• Hvilken fredsprosess er det som undergraves?
• Hvordan havnet partene i denne situasjonen?
• Hvilke argumenter bruker palestinerne for å fremme sin sak?
• Hvordan stiller omverdenen seg til en palestinsk søknad?

Konfliktens historie

Dagens konflikt mellom Israel og palestinerne har røtter tilbake til starten av 1900-tallet. To gryende nasjonalismer, sionismen og den palestinske nasjonalismen, anså da begge det samme geografiske området – Palestina – som sitt hjemland. Spenningen mellom dem startet da den jødiske innvandringen økte eksplosivt som følge av den tiltakende antisemittismen i Europa.

I 1917 var bare 10 prosent av befolkningen i Palestina jødisk. I 1933 hadde andelen steget til 33 prosent. Utover på 1930- og 1940-tallet økte spenningen i området, og det kom ofte til væpnete trefninger mellom de to befolkningsgruppene. Britene, som da kontrollerte området som et mandatområde under Folkeforbundet, ønsket seg en vei ut og sendte saken til FN. I november 1947 vedtok FNs generalforsamling det som ble kjent som delingsplanen – resolusjon 181. Ifølge denne skulle Palestina deles inn i:

• en jødisk stat (56 prosent av området),
• en arabisk stat (43 prosent av området) og
• med Jerusalem som en internasjonal enklave.

Resolusjonen hadde ikke noe løsning på hvordan dette skulle settes ut i livet, og det ble opp til partene å løse det hele seg imellom. Dette ble en oppskrift på krig. Bare få dager etter at resolusjonen ble vedtatt, brøt det ut borgerkrig i Palestina. Deretter erklærte Israel den 14. mai 1948 sin uavhengighet. Dagen etter invaderte de arabiske statene. De gikk på et knusende nederlag, og da røyken hadde lagt seg, kontrollerte Israel 77 prosent av Palestina, samt Vest-Jerusalem. 750 000 palestinere hadde flyktet. Konfliktens hovedlinjer hadde blitt lagt.

I 1967, i en ny storkrig mellom Israel og de omliggende araberstatene, erobret  Israel på seks dager de resterende 23 prosent av Palestina – altså Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem – i tillegg til Golanhøyden fra Syria og Sinaihalvøya fra Egypt.

Siden da har alle fredsforhandlinger (og krigshandlinger) dreid seg om å løse de problemene som oppsto som en kombinasjon av krigene i 1948−49 og 1967.  

• Flyktningspørsmålet: Hva skulle skje med de palestinerne som flyktet eller ble fordrevet i 1948−1949 deres etterkommere? Skulle de få returnere?
• Grenser: Disse skulle baseres på linjene fra før 1967-krigen. Israel skulle altså kunne beholde 77 % av Palestina, mens palestinerne skulle få Gaza og Vestbredden.
• Sikkerhet og gjensidig anerkjennelse for både Israel og palestinerne
• Jerusalem skulle deles mellom partene. Israel skal få Vest-Jerusalem, mens palestinerne skal få Øst-Jerusalem.

Dette er teorien. I praksis har de palestinske flyktningene ikke fått returnere, og Israel har beholdt kontrollen over hele Palestina.

Fredsprosessens kollaps

Først i 1991 begynte de første forhandlingene mellom Israel og palestinerne. Disse såkalte Madrid-forhandlingene førte ikke fram. Men så, i 1993 signerte den palestinske frigjøringsbevegelsen (PLO) og Israel den såkalte Oslo-avtalen (mye hemmelig forarbeid var gjort i Oslo og omegn med norske diplomater som tilretteleggere). Dette var ikke en fullstendig fredsavtale, men en delavtale som skulle følges opp av en timeplan som skulle munne ut i varig fred mellom partene.

Optimismen som fulgte i kjølvannet av Oslo-avtalen, ble raskt ødelagt. Først ble Israels statsminister Yitzhak Rabin drept i 1995 av en høyreekstrem israeler, og siden kom utbruddet av den andre palestinske intifadaen i 2000 (den første i 1987). Volden eskalerte på begge sider, og tilliten mellom partene forsvant. Noen spredte forsøk på å sette i gang nye fredsforhandlingsrunder førte ikke fram – de mest kjente er Camp David i 2000, Taba-forhandlingene i 2001, George W. Bush sitt veikart for fred og Annapolis i 2007.

Etter at president Barak Obama tok over makten i Det hvite hus i 2009, har også han forsøkt å sette i gang nye forhandlingsrunder. Disse kollapset fullstendig sommeren 2010. Siden da har det ikke eksistert noen fredsprosess i det hele tatt.

Stadig flere bosettere

Samtidig som fredsprosessen mellom partene kollapset på politisk toppnivå, foregikk det en omfattende, israelsk nybygging på bakken i Palestina (på Vestbredden) som i realiteten undergravde forhandlingene mens de foregikk. Antall jødiske bosettere på Vestbredden er blitt mer enn doblet siden Oslo-avtalen ble undertegnet. Nå bor det omtrent 500 000 slike bosettere på Vestbredden og i Øst-Jerusalem – områder som skal bli palestinske ved en eventuell fredsavtale. Disse områdene vil også falle innenfor grensene til den staten palestinerne kommer til å erklære gjennom sin FN-søknad.

Alle disse bosettingene er ulovlige etter folkeretten.  Det var bosettingene som gjorde at Barak Obama mislyktes i sine forsøk på å få til fredsforhandlinger. Siden 2002 har Israel også bygget en mur som i praksis skiller de palestinske områdene fra de israelske. Dette, kombinert med egne veier bare for israelere, samt et enormt nettverk av veisperringer og kontrollposter styrt av den israelske hæren gjør at Vestbredden er geografisk stykket opp og med minimal bevegelsesfrihet for palestinere.

Denne politikken er gjerne blitt  omtalt som «å etablere fakta på bakken». Israel har med andre ord skapt en realitet som både de og palestinerne senere må forholde seg til i forhandlinger. Ifølge Verdensbanken har palestinerne bare tilgang til 50 prosent av Vestbredden, det vil si bare halvparten av det området som i teorien skal bli deres framtidige stat.

Palestinsk splittelse

Kombinasjonen av utvidet israelsk bosetting og diplomatiets kollaps var ille nok sett med palestinske øyne. Men samtidig foregikk også en utvikling på palestinsk side som politisk og geografisk splittet det palestinske samfunnet. Siden 1960-tallet hadde Fatah, under ledelse av Yassir Arafat, ledet den palestinske frigjøringskampen. Partiet dominerte PLO (Palestine Liberation Organization), og det var dette politiske apparatet som forhandlet fram og undertegnet Oslo-avtalen.

På slutten av 1980-tallet vokste den islamistiske bevegelsen Hamas fram. Hamas var et barn av intifadaen, det palestinske opprøret som startet i de okkuperte områdene i 1987. Hamas førte derfor en langt mer kompromissløs linje enn Fatah. Mens Fatah på starten av 1990-tallet forhandlet direkte med Israel, søkte Hamas å destabilisere fredsforhandlingene. Hamas var derfor lenge kjent utelukkende for sine selvmordsbombeaksjoner mot israelske mål. Men på midten av 2000-tallet begynte Hamas gradvis å moderere seg. Det ble et regulært parti som i 2006 overrasket verden da partiet vant det palestinske parlamentsvalget.

Som en følge av denne valgseieren endret situasjonen på palestinsk side seg raskt. Etter gjentatte mislykte forsøk på å komme fram til en enighet mellom Fatah, som satt med presidentembetet (Mahmoud Abbas) og Hamas, som kontrollerte parlamentet, kollapset det hele i to kupp. I 2007 ble Gaza tatt over av Hamas, mens Vestbredden ble tatt over av den palestinske selvstyremyndigheten (PA), under Fatahs ledelse. Palestina var dermed delt i to.

Teknokratiet tar over

For å kunne administrere i de palestinske områdene ansatte president Mahmoud Abbas økonomen Salam Fayyad som statsminister. Fayyad har en fortid i Verdensbanken, var godt likt av amerikanerne og tilhørte ikke et av de to dominerende politiske partiene. Han var teknokraten som holdt skipet flytende. Teknisk sett var Fayyads lederskap apolitisk, men det var ut av hans teknokratiske styre at det palestinske FN-sporet oppsto – dvs. et ønske om å få anerkjent en palestinsk stat i FNs organer.

I 2009, som reaksjon på at forhandlingene stagnerte fullstendig, lanserte nemlig den palestinske statsministeren det som siden har blitt kjent som Fayyad-planen. Ifølge denne skulle en palestinsk stat være på plass innen høsten 2011. Dette innebar at alle statlige institusjoner – departementer, politivesen, bankapparat og lignende – skulle være på plass, samt at den økonomiske styringen skulle være velfungerende.
Planen var ambisiøs, men den skred framover med stormskritt, og Fayyad høstet lovord fra mange hold. Likevel ble planen utsatt for kritikk fra mange parter, spesielt innad i Palestina. En del av denne kritikken gikk ut på at han langt oversteg sitt mandat. Fayyad var tross alt ikke folkevalgt. Men ettersom diplomatiet stagnerte, og etter hvert kollapset, samtidig som den politiske splittelsen på palestinsk side ikke ble leget, ble Fayyad-planen den førende politikken. Allerede i 2010 ga Verdensbanken palestinerne grønt lys. Etter deres vurdering var de palestinske økonomiske institusjonene tilstrekkelig klare til at en palestinsk stat kunne etableres.

Den palestinske økonomien er likevel ekstremt skjør. Den er avhengig både av bistand og av at den israelske regjeringen utbetaler de skattepengene den samler inn på vegne av den palestinske administrasjonen. Dette er selvsagt ikke spesielt for Palestina. Sør-Sudan, som sommeren 2011 ble FNs 193 medlemsland, har en langt dårligere økonomi enn Palestina uten at dette påvirket deres søknad.

Palestinsk samling

I begynnelsen av 2011, i det som har blitt kjent som den arabiske våren, ble Midtøsten plutselig snudd opp ned. Fatahs viktigste allierte i regionen, Egypts Hosni Mubarak, mistet makten og folkemakt ble plutselig en ny og viktig del av den politiske realiteten. Omveltningene bidro sterkt til at de to politiske motstanderne – Hamas og Fatah – fant sammen i mai 2011; de kom til enighet om politisk samarbeid og palestinsk samling.

Detaljene i denne avtalen er uklare og mye av den har ikke blitt satt ut i livet ennå, men den har holdt. Det har den gjort til tross for at Israel har svart med å holde tilbake skattemidler, noe som gjør at de palestinske selvstyremyndighetene sliter økonomisk.

Kort tid etter at samlingen ble offentliggjort,  lanserte Mahmoud Abbas sin intensjon om å søke FN-medlemskap. Den palestinske samlingen var viktig for FN-sporet av flere grunner:

• Søknaden omfattet hele Palestina, og ikke bare Vestbredden.
• Den betydde at Hamas var om bord og med på laget.
• Israels reaksjon på samlingen, nemlig at de ikke vil forhandle med Hamas, viste at forhandlingssporet var dødt.

Det palestinske lederskapet insisterer på at FN-søknaden ikke undergraver "fredsprosessen", slik USA og Israel hevder, men at den tvert imot vil styrke denne. Det palestinske argumentet er at når de har fått sin FN-anerkjennelse, og blitt en stat, så vil forhandlingene skje mellom to stater og ikke, som før, mellom en stat (Israel) og en bevegelse (PLO). Håpet er derfor at en FN-anerkjennelse vil jevne ut det ubalanserte politiske maktforholdet i konflikten, samt å (re)internasjonalisere den.

Den store historiske ironien her er at Israel argumenterte på samme måte da de søkte (og fikk) FN-medlemskap i 1949. Da ble det hevdet at medlemskap i FN var en nødvendig forutsetning for at Israel skulle kunne lage fred med sine naboer. Bare hvis de kunne forhandle på likefot, altså som FN-medlemmer, ville forhandlingene kunne lyktes, het det den gang. Israel ble altså medlem i 1949, uten at det førte til fred. Freden er foreløpig langt unna, men palestinerne har ventet i 64 år – siden FNs delingsplan – på å få en stat. I år kan i hvert fall denne uretten bøtes på i FN.   

Hva kommer etterpå?

USA vil etter alt å dømme legge ned veto i Sikkerhetsrådet. Den palestinske søknaden vil likevel få det nødvendige 2/3 flertallet
i FNs generalforsamling til at de vil få statlig observatørstatus.

Men hva skjer så? Spørsmålet er vanskelig å besvare, men noe er likevel klart: For det første vil palestinerne få styrket sine krav – resolusjonen vil anerkjenne at palestinerne har krav på 1967-grensene og Øst-Jerusalem som hovedstad. Videre vil det bety at framtidige forhandlinger vil skje mellom to internasjonalt anerkjente stater. Det vil også bety at Palestina har tilgang til en del internasjonale organer, som for eksempel Den internasjonale domstolen i Haag – hvor de i teorien kan føre sak mot Israel.

Andre spørsmål er langt mer uklare. Hvordan vil Israel reagere? Vil de late som ingenting og fortsette som før? Vil de svare med å annektere bosettingene på Vestbredden? Vil de stenge grensene og dermed kvele den palestinske økonomien? På dette punktet er det eneste som synes sikkert at Israel ikke helt vet hva de skal gjøre. De har i løpet av kort tid mistet sine to viktigste allierte i regionen – Tyrkia og Egypt – så selv om de fortsatt er regionens dominerende militærmakt, så står de politisk sett med ryggen mot veggen.