• Hvordan skal vi forstå det komplekse forholdet mellom de to stormaktene?
• Har Russland og USA klart å samarbeide tidligere?
• Hvilken rolle spiller folkeretten i forholdet mellom Moskva og Washington D.C.?
• Hva må til for at amerikanerne og russerne skal få en bedre diplomatisk relasjon?

Det var de steile frontene mellom USA og Sovjetunionen, mellom kapitalismen og kommunismen, som preget den kalde krigen. Men denne spenningen tegner ikke det totale historiske bildet av forholdet mellom de to stormaktene. Amerikanere har faktisk forholdt seg til russere med godvilje og vennlighet, og sett på Russland som mystisk og fascinerende. Russerne har tidvis sett opp til Vesten og ønsket å kopiere deres levesett.

I 1881 skrev den amerikanske dikteren Walt Whitman at USA og Russland var «…så fjerne, så ulike ved første øyekast, likevel så like hverandre på de viktigste områdene…». Begge lands multietniske befolkning og synet på seg selv som bærere av en unik sivilisasjon var en idé som fikk gjenklang i begge landene.   

Historieforskere har argumentert for at USA alltid har hatt en ambivalent posisjon overfor Russland og visa versa. Men om vi skal forstå dagens situasjon, kan det være nyttig med et tilbakeblikk på forholdet mellom USA og Det russiske imperiet fra midten av 1800-tallet og fram til den russiske revolusjonen i 1917.

Et historisk tilbakeblikk

Ambivalensen til USA har preget russerne. I perioder har eliten vært svært pro-vestlig, mens den senere har fremmet konfrontasjon mot Vesten og anti-vestlige holdninger. Under den amerikanske borgerkrigen (1861-1865) var faktisk Russland den eneste stormakten som støttet Nord i kampen mot Sør. Da det russiske imperiet solgte Alaska til USA under den liberale tsar Alexander II, var en av grunnene at de anså Storbritannia som den største fienden. Men den USA-vennlige og liberale linjen endret seg da hans sønn Aleksander III tiltrådte i 1881. Han innførte en mer autoritær politikk, slo hardere ned på opposisjonelle, og Russland vendte seg i større grad innad, og mot øst. De undertrykkende reformene og jødeforfølgelsen til tsar Alexander III bidro til at amerikanernes bilde av Russland endret seg betraktelig på denne tiden. Mange av de russofile i USA nå ble russofobe. Etter den russiske revolusjonen i 1917 og kommunismens inntog, ble bildet av russerne enda verre. Russland ble ikke bare sett på som en politisk trussel, men som ødeleggende for amerikanske verdier og moral.

Syklusen hvor man enten nærmer seg hverandre eller inntar en mer nasjonalistisk posisjon har senere gjentatt seg gang på gang, og på begge sider. Boris Jeltsins presidentperiode på 1990-tallet blir tolket som en periode hvor Russland var vestvendt, og der Vesten og Russland igjen forsøkte å finne sammen i en felles forståelse. Da Vladimir Putin kom til makten i 1999 ønsket han også et tettere samarbeid med Europa. Han uttalte blant annet at man måtte slutte å lage oppstyr rundt NATO-utvidelse og fokusere på å finne sammen i et felles europeisk hjem.

I dag er situasjonen annerledes. Mens de prorussiske i Vesten utgjør en marginal gruppe, får russisk nasjonalisme en stadig sterkere posisjon. Ifølge russiske nasjonalister er USA en moralsk trussel som må bekjempes. I USA også er tonen ovenfor Russland blitt betydelig endret. Amerikanske liberale mediehus som New York Times og Washington Post har begynt å beskrive Russland som korrumperende for amerikanske liberale verdier, særlig ved å knytte Russland til Donald Trumps valgseier. Eliten i Moskva på sin side fremstiller USA som et hyklersk verdenspoliti som forsøker å styrte regimer de selv ikke liker. Ifølge Putin har det blitt lettere for demokratene å sverte Russland enn å reflektere over sitt eget valgnederlag. De gjensidige anklagene fører nå til at situasjonen mellom de to statene blir stadig mer spent og at tidligere samarbeid har falt i grus.

Terrorsamarbeid

Internasjonal terrorisme har vært det området hvor Russland og USA har hatt lettest for å komme til enighet i nyere tid. Etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001 var Russland og USA allierte i kampen mot terror. I en TV-sending dager etter angrepene sa Putin at "vi, mer enn noen andre, forstår hvordan det amerikanske folket har det nå" og refererte til terrorangrep på russisk jord. Uttalelsen hans ble tolket som et forsøk på at USA og Russland kunne samles om en felles fiende. I det lyktes han, og det foregikk en hestehandel. USA fikk bruke russisk luftrom og opprette baser i de postsovjetiske republikkene i Sentral-Asia for sine operasjoner i Afghanistan. Som betaling stilnet amerikansk kritikk mot Russlands brutale krigføring i Tsjetsjenia. I tillegg foregikk det til og med utveksling av etterretning og praktisk militært samarbeid. Russland og USA var "strategiske partnere" – de klarte å samarbeide om et område de hadde felles interesser i. Selv om man har all grunn til å være kritisk til både USA og Russlands anti-terrorpolitikk, førte det strategiske samarbeidet til at stormaktene kunne enes om de viktigste sikkerhetspolitiske spørsmålene.

Det tok imidlertid ikke lang tid før Russland syntes USA trakk "krigen mot terror" for langt. Da George Bush-administrasjonen i 2003 erklærte at de ville styrte Saddam Hussein og hans regime på grunn av masseødeleggelsesvåpen, møtte de sterk motstand i  Kreml . Året etter, i 2004, skjedde det verste terrorangrepet i russisk historie da tsjetsjenske og ingusjetiske opprørere angrep en barneskole i Beslan. Over 300 mennesker, derav 186 barn, ble drept. I kjølvannet av angrepene skjedde det også et skifte i Russlands syn på Vesten som partner i kampen mot terror. Vesten ble nå holdt delvis ansvarlig for å ha støttet gruppen som gikk til angrep i Beslan.

Det russiske bildet av USA som en som står i ledtog med terrorister har blitt ytterligere forsterket mens konflikten mellom USA og Russland har tilspisset seg i senere år. Særlig er det amerikanernes bånd til den syriske opposisjonen som har fått gjennomgå. På den andre siden har russisk støtte til Assad-regimet gjort det vanskelig for USA å samarbeide med Russland, til tross for at begge har Den islamske staten (IS) som felles fiende. Etter at terrororganisasjonen halshugget den amerikanske journalisten James Foley, spurte den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov: «Hvorfor så ikke amerikanerne dette før?» Ifølge Lavrov hadde USA støttet terrorister og måtte ta konsekvensene av det. Russland anser nå Vesten som naiv og uansvarlig i kampen mot terrorisme, og den siste tidens bølge av terrorangrep i Europa og USA understreker ifølge Russland denne naive holdningen. 

(Mis)bruk av folkeretten

Både Russland og USA bruker ofte argumenter med opphav i folkeretten for å kritisere hverandre. Det dreier seg i hovedsak om en av de viktigste folkerettslige sedvanene, FN-paktens artikkel 2(4), som forbyr bruk av militær makt i mellomstatlige forhold uten godkjenning fra FNs sikkerhetsråd. Begge statene har brutt denne artikkelen, men like fullt kritiserer de hverandre.

Med et utenrikspolitisk mantra om å beskytte folkeretten har Russland forsøkt å sette seg selv i posisjonen som «den som følger reglene» i internasjonal sikkerhet. Russerne har vært spesielt kritisk til USAs villighet til å bryte suverenitetsprinsippet opp gjennom historien, særlig i Irak-krigen, men Moskva har selv brukt militær makt i nyere tid da de invaderte Georgia og Krim i henholdsvis 2008 og 2014.

– I det 21. århundret oppfører du deg ikke som på 1800-tallet ved å invadere et annet land på fullstendig oppdiktet grunnlag, sa daværende utenriksminister John Kerry da Russland annekterte Krim-halvøya.  

Denne uttalelsen ga naturligvis anti-vestlige kommentatorer i Russland vann på mølla. Disse fremmer bildet av et hyklersk USA, som bruker menneskerettigheter til å styrte regimer de selv ikke liker og dermed true det Russland ser på som den «rettferdige verdensordenen». USAs invasjon av Irak, som i etterkant viste seg å være på bakgrunn av svært tynne beviser, ga også grobunn for at Russland forholdt seg svært skeptisk til amerikansk retorikk om å beskytte menneskerettigheter og å fremme demokrati.  

To sider av samme sak

Argumentasjonen USA og Russland bruker rundt folkeretten understreker et viktig poeng: Begge land anklager hverandre for ting de selv gjør. Ingen vil innrømme feil, men peker på den andre. Dette er problematisk, ettersom det hindrer samarbeid der Russland og USA har felles interesse.

Et nylig eksempel er de motstridende fortolkningene i krigen mot IS i Aleppo og i Mosul. Høsten 2016 sto russiske våpen i ledtog med president Bashar al-Assads hær om å utrenske Aleppo for terrorister og sikre det syriske regimet kontroll over den strategisk viktige byen.

Det ikoniske bildet av den fem år gamle gutten Omran ble symbolet på Russlands brutalitet mot sivile. USAs ambassadør til FN uttalte at Russlands handlinger «ikke er anti-terrorisme, men barbarisme».

Men USAs kritikk prellet av Russland, særlig på grunn av den etterfølgende amerikanskledede frigjøringen av Mosul våren 2017. USAs koalisjon ble invitert av irakiske myndigheter til å frigjøre Mosul fra IS. I likhet med Aleppo er også Mosul en stor by hvor sivilbefolkningen led store tap, noe som ikke ble forbigått i stillhet i den russiske offentligheten. Den engelskspråklige og Kreml-vennlige TV-kanalen Russia Today viste daglig reportasjer fra den amerikanske bombingen av Mosul, og rettet sterke anklager mot det de anser som vestlig dobbeltmoral: «Da Aleppo ble bombet, skrev dere at vi skulle #standwithaleppo, men nå er dere helt stille. Hvor er emneknaggene deres nå? Stillheten sier mye mer enn emneknaggene deres», sa en provosert kvinne i et filmklipp som ble vist mange ganger daglig på kanalen.

Både Russland og USA ble invitert av de respektive statene til å gi militær bistand, og dermed hadde de hjemmel i folkeretten for å gripe inn. Men de hadde naturligvis ikke rett til å ta sivile liv. Likevel viser eksemplene at partene i stedet for å samarbeide mot et felles mål, beskyldte hverandre for handlinger som hadde mye til felles. 

Krigshissing eller pragmatisk samarbeid?

Mange er nå engstelige for at den gjensidige fascinasjonen mellom de to stormaktene har visnet hen etter de siste årenes hendelser og anklager, og at en dyp forakt vil føre til en voldelig konfrontasjon. Vesten og Russland og har styrket sitt militære nærvær langs Europas grenser, og dette har bidratt til å øke spenningsnivået. Utplasseringen av 330 amerikanske soldater på Værnes i Norge som har fått beskjed om å forberede seg på storkrig, og den enorme militærøvelsen Zapad 2017 som Russland avholdt i fjor høst, er to nylige eksempler på dette. Disse handlingene viser at partene gjennomfører tiltak for å styrke sikkerheten, men som rivalen tolker som aggresjon.

Det amerikanske forsvarsdepartementet, Pentagon, slår fast at Russland i økende grad utgjør en militær trussel mot USA. Noe av grunnen til dette skal være at Kreml frykter at USA ønsker russisk regimeendring. I president Trumps nasjonale sikkerhetsstrategi fra desember hevdes det at Russland forsøker å splitte Vesten ved å påvirke politiske prosesser i USA og Europa. Det russiske utenriksdepartementet avviste anklagene blankt, og kalte sikkerhetsstrategien for en «fake news-publikasjon». Det er i USA i dag massiv motstand mot Russland og sanksjoner mot russerne er blitt enda strengere i kjølvannet av at Putin ifølge amerikansk etterretning har blandet seg inn i valget. Til tross for dette later det til at Trump og Putin har et godt samarbeid, og som historien viser, kan Russland og USA enes når de evner å forstå hverandre.

«Når skal alle hatere og tullinger innse at det å ha et godt forhold til Russland er en bra ting, ikke en dårlig ting. Jeg vil løse Nord-Korea, Syria, Ukraina, terrorisme og Russland kan hjelpe oss masse!», skrev Trump på Twitter i november i fjor. På nyttårsaften sendte Putin en beskjed til Trump og sa han ønsket «pragmatisk samarbeid» med USA.

Som vi har lest, er det samarbeid mot internasjonal terrorisme som i nyere tid har vist seg å være den enkeltsaken som kan bedre amerikansk-russiske relasjoner. Selv om et slikt samarbeid kan hindres av tilløp til krigshissing fra både Øst og Vest, er det nettopp, som Trump tvitret, en rekke enkeltsaker som har potensial til å få forholdet mellom USA og Russland på rett kjøl igjen.