• Hvem er OPCW?
• Hvordan arbeider OPCW?
• Hvem er medlemmer; hvem er det ikke?
• Hva er kjemiske våpen og hvilke virkninger har de?

Vinner av Nobels fredspris i 2013

OPCW − Organization for the Prohibition of Chemical Weapons/Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen – er altså tildelt Nobels fredspris for 2013. OPCW er en selvstendig, uavhengig internasjonal organisasjon. Organisasjonen har som hovedoppgave å se til at Kjemivåpenkonvensjonen (Chemical Weapons Convention, CWC) som trådte i kraft i 1997) blir satt ut i livet – etterlevd. Konvensjonen har 190 av verdens 196 stater som medlemmer og anses som den mest vellykte nedrustningsavtalen som er inngått.

OPCW er et organ for landene som deltar i arbeidet med å skape en verden fri for kjemiske våpen. Disse landene har et felles mål om å hindre at kjemi anvendes som et krigsvåpen og slik styrke internasjonal fred og sikkerhet.

OPCW skal sørge for at Kjemivåpenkonvensjonens formål og intensjoner oppnås og sikre at konvensjonens bestemmelser følges opp og etterleves i alle medlemslandene. Kontrollen skjer gjennom internasjonal verifikasjon og ved at det er etablert et forum for konsultasjoner og samarbeid mellom medlemslandene.

De bestemmende organene i organisasjonen er

• et eksekutivråd med 41 representanter som møtes jevnlig, og
• en årlig statskonferanse for alle medlemmer. De skal håndtere politiske spørsmål og ta avgjørelser i oppgaver av teknisk art eller ved uenighet om tolkning av konvensjonen.

Et teknisk sekretariat er ansvarlig for den daglige driften av organisasjonen; det skal sørge for at konvensjonens oppgaver blir gjennomført. En viktig del av arbeidet er inspeksjonene for å følge opp og påse at statenes deklarasjoner (selverklæringer) – rapporter om hva de har av kjemikalier – stemmer med virkeligheten.

I tillegg overvåker OPCW destruksjon av anlegg for produksjon av kjemiske våpen og selve våpnene. Det tekniske sekretariatet ledes av en generaldirektør, som utnevnes av Statskonferansen (etter en anbefaling fra Eksekutivrådet). Ahmet Üzümcü fra Tyrkia ble valgt til ny generaldirektør i 2010 og er organisasjonens tredje leder.

Etter at alle eksisterende lagre er ødelagt, skal OPCW fortsatt arbeide for å overtale land som ikke er medlemmer, til å si fra seg slike våpen og slutte seg til konvensjonen. Videre skal OPCW arbeide for å hindre at trusselen fra kjemiske våpen gjenoppstår, både fra stater og ikke-statlige aktører.

Siden hva som skaper usikkerhet endrer seg over tid (atomvåpen eksisterte ikke før 1940-tallet), må OPCW være i stand til håndtere ikke bare dagens trusler. Organisasjonen må også være i stand til å møte nye trusler eller gamle trusler som gjenoppstår.

Kjemiske våpen = masseødeleggelsesvåpen

Kjemiske, biologiske, radiologiske og nukleære (atom-, kjernefysiske) våpen er samlet under fellesbegrepet CBRN-våpen (chemical, biological, radiological and nuclear) – også kalt masseødeleggelsesvåpen. Alle har de potensial til å drepe eller skade et stort antall mennesker ved bruk.

I konvensjonen omtales kjemiske stridsmidler som kjemiske våpen. Den korrekte definisjonen av et kjemisk våpen er et våpen hvor kjemiske stridsmidler er fylt i konvensjonell ammunisjon som granater, raketter eller bomber. Det er de kjemiske stridsmidlene som er de avgjørende hovedkomponentene i slike våpen.

Det skilles mellom kjemiske stridsmidler etter hvilke egenskaper og effekt de har, og i strid kan de velges ut fra ønsket effekt. De fleste kjemiske stridsmidler foreligger i væskeform ved romtemperatur. Virkningen får de som oftest ved at de fordamper; i fordampningen ligger grunnen til at de ofte omtales som stridsgasser. Den primære opptaksveien i kroppen er gjennom innånding, men effekten kan også oppnås gjennom opptak i huden.

Fysikalske egenskaper som damptrykk og kokepunkt er avgjørende for hvor lang tid et kjemisk stridsmiddel vil forbli i et område etter bruk. Kjemiske stridsmidler virker generelt hurtig gjennom åndedrettet (innånding), mens effekten kommer senere ved opptak gjennom hud.

Kjemiske våpen – utviklingen av dem

De kjemiske stridsmidlene som forekommer oftest, er sennepsgass og sarin. Det skyldes først og fremst at de er de enkleste å framstille. Ingen kjemiske stridsmidler forekommer naturlig, og i de fleste tilfeller er det tilfeldigheter som har ført til at de har blitt kjemiske våpen. Dette gjelder især nervestridsmidlene. Deres egenskaper ble påvist i et forskningsprogram for å finne fram til effektive insektdrepende midler.

En gruppe kjemikalier kalt G-stridsmidler ble utviklet i Tyskland på denne måten og omfattet nervestridsmidlene tabun (1936), sarin (1938) og soman (1944). Etter andre verdenskrig ble disse kjemikaliene videreutviklet i flere land til en enda mer giftig gruppe kjemikalier, kalt V-stridsmidler og hvor USA var først med VX (1961).

Da Kjemivåpenkonvensjonen trådte i kraft, var det 5 land som rapporterte (deklarerte) at de hadde kjemiske våpen: Albania, India, USA, Russland samt et land som ønsket anonymitet. Senere har Libya, Irak og Syria ratifisert konvensjonen og deklarert sine kjemiske våpen. USA med rundt 30 000 tonn og Russland med rundt 40 000 var de som hadde store lagre.

 USA har tilintetgjort omlag 90 prosent og Russland rundt 80 prosent av sine kjemiske våpen. Det antas at det fortsatt kan gå 10 år før alt er destruert. Destruksjon pågår også i Libya, og i Syria er planene for destruksjon under utarbeidelse. OPCW har verifisert (bekreftet) destruksjonen av nesten 60 000 tonn kjemiske våpen.

De siste kjente program for produksjon av kjemiske våpen før en avtale om forbud trådte i kraft, var basert på utvikling av såkalte binære våpen. Dette er våpen som lagres og håndteres som to separate og mindre skadelige kjemikalier. Vanligvis blandes de først når de skal klargjøres for bruk som våpen. Før klargjøringen utgjør de derfor en svært begrenset risiko sammenlignet med de kjemiske stridsmidlene. Syrias våpenprogram var i hovedsak basert på en slik teknologi.

Fredsprisen 2013 – mottakelsen

Tildelingen av årets fredspris kom nok overraskende på de fleste. I mediene og blant eksperter var andre kandidater mer aktuelle enn OPCW. Organisasjon har vært lite kjent utenfor de miljøene som arbeider med temaet kjemiske våpen – til tross for den enorme innsatsen for å fjerne noen av verdens mest forhatte og fryktede våpen.

Fokuset på Syria har selvfølgelig brakt temaet kjemiske våpen fram i lyset. Bilder av sivile – især barn – som har vært utsatt for kjemiske våpen, har understreket hvor grusomme disse våpnene er. Inspektører fra OPCW var sentrale i undersøkelsene etter angrepet i august. Da fant de utvetydige bevis for bruk av sarin. Dette gjorde det enkelt å støtte tildelingen og liten grunn til å kritisere. OPCW gjør en svært viktig innsats for fred og sikkerhet ved å ødelegge og kneble nye muligheter for å utvikle denne typen våpen.

Kjemiske våpen i folkeretten og hvem står utenfor?

Bruk av kjemiske stoffer har alltid vakt avsky og forårsaket massiv motstand mot stater eller grupper som har brukt dem. Det er en allmenn oppfatning at de internasjonale avtaler og konvensjoner som omhandler slike våpen, bør etterleves og gjelde som internasjonal lov. Det strider mot  Folkerett å bruke kjemiske stridsmidler, enten det er i krigshandlinger mot en annen stat eller i nasjonale konflikter (borgerkrig).

Kjemivåpenkonvensjonen ble undertegnet av Syria 14. september 2013, og 30 dager senere ble landet medlem nummer 190 av organisasjonen. Av verdens 196 stater er det kun seks som ikke har ratifisert avtalen: Israel, Myanmar, Angola, Egypt, Sør-Sudan og Nord-Korea. Israel og Myanmar har begge signert avtalen, men de har ikke ratifisert den ved å levere inn de nødvendige dokumenter. De er derfor ikke underlagt internasjonal kontroll gjennom OPCW. De fire øvrige landene står helt utenfor.

Bruk av kjemiske våpen

Allerede for over 1700 år siden ble det funnet bevis på bruk av kjemikalier i Syria. Den gang var det perserne som brukte det mot romerne under en beleiring i år 256. Kjemikaliene som ble anvendt, var svoveldioksid og oljedamper.

Moderne bruk av kjemiske våpen startet under første verdenskrig. Tyskland startet med å bruke forskjellige tåregasser mot britiske styrker i Frankrike i 1914 og mot russiske styrker i Polen i 1915.

Slagene våren 1915 ved Ypres i Belgia var begynnelsen på den omfattende bruken av kjemiske våpen. Da ble franske, kanadiske og algeriske styrker angrepet med klorgass av tyskerne. Britiske tropper slo tilbake med samme våpen sent samme år. Ypres har blitt nært forbundet med kjemiske våpen; det var også i dette området at tyske tropper anvendte sennepsgass for første gang sommeren 1917. Ypres har gitt navn til sennepsgass og kalles i mange land for yperitt.

Fra mellomkrigsårene er det kjent at italienske tropper brukte sennepsgass under invasjonen i Etiopia i 1936. Det finnes ingen bevis for at kjemiske våpen ble brukt i kamphandlinger under andre verdenskrig. Men alle parter hadde bygd seg opp store lagre av sennepsgass, og nervestridsmidlene hadde gjort sitt inntog.

Men også i andre verdenskrig ble det brukt kjemiske midler – da hydrogencyanid (blåsyre) ble brukt i gasskamrene som nazistene opprettet. Det finnes dessuten detaljert skriftlig materiale om at japanerne gjennomførte omfattende forsøk på mennesker med kjemiske stridsmidler i Kina.

I nyere tid er det konflikten mellom Iran og Irak i 1980-årene som igjen satte fokus på kjemiske våpen. Irak hadde store lagre av sennepsgass, som ble brukt i stort omfang. De var også de første som bevislig anvendte nervestridsmidler. Mest kjent er angrepet med sarin mot landsbyen Halabja i 1988. Ryktene fortalte at Saddam Hussein straffet kurderne (i Irak) for å ha støttet iranske tropper i konflikten mellom de to landene.

I Syria i august 2013 kom den foreløpig siste bruk av kjemiske våpen. Indisiene peker mot at det var regjeringsstyrkene som sto bak disse angrepene, men det finnes ingen utvetydige bevis for dette. Inspektører fra FN og OPCW fant uomtvistelige beviser for at det var sarin som var brukt, uten å kunne si hvem som var skyldig.

Trusselen fra ikke-statlige aktører skal heller ikke undervurderes. Mest kjent er den japanske sekten Aum Shinrikyo, som framstilte og brukte sarin på T-banen i Tokyo i 1995.  

Også et ønske om å påvirke verdens gang

Kjemivåpenkonvensjonen og det omfattende arbeidet som OPCW har gjennomført for å fjerne trusselen fra kjemiske våpen, har vært lite kjent for allmenheten. Kunnskapen har vært begrenset til en relativt liten krets som gjennom en årrekke har arbeidet med spørsmål som beskyttelse og forsvar mot trusselen fra slike våpen. OPCW er imidlertid meget aktiv overfor land som står utenfor konvensjonen og som ønsker tilknytning og å få på plass et nødvendig lovverk.

Fredsprisen vil helt klart bidra til å støtte dette arbeidet og ha en positiv effekt med tanke på å involvere de landene som fortsatt står utenfor. Kjemivåpenkonvensjonen framstår som et flaggskip i nedrustningsarbeidet. Med den oppmerksomheten som fredsprisen nå får, vil det kunne virke negativt for et land å stå utenfor.

Fokuset som Nobels fredspris setter på OPCWs arbeid, vil kunne øke kunnskapsnivået om hva kjemiske våpen er og sørge for gode etiske holdninger blant involverte faggrupper samt minske sjansen for misbruk. Kjemikalier som enkelt kan omdannes til kjemiske stridsmidler, vil alltid finnes siden de fleste aktuelle kjemikalier har en industriell anvendelse av mer samfunnsnyttig karakter.

Forståelsen av hvor enkelt det er å bygge opp nye kjemiske våpen er begrenset blant politikere. Det kan derfor bli en utfordring å få forståelse for at kontroll av kjemikalier også i framtiden vil være en god forsikring. OPCWs effektive regime bør videreføres som en forsikring for at verdenssamfunnet opprettholder et fokus på problemet og er opptatt av at misbruk ikke skal kunne finne sted. De vil med andre ord være opptatt av å sjekke uregelmessigheter nærmere.  OPCWs arbeid bør absolutt ha en funksjon også etter at alle kjemiske våpen er destruert.