I et eiendomsmarked med stigende priser var det lenge "god tone" å låne mye. I hvilken grad ligger ansvaret hos utlånere, politiske myndigheter og den enkelte låntaker selv?
En finanskrise i emning
Personer
- Hvorfor kom krisen nå?
- Hvorfor er bankene blitt så ustabile?
- Hvordan har krisen utviklet seg?
Fallet i boligpriser i USA blir ofte omtalt som årsak til krisen. Antakelig er det bare en utløsende faktor. En bakenforliggende forklaring var et sett av nye finansinstrumenter (se fakta 5) skapt av finansinstitusjoner gjennom de siste 25 årene. I kjernen av dette finner vi såkalt «securitization» (se fakta 4) (her: øke sikkerhet, redusere risiko). Alt fra bil- og boliglån til leasingkontrakter på fly og inntekter fra platesalg ble
- samlet i pakker, og (se sammensatte pakker) gjort om til omsettbare verdipapirer,
- som så ble solgt videre til investorer
Politisk press (både fra Clinton- og Bush-administrasjonen) om å gi boliglån til minoritetspersoner, videresalg av lån, overdreven tro på utviklingen i boligmarkedet, sviktende kredittvurdering og for lav rente for lenge er viktige elementer i finanskrisen (mer senere). Men først nærmere om det som har skjedd:
En krise i emning
Banker, finansinstitusjoner, aksje- og pensjonsfond, industri- og forsikringsselskap, enkelte offentlige aktører (for eksempel norske «Terra-kommuner») og ikke minst enkeltpersoner m.fl. investerte i verdipapirer. Mange hadde urealistiske forventninger til framtidige inntekter eller framtidige egne verdier og finansierte både forbruk og investeringer med lån. En investeringskarusell (boom, boble) var i gang.
Som kjent vokser ingen trær inn i himmelen, heller ikke boligpriser. Rentene økte, lån ble dyrere og låntakere fikk betalingsproblemer. Boligpriser i USA begynte dermed lokalt å stagnere og så falle allerede i 2006. Omfanget økte og en krise kom til overflaten sommeren 2007. Da var det blitt mange i USA som ikke lenger klarte å betale renter og avdrag på boliglånene sine. Hus ble tvangssolgt, og mange måtte forlate hjemmene sine.
Etter hvert har det hele utviklet seg til en rullende snøball med tiltakende gjeldskrise, utlånsbanker (se fakta 1) og investorer med store problemer, børser på sterk nedtur, tillitskrise, lite tilgjengelig kreditt og dermed manglende investeringer og til slutt økende arbeidsløshet.
USA: Et bakgrunnsbilde
Generelt er det viktig også å peke på en del omliggende forhold som til sammen illustrerer et USA som sto svakt rustet til å stå imot den krisen som har overveldet både amerikanere og store deler av resten av verden.
- «Folk flest» – inkludert middelklassen – har opplevd stagnerende realinntekt gjennom flere tiår. Dette gjaldt først og fremst lønnsinntektene, for kapitalinntektene økte. Mange sto dermed dårlig rustet da krisen kom.
- USA har involvert seg i to omfattende og kostbare kriger i henholdsvis Afghanistan (fra 2001) og Irak (fra 2003), kriger som hver måned sluker 16–17 mrd. dollar. Blant annet har Joseph Stiglitz, nobelprisvinner i økonomi, framhevet dette.
- Med store årlige underskudd på statsbudsjettet har den amerikanske staten siden 2000 opparbeidet seg en enorm gjeld, ca 10 600 mrd. dollar per november 2008. Ikke minst til utlandet. En del andre land har riktignok større årlige underskudd og samlet gjeld målt i prosent av BNP, men deres økonomi er ikke så bestemmende for verdensøkonomien.
- Betydelig underskudd på handelsbalansen – noen har advart mot dette. På mange måter har stort amerikansk forbruk (og tilsvarende lite sparing) vært et lokomotiv for verdensøkonomien gjennom flere år. Dette har dels vært drevet av utlendingers ønske om å investere i USA og dels av lav sparing i amerikanske husholdninger. Særlig har det andre lokomotivet, «verdens fabrikk», Kina tjent på dette. Landet fikk store overskudd på sin handel med utlandet, og pengene gikk i stor grad til investeringer, blant annet i amerikanske statsverdipapirer. Slik har det også oppstått en slags gjensidig avhengighet mellom de to.
- Helt fra 1980-tallet har politikerne gitt finansnæringen større frihet, mer liberale regler samt mindre statlig tilsyn; næringen er blitt deregulert. Mange mener dereguleringen har gått for langt; andre vil gå imot et slikt synspunkt.
Boomen omfattet på ingen måte bare USA. Vi har sett den som en lang periode med sterk økonomisk vekst (se fakta2) finanskrisen « nedenfra-og-opp»] og sterkt stigende eiendoms- og boligpriser i en rekke land, blant dem Norge.
Sammensatte pakker – mindre risiko?
Ordet «securitization» (fakta 4) betyr forsøk på å sikre seg. Utlånerne (bankene) samlet da mange enkeltlån som hver for seg var forbundet med risiko, men i varierende grad. Ved å samle lån i pakker skulle risikoen knyttet til enkeltlånene – slik var tanken – utlikne hverandre. Og utlånerne ville sitte igjen med noe som var mindre risikofylt. Utlånerne tok altså lån fra forskjellige geografiske områder, fra forskjellige sosialgrupper, og som var lånt ut til forskjellige formål, og satte dem sammen til omsettbare verdipapirer.
Fra sommeren 2007 og utover ble det imidlertid innsett at den opprinnelige långivingen (især subprime-utlånene, se fakta i nr 21, 2008) og kontrollen av enkeltlånene i disse sammensatte produktene ikke hadde vært så god som man hadde antatt. I mange tilfeller var derfor de sammensatte verdipapirene forbundet med langt større risiko enn tidligere antatt.
Banker og finansinstitusjoner ble derfor nødt til å rapportere tap og nedskrive verdien av eiendelene (utlånene) sine. Dermed ble investorer usikre
- på hva bankene eide,
- på om bankene selv visste hva de eide og
- på hvorvidt de fortalte den hele og fulle sannheten.
Med andre ord fikk investorene mindre tillit til bankene; det vil også si at bankene fikk mindre tillit til hverandre. Dette er viktig ettersom bankene i et moderne finanssystem i stor grad låner til og av hverandre på interbankmarkedet (fakta 3). Dette har skapt en gjensidig avhengighet – alle veves inn i et nett. Voldsomme svingninger i markedene, frykt for tap og enorm usikkerhet medfører nå at mange aktører velger å sitte i ro.
USA 2008: Bankkollaps
Som følge av store tap på salg av finansprodukter fikk investeringsbanken Bear Stearns (USA) store problemer – akutte problemer med å skaffe seg nok raskt tilgjengelige penger – i mars 2008. Rykter om konkurs spredte seg. Banken fikk da krisehjelp fra New York-avdelingen av sentralbanken og ble kjøpt opp av en annen storbank, JP Morgan.
11. juli ble IndyMac, den største boliglånsbanken i USA, tatt over av føderale myndigheter. 7. september ble det meldt at også boliglånsgigantene Fannie Mae og Freddie Mac var i alvorlige økonomiske problemer og ville bli tatt over av amerikanske føderale myndigheter.
En knapp uke senere begjærte enda en investeringsbank, Lehman Brothers, seg konkurs. På forhånd var det ventet at også Lehman Brothers ville få hjelp fra amerikanske myndigheter dersom den skulle få alvorlige problemer. Da de ikke fikk det, forsvant tilliten også til mange andre institusjoner. I dagene etter kollapset investeringsbanken Merill Lynch (overtatt av Bank of America), verden største forsikringsselskap AIG (overtatt av myndighetene) og boliglånsbanken Washington Mutual (delvis overtatt av myndighetene og delvis av JPMorgan). Flere investeringsbanker hadde en samlet utlånsmengde på mange ganger sin egen egenkapital – Lehman med mer enn 30.
Da investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs i september 2008, forsvant mye av den nødvendige tilliten bankene imellom. Hvorfor?
Global rekkevidde
Etter hvert ble også banker i andre verdensdeler innhentet av problemene – blant dem tyske IKB, britiske Royal Bank of Scotland og Northern Rock, sveitsiske UBS, belgiske Fortis, danske Roskilde Bank og flere islandske samt enda mange flere. Også finansmarkeder i Asia og Latin-Amerika er rammet. Den økte låne- og investeringsvirksomheten mellom finansinstitusjoner og på tvers av landegrenser – jf. den gjensidige avhengigheten og sårbarheten – bidro til «smitteoverføring» og kjedereaksjoner.
Selv om problemene hadde sitt utspring i bank- og finansinstitusjoner i USA, utviklet det seg raskt til en global krise. Mange finansinstitusjoner har tette koblinger med inn- og utlån mellom hverandre og på tvers av kontinenter. Faktisk er de regionale finansmarkedene nærmest for ett globalt finansmarked å regne.
Med utspring i USA har finanskrisen fått global rekkevidde. Hvordan har det kunnet skje?
Eksempelvis kunne en tysk storbank gjennom et datterselskap i Irland eller på Cayman-øyene investere i amerikanske verdipapirer – ofte uten at tyske kredittmyndigheter kunne overskue investeringen. Datterbanker med problemer trakk innimellom med seg sin moderbank inn i problemer. Krisen i USA spredte seg derfor raskt til hele verden og til mange finansielle og økonomiske områder:
- finansmarkeder har verdiene falt markant.
- Flere aksjefond og andre fond fikk veldig lav kontantbeholdning ogmåtte selge verdipapirer.
- Forsikringsselskaper og pensjonskasser har eierandeler som er blitt betydelig mindre verdt.
- Betydelig valutakursuro.
Med andre ord: En kraftig nedgangskonjunktur med høyere arbeidsledighet og økonomisk nedgang (resesjon) i mange land og på alle kontinenter har for lengst vist seg: Aksjeindekser har stupt, forbruk gått ned, arbeidsplasser forsvunnet, folk sagt opp, aktivitetsnivået er blitt lavere i mange bransjer. Nedgangen skal likevel ikke overdrives. OECD forventer følgende vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP) i medlemslandene (30) på 1,4 % i 2008, - 0,4 % i 2009 og 1,5 % i 2010.
Manglende tillit til andre aktører i kombinasjon med omfattende usikkerhet om andres soliditet har ført til likviditetskrise – manglende kontantbeholdning hos aktørene. Selv kjernesunne virksomheter har problemer med å skaffe seg nødvendig kreditt. Selve blodsirkulasjonen i det økonomiske systemet har gått over på lavgir. På den annen side vil mange si at en stor offentlig sektor kan bidra til å stabilisere situasjonen.
Hvordan kan vi så forklare situasjonen som er oppstått? Om forklaringer på finanskrisen: se artikkelen Finanskrise - årsaker, virkninger og tiltak
Personer
Fakta
Fakta 1: Hvem tar risikoen?
Til forskjell fra Norge er det i USA bankene som sitter med risikoen ved utlån. Om en låntaker ikke klarer å betjene gjelden, må tvangsselge og gå fra sitt hus, er det banken som tar over eiendommen. Låntakeren blir kvitt gjelden idet han flytter ut (men taper sine verdier og kan da ikke ta opp nytt huslån på flere år). I Norge hefter gjelden ved låntakeren hele tiden; hun blir ikke kvitt gjelden ved å flytte ut. Men hun taper heller ikke alle sine penger såfremt eiendommen ikke er sterkt belånt eller selges svært billig.
Fakta 2: Se “nedenfra-og-opp”
Én svært viktig lærdom fra denne finanskrisen er at vi ikke kan forstå problemet ved bare å analysere det «ovenfra-og-ned». Det er mulig at det har vært noen av de samme underliggende forhold som har bidratt både til den finansielle krisen vi er inne i nå og til USAs underskudd på handelsbalansen. Som vi påpekte har underskuddet på handelsbalansen, budsjettunderskuddet eller statsgjelden i USA antakelig også gjort landet dårligere i stand til å møte krisen da den inntraff. Det er imidlertid lite som tyder på at krisen ble utløst av noen av disse overordnete størrelsene.
For bedre å forstå hva som har skjedd, må vi i stedet tilnærme oss problemet «nedenfra-og-opp» og forsøke å forstå hva som er annerledes med de internasjonale finansmarkedene i dag sammenliknet med tidligere, hvorfor finansinstitusjoner både nå og tidligere er fundamentalt ustabile og basert på tillit, og hva som kan bli konsekvensene av at tilliten nå synes å være borte.
Fakta 3 Banker og finansinstitusjoner: basert på tillit. Interbankmarkedet
Alle banker og finansinstitusjoner er i grunnleggende forstand ustabile og samtidig basert på tillit. Gigantinstitusjoner som Citibank og vår lokale sparebank har dette til felles. Grunnen til ustabiliteten er at utlånene blir betalt tilbake over mange år, mens innskyterne har mulighet til å ta ut pengene sine nærmest umiddelbart.
Banker og andre finansinstitusjoner er mellomledd mellom innskytere, som foretrekker å sette penger på konti hvor de kan ta dem ut når de ønsker, og låntakere, som foretrekker lån som tilbakebetales over mange år.
I normale tider forventer banken at bare en liten brøkdel av all den kapitalen den forvalter, vil bli trukket ut – selv om alle innskytere har rett til å ta ut sitt innskudd når som helst. Dermed kan en bank utstede lån med en lang tidshorisont. Innenfor en kort periode trenger den bare relativt små mengder kontanter på hånden til å betale noen innskytere som vil ta ut penger.
I mer unormale tider derimot: Hvis alle innskytere mister tilliten til sin bank og forsøker å ta ut pengene fra kontoene sine samtidig – såkalte «bank runs» – vil en bank raskt gå tom for penger og lenge før den er i stand til å betale alle innskytere. Banken vil gå konkurs. Selv veldrevne banker er sårbare i slike situasjoner. Da betyr det lite om bankenes langsiktige lån trolig vil vise seg lønnsomme. Hvis mange nok innskytere forventer (jf. psykologi) at andre innskytere vil ta ut pengene sine, er det eneste fornuftige å løpe til banken for å være først i køen av dem som ønsker å trekke ut sine penger.
Dersom staten garanterer for at en bank alltid vil ha kontanter som den kan betale ut, vil folk alltid ha tillit til banken og bank runs vil knapt kunne oppstå. Dersom staten garanterer for bankene, reiser det et annet problem med såkalt «atferdsrisiko», nemlig at ledelsen i bankene kan ønske å gå inn i mye mer risikable prosjekter enn de ellers ville. Tanken vil være: «Staten redder oss til syvende og sist.» Dagens bankregulering er derfor en avveining mellom disse forholdene: sikre finansiell stabilitet uten å gi ledelsen i bankene gale insentiver.
En finansiell ustabilitet finner vi også i det såkalte interbankmarkedet. Der låner banker til og av hverandre hele tiden, både nasjo-nalt og internasjonalt. Slik flettes også bankene sammen i et globalt finansnettverk. I de siste månedene er bankene blitt usikre på hverandres soliditet, og dette markedet har skrumpet sterkt inn.
Fakta 4 Securitization - verdipapirisering
Dersom en bank eller finansinstitusjon låner ut til mange låntakere, f.eks. til et nabolag i Pittsburgh, Pennsylvania, vil tilbakebetalingsprosenten på lånene deres avhenge svært sterkt av hvordan det går med økonomien i akkurat det området. For å redusere risikoen som en finansinstitusjon sto overfor, og på den måten bli i stand til å låne ut mer penger til gunstigere betingelser for kundene, satte man sammen lån til et verdipapir – såkalt securitization – og solgte dette videre.
Investorer kunne da kjøpe verdipapirer som var satt sammen av lån fra forskjellige deler av landet. Fordi avkastningen på disse ikke ville avhenge av økonomiske forhold som var svært stedbundne, til f.eks. Pittsburgh, ville den samlede risikoen være lavere. Verdipapirer som var satt sammen av bare boliglån, ble gjerne kalt mortage backed securities.
Fakta 5 Om derivater
Derivater er et verdipapir der prisen er avledet av underliggende faktorer som valutakurs, råvarer, været osv. En bonde i Midtvesten kan i mars ønske å sikre seg ved å kjøpe retten til å selge avlingen sin til en investor og da til en forhåndsbestemt pris. Bonde og investor inngår en kontrakt, nærmest et veddemål om været fram til september og størrelsen på avlingen.
Dersom prisen på et tonn hvete i september overstiger den forhåndsbestemte prisen, tilfaller gevinsten investoren (og bonden har tapt penger). Blir den faktiske markedsprisen i september lavere, har investoren tapt penger og bonden kan puste lettet ut. Han kan være glad for at han hadde kjøpt forsikring mot den usikkerheten som været og verdensmarkedprisene utgjør. Mellom mars og september kan den opprinnelige avtalen ha blitt solgt videre flere ganger.