Tackling Welfare Gaps: The East European Transition and New Patterns of Migration to Norway
The main purpose of the study is to analyse how the growing welfare gaps between Eastern and Western Europe have become a securitised issue that needs to be addressed by national, international and supranational bodies. The very existence of welfare gaps is an important migratory push-factor. This study will examine how the economic and social transition in Eastern Europe – first of all in Russia and Poland, but also in the rest of what used to be defined as Eastern Bloc1 – has contributed to the emergence of a new set of push and pull factors in the region, and as a direct result, to new patterns of emigration. The next step will be to see how these emerging migratory patterns have influenced migration trends in Norway. As Norway is often represented as the wealthiest country in Europe and a country that has successfully pursued what is often in the Central and Eastern European discourse described as ‘the third way’ of development: a country that, thanks to its revenues from oil, has managed to build a capitalism with a human face, Norway has become both a potential and actual country of migration to many of the citizens from the former Communist Bloc. Thus, this study maps both the ‘push factors’ in the area of actual and potential emigration in Eastern and Central Europe, as well as the most important ‘pull factors’ in the areas of actual and potential migration, with a focus on Central/Eastern Europe on the one hand, and Norway on the other. In this context we will look at various institutional and non-institutional strategies of eliminating the welfare gaps perceived as a major cause of migration. As migration is increasingly becoming a securitised issue, I will treat the ‘welfare gap/migration issue’ as a part of a new post-Cold War European security equation.
The State, the People and the Armed Forces – a Genealogical Outline of the Legitimacy of the Armed Forces in Norway
The Norwegian armed forces in the early 21st century is in a phase of rapid change and transition. International missions are about to become its main task, whereas traditional domestic territorial defence is becoming less and less relevant. Is this transition purely a technical adjustment to a new security environment, or does it also entail more fundamental changes in the relationship between the armed forces, the state and the population? Could the military risk to lose its popular legitimacy? To grasp the current changes, it is important to understand the foundations of the relationship between the military, the state and the people. As well as how these relations have evolved over time. This is certainly not the first time in history the armed forces are facing fundamental changes. This article seeks to shed light on some of these developments in Norway over the last centuries. The evolvement of the conscript system will be used to illustrate some of these developments. I will argue that the Norwegian authorities to date have been reluctant in addressing the changes, applying what can be described as ‘yesterday’s explanations’ when legitimising military operations of today. If this trend of ignorance continues, the danger of a popular back-lash increases.
Stalin i postsovjetisk nasjonalbolsjevisme
Ikke bare ortodokse marxist-leninister så med sorg på Sovjetunionens oppløsning. I hele sovjetperioden fantes det også patrioter og nasjonalister som støttet aktiv opp om det kommunistiske regimet. Denne uensartede gruppen av «medløpere» kalles gjerne for nasjonalbolsjeviker. De betraktet Sovjetunionen som en fortsettelse av det russiske imperiet og Stalin som en arvtaker etter de største tsarene. Det paradoksale er at det i dag, mer enn et tiår etter Sovjetunionens oppløsning, fortsatt finnes representanter for denne tradisjonen. Etter at kommunismens maktmonopol ble brutt, står de nå fritt til å uttrykke sine tanker og søke inspirasjon hvor de måtte finne den. Aleksandr Dugin, Gennadij Zjuganov og Aleksandr Prochanov er alle aktive publisister og fremtredende representanter for postsovjetisk nasjonalbolsjevisme. I dette notatet brukes en idéhistorisk undersøkelse av deres syn på Stalin som verktøy til å finne ut hvordan nasjonalbolsjevismen har utviklet seg etter kommunismens fall. Studien viser at nasjonalbolsjevismen ideologisk sett har opplevd en blomstring i tiden etter Sovjetunionens sammenbrudd. Den har utviklet seg i flere retninger, men et hovedtrekk er at retorikken er blitt mer intolerant og hatefull. «Medløperideologien» er nå blitt revisjonistisk. Sovjetperiodens nasjonalbolsjeviker ønsket å bevare staten og systemet. Dugin, Zjuganov og Prochanov går inn for å gjenopprette Sovjetunionen, gjerne i form av et enda større eurasiatisk imperium med en ny Stalin på tronen. Dessuten rettferdiggjør de Stalins utrenskninger i større grad enn sine åndsbrødre fra sovjettiden. I tråd med sin bipolære verdensanskuelse deler Dugin, Zjuganov og Prochanov mennesker inn i venner og fiender av den russiske nasjon. De mener Stalins utrenskninger kun var rettet mot dem som ville Russland vondt og ønsker seg et nytt, brutalt oppgjør med dagens fiender.
Internasjonal valgobservasjon i Afrika sør for Sahara : fødselshjelp for folkestyret eller hyllest til papirdemokratiet?
Internasjonal valgobservasjon har siden inngangen til 90-tallet vært å regne for en industri i voldsom vekst. Denne utviklingen har hatt sammenheng med demokratikravene som vestlige givere innførte overfor utviklingslandene i kjølvannet av kommunismens fall i 1989. Til tross for det store antallet internasjonale observasjonsoppdrag det siste tiåret har dette feltet hittil vært lite kartlagt rent forskningsmessig, selv om en rekke empiriske kritikker har beskyldt de internasjonale organisasjonenes observasjonspraksis for å mangle nødvendig kvalitetssikring. Denne rapporten søker å bidra til en bredere og mer systematisk kartlegging av den internasjonale observasjonspraksisen i Afrika sør for Sahara på 90-tallet. Spørsmålet som danner utgangspunktet for rapporten er følgende: I hvilken grad kan man si at internasjonale observasjonsoppdrag i Afrika sør for Sahara, har vært gjennomført i tråd med internasjonale organisasjoners uttalte målsetninger på feltet? Spørsmålet knytter seg altså til internasjonale organisasjoners måloppnåelse i forbindelse med internasjonale observasjonsoppdrag. Gitt mangelen på en teoretisk utforskning av valgobservasjonsfeltet har dette forskningsarbeidet hatt et todelt mål. Det første målet har vært å forsøke å bidra til å etablere ny teori på et uutforsket felt. Det andre målet har vært å gjennomføre en empirisk analyse av fire konkrete observasjonsoppdrag, og gjennom denne avdekke om kritikken som har kommet mot enkeltstående oppdrag også vil være representativ for et bredere empirisk materiale. Mye av kritikken mot observasjonspraksisen det siste tiåret har dreid seg om mangelen på en felles standard for bedømmelsen av flerpartivalg. Det teoretiske rammeverket som utvikles i rapporten er et forsøk på å bøte på denne situasjonen. I tillegg inkluderer rammeverket et sett av egenskaper ved internasjonal valgobservasjon som anses som særlig sentralt for å sikre at observatørene faktisk får innhentet informasjon om forholdene i valgstandarden. Til sammen utgjør komponentene i rammeverket det man kan kalle en idealmodell for internasjonale observasjonsoppdrag. Selv om konklusjonen på den empiriske analysen er at måloppnåelsen til aktørene som granskes (FN, EU, Samveldet og Carter-senteret) generelt sett har vært svak, avdekker den også at det finnes visse unntak. Særlig har Carter-senteret vist at de er i stand til å kvalitetssikre et observasjonsoppdrag i relativt høy grad. Hva er så mulige årsaker til at de mer politiske aktørene har lavere grad av måloppnåelse? Kapittelet etter hovedanalysen trekker frem et mulig forklaringsperspektiv. Her pekes det på betydningen av det man kan kalle ‘konkurrerende agendaer’ i internasjonal politikk. Denne forklaringsmodellen legger til grunn at en kvalitetssikring av observasjonspraksisen ikke nødvendigvis er en førsteprioritet for de internasjonale organisasjonene i tilfeller der de har andre politiske og økonomiske agendaer, som går på tvers av den internasjonale demokratiseringsagendaen.
How the Axis of Evil Metaphor Changes Iranian Images of the USA
The respondents feared an American attack, and regarded their membership in «the Axis of Evil» as a stab in the back after Iranian help in Afghanistan. This demonisation was seen overwhelmingly in terms of American geopolitical designs, ignorance and downright irrationality – an expansionist superpower that is dangerously out of control. The WTC attack initially caused a strengthening of Iranian national unity and a more coherent foreign policy, but most of the respondents regard «the Axis of Evil» as killing the nascent dialogue with the USA stone dead and coming as a godsend to the conservatives and the ultras.
Evaluation of Fadcanic's teacher training program in Nicaragua's Southern autonomous region of the Atlantic Coast
Since 1997, FADCANIC has been implementing a training program for unqualified teachers working in primary schools of Nicaragua’s Southern autonomous region of the Atlantic Coast. SAIH, the Norwegian NGO that has been funding this program, has commissioned the present evaluation. It concludes that the program has had a significant impact in terms of improving education in the region through addressing one of the most urgent needs of the educational sector, namely teacher qualifications. However, the evaluation also points out a number of other limitations for the sector, including lack of resources for materials, physical infrastructure and reasonable teacher salaries, as well as general social problems of the region. It recommends that the program is continued, and that even greater emphasis is put upon creating a teacher education appropriate to the multilingual and -cultural reality.
The Rhetoric of Hegemony : How the extended definition of terrorism redefines international relations
This paper looks at the rhetorical extension of the word “terrorism” to cover what used to be called guerrilla war, separatism, civil war, armed resistance and all other forms of political violence, down to and including non-lethal sabotage and vandalism. It begins by reflecting on how political power must be buttressed by legitimacy, which in turn involves the de-legitimisation of challengers. This is often achieved by assimilating political dissent to the “criminality” that by definition governments are created to combat. When governments use the term “order” to mean their own convenience, and the converse, this can effectively evoke the individual citizen’s fear of personally suffering violence, even when he is in fact more at risk from the government itself than from its critics. In much the same way, “terror” no longer means government violence against citizens (as in the 19th century), nor solely violence against civilians by dissident groups; it has recently mutated to mean any armed resistance to the party deploying the rhetoric, even in conventional military forms. The terrorist label is the ultimate delegitimising technique, which may be employed to mobilise metropolitan populations to support a globally-coordinated suppression of resistance to the new world order.
A Gap in OSCE Conflict Prevention? : Local Media and Inter-Ethnic Conflict in the Former Soviet Union
This paper argues that local media have been of great importance in the escalation of inter-ethnic conflicts in the former Soviet Union, and that conflict prevention by the OSCE in the region initially did not focus appropriately on media issues. During the past few years, however, media issues have increasingly come to preoccupy the OSCE, chiefly in connection with human rights issues and freedom of speech, but to some extent also as an element of conflict prevention. The importance of local media for OSCE conflict prevention is analysed in terms of the activities of the High Commissioner for National Minorities and Representative on Freedom of the Media, and OSCE annual reports.
Ways of improvement in the Russian labour market with emphasis on the shadow employment
The report discusses the main peculiarities of the Russian labour market, such as the relatively low unemployment, the prevailing shadow labour relationships and the overmanning in the public sector. The report is organised as follows. The first part aims to highlight the main aspects of the Russian labour market development and some peculiarities of the shadow employment in Russia. The second part presents the model, and applications of possible government policies for the labour market are discussed in the third part. The last part concludes.