Publications
Strengthening community engagement in United Nations peace operations: opportunities and challenges
Strengthening and deepening engagement with communities in United Nations (UN) peace operations has emerged as a key priority among high-level reviews of the UN system. The report of the High-level Independent Panel on Peace Operations (HIPPO), the report of the Advisory Group of Experts (AGE) for the Review of the UN Peacebuilding Architecture, the Global Study on the Implementation of Resolution 1325 on Women, Peace and Security, as well as the 2030 Agenda for Sustainable Development, have all emphasised the need to develop bottom-up, people-centred approaches. Across the board, there is a renewed commitment to support constructive state-society relations through inclusive, nationally and locally owned, broad-based, consultative processes. This consensus has come to the fore amidst growing criticisms that the UN remains too state-centric, that it applies predefined peacebuilding templates to diverse contexts and that it increasingly leans on military solutions over political ones. Existing practices often alienate and marginalise the local people whom missions are mandated to serve, and risk “perpetuating exclusion”.1 The renewed resolve to “put people first” is a welcome commitment on the part of the UN, but as a policy commitment, it represents nothing new. What the review processes revealed is that the UN is still not doing enough to ensure local people play an active role in deciding the roadmap to peace. This article highlights the opportunities, challenges and trade-offs peacekeepers have to face when deciding when, who and how to engage with people effectively at the field level. It argues that by integrating bottom-up and people-centric approaches as a core strategy in peace operations, UN practices can be more sensitive and responsive to local people. This will be more realistic if existing practices are incorporated into a coherent strategy, and if communities are involved systematically in decision-making.
The Cyber Frontier
The cyber frontier perspective serves to explicate that the Global South’s participation in digitalization is not simply a matter of joining cyberspace. On the contrary, it is a matter of selective forms of global connection in combination with disconnection and exclusion. I contextualize security concerns by describing the trajectory of digitalization in the Global South. I proceed by exploring how “technological leapfrogging” can create new and unique societal vulnerabilities. By linking digitalization with security and economic growth, cybersecurity is seen in connection with development assistance and the implementation of the UN Sustainable Development Goals (SDGs). Finally, I hold that this triple knot (digitalization, security and economic growht) represents an opportunity for donors such as the EU to foster new types of development assistance building on a continued engagement in the Global South.
USA og Europa etter valget
Et fornyet samarbeid mellom USA og Europa er avgjørende for Norge, skriver Ulf Sverdrup i denne kronikken i Dagens Næringsliv. Dersom Trump blir USAs president vil forholdet til Europa bli satt på en svært alvorlig prøve. Men også Clinton vil måtte overkomme flere hindre. Hva bør man nå legge vekt på i forholdet mellom USA og Europa? Det er lett å se mange gode argumenter for en fortsatt sterk transatlantisk allianse. Vi lever i en tid med stor sikkerhetspolitisk uro, ikke minst i forholdet til Russland. USA og Nato er fortsatt avgjørende for Europas sikkerhet, ikke minst for Norge. USA er også Europas viktigste økonomiske partner, selv om Kina blir stadig viktigere. I en verden i stor endring, utgjør de kjernen i den liberale internasjonale orden. Det er samtidig flere vansker for samarbeidet over Atlanteren. På begge sider er det en sterk folkelig protest mot globalisering, nasjonalisme og mange ønsker proteksjonisme. Kritikken rammer ekstra hardt fordi den går til det som har vært kjernen i det transatlantiske samarbeidet, nemlig åpne markeder og regional integrasjon. Populisme lar seg også sjeldent forene med solidaritet og forpliktende bindende avtaler. I en tid der «Trade is toxic» er politikerne blitt mer pessimistiske mot en eventuell TTIP. Etter avtalene med Ukraina og Canada reises det også spørsmål om EU kan være en troverdig forhandlingspartner i internasjonal handel. Innenfor sikkerhetspolitikken er det tett samarbeid, men det er ikke knirkefritt. USA har lenge ment at Europa må bidra mer til byrdefordelingen. Trump er ikke alene om det. Mange i USA er krigstrøtte og usikre på hvor stort ansvar de skal påta seg internasjonalt. I de fleste europeiske land er man likevel mest opptatt av å bruke de store pengene på velferd heller enn på sikkerhet. Gjeldstyngede europeiske velferdsstater, med en aldrende befolkning, vil trolig fortsatt ikke kunne møte amerikanske forventninger. USA og Europa har også ulike langsiktige utenrikspolitiske prioriteringer. For USA er forholdet til Kina og Asia det klart viktigste. Mange i USA er skuffet over at Europa neglisjerer det globale maktskiftet, og kritiserer Europa for manglende strategisk utsyn og refleksjon rundt Europas rolle i verden. Europa er på sin side primært opptatt av å hindre fragmentering, etter brexit. I den grad Europa har en utenrikspolitikk er den primært rettet mot nærområdene i Øst og Sør. Både Russland og ikke minst utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika representerer store langsiktige politisk og sikkerhetsmessige utfordringer, som vil måtte være hovedprioritet for Europa. Andelen amerikanere med europeisk bakgrunn i USA er også synkende og mange unge amerikanere ser på Europa som et museum heller enn et dynamisk sted for fremtiden. Et USA som produserer egen olje og gass vil også ha et annet strategisk utsyn. Uavhengig av hvem som blir president kan vi derfor ikke ta et fortsatt sterkt transatlantisk partnerskap for gitt. Kanskje kan de to drive fra hverandre, ikke på grunn av interessekonflikt, men på grunn av ulike prioriteringer og orienteringer. Det vil i så fall være svært krevende, ikke minst for Norge. For noen uker siden deltok jeg i en diskusjon i regi av Ditchley Foundation om fremtiden til det transatlantiske samarbeidet. Der advarte Henry Kissinger om at etterkrigstidens internasjonale orden er i ferd med å desintegrere. Han kunne ikke minnes en periode med flere samtidige kriser og flere trusler mot fred og stabilitet. Behovet for samarbeid over Atlanteren er stort, men det vil ikke bli lett, advarte han, siden krisene har ulike årsaker og krever skreddersydde løsninger. Noen elementer i en fremtidsrettet transatlantisk dagsorden bør være: --- for resten se kronikken
New Momentum for European Defence Cooperation
For better or for worse, the politics of Brexit, in combination with the implementation of the new EU Global Strategy for Foreign and Security Policy, have generated renewed momentum for European defence cooperation. EU member states have tabled a range of proposals. Some consolidation will be necessary, especially if effective defence integration is the aim – and that is the way to overcome current fragmentation. National forces can cooperate and be made interoperable with other forces in various formats simultaneously, but they can be integrated only once. Two levels of defence cooperation and integration must be addressed. At the level of the EU as such, and using EU incentives such as Commission funding for R&T, largescale projects for the development and acquisition of strategic enablers can be mounted, with the European Defence Agency acting as manager. At the level of state clusters, large deployable multinational formations can be created (such as army corps and air wings), with fully integrated maintenance, logistics and other structures in support of the national manoeuvre units that each participant can contribute. By pooling all-too-limited national military sovereignty in this way, defence cooperation and integration can revive sovereignty, understood as the capacity for action, at a higher level.
How can peacekeepers strengthen their engagement with local communities? Opportunities and challenges in the field
This Policy Brief examines the opportunities, challenges and trade-offs that peacekeepers have to face when deciding when, with whom and how to engage effectively at the field level. It argues that by integrating bottom–up and people-centric approaches as a core strategy in peace operations, UN practices can be made more sensitive and responsive to the local people. Achieving this will be more realistic if communities are systematically involved in decision-making and if existing practices are incorporated into a set of coherent bottom–up and top–down operational guidelines.