Det er ikke Norge som har spilt seg selv ut over sidelinjen

Denne kronikken stod først på trykk i Klassekampen 5. januar. 

Det har i det siste pågått en opphetet debatt om hvorvidt Utenriksdepartementets stadig mer prinsippfaste linje overfor Israel er klok. Kritikerne mener at Norge undergraver egne interesser ved å innta posisjoner som bryter med flertallet av vestlige land – og da særlig USA. Civitas Skjalg Stokke Hougen og Torkel Brekke trekker frem at Norges signatur på et brev initiert av vår Nato-allierte Tyrkia – om stans av våpensalg til bruk i okkuperte områder – plasserer oss i dårlig selskap: «Når Norges regjering velger å spille på lag med land som ønsker den regelstyrte verdensordenens død, bidrar den ikke til å styrke folkeretten.» Erna Solberg har uttalt at hun deler perspektivet om at Norge har gått for langt i sin kritikk av Israel.

Se opptaket av arrangementet "Norsk utenrikspolitikk mellom rettsorden og realpolitikk" med utenriksminister Espen Barth Eide, Hanne Skartveit, Minda Holm og Asle Toje her:

Det er overraskende korttenkt. For det første: Vi er helt avhengige av å ha noen kategoriske røde linjer i internasjonal politikk. Å ikke invadere andre land i strid med folkeretten, som i Irak og Ukraina, er et åpenbart eksempel. Å ikke begå grove krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, som i Gaza, slik blant annet FNs undersøkelseskommisjon har entydig konkludert med, er et annet. Her deler vi heldigvis røde linjer med resten av verdens stater, fordi det er folkerett som alle er forpliktet av. Disse røde linjene er ikke, og bør ikke være, kontroversielle. Fokuset burde tvert imot være på hva mer Norge bør gjøre – som å trekke Oljefondet ut av okkuperte områder.

Israels gjentatte folkerettsbrudd begynte åpenbart ikke som respons på terrorangrepet 7. oktober. Vesten har sett gjennom fingrene med de bruddene altfor lenge. Dermed har vi endt opp med en situasjon der Israel tilsynelatende ikke bryr seg om hva det internasjonale samfunnet måtte mene. At Israel før jul kunngjorde en utvidelse av de klart ulovlige bosettingene på Golanhøydene i Syria, er bare nok et eksempel. Kritikk fra FN-eksperter, undersøkelseskommisjoner, globale sivilsamfunnsaktører, Den internasjonale domstolen (ICJ) og Den internasjonale straffedomstolen (ICC) preller av. FNs generalsekretær har blitt erklært persona non grata. Israel gjør nå alt de kan for å bli en pariastat. Dessverre holder store deler av Vesten dem inne i varmen.

For det andre: Kritikere argumenterer for at Norge nå har spilt seg ut over sidelinjen i Midtøsten-diplomatiet. Faktum er imidlertid at norsk Israel–Palestina-politikk lenge har blitt kritisert – av de som har forsket på prosessene – for å både legitimere og muliggjøre Israels skjeve dominans. Å fortsette i det samme sporet ville dermed ha opprettholdt status quo – under en stadig mer høyreradikal israelsk regjering. Tostatsløsningen ble i økende grad utradert av israelske myndigheter lenge før 7. oktober. Okkupasjonsmakten har kjørt på uten hensyn til gjentatt kritikk, herunder fra Den internasjonale domstolen og FNs sikkerhetsråd. Det er ikke Norge, men Israel, som for lengst har spilt seg ut over sidelinjen.

For det tredje: Global styring er helt avhengig av at vi også inngår felles posisjoner sammen med stater som ellers er svært ulike fra oss – ja, endog stater som vi er i konflikt med. Det er selve grunnpremisset for blant annet FNs sikkerhetsråd. Det ville være høyst utfordrende om vi kun gikk sammen med ideologisk likesinnede: Global styring, og FN, ville rast sammen. Frankrike gikk for eksempel som eneste vestlige stat nylig inn for et initiativ sammen med blant andre Kina og Jordan om økt politisk støtte til internasjonal humanitærrett. Norge klarte rett før jul å få med seg 136 stater i FNs generalforsamling i en resolusjon som omhandler Israels blokkering av humanitær hjelp. Det er en diplomatisk seier i en ellers dyster tid: En seier som er muliggjort av vår evne til å mobilisere bredt. 

For det fjerde: Uenighet mellom vestlige allierte er både vanlig og nødvendig. Da Tyskland gikk imot sine allierte i kritikk av Libya-intervensjonen i 2011, fikk de noe motbør. Det at de stemte avstående sammen med Russland og Kina i FNs sikkerhetsråd, ble brukt mot dem. Men Tyskland hadde både rett i mye av sin skepsis – og klarte seg helt fint innad i det vestlige selskapet. Historien om vestlig (u)enighet i spørsmål om krig og fred viser dessuten at de som har tatt dissens, ofte har hatt rett: De store vestlige krigene på 2000-tallet – Afghanistan, Irak, Libya – har verken ført med seg mer fred, frihet, sikkerhet eller demokrati. At demokratiske stater ikke skulle kunne tåle demokratisk uenighet og debatt om helt grunnleggende prinsipielle spørsmål, ville dessuten sendt et høyst autoritært signal: Hvem er vi da?

For det femte: Norge er, som småstat, helt avhengig av en verden der folkerett respekteres. Kritikken bærer preg av å ikke ta innover seg hvor katastrofal Vestens moralske fallitt i Gaza er – ikke bare ved å muliggjøre krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og det stadig flere internasjonale eksperter mener er folkemord, men også ved å undergrave folkerettens betydning. Vi risikerer å stå igjen med en verden der folkerett er redusert til ideologiske og geopolitiske skillelinjer. Anklagene om vestlige dobbeltstandarder er på ingen måte noe vi bare ser i Beijing og Kreml. Å fortsatt insistere på at det er et vestlig «vi» som representerer folkeretten når vi selv undergraver den, holder ikke: Det er ikke vår selvforståelse, men våre handlinger vi blir målt etter. 

Det er ikke i Norges realpolitiske interesse å ha en verden der stater som Russland og Israel kan ta seg fritt til rette. Noen av de samme statene som støttet ICCs arrestordre mot Putin, vil nå nekte å arrestere Netanyahu – første gang en vestlig-alliert statsleder har en arrestordre mot seg. Det er helt katastrofalt for ICCs betydning. I en verden der ikke-vestlige stater får stadig større makt – hva skulle tilsi at man tillater USA og Israel å sette folkeretten til side, men ikke Kina? Hvilke argumenter skal vi bruke overfor stater som ikke er våre allierte – for eksempel når det gjelder Ukraina? 

Sist Norge brøt så tydelig med vestlig konsensus, var i Irak-krigen i 2003. Også i 2003 var det de som mente at Norge ikke burde legge seg ut med USA. Også da var det de som mente at Norge la seg opp til en for bokstavtro fortolkning av folkeretten. Nå står vi overfor en amerikansk president som sier han har liten appetitt for intervensjoner – men som hadde få problemer med å beordre angrep mot Syria i sitt forrige presidentskap og truet Nord-Korea med det samme. Hvor går våre røde linjer overfor en høyreradikal administrasjon som anerkjenner få – om noen – ytre begrensninger? Om ikke ved direkte militær, økonomisk og politisk støtte til krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten – hvor da?