• Hva er det konflikten mellom Israel og palestinerne handler om?
• Hvilke spørsmål som må løses for å få til en fred?
• Hvordan startet konflikten?
• Hva er Israels største hodepine?

Voldsomme demonstrasjoner, raseri, krig og okkupasjon preger forholdet mellom Israel og palestinerne, og konflikten dominerer ofte nyhetsbildet. Jevnlig ser vi bilder av palestinere på  Gazastripen som marsjerer opp mot grensen til Israel, de brenner dekk og røyklegger området, sender inn brennende drager, kaster hjemmelagde brannbomber, steiner og annet mot den israelske hæren. Israelerne skyter mot og pågriper palestinere. Det har også vært runder med krig hvor palestinerne på Gazastripen har skutt ut raketter mot Israel, og Israel, som mener dette truer landets sikkerhet, har svart med bombing og bakkeinvasjon. Et stort antall palestinere har blitt såret og drept i disse trefningene. Til sammenligning har de israelske tapene vært små siden staten ble opprettet.

• Operasjon dagsverk 2018 støtter palestinsk ungdom. Les mer om dette her.

Myter og virkelighet

Det finnes knapt noe internasjonalt spørsmål som tåkelegges like mye som nettopp konflikten mellom Israel og palestinerne. Det følelsesmessige og politiske engasjementet er fremdeles stort, men kunnskapen om faktiske historiske forhold er ofte liten. Ikke minst gjelder det framstillingen av og årsaksforklaringene på hvorfor det fremdeles ikke er fred.

Her i Norge liker vi godt å holde fast på fortellingene og mytene om situasjonen i Midtøsten. Vi later som om det finnes en fredsprosess, som ikke finnes. Vi later – i alle fall innimellom – fremdeles som om det finnes en norsk rolle, som heller ikke finnes. Vi snakker om  Palestina , en stat som ikke finnes, under ledelse av en palestinsk president, som ikke lenger er valgt, men som har sittet flere år på overtid.

I beste fall leder den palestinske presidenten halvparten av et okkupert folk på  Vestbredden .  Hamas , som i utgangspunktet var demokratisk valgt med et overveldende flertall av palestinerne, styrer den andre halvparten, Gazastripen. Men fordi Hamas er ansett for å være en terrororganisasjon av Israel, USA og andre vestlige land, blir Hamas-styret politisk og økonomisk boikottet.

Hvorfor er det konflikt?

Konflikten handler i dag om det samme som den har gjort i nærmere 70 år. Det er de samme kjernespørsmål som vi må forholde oss til for å få til en levedyktig fred:

• En sterk israelsk stat eksisterer i Midtøsten og er der for å bli. Israel er en av verdens sterkeste militærmakter og er alliert med verdens eneste supermakt, USA.
• En palestinsk stat døde under fødselen. FN - De forente nasjoner s generalforsamling vedtok i 1947 å opprette to stater, en israelsk og en palestinsk. Men Palestina har aldri gjenoppstått fra de døde.
• De okkuperte områdene Vestbredden, Øst-Jerusalem, Gazastripen og Golanhøydene ble tatt av Israel under Seksdagerskrigen i 1967. Israel har siden da nektet å gi dem tilbake til henholdsvis Jordan, Egypt og Syria. Hva skal verdenssamfunnet gjøre med et slikt brudd på internasjonal folkerett?
• De israelske bosetterne utvider til stadighet og stykker området, som skulle ha blitt en sammenhengende palestinsk stat, opp i stadig mindre biter.
• Palestinerne og de palestinske flyktningene har rett til å vende tilbake til sine hjem, nå i Israel. Hva skal verdenssamfunnet gjøre med dem? Disse palestinerne og deres etterkommere flyktet under krigene i 1948 og 1967. Israel vil ikke ha dem tilbake. Over fem millioner av dem bor på Vestbredden, Gazastripen og spredt rundt omkring i de omliggende arabiske landene. Men det er heller ikke noe hjertelig og vennskapelig forhold mellom palestinerne og de arabiske landene.

Hvordan startet konflikten?

Som en følge av fredsoppgjøret etter første verdenskrig kontrollerte Storbritannia et lite område ved Middelhavet som da het Palestina. Det var et britisk mandatområde, et litt penere ord for en britisk koloni. Britene skulle snart befinne seg midt i en konflikt mellom nye jødiske innvandrerne fra Europa og palestinerne, de arabiske innbyggerne som hadde bodd der i århundrer og utgjorde omtrent 90 prosent av befolkningen. Stadig flere europeiske jøder flyktet fra Europa som en følge av at jødehatet, antisemittismen, på nytt spredte seg som ild i tørt gress. En ny nasjonalistisk bevegelse,  Sionisme , hadde svaret: Jødene måtte opprette sin egen stat i Sion, navnet brukt synonymt med Jerusalem, et historisk område i det daværende Palestina. Jødene følte seg religiøst og kulturelt knyttet til dette området som de var blitt fordrevet fra av romerne rundt år 70 og igjen i år 135.

I første halvdel av 1900-tallet innvandret stadig flere jøder til Palestina. I løpet av mellomkrigstiden ble antallet nesten sjudoblet. Ikke minst skjøt innvandringen fart etter at Adolf Hitler kom til makten i Tyskland. Men altfor få jøder unnslapp Hitlers folkemord. Rundt seks millioner jøder ble drept under andre verdenskrig. Bare mellom 1,25 og 1,5 millioner europeiske jøder hadde overlevde tragedien. De fleste av dem verken kunne eller ville bli i Europa. De ville til Palestina, og allerede i 1945 utgjorde de rundt en tredjedel av landets befolkning. Samtidig som jødiske innvandrere strømmet til, bygde de systematisk opp en «stat i staten».

Storbritannia fikk snart mer enn nok av alle problemene og konfliktene i Palestina og overlot hele mandatområdet til den nyopprettede verdensorganisasjonen FN i 1947. Men hva skulle FN gjøre med Palestina? Og hva skulle FN gjøre med de gjenlevende jødene i Europa? FNs resolusjon nr. 181 fra 29. november 1947 prøvde å finne svar på begge spørsmål: Den såkalte delingsplanen vedtok å dele Palestina i en egen jødisk og en egen palestinsk stat:

• Den palestinske staten skulle bestå av Vest-Galilea, de sentrale delene av Palestina og Gazastripen. Folketellingen viste at denne staten ville rommet cirka 725.000 palestinere og 10.000 jøder.
• Den jødiske staten skulle bestå av Øst-Galilea, kyststripen nord for Gazastripen og Negev-ørkenen. Denne staten ville inneholdt 498.000 jøder og 420.000 palestinere. Den jødiske befolkningen i Palestina eide da 8,6 prosent av Palestina og utgjorde en tredjedel av befolkningen, men ble tildelt 56 prosent av landet. Forslaget var derfor ekstremt fordelaktig for dem. Kun sionistene godtok delingsplanen, som et utgangspunkt for jødisk ekspansjon. Ingen av de arabiske landene gjorde det, og palestinerne ble aldri spurt.

Men delingsplanen ble ikke gjennomført. 14. mai 1948 proklamerte i stedet jødene opprettelsen av sin stat, Israel. Dagen etter gikk de arabiske landene til angrep på den nye staten.

«Katastrofen»

Stikk i strid med alle spådommer vant Israel den arabisk-israelske krigen og tok 22 prosent mer av territoriet enn det de hadde fått av FN, mens Egypt og Jordan tok resten av Palestina. De fleste hadde trodd at den nyetablerte staten hadde stått overfor en overlegen arabisk fiende. Men krigen i 1948 viste at Israel var den sterke parten. Resultatet var også at den israelske staten langt på vei ble tømt for palestinere. Rundt 650.000 palestinere flyktet eller ble fordrevet fra de israelsk-kontrollerte områdene og skulle aldri få vende hjem. Bare i underkant av 150.000 palestinere var igjen innenfor Israels grenser etter at krigen var over. På samme tid økte det jødiske folketallet dramatisk på grunn av jødisk innvandring fra Europa og de arabiske landene. Endelig var jødenes gamle drøm, en egen stat for alle verdens jøder, blitt virkelighet. Den palestinske staten døde i fødselen og var forsvunnet fra kartet. Palestinerne kaller derfor dagen Israel ble opprettet for al-nakba, katastrofen.

Palestinerne befant seg nå enten under israelsk styre eller som flyktninger i de omliggende arabiske landene. Der ble de boende år ut og år inn. Det totale nederlaget viste at de arabiske landene ikke var i stand til å frigjøre Palestina. Palestinerne måtte gjøre jobben selv. Derfor strømmet det etter hvert på med palestinerne til de ulike geriljagruppene som var i ferd med å bli etablert. I 1964 ble  PLO  opprettet under Yassir Arafats ledelse. Palestinerne ville ikke lenger finne seg i bare å være flyktninger eller leve under okkupasjon. Men det skulle nok en gang vise seg at Israels militære muskler var langt sterkere enn noen annen part i Midtøsten.

Israelsk ekspansjon

I løpet av seks dager i juni 1967 okkuperte Israel Golanhøydene fra Syria, Gazastripen og Sinai-halvøya fra Egypt, Gamlebyen i Jerusalem og Vestbredden fra Jordan. Området de okkuperte var rundt tre og en halv ganger større enn hele Israel. Hva skulle Israel gjøre med de nye okkuperte områdene? Og hvordan skulle det internasjonale samfunnet reagere? På disse spørsmålene fantes det få klare svar. Støtten til Israel var enorm i hele den vestlige verden. Israel ble av Vesten fremdeles ansett for å være en liten jødisk stat som fortjente alt godt etter  Holocaust , var blottet for skyld og forsvarte seg mot de overlegne og aggressive arabiske landene. Men dette hadde lite rot i virkeligheten. Fredsforsøk ble gjort, men de førte ikke til noen resultater.

Fra 1948 til 1967 bodde det ingen israelere eller jøder i de områdene som Israel okkuperte under Seksdagerskrigen. Etter krigen oppfordret Israel til massiv bygging av  Jødiske bosettinger , spredt ut over hele Vestbredden, Gazastripen og Golanhøydene. Det var om å gjøre å skape «fakta på bakken». Slik ville Israel hindre opprettelsen av en palestinsk stat, men Israel hadde ingen klar plan for hva som skulle skje med menneskene som bodde der, palestinerne.

I dag bor det over 600.000 bosettere til sammen på Vestbredden, i Jerusalem og på Golanhøydene. Vestbredden er stykket opp i israelske bosettinger som vokser og gjør at områdene dominert av palestinere i mindre og mindre grad henger sammen. I tillegg stykker nettverket av veier til og fra bosettingene på Vestbredden området opp i mindre og mindre biter. En sammenhengende palestinsk stat syntes stadig fjernere.

Oslo-avtalen

Fram til 1993 var PLO, palestinernes legitime representant, ikke anerkjent som part i konflikten. Men allerede på 1970-tallet var PLO-leder Arafat blitt overbevist om at palestinerne måtte endre strategien. Vold og terror nyttet ikke lenger. Men han måtte gå forsiktig fram for å endre PLOs politikk. I stedet for å kreve at palestinerne skulle få tilbake hele det gamle Palestina, og dermed i realiteten fjerne Israel, gikk Arafat inn for en liten palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen, side om side med Israel: En  Tostatsløsning (Palestina) . Det skulle likevel gå mange år for noe slikt kunne skimtes i det fjerne.

• Les også:Kan Norge skape fred?

13. september 1993 ble Oslo-avtalen, som forhandlingsresultatet i Norge blir kalt, undertegnet på plenen foran Det hvite hus. Dette var ingen vanlig fredsavtale. Israel og PLO anerkjente hverandre gjensidig, men ellers var avtalen bare en timeplan og et utgangspunkt med en lang rekke vagt formulerte intensjoner. I frykt for å bli marginalisert, godtok Arafat avtalen, med alle dens mangler og kompromisser. PLO kunne knapt ha håpet på noen bedre avtale – gitt den store ubalansen i maktforholdene. Men Israel satt med alle de gode kortene på hånden.

Flere avtaler ble forhandlet fram etter hvert, men både løsningen på konflikten, drømmen om den palestinske staten og freden ble bare fjernere for hver dag som gikk. Tilbakeslagene slo overende hvert minste lille framskritt.

Gazastripen

Da Hamas vant det palestinske valget i 2006, ble det nye Hamas-styret boikottet av en samlet vestlig verden. Flere kriger mellom Israel og Hamas på Gazastripen fulgte med store palestinske tap. Sykehus, skoler, boliger, flyktningleirer og FNs eiendommer og kontorer ble angrepet. Ingenting ble spart i Israels kamp mot det de omtalte som «Hamas-terroristene». USA støttet Israel helt og fullt. Gazastripen ble erklært som «fiendtlig territorium». Leveranser av mat, andre nødvendige varer, drivstoff og tilgangen på elektrisitet ble redusert til et eksistensminimum.

Gazastripen var – og er – et isolert og forlatt sted. På Vestbredden styrer Arafats tilhengere med stor støtte fra det internasjonale samfunnet. Palestinerne er blitt et dypt splittet folk. Den palestinske befolkningen er også geografisk delt i to: På den isolerte Gazastripen og på Vestbredden.

Israels hodepine

Israels største problem i dag er at Israel vil ha hele landet, uten å vite hva som skal skje med palestinerne som bor der. Gradvis men sikkert bygges det ut, og bosettingene er nå på størrelse med norske byer. Området på Vestbredden som skulle ha blitt en fremtidig palestinsk stat blir stykket opp i mindre og mindre biter. Det vil bli en umulig løsning å fjerne bosettingene, det israelske nettverket av veier og annen infrastruktur og gi landet tilbake til palestinerne.

Israel har vunnet fram på alle punkter, palestinerne har tapt. De har gått på nederlag etter nederlag og sitter igjen med stadig mindre av området som en gang skulle ha blitt staten Palestina. En tostatsløsning med et Israel og Palestina side om side er fjernere enn noen sinne, en egen palestinsk stat like så.

Red.anm.:

NUPIs artikkelserie «Hvor hender det?» benytter seg av forskere og fageksperter som baserer sine tekster på forskning. Tekstene er likevel forfatternes egne fremstillinger av temaene og kan inneholde synspunkter som skiller seg fra andres. De er ikke uttrykk for et ståsted hos NUPI. Dette gjelder også denne artikkelen. Det er viktig å være klar over at historien om og oppfattelsen av konflikten mellom Israel og palestinerne er et stridstema som også er sterkt politisert. Skillelinjene går mellom miljøene som enten kjemper Israel eller palestinernes sak. Det er ulike versjoner og framstilling av hva som blir oppfattet som sannheten om historien.

Etter at NUPI publiserte denne saken, har Med Israel for fred (MIFF Norge) kontaktet NUPI og skrevet kommentarer på sine nettsider og i sosiale medier om at flere opplysninger i artikkelen er usanne og falske. Særlig har kartet som NUPI i første omgang benyttet som illustrasjon til artikkelen, blitt kritisert av MIFF. NUPI har også fått kritikk fra andre miljøer som støtter Israel, bl.a. for at artikkelforfatteren fremstiller konflikten ensidig og kritisk til Israel. Slike reaksjoner er ikke uvanlige når man skriver om eller prater om denne konflikten, og kritikken kommer gjerne fra begge parter. Vi ønsker at norske skoleelever skal være kildekritiske, uansett hvilken side av saken det er snakk om, og forstå at dette temaet er svært omstridt.

Her er noen lenker til virkelighetsbeskrivelser fra forskjellige sider som kritiserer, presiserer og forsvarer deler av kartet over, og som godt illustrerer hvordan den historiske fremstillingen av konflikten er gjenstand for uenighet:

• The Institute for Middle East Understanding (IMEU): Pro-palestinsk organisasjon 
• The Economist: Britisk ukentlig nyhetsmagasin
• Times of Israel: Engelskspråklig israelsk nettavis

Denne "Hvor hender det?"-artikkelen er skrevet i forbindelse med Operasjon Dagsverk (OD) 2018, der inntekter gikk til palestinsk ungdom. MIFF har også kritisert OD-temaet. Dette kan du blant annet lese om i VG og Aftenposten.