Når dommer blir advokat. Presidenten i Efta-domstolen promoterer løsninger for britene, men er det i Efta-statenes interesse?
(Norwegian only): Brexit-forhandlingene går tregt. Statsminister Theresa Mays tale i Firenze brakte noe mer klarhet, men det er fortsatt usikkert hva partene kan enes om. Imens tikker klokken. Kreative løsninger er nødvendig om man skal unngå «hard brexit». Et omfattende samarbeid mellom EU og Storbritannia etter brexit vil måtte forutsette at man blir enige om en tvisteløsningsmekanisme. EU vil neppe akseptere en mekanisme der tvister avgjøres i diplomatiske forhandlinger i såkalte felles komiteer, som i tilfellet Sveits. Man kan heller ikke opprette en egen britisk domstol, det vil være å sette bukken til å passe havresekken. EU har tidligere avvist et lignende sveitsisk forslag. Presidenten i Efta-domstolen, Carl Baudenbacher, promoterer nå en annen løsning, nemlig Efta-domstolen. Ifølge Baudenbacher kan og bør Efta-domstolen spille en rolle: Enten ved at Storbritannia blir medlem av Efta og EØS, eller ved at Storbritannia kan «docke» seg til Efta-domstolen. Det kan skje enten i form av en ny fast ordning eller en overgangsperiode. En slik «docking» kan innebære at en modifisert versjon av Efta-domstolen, supplert med for eksempel noen britiske dommere, skal sikre håndhevelsen av avtalen mellom Storbritannia, EU og EØS. Baudenbacher har i de siste ukene vært på turné for å formidle denne løsningen, med stopp i det britiske parlamentet, foredrag ved Chatham House og en rekke uttalelser til pressen. Ifølge mediene har han hatt samtaler med den britiske sjefforhandleren David Davis. Om forslaget er realistisk, mulig og ønskelig, er en annen sak. Han har tidligere foreslått en tilsvarende løsning for Sveits. Det er også lite trolig at britene er interessert, skjønt May i Firenze sa at hun utelukket EU-domstolen, men samtidig innså at en ren britisk domstol neppe var mulig. Men for Norge og Efta-statene er det to andre forhold som gjør hans utspill ekstra pikant: For det første er det svært spesielt at talsmannen for forslaget er presidenten i Efta-domstolen selv. I sin dommergjerning har dommere selvsagt full uavhengighet, og som privatperson har de ytringsfrihet. Men dommere bør utvise stor varsomhet med å mene noe om politiske spørsmål eller drive aktivisme. Det kan ramme domstolens omdømme og tillit og skape mistanke om at den har en egen agenda. Å gi saklig informasjon om hvordan domstolen fungerer, er naturlig, men det er noe annet at en selv turnerer og aktivt promoterer en bestemt politisk og diplomatisk løsning, og særlig i en så høysensitiv og viktig sak som dette. At ingen Efta-land har sagt at de ønsker en slik løsning, gjør ikke saken mindre pikant. For det andre er Baudenbachers fortelling om Efta-domstolen mangelfull. I sin omtale av Efta-domstolen legger han nå mindre vekt på målet om ensartethet, det vil si lik tolkning av regelverket i både EU og i EØS-/Efta-statene. I stedet fremhever han at Efta-domstolen har et nokså stort handlingsrom. Dette er musikk i ørene for enkelte briter, men stemmer ikke helt med studier av Efta-domstolen. I Europautredningen (NOU 2012:2) fant vi blant annet at Efta-domstolen rettspolitisk først og fremst har stått for en linje der den fremhever hensynet til ensartethet med den underliggende EU-retten og med EU-domstolens rettspraksis. Anførsler om at EØS-retten skulle kunne tolkes annerledes enn EU-retten, ut fra sin spesielle kontekst eller ut fra avtalepartenes forutsetninger, har nesten uten unntak vært avvist. Snarere enn å skape større handlingsrom, lå Efta-domstolen på en mer integrasjonsrettet linje, for eksempel når det gjelder avtalens karakter og gjennomslag i nasjonal rett. I enkelte tvilstilfeller kan man også hevde at den har vært mer integrasjonsvennlig enn EU-domstolen. Dette er neppe hva «brexiters» ønsker å høre. Det er prisverdig at erfaringer med Efta-domstolen blir synliggjort i brexit-debatten... (forts)
Norsk lærdom til brexit-bruk. Norske erfaringer kan bidra til å blinke ut både hindringer og mulige løsninger for brexit-prosessen
Brexit-prosessen er inne i et nytt spor. Britene har satt i gang utmeldelsen, mens EU har presentert sine retningslinjer for veien videre. Det er lett å se store hindre, mens det er vanskeligere å se løsningene. Kan norske erfaringer gjøre bruddet noe lettere? På den ene siden er det åpenbart at brexit er, og vil forbli, en unik prosess. Selve inngangen rundt forhandlingene er annerledes. Norge har søkt å finne løsninger for tettere integrasjon, mens britene er opptatt av hvordan de skal desintegreres. Omfanget av avtalene er også større enn hva gjelder for Norge. I tillegg er tidsrammen svært stram. Storbritannia er dessuten en av EUs største økonomier, mens Norge er et lite land i periferien. Les også: Brexit etter Trump På den annen side har Norge etter et kvart århundre som utenforland bygd opp en rekke erfaringer som kan være nyttige for veien videre. La meg nevne tre elementer: (forts)
60 år med EU - hva nå?
enere denne måneden samles EUs ledere for å markere 60-årsdagen for Romatraktaten, og markere det som var starten på den europeiske integrasjonsprosessen. Motivasjonen den gang var klar: Samarbeid skulle styrke økonomiene og velferden i Europa, som den gang slet med å konkurrere med USA og Sovjetunionen. Samtidig skulle grunnlaget for varig fred legges. Relaterte saker Oppskriften var enkel. Man skulle øke økonomisk integrasjon og etablere sosiale fond som skulle gjøre omstillinger lettere. Det viktigste, og mest innovative, var likevel at man etablerte felles institusjoner som skulle gjøre samarbeidet mer effektivt og mer troverdig. Ingen kunne den gang forutse hva som skulle bli resultatet av Romatraktaten. Formuleringen i traktatens forord om å lage en «stadig tettere union» ble neppe tatt like seriøst av alle. Dersom man søker i gamle norske aviser, finner man knapt omtale av den historiske begivenheten. Vi kan like det eller ikke, men alle bør være enig i at det europeiske samarbeidet endret Europa radikalt. Det som startet som et samarbeid mellom seks land er blitt til et alleuropeisk samarbeid med 28 medlemsland. Samarbeid om toll og handel med varer, som var utgangspunktet i 1957, er siden utvidet. I dag er samarbeidet dypere og dekker de aller fleste politikkområder, både innen- og utenrikspolitisk. Over tid har også samarbeidet utkonkurrert eller erstattet annet europeisk samarbeid. EU er på mange måter blitt «the only game in town». For små land har det vært en særlig stor gevinst ved at stormaktsspillet i Europa i stor grad ... forts
PODCAST: Brexit and implications for the EU, EEA and Norway
30 October marked the end of the three yearlong EUNOR project. Podcasts are now available on all the topics that were discussed during the conference.
Norden og Storbritannia – et nytt avsnitt
In this special issue of Internasjonal Politikk, we discuss how Britain’s decision to leave the EU will influence Norden and the individual Nordic countries. A little more than a year has now passed since the British EU referendum, which ended with a majority of those voting recommending that Britain should leave the Union. “Brexit” marks a crossroads in European political history, and will be central in European politics for many years to come. The outcome of the negotiations is uncertain, as are the long-term implications of Britain’s withdrawal. What is certain is that Brexit has already created unrest and insecurity in Europe, and that it will change both Britain’s role in Europe and intra-EU dynamics. These changes will in all likelihood also influence the Nordic countries – Denmark, Finland, Iceland, Norway and Sweden – which belong in the Northwestern corner of Europe and historically have had close ties to Britain. Independent of their formal attachment to the EU, they all need to redefine their relations with Britain as well as with Europe and the EU post-Brexit.
Hva betyr brexit for utenforlandet Norge?
What does Brexit mean for EU outsider Norway? This article discusses how the British decision to leave the EU has influenced Norwegian EU debate thus far, and what implications Brexit might have for Norway’s relations with the EU and with Britain. I begin by presenting Norway’s current association model with the EU, and the ongoing political and media debate about membership and the EEA agreement, before I introduce Brexit as a breaking point. In the remainder of the article, I examine how the Norwegian government has approached Brexit so far, and reflect on how Britain’s departure from the EU may influence Norway’s relations with the EU, the EEA agreement and the British-Norwegian bilateral relationship.
Empires, Privateering and the sea (EMPRISE)
EMPRISE studies the role of the importance of power at sea for the formation of empires and states from 1500-1856....
Military Power Seminar 2017 - The Defence of Europe
With a Europe in great change and Russia as the neighbour in the East, Norway is up against some big defence questions in the years to come. This year's Military Power Seminar hosted by Norwegian Defence University College and NUPI, will take a close look at these challenges.
Diplomacy through the back door: Norway and the bilateral route to EU decision-making
This article examines how Norway, a veteran EU outsider by choice, works on a day-to-day basis to compensate for its lack of formal voice in EU institutions. After Norwegian voters' second rejection of EU membership in a national referendum in 1994, Prime Minister Brundtland observed that Norway now must be prepared to use “the back door” to reach EU policy-makers. I suggest that for Norway, a key alternative route to the EU decision-making table has gone through bilateral partnerships. I identify two chief variants of this bilateral trajectory, what I term long-term and rotating bilateralism. Firstly, Norway has pursued long-term ties with selected bilateral partners within the EU system. Secondly, it has systematically strengthened its diplomatic presence in the member state holding or about to take over the rotating presidency of the EU Council. I conclude with some reflections on the relevance of Norway's “bilateral experience” for Britain, as a future EU outsider.
Autonomy or integration? Small-state responses to a changing European security landscape
Is there a pattern in how small European states, inside and outside of the EU, adapt and adjust to EU foreign and security policy? This article introduces a Forum in Global Affairs, discussing how small states are responding to a changing European security landscape. We assess selected European small states’ room for manoeuvre within various fields under the EU external action, and within EU institutional structures more broadly – as part of everyday diplomatic interactions in Brussels and in the context of the rotating EU presidency. As the European integration process enters a new phase, possibly marked by a trend of more differentiated integration and flexibility of individual attachments, small states will continue to face the choice between formal autonomy and integration, and between de facto hesitance and adaptability. With Brexit, the remaining large member states may become more influential, but small states will collectively have a majority of the votes and total population. Perhaps the coming era of European integration will become the era of small states?