste lys over det som skjer i dagens Tsjetsjenia?
• Hva preger de siste årenes utvikling i konflikten?

Allerede på 1500-tallet var det kamp om kontrollen over områdene i det nordlige Kaukasus. Striden sto mellom Russland, Det ottomanske riket, Krim-khanatet og Iran. Men ikke før på slutten av 1700-tallet begynte det russiske imperiet å ekspandere sørover i dette området.

1700-tallets opprørshelt

Nord-Kaukasus besto og består av et enormt mangfold av ulike folkegrupper med særegne språk og skikker. I møtet med den russiske ekspansjonen greide imidlertid den kraftfulle religiøse lederen sjeik Mansur i 1785 å forene store deler av den nordkaukasiske befolkningen til hellig krig mot imperiemakten. Russerne hevdet at Mansur var det ottomanske rikets agent, men Mansur var helt enkelt en bonde fra den tsjetsjenske landsbyen Aldy. Samtidig var han en lidenskapelig tilhenger av sufismen (se s. 2).

Den uventet harde motstanden russerne møtte, spesielt fra den største av folkegruppene, tsjetsjenerne, utløste en brutal form for krigføring. På motstandssiden kom en kombinasjon av  kompromissløs motstandskamp og religiøs iver til å prege også den seinere motstandskampen. Etter mange år med krig ble Mansur tatt til fange og døde i russisk fengsel i 1793.

Ny krig

I 1817 ønsket russerne å erobre de områder som i dag omfatter Dagestan og Tsjetsjenia. General Jermolov fikk frie tøyler til å legge strategien for erobringen. Han omtalte tsjetsjenerne som «villmenn» og «banditter» og anså derfor total krig – med ekstrem brutalitet – som eneste måte å underlegge seg tsjetsjenerne på. Landsbyer ble omringet og alle innbyggere drept.

I 1819 grunnla Jermolov festningen Groznaya, som betyr «skrekkinnjagende»; der ble seks tsjetsjenske landsbyer utslettet. Selv på 1970- og 80-tallet fortsatte tsjetsjenerne å sprenge Jermolov-statuen i Groznyj; de ble likevel stadig erstattet med nye.

Mens kampene pågikk, etablerte Shamil en islamsk stat (imamat) tuftet på sharialover (se fakta), og arabisk språk og kultur bredte seg i de østlige deler av Nord-kaukasus. Grunnlaget for imamatets styrke og enhet var imidlertid motstanden mot en ytre fiende. I realiteten hersket det sterk misnøye med det islamistiske styret, fordi det stred mot tsjetsjenernes tradisjoner og den rådende klanstrukturen, som bygde på jevnbyrdighet mellom klanene. I 1859 måtte Shamil likevel overgi seg.

Den autonome fjellrepublikken /deportasjon

Tross spredte tilløp til opprør forble de østlige delene av Nord-Kaukasus etter 1859 underlagt det russiske imperiet. En arv fra kaukasuskrigene er at gjensidig hat og mistenksomhet har avtegnet seg i folks minner og i litteraturen.

De langtrukne krigene førte til at sufismen og islam fikk dype røtter i området. Sufismen spilte på grunn av sin uformelle organisasjon i et nettverk av ulike brorskap en viktig rolle i å opprettholde tsjetsjenernes religion og egenart under russisk og senere sovjetisk styre. I alle opprør siden koloniseringen har sufismen vært en mobiliserende kraft.

Under borgerkrigen (1917–1922) støttet tsjetsjenerne opprinnelig den røde hær i håp om å vinne selvstendighet. De rødes brutale framferd fikk imidlertid tsjetsjenerne til å gjøre opprør i 1920. I 1921 kom det til forlik, og fjellfolkene aksepterte sovjetmakten mot at «Den autonome sovjetiske fjellrepublikken» ble etablert, med utstrakt selvstyre og et rettssystem basert på islamsk lov, sharia.

Fjellrepublikken fikk imidlertid et kort liv, og i 1924 ble den delt opp i syv nasjonale enheter. Etter en periode på 1920-tallet, der tsjetsjenerne blant annet fikk eget skriftspråk, ble et nytt opprør utløst i 1929 i forbindelse med kollektiviseringen. Deretter fulgte mer undertrykkelse og nye opprør.

Disse hendingene var bare opptakten til det mest skjellsettende dramaet i tsjetsjenernes historie. I 1944 ble så å si hele den tsjetsjenske befolkningen på nærmere 400 000 deportert til Sentral-Asia sammen med flere andre folkeslag, anklaget for å ha samarbeidet med Nazi-Tyskland.

Antakelig døde så mye som en tredel av tsjetsjenerne enten som følge av forferdelige forhold under transporten østover, eller som følge av de harde kårene som møtte dem etter at de ble dumpet på den kasakhiske steppen midtvinters. Tsjetsjeno-Ingusjetia ble strøket av kartet, gatenavnene ble endret, tsjetsjenske bøker brent og gravsteinene brukt til å bygge veier. Etter kort tid overtok russere og dagestanere tsjetsjenernes jord og boliger.

Etter Stalins død i 1953 fikk likevel flere deporterte folkegrupper lov til å vende tilbake, deriblant tsjetsjenerne. I 1957 ble Tsjetsjeno- Ingusjetia offisielt gjenopprettet, og mange tsjetsjenere kjøpte sine hus tilbake med erstatningspenger de hadde mottatt. Likevel var Tsjetsjeno-Ingusjetia i hele perioden fram til Sovjetunionens oppløsning en multietnisk republikk, der russerne utgjorde 23 % av befolkningen. I denne perioden var relasjonene mellom folkegruppene relativt harmoniske, på tross av konflikter om hvem som hadde rett til hus og land.

Krigen i 1994

Tsjetsjenernes tragiske historie er viktig for å forstå nåtiden. Minnene fra den ble spilt på av en maktsøkende nasjonalistisk elite fra slutten av 1980-tallet. Tsjetsjeneren Dzjokhar Dudajev, tidligere general i sovjetarmeen, kom til å gå i bresjen for de tsjetsjenske nasjonalistenes krav om selvstendighet og senere uavhengighet.

Til å begynne med hadde Jeltsin som nyvalgt president faktisk støttet Dudajev, fordi denne hadde stilt seg på Jeltsins side i maktkampen med Gorbatsjov. Men da Dudajev erklærte Tsjetsjenia uavhengig i 1991, gjorde Jeltsin et mislykket forsøk på å innføre unntakstilstand i republikken.

I 1994 sto Jeltsin sterkere, og Tsjetsjenia kom for alvor på dagsordenen. Det korrupte og autoritære regimet Dudajev var i ferd med å bygge opp, hadde mange motstandere, og russiske myndigheter forsøkte å bekjempe regimet ved å støtte den interne opposisjonen overfor Dudajev. Senere ble russiske sikkerhetsstyrker tatt i bruk, uten særlig hell. Men i desember 1994 rykket russiske føderale styrker inn i Tsjetsjenia fra tre kanter: fra Dagestan, Nord-Ossetia og Ingusjetia.

Hvorfor så viktig?

Russland har brukt enorme ressurser på å beholde det lille Tsjetsjenia som del av Russland. Hvorfor? På et tidlig tidspunkt hersket det sannsynligvis en reell frykt for at det å gi slipp på Tsjetsjenia ville kunne utløse en dominoeffekt, og at Russland skulle lide samme skjebne som Sovjetunionen – gå opp i sine enkeltdeler.

Selv om Tsjetsjenia er en av de fattigste delene av Russland, lå det også et økonomisk insentiv i å beholde kontrollen over oljerørledningene som gikk gjennom republikken. Videre var det maktpolitiske spillet i Moskva utslagsgivende. En «rask og seierrik krig» ville være et nyttig propagandavåpen for Jeltsin, som lenge så sin maktbase truet. Sist, men ikke minst taler mye for at konflikten fikk et voldelig utfall som følge av det dårlige forholdet mellom Jeltsin og Dudajev: Det gikk prestisje i saken.

Resultatet av den første krigen var et sviende nederlag for de russiske føderale styrkene. Som under kaukasuskrigene på 1800-tallet hadde de minst ti ganger så store føderale styrkene problemer med å håndtere den tsjetsjenske geriljataktikken, og sommeren 1996 gjeninntok de tsjetsjenske styrkene Groznyj. De russiske myndighetene ble tvunget til forhandlingsbordet, og en fredsavtale forelå i august 1996. Alle føderale tropper skulle trekkes ut, og samtidig ble partene enige om å utsette spørsmålet om Tsjetsjenias status i fem år. Men sterke krefter i det russiske forsvaret og i sikkerhetsstyrkene ønsket omkamp fra første stund.

Historiens paralleller

Selv om de tsjetsjenske separatistene vant krigen, var konsekvensene tragiske. Republikken var totalt ødelagt. I Groznyj sto knapt et hus igjen etter all bombingen. Opptil hundre tusen menneskeliv gikk tapt, i hovedsak sivile. Russland måtte derfor tåle skarp kritikk for de grove menneskerettighetsbruddene. Tsjetsjenerne på sin side tolket krigen som enda et forsøk på folkemord.

Som på 1800-tallet førte kampene til en radikalisering av islam. Islam, og da i form av sufismen, hadde til å begynne med hatt en liten plass i separatistenes talemåter. I kampen mot de føderale styrkene fikk imidlertid en mer radikal utgave av islam, wahhabismen (se fakta), fotfeste blant en del krigsherrer og deres krigere. Ikke minst fordi utenlandske hellig–krig-kjempere dukket opp for å slåss side om side med sine muslimske brødre. Den puritanske og bokstavtro wahhabismen anser sufismen som kjettersk. Den ser kompromissløs krig mot «de vantro» som en hellig plikt.

Inspirert av denne læren gjenopplivet de radikaliserte krigsherrene – den mest kjente av dem Sjamil Basajev – drømmen om å bygge opp en islamsk stat i Tsjetsjenia og Dagestan. Det ble etablert islamistiske treningsleire der man kombinerte militær trening med religiøs opplæring. I etterkrigsperioden fantes det derfor sterke aktører både på tsjetsjensk og russisk side som ønsket å gjenoppta krigen.

Ny krig / fiendebilder og terror

President Aslan Maskhadovs (valgt i 1997) forsøk på å bygge opp en moderat tsjetsjensk stat etter krigen var på mange måter dømt til å mislykkes. Maskhadov hadde verken økonomisk eller militær kapasitet til å gjenoppbygge republikken eller få bukt med de radikale krigsherrene. Tsjetsjenia utviklet seg derfor til et lovløst område, og Maskhadov ble presset til stadig større innrømmelser overfor den radikale opposisjonen. I begynnelsen av 1999 ble sharialover innført over hele territoriet.

I august 1999 gjorde Basajev inntog i Dagestan, som et første ledd i planen om å etablere en islamsk stat i Tsjetsjenia og Dagestan. Dette fikk russerne til igjen å gå til krig. Dertil fikk tsjetsjenske terrorister skylden for sprengningene av boligblokker i Moskva og Volgodonsk i september.

Denne krigen ble lansert som en antiterrorkampanje der et sentralt motiv var ønsket om å få bukt med kriminalitet og terrorisme som utvilsomt spredte seg fra Tsjetsjenia. Likevel må beslutningen om å gå til en ny krig også forstås ut fra ønsket om revansj og ønsket om å gjenopprette territoriell kontroll. I likhet med krigen i 1994 hadde også beslutningen mye med det interne maktspillet i Russland å gjøre. Den nyinnsatte (ikke valgt!) statsministeren Vladimir Putin skulle vise at han var i stand til å gjenopprette orden i et kaotisk Russland.

Konflikten mellom Tsjetsjenia og Russland har utviklet seg i en meget brutal retning. Denne utviklingen gjenspeiles av at siden 1991 er fem av åtte ledere for Tsjetsjenia blitt drept enten under kamphandlinger eller som følge av målrettete terroraksjoner. Den første tsjetsjenske presidenten, Dudajev, ble drept i et russisk rakettangrep i 1996. Hans etterfølger Jandarbijev ble drept av russiske hemmelige agenter i Qatar i 2003; Aslan Maskhadov ble tatt av dage under uklare omstendigheter i 2005. Hans etterfølger Saidullajev ble drept under en trefning med russiske soldater noen måneder senere, mens den pro-russiske Akhmat Khadji- Kadyrov ble sprengt i luften under en minneseremoni i sentrum av Groznyj i mai 2004.

Tsjetsjenisering og globalisering

Russerne kom med stadige forsikringer om at situasjonen var i ferd med å normalisere seg etter at russiske styrker gjenerobret Groznyj i februar 2000. Likevel forble forholdet mellom Tsjetsjenia og Russland en hengemyr av voldsbruk. På mange måter var det lett å tolke konflikten som en ren repetisjon av historien, der parallellene var slående. Samtidig har konflikten utviklet seg i nye retninger.

For det første satset russiske styresmakter mer og mer på å la russlandsvennlige tsjetsjenere nedkjempe den væpnede motstanden i republikken. Denne utviklingen beskrives gjerne som en «tsjetsjenisering» av konflikten. Denne russiske politikken har tilsynelatende brakt – sett med Moskvas øyne – noen positive resultater, bl.a. en generell stabilisering av situasjonen i republikken og gjenoppbygging. Formelt er det nå russiske lover – ikke sharialover – som gjelder i området.

Tsjetsjeniseringen innebærer imidlertid at visse islamske uttrykk blir tolerert. Prisen for denne utviklingen har vært at konflikten er blitt en ren borgerkrig der tsjetsjener står mot tsjetsjener. Russland har de facto gitt makten i republikken til en gruppe tidligere opprørere – ledet av en ny Kadyrov – som styrer regionen på vegne av Moskva, men som Moskva har begrenset kontroll med.

I tillegg har det ført til at Moskvas motstandere i hele regionen har valgt å omdefinere konflikten. De framstiller den nå som en konflikt mellom troende muslimer og de russiske vantro. På denne måten har konflikten blitt – særlig etter al-Qaidas angrep på New York og Washington 11. september 2001 – i stadig større grad framstilt som en del av en konflikt mellom det siviliserte Vesten og islamske fundamentalister. Disse synes å ha fått sterkere fotfeste ikke bare i Tsjetsjenia men i hele regionen. Dette har resultert i at det geografiske omfanget av konflikten – opprinnelig begrenset til Tsjetsjenia – er blitt utvidet til å omfatte store deler av Nord-Kaukasus. Målet er ikke lenger bare et uavhengig Tsjetsjenia, men en islamsk stat i hele Nord-kaukasus.

De endrete målene kan ha gjort det vanskeligere å finne en løsning på denne konflikten. Den er ikke lenger bare en regional konflikt mellom tsjetsjenske separatister og sentrale myndigheter i Moskva, en konflikt som kun dreide seg om Tsjetsjenias uavhengighet fra Moskva. Den har utviklet seg til også å bli en tsjetsjensk borgerkrig og samtidig blitt en del av den globale konflikten mellom internasjonale islamistiske nettverk og vestlige og vestvennlige stater, og løsningsforsøkene går ikke i retning av forhandling og forsoning. Snarere virker det som om utslettelse av fienden er den eneste løsningen blant partene.