• Hva er brexit?
• Hvordan har brexit påvirket EU?
• Hva skal være Storbritannias nye rolle i Europa og verden?
• Og hva betyr dette for oss i Norge?

Aldri før har et land meldt seg ut av EU. Da Storbritannia startet sin flere år lange utmeldingsprosess, var dette upløyd mark, og ingen visste hvordan det ville ende. Overgangsperioden hvor Storbritannia måtte følge EU-regler, men ikke lenger fikk delta i unionens beslutningsprosesser var ferdig 1. januar i år. Nå er EU i gang med å stake ut sin videre kurs uten Storbritannia, og Storbritannia er på søken etter sin nye rolle utenfor EU.

Dette er brexit

La oss begynne med et kort tilbakeblikk. 23. juni 2016 holdt Storbritannia folkeavstemning om landets fremtid i EU. Et knapt flertall stemte for at Storbritannia ikke lenger skulle være medlem av EU.

EU-skepsisen i den britiske befolkningen hadde lenge vært på fremmarsj. Meningsmålinger viste at «Remain»-tilhengerne mente det var en risiko knyttet til økonomi, jobber og priser ved å melde Storbritannia ut av EU, mens mange av dem som stemte «Leave», synes for mange beslutninger om Storbritannia ble tatt i EUs hovedkvarter i Brussel, og at de ønsket mindre innvandring. «Leave»-siden hadde i valgkampen argumentert for at britene måtte ta tilbake kontrollen over egen lovgivning, politikkutforming og grenser.

I mars 2017 sendte Storbritannias regjering et offisielt utmeldelsesbrev til EU. Deretter startet den lange og kronglete veien ut av unionen.

Mange har sammenlignet det som skjedde med en skilsmisse: Storbritannia og EU skulle komme til enighet både om hvordan selve bruddet skulle foregå, og om hvordan forholdet etterpå skulle se ut. Begge deler viste seg å være vanskelig. Både EU og Storbritannia ville komme så godt ut av avtalen som mulig, og det tok flere år å bli enige.

Theresa May, som overtok som statsminister etter folkeavstemningen, fikk på plass en utmeldelsesavtale. Hennes eget parlament avviste den imidlertid flere ganger fordi de ikke synes innholdet var godt nok. Til slutt valgte hun å gå av.

Etterfølgeren Boris Johnson fikk omsider en justert avtale på plass, som både EU og det britiske parlamentet kunne godta. I 2020 tok EU og Storbritannia et steg videre i prosessen. Avtale nummer to – om Storbritannia og EUs fremtidige forhold – ble signert i desember 2020, og trådte i kraft i januar i år.

Noe av grunnen til at prosessen tok så lang tid, var flere særdeles vanskelige spørsmål. Et av de mest utfordrende punktene i forhandlingene handlet om Nord-Irland, som er en del av Storbritannia. Nord-Irland har åpen grense til EU-landet Irland. Både EU og Storbritannia ville at det fortsatt skulle være slik. Utfordringen lå i at Storbritannia samtidig ønsket både å ta tilbake kontrollen over egen grense mot EU og å holde den britiske unionen samlet. EU på sin side var opptatt av å holde de «fire friheter» (at varer, kapital, tjenester og personer kan bevere seg fritt i  EØS - Det europeiske økonomiske samarbeidsområde ) samlet. Storbritannia skulle ikke bare få velge og vrake fra menyen.

Utfallet av brexit-forhandlingene ble at Nord-Irland skulle fortsette å være en del av EUs  Indre marked  og tollunion for varehandel, men ikke for de andre tre frihetene. Kontrollen av varer som går inn og ut av EU via Nord-Irland, skal derfor isteden foregå mellom Nord-Irland og fastlands-Storbritannia. Ikke alle er fornøyde med den løsningen, fordi den kopler Nord-Irland litt tettere til EU enn hva resten av Storbritannia er. I tillegg er det en god del utfordringer med hvordan kontrollen rent praktisk skal foregå.

Hva står så Storbritannia igjen med, etter nesten femti år som EU-medlem og tre år med tøffe forhandlinger?

Kort fortalt har Storbritannia nå erstattet sitt omfattende EU-medlemskap med en langt mer begrenset handelsavtale. Av det følger særlig to viktige forandringer:

• Den første er at Storbritannia ikke lenger er representert i EUs beslutningsorganer; Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Det betyr at de ikke kan være med å bestemme noe i EU.
• Den andre er at Storbritannia ikke lenger en del av EUs indre marked og tollunion.

EU uten Storbritannia

Da det som nå er EU-samarbeidet, startet tidlig på 1950-tallet, var bare seks land med. Siden da har mange land meldt seg inn i EU, og unionen har tatt for seg flere og flere politikkområder. I tillegg blir stadig flere beslutninger tatt i Brussel. Dette kaller vi europeisk  Integrasjon . Siden Storbritannia er det første landet som meldte seg ut av EU, viser brexit at det faktisk også er mulig å reversere den såkalte integrasjonsprosessen.

Hvor går så EU videre etter dette? Er det kun negativt for EU at et av de største medlemslandene har meldt seg ut?

Brexit er bare en av mange utfordringer som former fremtidens EU. Migrasjonskrisen, koronakrisen og EUs forhold til Russland og Kina er eksempler på politikkområder hvor noen av EUs medlemsland ønsker litt ulike løsninger.

Et viktig veivalg for EU fremover blir derfor om unionen skal åpne for mer differensiering, for eksempel ved at land som ønsker det, kan gå videre med integrasjonsprosessen på utvalgte politikkområder, uten at alle de andre er med.

Brexit endrer dynamikken og maktbalansen innad i EU. Storbritannia har hatt en sterk og tydelig stemme i EUs institusjoner og beslutningsprosesser. Nå kan denne plassen fylles av andre.

Noen har argumentert for at brexit kan gjøre videre integrasjon enklere, fordi Storbritannia på enkelte politikkområder har holdt igjen og virket som en bremsekloss. Andre har derimot påpekt at Storbritannia også har vært en pådriver i viktige saker, og dessuten gitt stemme til en gruppe av medlemsland som har vært mer tilbakeholdne til hvor omfattende EU-samarbeidet skal være.

Hvor hender det? har fulgt brexit tett med artikler skrevet av NUPIs Europa-forskere. Her kan du lese noen av våre tidligere saker: 

• Mot brudd mellom Storbritannia og EU?
• Derfor er brexit så vanskelig
• EU: Kriser, årsaker og muligheter
• Brexit - hva nå?

Storbritannias utenrikspolitikk etter brexit

Storbritannia er en gammel stormakt. I en mye sitert tale før andre verdenskrig snakket Winston Churchill om de tre sirklene for britisk utenrikspolitikk: Det gamle britiske imperiet, det forente Europa og den angloamerikanske verden. Storbritannias rolle i etterkrigstidens Europa var basert på tanken om at de som eneste land i verden hadde en nøkkelrolle i alle disse sirklene.

Mange av dem som drev valgkamp for at Storbritannia skulle forlate EU, så muligheter for at Storbritannia igjen kunne bli «Globale Storbritannia», og spille en mer fremtredende rolle på den internasjonale arenaen. Så langt har Storbritannia brukt så mye tid og ressurser på brexit-prosessen at annen utenrikspolitikk har måttet vike. Men i en fersk utenrikspolitisk strategi, publisert i mars 2021, lover regjeringen at brexit vil gi Storbritannia større handlingsrom og bedre resultater i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

EU er imidlertid fortsatt et viktig marked for Storbritannia, og fremover må Storbritannia styrke sin  Diplomati tilstedeværelse også i EU-landenes hovedsteder. Med Joe Biden som ny president i Det hvite hus vil det antakelig bli enklere å pleie Storbritannias «spesielle forhold» til USA. Biden-administrasjonen har signalisert at båndet til nære allierte vil bli viktigere fremover. Samtidig tyder mye på at USA etter brexit også vil prioritere å styrke båndene med viktige europeiske land som fortsatt er EU-medlemmer – som Tyskland og Frankrike. EU er nemlig en viktig partner for USA.

Hva har dette å si for Norge?

Storbritannia har en spesiell plass i norsk utenrikspolitisk historie. Selv om Norge og Storbritannia gikk forskjellige veier i europapolitikken da britene gikk inn i det som da het EF-samarbeidet i 1973 (nå EU), har Norge og Storbritannia hatt like syn på mange europapolitiske spørsmål. For eksempel har begge land vært tydelige på at NATO må være den ledende sikkerhets- og forsvarsaktøren i Europa, og ikke EU.

Storbritannia har vært et viktig land for Norge på innsiden av EU, men også bilateralt, altså mellom de to landene. Storbritannia er et viktig marked for varehandel og norsk eksport av olje og gass. Mange nordmenn jobber, studerer og ferierer hvert år i Storbritannia. Ambassaden i London er derfor også en av Norges største og viktigste utestasjoner.

Da brexit-forhandlingene startet i 2017, var den norske regjeringen tydelige på at målet for Norge var å ha et minst like godt forhold til Storbritannia som før. Samtidig gjorde både regjeringsmedlemmer og UD-ansatte det klart i forhandlingsperioden, at dersom Norge ble tvunget til å velge side, måtte forholdet til EU komme før forholdet til Storbritannia.

Om EU etter brexit ønsker å skille tydeligere mellom innenfor- og utenforland, vil det kunne ha konsekvenser for Norge. På den annen side kan felles utenforskap også bety at Norge og Storbritannia kan finne sammen i saker hvor de har en felles interesse.  

Brexit har også påvirket den norske debatten om EU. Storbritannias nye avtale med EU er mindre omfattende enn den modellen Norge har gjennom EØS-avtalen og sine om lag 70 bilaterale avtaler. EØS-avtalen innlemmer Norge i det indre marked, og Norge har også aktivt sluttet seg til EU-samarbeidet på en rekke andre områder. EU-kritiske røster i Norge har vist til Storbritannias avtale som et mulig alternativ til EØS-avtalen. EU-positive stemmer har derimot advart mot å følge Storbritannias eksempel.

Her kan du besøke regjeringens informasjonsside om Norge og brexit.

Går en usikker framtid i møte

Avtalen mellom Storbritannia og EU er fortsatt fersk, og vil med all sannsynlighet kreve tilpasninger etter hvert som erfaringene blir tydeligere. 

Det har vært viktig for EU å bevare et fortsatt godt forhold til Storbritannia. Samtidig kunne ikke Storbritannias avtale være så fordelaktig at andre EU-land blir fristet til å følge etter. Storbritannias regjering vil på sin side holde fast ved at brexit var det riktige valget, selv om det er utfordringer nå i den første perioden etter utmeldelsen.

Men selv om vi nå sitter på fasiten til hvordan den endelige avtalen ble, er de økonomiske og politiske langtidseffektene av brexit fortsatt usikre.