• Hvordan kan fotball fungere politisk?
• Hvordan kan fotball virke samlende og forsonende?

Troen på fotball som politisk virkemiddel har tiltatt siden den norske fotballegenden skrev sin bok. Særlig etter den kalde krigen har troen på at fotball kan løse konflikter, fått stadig større tilslutning. Under den kalde krigen brukte f.eks. USA og Sovjetunionen olympiske leker som arena for politisk propaganda og internasjonal opinionsbygging. I dag ser vi at private aktører, stater og internasjonale organisasjoner i stadig økende grad bruker sport som verktøy for å oppnå politiske resultater.

Med politiske mål i sikte

Sport som middel til å fremme bistand og utvikling er en voksende geskjeft. NRKs tv-aksjon i 2007 Sammen for barn ga penger til UNICEF Norge, som i samarbeid med Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité og Right to Play driver arbeid i ulike deler av verden for å hjelpe barn som er berørt av hiv og aids. Og IOC og nasjonale olympiske komiteer har inngått samarbeidsavtaler med flere FN-programmer og fond, som for eksempel UNICEF, FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), FNs utviklingsprogram (UNDP) og FNs miljøprogram (UNEP) for å bedre kårene til flyktninger og andre som er påvirket av krig og konflikt og for å bekjempe sosial utestenging.

Og fotball er den sporten som flittigst blir brukt fordi den har bredest appell over store deler av verden og fordi den gir størst medieoppmerksomhet. På samlesiden Sport and Development (se nettadresser) finner vi ca. 260 prosjekter som bruker sport som virkemiddel for å skape fred, bidra til hiv/aids-arbeid, fremme likestilling, bidra til utvikling mm. Over 80 av disse er rene fotballprosjekter, men også mange andre prosjekter bruker fotball og andre idretter i sitt arbeid. Fotballen kan bringe barn og unge i kontakt med skoler, og utdanning er viktig for utvikling.

Fotballen kan dessuten i seg selv bidra til å skape disiplin, samhold og respekt for normer og regler. I hovedsak er det ikke-statlige organisasjoner som driver disse prosjektene. Ofte i samarbeid med lokale myndigheter og med bidrag fra myndighetene i organisasjonenes hjemland.

Koblingen mellom fotball og politikk kan ses på flere måter. På den ene siden finner vi politikere eller politiske organisasjoner som bruker fotball for å oppnå politiske resultater. FNs barnefonds (UNICEF) engasjement av Ole Gunnar Solskjær og andre kjente fotballspillere for å rette oppmerksomheten mot barns rettigheter er et eksempel.

Dessuten finner vi nasjonale og internasjonale fotballorganisasjoner engasjert i utviklingspolitikk. Norges Fotballforbunds (NFF) fotballskoler i Bosnia og Kaukasus (Open Fun Football Schools) for å bidra til forsoning mellom etniske grupper er et eksempel på det.

Vi kan skille mellom fotball som et politisk instrument og fotball som et speilbilde på den generelle politiske situasjonen. En av de mest seiglivete mytene om koblingen mellom fotball og krig er at en VM-kvalifiseringskamp mellom El Salvador og Honduras i 1969 var årsak til krig mellom de to landene. Denne myten har den polske journalisten Ryszard Kapuscinski tatt – i hvert fall prøvd å ta – livet av ved å vise til den spente politiske situasjonen mellom de to landene i forkant av kvalifiseringskampene. Fotballkampen var en utløsende faktor som sa noe om det generelle fiendskapet mellom nabolandene.

Fotball og politikk kan kobles sammen på mange måter. Vi skal vise fire aktuelle eksempler på koblingen mellom fotball og politikk. Et sentralt spørsmål er: Kan fotball bidra til å forsone mennesker som er i konflikt?

Fotball og nasjonsbygging i Irak

Da Irak vant Asia-mesterskapet i fotball mot Saudi-Arabia i 2007, vakte det stor oppmerksomhet i media, særlig i USA. The New York Times
framhevet blant annet at kurdere, sunnier og sjiaer spilte på samme lag. Spørsmålet er om seieren reflekterte situasjonen i Irak eller om dette var unntaket som bekrefter regelen om at alt går galt i Irak. Ifølge NUPI-forsker og Irak-ekspert Reidar Visser er det mye positivt med fotballbragden til Irak. Mange irakere ser på det irakiske fotballandslaget som et samlingspunkt for hele landet, uavhengig av hva folk måtte mene om USAs nærvær. Også framstående opposisjonspolitikere så på det irakiske fotballandslagets innsats som en seier for alle irakere.

Dessuten var laget plukket ut på bakgrunn av enkeltspilleres ferdigheter på fotballbanen og ikke fordi den brasilianske landslagstreneren tilstrebet etnisk mangfold. Det vitner både om at fotballen levde sitt eget liv og at multietnisitet gir større støtte i det multietniske Irak. Ser vi bort fra utenlandske trenere (som Irak har lang erfaring med), er det viktig at irakerne føler at de har eierskapet til eget landslag for at det skal ha en samlende rolle. Det så vi både i 2004 da Irak tok en overraskende 4. plass i fotballturneringen i Athen-OL, og etter fjorårets gull i Asia-mesterskapet.

Da George W. Bush i 2004 hevdet at Iraks deltakelse i Athen-OL var et resultat av USAs frigjøring av Irak, fikk han sterk kritikk av det irakiske fotballforbundet. De mente at USA ikke hadde noe å være stolt av i Irak. Etter seieren i 2007 sa den irakiske kapteinen at seieren viste at Irak kan greie seg uten hjelp fra USA. USA hadde ikke tilført Irak noe godt, mente han.

Selv om det irakiske fotballandslaget kan bidra til å samle de forskjellige religiøse og etniske gruppene i Irak, er byggverket skjørt. Dersom laget taper mange kamper, vil de fleste irakere vende ryggen til laget – akkurat like troløst som fotballtilhengere i mange andre land. Da kan laget like gjerne symbolisere alt som går galt i Irak, og det internasjonale samfunnet må leite etter andre lyspunkter.

Fotball og fredsprosess -- Elfenbenskysten

I nesten fem år – 2001–2006 – var det borgerkrig i Elfenbenkysten, og landet var delt i to. Opprørsstyrker kontrollerte den nordlige delen av landet og regjeringslojale den sørlige delen. Da Elfenbenskysten 3. juni i 2007 slo Madagaskar 5-0 i en kvalifiseringskamp til Afrika-mesterskapet, var kampstedet mer oppsiktsvekkende enn resultatet (se under). Da det ivorianske fotballandslaget kvalifiserte seg til VM i Tyskland i 2006, ble spillerne store helter i hjemlandet. Den største av dem alle var Chelsea-spilleren Didier Drogba. Som kaptein ledet han ikke bare laget på banen. Han innførte sågar obligatorisk bønn for fred og forsoning etter hver kvalifiseringskamp.

Den politiske betydningen til fotballandslaget kom tydelig fram da Drogba foreslo å spille kampen mot Madagaskar i Bouake, opprørernes hovedstad. Hensikten var å vise at fotball kan bidra til forsoning mellom stridende parter. Dette godtok både regjering og opposisjon. Sikkerheten under kampen ble ivaretatt av 300 soldater fra opprørsstyrkene, mens 200 regjeringssoldater så kampen fra tribunen. Dette var første gang på fem år at regjeringsvennlige soldater var i Bouake og at soldater fra de to stridende partene møttes ansikt til ansikt på fredelig vis.

Etter kampen uttalte en talsmann fra det ivorianske sportsdepartementet at fotballandslaget hadde gjort en større fredsinnsats enn det godt utdannete politikere og intellektuelle noen gang hadde greid. Madagaskar fikk også ros for å bidra ved at de ville spille i det regjeringsfiendtlige nord. Også ivorianske medier var fulle av lovord. Der het det blant annet «Five Goals to Erase Five Years of War» og «Drogba Brings Bouake Back to Life».

Var det fotballen som skapte denne situasjonen? Svaret er nei. Selv om landslaget har hatt stor innflytelse i denne prosessen, er det andre, bakenforliggende faktorer som gjorde kampen mulig. Tidligere i 2007 undertegnet opprørsleder Guillaume Soro en fredsavtale med president Laurent Gbago. Som en del av fredsavtalen ble Soro statsminister, samtidig som han fortsatte som leder for de tidligere opprørerne. Mange fredsavtaler ble brutt i Elfenbenskysten under borgerkrigen, men denne formaliserte «maktdelingen» var et signal om nye tider. Og den lå til grunn for at fotballkampen kunne spilles i opprørernes leir. Forsoningen tok til i kjølvannet av et politisk kompromiss, men landslaget er blitt et viktig symbol på forsoningsprosessen. Slik kan landslaget bidra til positiv identifisering med byggende krefter i landet, en tro på at det nytter og at det kan være verdifullt å holde landet sammen. Fotballandslaget kan bidra til å befeste forsoningsprosessen.

Fotball-EM og europeisk integrasjon

Norge og Sverige ønsker seg fotball-EM i 2016. Det er en økende tendens at land går sammen om å arrangere store fotballmesterskap, særlig fotball-EM. Belgia og Nederland arrangerte EM i 2000. Denne erfaringen prøver de to landene, sammen med Luxembourg, å bruke for å få fotball-VM i 2018. Da Portugal ble tildelt EM i 2004, kjempet de blant annet mot Østerrike/Ungarn.

I prosessen for å få EM i 2008 søkte Tyrkia/ Hellas, Østerrike/Sveits, Irland/Skottland og Norden om å få arrangere det. I kampen om fotball- EM i 2012 gikk Polen/Ukraina av med seieren på bekostning av blant annet Ungarn/ Kroatia. Når kampen om hvem som skal være vertskap i 2016 skal avgjøres, møter Norge/Sverige konkurranse fra blant annet Skottland/Wales. Romania/Bulgaria og Den tsjekkiske republikk/Slovakia har signalisert at de vil søke om EM i 2020.

Vertsnasjoner blir automatisk kvalifisert til å delta. Men det er flere grunner til at flere land søker sammen for å få store mesterskap i fotball:

•  ØKONOMISKE: Små land som ikke alene greier å bære kostnadene som er forbundet med slike mesterskap, kan få det ved å samarbeide.
•  FORSONING: Økt grad av fellessøknader vitner om at fotball blir brukt som virkemiddel i forsoningsprosjekter mellom tidligere politiske fiender eller rivaler (Tyrkia/Hellas, Ungarn/Kroatia og Den tsjekkiske republikk/ Slovakia). Samarbeidet framstår som et signal om lavt politisk konfliktnivå og ønske om å knytte tettere bånd.
•  INTEGRASJON: Denne utviklingen gjenspeiler en pågående integrasjonsprosess. Den vitner om at nasjonalstatens grenser viskes ut og at regionalt samarbeid enkelte steder foretrekkes framfor å samarbeide innenfor nasjonalstatlige grenser (Skottland/ Wales og Skottland/Irland). Den vitner også om at medlemsland i EU søker samarbeid med naboland utenfor EU (Norge/Sverige, Tyrkia/Hellas, Ungarn/Kroatia, Polen/ Ukraina, Østerrike/Ungarn). I tillegg ser vi at landene som ønsker å samarbeide om mesterskap, passer inn i EUs forskjellige utenrikspolitiske dimensjoner: den nordlige dimensjon (Sverige/Norge), den østlige dimensjon (Østerrike/Ungarn, Ungarn/Kroatia og Polen Ukraina) og middelhavsdimensjonen (Hellas/Tyrkia). Og i EU konkurrerer disse dimensjonene om ressurser. Å definere et prosjekt inn under en av disse dimensjonene kan bidra til å utløse dragkraft fra EU.
•  MARKEDSFØRINGSTILTAK: Særlig i Øst-Europa fungerer fotballsamarbeid som et markedsføringstiltak for nye og nyetablerte stater som ønsker å vise at de nå er å regne med i det europeiske selskap. Mesterskapene blir en måte for dem å vise at de igjen er en del av Europa etter mange år på utsiden. Samtidig kompenserer de for manglende ressurser ved å stå sammen (jf. pkt. 1). Mesterskapene blir med andre ord en del av nasjonsbyggingen og utenrikspolitikken til nye demokratier i Europa.

Denne utviklingen viser at fotball-EM utvikler seg veldig likt EU, med de samme konfliktlinjene, samarbeidsmønstrene og tilpasser seg de økonomiske rammebetingelsene som blir etablert i EU. Vi ser med andre ord at fotball-EM gjenspeiler den politiske utviklingen i Europa.

Britiske fotballandslag

Større grad av europeisk integrasjon gir paradoksalt nok rom for sterkere regional identitet på tvers av landegrenser, og nasjonalstaten mister betydning. Det ser vi tydelig på de britiske øyer der fotball og kamp for selvstendighet knyttes tett sammen.

Paradoksalt nok foreslo dagens britiske statsminister, skotten Gordon Brown, å stille et britisk OL-lag i fotball til London-OL i 2012. Her har han fått støtte fra blant andre David Beckham. Dette var en fjern tanke selv for Tony Blair, skotten som bidro til økt selvstyre for Skottland, Wales og Nord-Irland.

Storbritannia stilte med OL-lag i fotball i perioden 1908 til 1972, og formelt ble laget oppløst da fotballforbundet avskaffet skillet mellom amatører og profesjonelle fotballspillere i 1974. I OL kunne man bare delta med amatørspillere. Etter dette har England, Skottland, Wales og Nord-Irland kun representert seg selv i fotball. Gordon Browns forslag har møtt sterk motstand i Skottland og i det skotske fotballforbundet. I forbundet frykter man at dette skal bety slutten for det skotske landslaget, som har fine resultater å vise til i EM- og VM-sammenheng. Det skotske fotballforbundet får støtte av det skotske nasjonalistpartiet som har vært en bitter rival til Browns skotske arbeiderparti. De skotske nasjonalistene mener at et forent britisk landslag vil være et hinder for skotsk selvstendighet.

Denne saken har utviklet seg til å bli en brysom affære for Storbritannias statsminister. Han er i ferd med å få hele den skotske befolkningen på nakken. Leder for den skotske supporterklubben (the Tartan Army) har for eksempel sagt at selv om et britisk lag består av 11 skotter og motstanderen er Brasil, så vil alle skotter støtte Brasil! Stiller Storbritannia med et eget fotballag under OL i London i 2012, vil det gå på tvers av den politiske utviklingen på øyriket. For den er preget av desentralisering og økt selvstendighet for de enkelte delene av kongeriket. Et tilsynelatende forsonende initiativ vil dermed skape mer konflikt enn det man i utgangspunktet skulle tro.

Fotball – et godt politisk virkemiddel

Det ligger mye politikk og følelser i fotball. Fotball kan bidra til nasjonsbygging, forsoning og forbrødring. Men man skal ikke være for optimistisk på fotballens vegne. Forskning viser at fotball/sport som den første beveger i fred og forsoningsarbeid alene ikke har stor nok kraft. For at fotball/sport skal kunne fungere forsonende, må det være et minimum av gjensidig politisk respekt til stede. Er det ikke det, kan fotball skape snarere enn hindre konflikt.