• Hvorfor fikk president Obama Nobels fredspris?
• Hva har skjedd med USAs omdømme etter presidentskiftet?
• Hvilke større internasjonale problemer står Obama overfor?
• Hva kjennetegner Obama som leder?

Presenterer USA på nytt

Bush-politikken, og spesielt Irak-saken, skapte problemer for USA i internasjonal politikk. Alvorligst var det at landets politikk på viktige områder mistet internasjonal legitimitet. Dermed maktet ikke USA lenger å sette den internasjonale dagsorden eller oppnå forståelse hos andre for sine synspunkter. Verden var i ferd med å vende USA ryggen, og selv når Bush-administrasjonen hadde gode argumenter, var mange land knapt villige til å lytte.

Obamas første store oppgave var å endre dette bildet – altså bedre det amerikanske omdømmet – og på nytt sette USA i det internasjonale førersetet. Noe annet ville få store konsekvenser for USAs internasjonale maktposisjon. Og mulighetene for å nå viktige amerikanske utenrikspolitiske mål ville være betydelig svekket. Obama måtte derfor presentere et nytt USA for verden.

President Obama har langt på vei lykkes med sin snuoperasjon; han har greid å gjenskape mye av det tradisjonelle grunnlaget for USAs dominerende internasjonale posisjon. På en svært effektiv måte har han utnyttet det signalet om endring som ligger i hans egen person og i valget av ham som amerikansk president. Forskjellen i personlig stil – sammenliknet med forgjengeren – kunne neppe ha vært større.

Ved å profilere seg som personifiseringen av det nye USA har Obama fått store deler av verdenssamfunnet til å legge gamle holdninger til side og se på USA med nye, friske øyne. Ikke alle er blitt like imponert, men i det store og hele er innstillingen til USA blitt langt mer positiv i omverdenen enn den var under forgjengeren.

En realpolitisk tilnærming

Obama har lykkes med å gjenvinne USAs gode omdømme. Det skyldes et stilskifte, men vel så mye også den nye utenrikspolitiske grunnorienteringen som Obama har kjørt fram. Kort oppsummert har han formidlet et USA som er villig til å lytte og til å samtale, selv med sine fremste motstandere. Dessuten også et USA som innser og forstår at selv en supermakt har begrenset evne til å gjøre noe effektivt på egen hånd med landets og verdens problemer. Dette var hovedbudskapet da Obama besøkte Europa og Midtøsten tidligere i år. Og det var den røde tråd i hans tale til FNs hovedforsamling 23. september (jf. forsidebildet). Ikke overraskende er det nettopp dette aspektet som Nobelkomiteen trekker fram i begrunnelsen for tildelingen av fredsprisen.

Samtidig har Obama også framhevet at amerikansk ledelse fortsatt er avgjørende for internasjonal problemløsning. Han har derfor argumentert for det som best kan karakteriseres som en realpolitisk kurs der diplomati, institusjoner og mykere maktformer skal ha en sentral plass. Fortsatt vil militærmakt utgjøre et hovedinstrument, men nå som sidestilt med andre virkemidler. At Obama har et radikalt annet syn på bl.a. miljøspørsmål enn sin forgjenger, og at han har som intensjon å fjerne alle atomvåpen, er enda to viktige årsaker til at han har klart å gjenskape mye av grunnlaget for USAs dominerende posisjon.

Ved å ha fått i stand et skifte i synet på USA i store deler av verden har Obama gitt seg selv en påvirkningsmulighet og et handlingsrom som Bush ikke hadde. Men samtidig er det også klart at alt dette bare er første, og kanskje enkleste, del i gjennomføringen av presidentens utenrikspolitikk. Den konkrete håndteringen av de ulike utfordringene blir definitivt vanskeligere, og utfordringene står formelig i kø.

Afghanistan–Pakistan

Allerede under valgkampen gjorde Obama Afghanistan til et hovedspørsmål. Det var i Afghanistan og ikke i Irak at det sentrale frontavsnittet i kampen mot internasjonal terrorisme befant seg. Som president fulgte Obama opp dette synet ved først å sende ytterligere 21 000 amerikanske soldater til Afghanistan. 27. mars la han også fram en ny Afghanistan-strategi. Han beholdt Bush-administrasjonens mål om å hindre al-Qaida i å gjenopprette baser i Afghanistan, men hans strategi innebar to viktige endringer: Han tok til orde for

• … en lavere politisk ambisjon der ikke lenger innføringen av demokrati, men sikkerhet og stabilitet er hovedmålet.

• … å rette den amerikanske militære innsatsen inn på å beskytte befolkningen, og ikke som tidligere konsentrere den om jakten på terrorister. En antiterroriststrategi ble erstattet med en antiopprørsstrategi.

Som ledd i denne endringen skiftet også Obama i sommer ut lederen for USAs militære styrker i Afghanistan. Det er en svært viktig forutsetning for å lykkes med en anti-opprørsstrategi at Afghanistan selv har en regjering som folk flest har tillit til.

Helt fra starten har Obama koplet utfordringen i Afghanistan til utviklingen i Pakistan. En god del av det som skjer i Afghanistan har røtter i Pakistan og – i mindre grad – i andre land i området. Taliban-krigere beveger seg blant annet fram og tilbake over grensen mellom de to landene. For USA er det dessuten et skrekkscenario at Pakistan med sine atomvåpen skal falle i hendene på muslimske ekstremister med nær kontakt til terrororganisasjoner. I så fall vil verden være stilt overfor en kvalitativt ny terrortrussel.

I august hevdet Obama at krigen i Afghanistan er en nødvendig krig som USA ikke har råd til å tape. Med andre ord mener presidenten at konflikten i dette landet berører vitale amerikanske interesser. Flere forhold har imidlertid i løpet av sommeren og høsten gjort at Obama allerede nå ser seg nødt til å vurdere sin strategi i Afghanistan på nytt. Den økte militære innsatsen har medført økte tap av amerikanske soldater, og dermed også økende skepsis og motstand mot krigen i USA. Godt over halvparten av amerikanerne mener – ifølge meningsmålinger – at krigen ikke er verdt innsatsen.

Mislighetene rundt presidentvalget i Afghanistan har dessuten økt tvilen i Obama-administrasjonen om Karzai har den nødvendige tillit hos den afghanske befolkningen. Og sist, men kanskje viktigst, så tegner Obamas militære toppsjef i Afghanistan, general Stanley McChrystal, et dystert bilde av situasjonen i den statusrapport han nylig har overlevert president Obama. McChrystal hevder her at en vellykket gjennomføring av den strategi som Obama valgte i mars, forutsetter at USA sender opptil 40 000 flere soldater til Afghanistan.

Obama vil om kort tid måtte treffe en beslutning om den videre håndteringen av situasjonen i Afghanistan. Han har allerede sagt at det ikke kommer på tale å redusere den militære innsatsen. Mye tyder på at fredsprisvinneren i stedet velger å trappe opp USAs krigsinnsats. Og man skal ikke se bort fra at denne krigen kan komme til å utgjøre et dominerende trekk ved resten av hans tid som amerikansk president. Hvorvidt Obama lykkes i Afghanistan vil i betydelig grad være avhengig av hans evne til å få den amerikanske opinionen med seg. Hittil har han ikke maktet å skape verken den nødvendig forståelse for denne krigen eller oppslutning om sin politikk.

Iran - Midtøsten - Europa

 Iran 

Forholdet til Iran utgjør en nøkkelfaktor for håndteringen av en rekke av USAs sikkerhetspolitiske utfordringer. Det gjelder å hindre at landet skaffer seg atomvåpen med de negative konsekvenser dette vil ha både for stabiliteten i Golf-regionen og for arbeidet med å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen.Videre er Irans medvirkning avgjørende for å oppnå et stabilt Irak og for å lette håndteringen av konflikten mellom Israel og palestinerne.

Irans opptreden har også direkte betydning for utviklingen i Afghanistan–Pakistan. Helt siden før valget har Obama ment at Bush-administrasjonens isoleringslinje overfor Iran var feilslått, og at en direkte dialog med regimet i Teheran ville gi USA bedre muligheter for å nå sine mål. Om heller ikke dialog skulle føre fram, ville i alle fall USA da ha bedret muligheten for å vinne internasjonal støtte for bruk av militære maktmidler overfor Iran.

Selv om nye forhandlingsrunder mellom Iran og stormaktene ble innledet 1. oktober, har Obamas invitt til dialog foreløpig ikke hatt noe synlig gjennomslag. Og Teheran-regimets håndtering av protestene rundt presidentvalget i juni har iallfall ikke gjort det enklere for Obama å videreføre en pragmatisk linje overfor Iran. Foreløpig har han gitt seg selv frist til ut året før han eventuelt revurderer sin politikk. Mye tyder på at utviklingen i forholdet til Iran vil bli en avgjørende test for Obamas samtalepolitikk. Mislykkes han her, vil viktige trekk ved hans utenrikspolitikk sannsynligvis bli omprøvd.

Midtøsten

Aktiv amerikansk involvering i håndteringen av konflikten mellom Israel og palestinerne ble tidlig satt høyt på Obamas dagsorden. Dette skyldtes både at saken i seg selv er viktig, og at en slik amerikansk kurs er avgjørende for å bedre forholdet til de arabiske landene og endre internasjonale holdninger til USA. Det lå i kortene at Obama ville legge opp til en tøffere linje overfor Israel. Han har blant annet gjort stans i ytterligere israelske bosettinger på den okkuperte Vestbredden til et hovedpunkt for å bringe fredsprosessen på sporet igjen.

Hittil har Israel ikke vist særlig imøtekommenhet når det gjelder bosettingene, og det er et åpent spørsmål hva Obama kan få til. Det er klare grenser for hvor langt en amerikansk president kan gå i å endre politikken overfor Israel før det får konsekvenser på hjemmebane.

Europa

Gitt USAs utenrikspolitiske utfordringer, vil Europa ikke lenger utgjøre et hovedfokus for USA. Den reduserte oppmerksomheten på Europa forsterkes av at Obama er USAs første president uten bakgrunn fra denne delen av verden. Men dette betyr ikke at forholdet til Europa blir uviktig. Landene her vil nemlig fortsatt utgjøre USAs viktigste støttespillere, men da først og fremst i håndteringen av problemer utenfor Europa. I utgangspunktet håpet Obama å få de europeiske NATO-landene til å øke innsatsen i Afghanistan, også når det gjaldt selve krigsoperasjonene. Men tidlig innså han at det var lite å hente på dette feltet, og at Europa i stedet fikk fortsette å konsentrere seg om de andre sidene (de ikke-militære) ved Afghanistan-engasjementet.

Tilsynelatende hersker det en god tone i de transatlantiske relasjonene, men bak fasaden gjør det seg gjeldende betydelig frustrasjon på amerikansk side. Frustrasjonen kan få betydelige konsekvenser for USAs framtidige vektlegging av NATO. Trolig mener amerikanerne nå at NATO ikke kan tillegges særlig vekt når det gjelder internasjonal militær konflikthåndtering, og at alliansen først og fremst utgjør en ressursbank for etablering av «koalisjoner av villige». Dette kan føre til en viss nedprioritering av NATO, selv om USA fortsatt vil ha betydelige interesser i å videreføre organisasjonen. Men også USAs NATO-politikk vil i høyeste grad være avhengig av hvilken linje Obama velger i Afghanistan.

Stormaktspolitikk

 Obamas pragmatiske tilnærming kommer tydelig til uttrykk i hans politikk overfor de andre stormaktene. Da utenriksminister Clinton dro til Asia på sin første utenlandsreise, fokuserte hun bevisst på store interessepolitiske saker, især på økonomi. Ikke minst var det slående hvordan hun på
 besøk i Beijing unnlot å kritisere Kina for manglende respekt for menneskerettighetene. Også klimaspørsmål er blitt et viktig saksfelt i forholdet mellom amerikanere og kinesere.
 

Denne forretningsmessige linjen har også preget Obamas politikk overfor Russland. Her har videreføring av avtaler om reduksjon av de to landenes kjernefysiske våpen blitt en hovedsak. I større grad enn Bush har Obama også forståelse for russiske interesser, noe som for-klarer den forsiktige kursen han har valgt når det gjelder medlemskap i NATO for Ukraina og Georgia. Og selv om Obama avviser at beslutningen om å kansellere det mye omtalte rakettskjoldet i Europa hadde noe med Russ-land å gjøre, ble dette av de fleste andre, Russland in-kludert, oppfattet som hensyntaken til russiske ønsker.

Samtidig betrakter ikke Obama Russland som noen hovedutfordring for USA. Han ser uansett forholdet til Kina som viktigere – både fordi Kina er i ferd med å bli USAs maktpolitiske hovedkonkurrent og fordi Kina i større grad enn Russland viser vilje til maktpolitisk nytenkning. Det siste vil i så fall kunne være avgjørende for Obamas muligheter til å håndtere den sikkerhetspolitiske utfordringen fra Nord-Korea.

Innenrikspolitiske problemer

 Økonomisk krise og omfattende offentlige stimuleringstiltak har preget Obamas innenrikspolitiske hverdag. Det meste av dette, samt budsjettet, har presidenten fått igjennom i Kongressen. I seg selv er dette en betydelig politisk suksess.

Omfattende reformer i USAs helsevesen var en av Obamas viktigste valgkampsaker; presidenten setter mye inn på å få gjennomført disse tidlig i presidentperioden. Det amerikanske helsesystemet er enormt kostbart samtidig som nesten 50 millioner amerikanere står uten helseforsikring. Obamas mål er derfor å få innført et helseforsikringssystem som både skal være billigere og som dekker alle.

For å oppnå dette tenkte Obama opprinnelig at det måtte lages et offentlig alternativ til private forsikringer. Målet var å få vedtatt et nytt helseforsikringssystem før Kongressen tok ferie i begynnelsen av august. Det lyktes han ikke med. Og i stedet for å samle folk og politikere om et samlende nasjonalt krafttak, har det hele utviklet seg til en opprivende ideologisk strid om hvilken rolle det offentlige skal spille.

Det demokratiske partiet har flertall både i Senatet og Representantenes hus, og Obama skulle derfor ha alle muligheter til å få nødvendig tilslutning. Men det har vist seg at motsetningene om helsereformen også går gjennom presidentens eget parti. En grunn til problemene er at flertallet av amerikanerne er fornøyd med sin forsikring og er redde for at et system som skal dekke alle vil innebære reduserte tjenester og offentlig byråkrati.

Kan Obama ha overvurdert velgernes ønske om endringer? En del tyder på det. Politisk er USA fortsatt et sentrum–høyre-land, og mange stemte nok på Obama ut fra et ønske om å prøve noe nytt snarere enn fordi de støttet hans liberale innenrikspolitikk. De trodde Obama ville opptre som sentrumspolitiker, mens han i flere innenriks-politiske spørsmål har beveget seg langt mot venstre. Med andre ord kan han nå være i ferd med å betale en høy politisk pris for å ha feilberegnet velgernes ønsker.

At presidenten har overlatt til partiets kongressledere å drive fram denne reformen, har nok også gjort sitt til å øke faren for at saken trekker ut i tid. Sterke særinteresser er involvert, og gjennomføringen er avhengig av at presidenten selv utviser både lederskap og evne til politisk hestehandel. Muligens vil Obama fortsatt kunne lykkes med å få gjennomført reformer i helsevesenet. Men slik denne saken har utviklet seg, vil reformene trolig bli mindre omfattende enn først planlagt, og det er også en viss fare for at det hele går i vasken. Det vil i så fall være et stort tilbakeslag for Obam

Ledertype

Meningsmålingene viser at personen Obama er mer populær enn hans politikk. Han representerer da også en interessant ledertype som stiller høye krav til seriøsitet. Nesten uten unntak utrykker presidenten seg i lange resonnementer. Media gis dermed sjelden muligheten til å sitere ham med enkeltuttrykk eller enkeltsetninger.

Gjennomgående opptrer presidenten som en krevende foreleser. Han har et velutviklet pedagogisk talent, men forlanger mye av sine tilhørere. På denne måten signaliserer Obama stor tro på vanlige folks evne til å tenke. I den grad Obama lykkes som president kan dette meget vel innebære at amerikansk offentlig debatt løftes opp på et mer seriøst nivå og at «oneliner-epoken» som har dominert siden Reagan, kan gå mot sin avslutning.

Denne analytiske tilnærmingen innebærer imidlertid at presidenten kan virke avmålt, tilbaketrukket og tidvis ubesluttsom og passiv. Han synes å mangle det glødende engasjementet som ofte er nødvendig for å overbevise. I vanskelige spørsmål kan mangel på slike egenskaper være avgjørende for om man får gjennomført politikken eller ikke. Gjennom sommeren synes det også å ha utviklet seg et mønster der Obama tildeler seg selv en rolle hevet over den politiske tautrekkingen som ofte preger Washington. Dette kan fungere, men bare hvis presidenten har andre tungvektere som kan sendes ut på banen.

At Obama har lykkes bedre i utenrikspolitikken enn i innenrikspolitikken, skyldes delvis at han disponerer over tungvektere som forsvarsminister Gates i utenrikspolitisk sammenheng, mens han synes å mangle tilsvarende folk i innenrikspolitikken. Hans analytiske legning har også gjort at han i noen tilfeller sender ut tvetydige signaler. Helt fra starten har han eksempelvis hevdet at USA må legge Bush-perioden bak seg og ikke gjennomføre ytterligere granskning av de overtramp som måtte ha blitt foretatt når det gjaldt fangebehandling etc. Men like fullt starter hans justisminister nå slik gransking.

Om fredsprisen til Obama

President Obama er blitt tildelt Nobels fredspris for den utenrikspolitiske grunnholdning han målbærer, og ikke for gjennomføringen av konkrete fredsskapende tiltak. Som komiteen helt riktig anfører, er dette en grunnholdning som preges av en velutviklet tro på mulighetene for internasjonalt samarbeid, og en tilsvarende vektlegging av behovet for kollektive løft for å kunne møte nye store utfordringer.

Det er heller ingen tvil om at Obama har en oppriktig tro på at samtaler og diplomati er veien å gå for å løse en rekke problemer. Men samtidig er det viktig å understreke at ved å gi fredsprisen til en sittende amerikansk presidents måte å tenke utenrikspolitikk på, så gir man også prisen til hele Obamas grunnkonsept. Siden Obama slett ikke er noen idealist som tror at konflikter lar seg eliminere, men best kan betegnes som en realpolitiker som vektlegger verden slik den er, har Nobelkomiteen gitt aksept til alle de virkemidler som Obama anvender.

Dermed innebærer pristildelingen at å bruke militærmakt, slik Obama gjør i Afghanistan, anses som legitimt for å skape fred. Det er her verdt å merke seg at Obama selv i sin første reaksjon tolket pristildelingen slik. Da sa han at han delte prisen blant annet med sine soldater på den andre siden av jordkloden. Fredsprisen har gjennomgående blitt brukt for å understreke det liberale synet på hvordan man oppnår økt internasjonal sikkerhet og fred. Ved å gi prisen til Obama for hans utenrikspolitiske grunnholdning har imidlertid Nobelkomiteen nå stilt seg bak det synet som realpolitikken representerer.