• Hvor kommer denne oppfatningen fra?
• Hva innebærer den for norsk utenrikspolitikk?
• Hva er grunnlaget for det norske engasjementet for fred?

Norsk tradisjon og videreutvikling

Med sin utlegning av Norge som fredsnasjon og nordmenns moralske ansvar for å bidra til å skape fred i verden, plasserer Støre seg i en lang norsk tradisjon. Da utenriksminister Halvard Lange presenterte utenrikspolitikken i januar 1949, midt under den brede debatten om norsk medlemskap i NATO, understreket han at «Norges alt overveiende interesse er fred», og at «Norges hele utenrikspolitiske tradisjon entydig gjør det klart at vi har intet annet ønske med vår deltaking i internasjonal politikk enn å yte det bidrag vi kan til at det kan råde fred, fordragelighet og samarbeid statene og folkene imellom».

Utenriksminister Halvdan Koht, som allerede i 1902 hadde beskrevet fredsarbeidet som en oppgave, et kall eller en misjon for Norge, mante i 1936 til innsats på følgende måte: «Vi er eit lite folk, og vår røyst rekk ikkje langt; men vi lyt likevel alltid ropa, nær sagt so høgt vi kan, ropa ut dette at vi vil og må arbeida for freden. Det er vårt ynske, for di vi vil fred og vil at det skal vera fred i verda.» I dagens festtaler blir denne fredstradisjonen særlig påkalt med henvisning til Nansen, og noen ganger Bjørnson.

Støre virker også å være i god takt med den norske befolkningen i det 21. århundre. I en meningsmåling som Hundreårsmarkeringen – Norge 2005 fikk gjennomført i 2004–05, sa 92 % av de spurte seg helt eller delvis enige i beskrivelsen av Norge som «En rik nasjon som deler sine ressurser med andre gjennom humanitær aktivitet og fredsarbeid».

Felles for de siterte er at fred innebærer noe mer enn fravær av krig. I ønskene om fred ligger også tanker om fredelig utvikling – muligheter til å skape mer velferd og en bedre hverdag for det enkelte menneske. Innholdet i det konkrete fredsarbeidet har imidlertid variert:

•  For hundre år siden var tanken statlig nøytralitet, frihandel og utvikling av folkeretten.
•  Rundt 1950 var fokus på forbedring gjennom FN.
•  Liberalisert (åpnere) internasjonal handel, styrking av folkeretten og multilateral innsats gjennom FN er fortsatt hovedtrekk ved den norske tilnærmingen til fred og utvikling.
•  I tillegg har vi etter den kalde krigen sett en betydelig norsk innsats med tilrettelegging og mekling i fredsprosesser.

Det er med denne innsatsen som bakteppe at tanken om Norge som en fredsnasjon har gått fra å være en nærmest underbevisst selvfølge til å bli et regulært og høyt prioritert innslag i utenrikspolitikken og det utenrikspolitiske ordskiftet.

Hvorfor Norge?

Den norske fredstradisjonen kan spores tilbake mer enn 100 år, men med varierende begrunnelser. En underliggende forklarings- faktor har for mange vært den biologiske – nordmenn er rett og slett mer fredelige enn andre. Gahr Støre avviste denne forklaringen i sin fredstale.

Han la i stedet vekt på en rekke av de andre tradisjonelle forklaringsfaktorene. Allerede fra 1890-tallet av ble det trukket fram at Norge sto i en særstilling som et lite land, med et velutviklet demokrati, et sterkt sivilt samfunn og en moderne historie uten erobringskriger og imperialisme. I den norske selvoppfatningen var det også sentralt at Norge var et land som lå i utkanten av det europeiske statssystemet, og som dermed kunne gå inn i dette systemet utenfra og endre det til det bedre.

Går vi argumentasjonen etter i sømmene, finner vi imidlertid at det vanligste er å begrunne det norske fredsengasjementet med at det finnes en norsk fredstradisjon. Det mest presise er kanskje å si at Norge er en fredsnasjon fordi vi har en tradisjon for å ha en fredstradisjon – for å se på oss selv som en fredsnasjon. Våre fortellinger om Norge er fortellinger som vektlegger fredsinnsats og fredsvilje, ikke militære tradisjoner og egenrådighet.

Organisasjonsgrunnlaget

Når vissheten om en norsk fredstradisjon har kunnet vedvare i over hundre år, har dette sammenheng med at sterke strømninger og bevegelser i det norske samfunnet har stått sentralt i utformingen og utviklingen av tradisjonen. Denne vissheten har vært koblet til et av de mest positivt ladede begrepene i norsk ordskifte – «folket».

1. Da fredstradisjonen ble formulert klart for første gang på 1890-tallet, ble den satt i forbindelse med den folkelig-demokratiske og liberale Venstre-bevegelsen , som dominerte politikken, med en uttalt kobling mellom begrepene «folk» og «fred». Tankene var – i tråd med liberale tradisjoner i andre land – at fred skulle oppnås gjennom frihandel, opplysning, internasjonal organisering og utvidelse av folkeretten.

2. Den liberale tradisjonen (pkt. 1) ble så gradvis videreutviklet og utvidet i sosialdemokratisk retning. Denne bygde på den internasjonale solidariteten som har kjennetegnet arbeiderbevegelsen fra starten av. I tillegg til internasjonal rett kom da internasjonal rettferdighet, konkretisert gjennom bistand og utviklingsarbeid.

3. Ved siden av disse hovedstrømningene finner vi også den sterke kristne nestekjærlighetstradisjonen, som har gitt seg utslag i freds-, utviklings- og hjelpearbeid, og som i Bondeviks regjeringsperioder stadig mer tydelig ble del av den generelle oppfatningen av Norge som en fredsnasjon.

Vi finner klare innslag av alle disse tre hovedstrømningene i presentasjonen av dagens norske fredstradisjon. Arbeiderbevegelsen og de forskjellige kristne strømningene har likevel hatt klarere gjennomslag i de frivillige organisasjonene enn den liberale tradisjonen. Disse organisasjonene (NGOene = Non-Governmental Organisations) har i sin tur spilt viktige roller for hvor Norge har engasjert seg i fredsarbeid de siste tiårene, og på hvilken måte engasjementet har utviklet seg.

Den norske modellen

Ideologien og organisasjonene har altså vært på plass en god stund, men det var slutten på den kalde krigen som dels gjorde norsk fredsaktivisme mulig, og dels gjorde det mer attraktivt å finne nye måter å markere Norges rolle i verden på. Jan Egeland  hadde allerede i den kalde krigens siste år argumentert for at små stater hadde bedre forutsetninger  for å drive menneskerettighetsarbeid enn det stormakter hadde, og fra tidlig på 1990-tallet ble denne «norske modellen» anvendt og utviklet gjennom norske fredsengasjement. Slik Utenriksdepartementet selv forstår det i 2007, etter snart to tiårs erfaringer, kjennetegnes denne modellen av disse hovedpunktene:

•  Vilje til å bistå over lang tid, basert påen langsiktighet som er grunnet i bred norsk konsensus – enighet. Dessuten: vilje til å snakke med alle parter i en konflikt.
•  Ressurser til å bistå, både med betydelige summer og stor grad av fleksibilitet. Mulighet for langsiktig hjelp gjennom bistandsoverføringer.
•  Nært samarbeid mellom staten og de norske frivillige organisasjonene. Ofte har NGOene formidlet de første kontaktene.
•  Erfaring med fredsprosesser, koblet med bevissthet om at hver enkelt prosess har sine særlige kjennetegn – den er unik.
•  Godt forhold til sentrale internasjonale aktører, samt internasjonal troverdighet gjennom engasjement i FN og bistandsarbeid.
•  Fravær av kolonifortid og egeninteresser i konfliktområder.
•  En rolle som tilrettelegger heller enn mekler, hvor det endelige ansvaret ligger hos partene selv.

De første årene på 1990-tallet var preget av entusiasme over raske positive resultater og en utstrakt tro på modellens muligheter. Over tid er bildet blitt mer nyansert. Lærdommen er at fredsarbeid tar tid, og at hver enkelt konflikt og fredsprosess må forstås på sine premisser. Etter som den første stormende entusiasmen la seg, og særlig etter at den internasjonale situasjonen ble mindre stabil etter 11.09.01, har mange følt et større behov for å legitimere fredsarbeidet.

Idealpolitikk og realpolitikk

Det er imidlertid ikke gitt at fredsarbeidet trenger noen ytterligere legitimering i Norge. Det store flertallet av befolkningen synes nemlig å se fredsengasjementene som positive. Av de politiske partiene har SV, store deler av DNA, Venstre og KrF vært grunnleggende positive. For mange synes det å holde med det vi kan kalle idealistiske eller altruistiske motiver – vi kan for skams skyld ikke distansere oss fra menneskelig lidelse selv om den finner sted langt borte.

Parallelt med idealismen har det imidlertid helt fra årene rundt 1900 løpt en realpolitisk tenkemåte – hvis det er fred i verden, vil også Norge leve i fred. Fredsarbeidet kan dermed tolkes som en form for hjelp til selvhjelp, eller som sikkerhetspolitikk. Der fredsaktivistene lenge var redde for at Norge skulle trekkes med i væpnet konflikt, og oppleve krig på egen jord, er det per i dag først og fremst kaosproblematikken som presser på: Krig og konflikt fører til flyktningstrømmer, ustabilitet og potensielt lovløse stater.

Disse faktorene letter i sin tur smugling av våpen, narkotika og mennesker, korrupsjon, organisert kriminalitet og potensielt også terrorisme. I en globaliserende verden blir lokale konflikter fort globale problemer, slik striden om karikaturtegningene av profeten Muhammed anskueliggjorde vinteren 2005–06.

Gitt at norske sikkerhetspolitiske interesser som småstat vurderes som best sikret gjennom styrking av den internasjonale rettsorden, forutsigbarhet og klare «kjøreregler», kan fredsaktivismen utmerket godt vurderes som del av den generelle sikkerhetspolitikken. En slik kobling gjorde Gahr Støre i sin fredstale i mars 2006. En slik kobling er det også som har gjort det mulig å presentere det væpnede engasjementet i Afghanistan som en fredsoperasjon.

De siste årene har det også kommet til en annen realpolitisk komponent i fredsargumentasjonen. Som UD selv formulerer det på sine hjemmesider: «Vårt engasjement har gitt et positivt omdømme som vi har kunnet trekke veksler på også i andre politiske sammenhenger.» Når partiet Høyre i forrige Stortingsperiode omfavnet fredsengasjementet, må det trolig i noen grad forstås på bakgrunn av denne typen interessepolitiske betraktninger.

Nå skal vi likevel ikke overvurdere omdømmet. I en internasjonal spørre- undersøkelse (2005) var det knapt noen av de spurte som så på Norge som et land som «deler sine ressurser med andre gjennom humanitær aktivitet og fredsarbeid». Den årlige utdelingen av Nobels fredspris er imidlertid et klart eksempel på en gjentatt global kobling mellom Norge og fred, som har gjennomslag også blant folk flest, i hvert fall i fredsprisvinnernes hjemland.

Det er også slik at de utenrikspolitiske elitene rundt i verden er fullt ut klar over Norges engasjementer, og at omdømmet dermed kan spille en rolle for mulighetene til å få andre saker på dagsordenen – til å bli lyttet til i andre sammenhenger. Samtidig er det ikke gitt at overføringsverdien fra fredsengasjement til fremme av økonomiske egeninteresser er noe videre stor – det er begrenset hvor mye laks vi kan selge på bakgrunn av vår innsats som fredsmekler.

Norge – en humanitær stormakt?

Utenriksministeren har uttrykt at han aldri vil omtale Norge som en «humanitær stormakt ». Det gjør han trolig klokt i. En slik beskrivelse bærer i seg en selvgodhet som neppe er hensiktsmessig for å oppnå gode resultater. Der stormakter uvegerlig har egeninteresser, forsøker Norge å markedsføre seg som fri for slike i sitt fredsengasjement.

Det er nok også en tendens til at nordmenn overvurderer Norges rolle som tilrettelegger og mekler, og hvordan det norske engasjementet oppfattes i omverden, og dermed ser Norge som mer av en «stormakt» enn det andre gjør. Nå skal det likevel legges til at Norge gjennom høyt aktivitetsnivå og store økonomiske bidrag til verdenssamfunnet markerer seg langt sterkere enn befolkningsstørrelsen skulle tilsi. Norge er plassert rundt 120. plass på listen over verdens land når de er rangert etter befolkningsstørrelse.

Statsviteren Øyvind Østerud kritiserte i desember 2006 det norske freds- og bistandsengasjementet da han hevdet at innsatsen var viktigere for nordmenns selvbilde enn for utvikling i verden. På et nivå har han rett i at fredstradisjonen har vært og er en tradisjon til innvortes bruk. Den viderefører og pleier vårt selvbilde. Dette er imidlertid ikke negativt i seg selv. I det større bildet er fredspolitikken realpolitisk effektiv hvis den bidrar til å holde Norge og norske synsmåter relevant i internasjonale fora, og hvis den bidrar til redusert spenningsnivå internasjonalt. Idealpolitisk er den effektiv fra det øyeblikk den bidrar til at mennesker overlever, som ellers ville ha blitt drept i væpnet konflikt.

Og helt til slutt er det verdt å stoppe opp og spørre seg hva en nasjon med snaut 5 millioner innbyggere, som har verdens nest høyeste BNP per innbygger, ellers skulle ha siktet mot i sin utenrikspolitikk. Norsk fredspolitikk kan ikke alene redde verden, men den bidrar til å dytte verden i riktig retning.