• Hva er forskjellen på konvensjonell og ukonvensjonell krigføring?
• Hva er de viktigste forskjellene på tidlige og senere tanker om hybridkrig?
• Hvilke utfordringer reiser «kampen om innflytelse»?
• Hvor går grensen mellom krig og fred?

Hybrid krigføring har endret seg fra å bli brukt om ikke-statlige aktører som har kunnet vise avanserte militære muskler til å omfatte metoder som også stater – blant dem Russland, Kina og Iran – har brukt de seneste årene. I stor grad er slik krigføring en sammenblanding av konvensjonell og ukonvensjonell bruk av volds- og tvangsmakt. Dette er i seg selv ikke noe nytt. Likevel blir den økende, koordinerte bruken av militære og ikke-militære midler ansett som noe nytt siden den  skiller seg fra den tradisjonelle, vestlige måten å se på krig på, som enten konvensjonell eller ukonvensjonell.  For vestlig sikkerhetspolitikk representerer dette en stor utfordring – ikke minst fordi det er så tvetydig og vanskelig å enes om en respons innad i for eksempel NATO og EU.

Bakgrunn for begrepet

Et tidlig eksempel på hybrid krigføring er krigen mellom Israel og den sjiamuslimske organisasjonen Hizbollah sommeren 2006. Til tross for at Hizbollah er en ikke-statlig aktør, viste de i løpet av den fem uker lange krigen både evne og kapasitet til å stå imot den israelske offensiven.  Mange ble overrasket over hvor velorganisert Hizbollah opptrådte – nærmest som en militær organisasjon. Blant annet opererte de med et rakettutskytningssystem og et svært avansert våpenarsenal. Dette er kapasiteter som vanligvis bare statlige aktører rår over. Nå ble våpnene derimot brukt i kombinasjon med irregulær taktikk. I tillegg benyttet Hizbollah en egen TV-kanal hvor de formidlet propaganda til både regionale og internasjonale TV-seere. Mange mener at Hizbollahs mediebruk ble avgjørende for at de kunne «vinne» over Israel.

I militær språkbruk omfatter «ukonvensjonell krigføring» gjerne bruk av irregulær taktikk, ukonvensjonelle våpen og metoder, samt ikke-militære midler. Geriljakrig, terror og organisert kriminalitet er typiske eksempler. Ukonvensjonell krigføring har gjennom historien som oftest blitt forbundet med ikke-statlige aktører.

«Konvensjonell krigføring» er det når to staters regulære styrker anvender tradisjonelle militære våpen og taktikk mot hverandre. Hybrid krigføring kan sies å ligge i spenningsfeltet mellom konvensjonell og ukonvensjonell krigføring.

Hizbollahs evne til å kombinere ukonvensjonell taktikk med konvensjonelle kapasiteter viste seg å være en utfordring for Israel. For mange militæranalytikere ble krigen i 2006 et eksempel på at grensen mellom konvensjonell og ukonvensjonell krigføring var visket ut.

Siden har  Ukraina: Hvor vil det ende?  på Krim og i Ukraina vært med på å utvide begrepet. Metodene og virkemidlene som Russland gjorde bruk av på Krim og i Øst-Ukraina, deler mange likhetstrekk med tidligere eksempler på ikke-statlig krigføring. Derfor blir både statlige og ikke-statlige aktører nå inkludert som mulige aktører i hybrid krigføring og hva det er. Dette gjør det også vanskelig å bli enig om hva hybrid krigføring er. Utgjør det en helt ny utfordring for hvordan vi tenker om krig og driver krigføring?

Enkelte mener at vi står ovenfor en ny utvikling. Andre fastholder at hybrid krigføring bare er gamle metoder i ny forkledning. Videre er det uenighet om hvordan hybrid krigføring skiller seg fra andre typer ukonvensjonell krigføring, som opprør og opprørsbekjempelse. Det er likevel enighet om at verden kommer til å se mer av denne typen krigføring i framtiden – om så i forskjellige former. For å kunne kartlegge hvilke utfordringer dette medfører er det viktig å beskrive hvordan hybrid krigføring tar form.

Nye «slagmarker»

Tradisjonelt anses land, sjø, luft og verdensrommet som de fire militære domenene hvor krig finner sted. De siste årene har  Nye sikkerhetstrusler: cyberangrep  blitt omtalt som et nytt, femte domene. Vestlig militærtradisjon har lenge basert seg på at krig hovedsakelig finner sted innenfor disse domenene og da som voldelige sammenstøt mellom militære enheter.

I hybrid krigføring utvides rommet til flere områder. En konflikt må ikke nødvendigvis vinnes militært – ved at den ene parten kapitulerer. Den kan også utkjempes og avgjøres på et politisk og diplomatisk plan, i informasjonssfæren, innenfor økonomi og finans, kultur og i cyberrommet. En aktør vil ofte samkjøre ulike aktiviteter for å oppnå maksimal – og forhåpentligvis strategisk – effekt. Jo større effekt en aktør klarer å oppnå ved å kombinere ikke-militære aktiviteter, desto mindre behov vil det være for å ta i bruk kostbare militære midler. 

Militær makt og mulighet til å eskalere konflikten til en militær konfrontasjon forblir likevel et viktig element.  Det er med på å understøtte de ikke-militære aktivitetene. Militærøvelser er en typisk måte å minne en motstander på at trusselen om militær maktbruk er reell.

Kinas bruk av ikke-militære midler for å skaffe seg ytterligere maritim kontroll i  Asia og de mange havkonfliktene  er et godt eksempel. Her har Kina kombinert økonomi, informasjon, diplomati, internasjonal lov og infrastrukturbygging til å gjøre krav på havområder utover det som er internasjonal anerkjent som kinesisk farvann. For å understøtte kravene har Kina bygd flere kunstige øyer. Dette har økt spenningsnivået og ført til diplomatisk konflikt mellom Kina og omkringliggende land – blant dem Filippinene, Vietnam og Japan. Samtidig flekser Kina muskler gjennom kraftig opprustning av sine marinestyrker, langtrekkende missiler og andre sofistikerte (avanserte) våpenplattformer. Trusselen om en kinesisk militær opptrapping er ment å avskrekke Kinas naboer fra å foreta seg noe.

Kampen om innflytelse

Konvensjonell krigføring handler hovedsakelig om å svekke eller ødelegge motstanderens militære styrker og materiell. I hybrid krigføring er det derimot opinion og politikere som er hovedmål – en aktør ønsker å påvirke disse. Kampen dreier seg altså om det kognitive – om hvordan en konflikt skal forstås. Da trengs ofte andre virkemidler enn rent fysiske. Målet er gjerne å tære på viljen til å stå imot de handlingene en aktør ønsker å påtvinge en motstander.

Forsøk på å svekke sivilbefolkningens motstandsvilje er ikke nytt i krigshistorien. Under andre verdenskrig, 1940–1941, bombet tyske fly fabrikker og andre sivile mål i London. Et av målene var å svekke britenes moral. Tyskerne håpet at lav moral ville svekke Storbritannias evne til å stå imot en tysk invasjon. Den samme logikken lå også bak mye av de alliertes massive bombing av Tyskland og Japan i andre verdenskrig.

Ønsket om å vinne lokalbefolkningens støtte har vært viktig i de amerikanskledede strategiene for å bekjempe opprør både i Afghanistan og Irak.  Ved bruk av flere typer psykologiske operasjoner har de blant annet prøvd å spre et budskap om at USA og de andre koalisjonsstyrkene ønsket å bygge fred, sikkerhet og demokrati i Afghanistan. Likevel har koalisjonsstyrkenes manglende evne til å innfri disse løftene gjort afghanerne mer negativt innstilt til USAs nærvær i landet.

I hybrid krigføring er kampen om innflytelse og folks hjerter og hoder også en av de viktigste stridene, men midlene som tas i bruk er sjelden militære. I Afghanistan og Irak ble det psykologiske informasjonsarbeidet drevet av soldater på bakken i tett kontakt med lokalbefolkningen. I hybrid krigføring har informasjon og propaganda fått en mye større og mer «selvstendig» rolle – langt utenfor operasjonsområdet.

En viktig del av hybrid krigføring har blitt kampen om krigens narrativ. Med det menes folks oppfatning om hva som skjer og hvem som har «rett» i en konflikt. I vår tid har internett og sosiale medier stor innflytelse på folks meninger og handlinger. I konflikt representerer dette et viktig potensial og en kanal som både statlige og ikke-statlige aktører ønsker å utnytte. En relativt ny utvikling i denne sammenheng er bruken av såkalte «internettroll».

Internettroll framstår som tilsynelatende vanlige brukere i sosiale medier og i kommentarfelt hos nettaviser. De har som oppgave å skrive motinnlegg ofte rettet mot vestlig opinion. Målet med slike feilinformasjonskampanjer er å skape tvil om hva som er «sant og usant» og er derfor ikke en direkte propagandakampanje der de søker å overbevise om ett standpunkt I 2015 ble det avslørt at det finnes en «trollfabrikk» i Russland. Etter sigende sitter det der en rekke brukere og sprer pro-russiske synsmåter – men ikke så pro at de framstår som propaganda. Mange mener denne virksomheten skjer i regi av russiske myndigheter.

Også ikke-statlige aktører benytter seg av liknende metoder. Den islamske statens (IS) evne til å drive en omfattende propaganda- og rekrutteringskampanje på Twitter og Facebook illustrerer en ikke-statlig aktør som bruker informasjonsplattformer til å drive mobilisering og ideologisk krigføring.

Hybrid krigføring: maktmidler

Det er mange maktmidler som kan benyttes i hybrid krigføring. Hvordan de anvendes, avhenger av hvilke kapasiteter en aktør har, strategiske mål og motstanderens svakheter. Statlige aktører råder som oftest over et bredere spekter av midler enn ikke-statlige aktører.

Grovt sett kan disse maktmidlene benyttes i hybrid krigføring:   
1.    Informasjon: Informasjonens rolle i moderne krigføring har ført til at mange omtaler det som en «egen slagmark». Informasjonsoperasjoner brukes til å framkalle, forsterke eller endre folks oppfatninger, holdninger og atferd. Informasjon er avgjørende for å mobilisere folks støtte eller vilje til å kjempe, enten nasjonalt, internasjonalt eller i krigssonen. For aktører er det særlig viktig å kontrollere informasjonsflyten for å kunne tilsløre aktivitet de vil holde hemmelig eller for å drive propagandavirksomhet.  

2.    Politiske: Bruken av politiske virkemidler i hybrid krigføring kan ta forskjellig form, men handler i all hovedsak om kontroll og påvirkning. Hensikten kan for eksempel være å påvirke eller utnytte politiske beslutningsprosesser hos en motstander, ofte ved hjelp av informasjonsoperasjoner. Her mener enkelte at vestlige demokratier er særlig sårbare fordi de demokratiske beslutningsprosessene innad i en stat ofte er konfliktfylte og kan ta lang tid. Autoritære stater, som utøver en mye større grad av kontroll over folk og institusjoner, kan derimot være mer «effektive» i sine beslutningsprosesser. Også militære allianser som NATO kan utnyttes ved at fienden forsøker å så splid mellom medlemmene.

3.    Sivile: Sivile virkemidler refererer til maktutøvelse innenfor områder som rettsvesen, politi, utdanning, offentlig informasjon. Også statlige og ikke-statlige organisasjoner (NGOer) kan brukes til å skape uro eller splid i motstandersamfunnet. Kreativ bruk av internasjonal lov for å fremme egne interesser, spesielt gjennom smutthull, har også økt i viktighet de siste årene.

4.    Økonomiske og finansielle: Bruk av økonomiske og finansielle virkemidler kan tvinge en annen aktør til å endre sin politikk eller posisjon i en konflikt. Dette kan gjøres ved hjelp av tradisjonelle økonomiske virkemidler (boikott, sanksjoner, blokader, embargoer) eller gjennom økonomiske insentiver (investeringer, bistand, korrupsjon) eller ved bruk av finansielle virkemidler for å skade en annens økonomi. 

5.    Militære: I hybrid krigføring står militære midler ikke like sentralt som i konvensjonell krigføring. Enkelte kaller derfor hybrid krigføring for «indirekte krigføring» på grunn av mangelen på direkte militær konfrontasjon. Ved å holde igjen med å bruke militære midler kan en aktør sørge for ikke å trå over «grensen» til krig. Dette gjør det vanskelig for motstanderen å svare militært uten å bli anklaget for å starte konflikten. Dette betyr likevel ikke at militær makt ikke anvendes. En aktør kan blant annet bruke stedfortredere (proxy-grupper) til å kjempe for seg. Et eksempel på dette er Russlands logistikk- og våpenstøtte til opprørsgruppene i Donetsk og Luhansk i Øst-Ukraina. En annen metode er cyberangrep på militære mål.

Selv om disse komponentene allerede er godt kjent som maktmidler hver for seg, er det samspillet mellom dem som utgjør den hybride krigføringsmodellen. Denne listen utelukker heller ikke at en aktør kan benytte seg av andre og uforutsette militære virkemidler. Krig opptrer alltid innenfor en kontekst (sammenheng), og krigens midler, karakter og forløp vil gjerne tilpasse seg deretter – også i hybride kriger.

Utfordringer: tvetydighet og handlingslammelse

Bruken og kombinasjonen av ulike maktmidler er også med på å skape tvetydighet. Med dette menes fiendtlige handlinger som er vanskelige å definere og gjenkjenne som en krigshandling. Da kan det være vanskelig å vite sikkert hvem som utfører handlingene. Dette omtales gjerne som «attribusjonsproblemet» og forekommer svært ofte i forbindelse med cyberangrep.

Et godt eksempel er den mystiske dataormen Stuxnet, som angrep og ødela deler av Irans atomanlegg i 2010. Det var lenge uvisst hvem som hadde utviklet ormen og plantet den i det iranske systemet. Først i 2012 kom det fram USA og Israel sto bak. Tvetydighet om hvem som står bak eller hva som er målet, skaper problemer for politiske beslutningstakere og ikke minst for legitimering av handlinger overfor folkeopinionen. Tvetydigheten øker dermed handlingsrommet for en angriper, spesielt med tanke på å kjøpe seg tid før motparten kan reagere.

Et nyere og mer uvanlig eksempel på attribusjonsproblemet er den russiske annekteringen av Krim. I februar 2014 ble Krim okkupert av soldater som omringet militærbaser og overtok styringen av halvøya – vel å merke uten at et eneste skudd ble avfyrt. Offisielt var disse soldatene ukjente fordi de opererte uten symboler og flagg. De fikk kallenavnet «små, grønne menn». Etter hvert ble det klart at okkupantene snakket russisk og heiste russiske flagg over bygninger på Krim. Russland nektet likevel for at soldatene var russiske. Dermed oppsto en uklar situasjon som gjorde ukrainske og vestlige ledere handlingslammede. De var ikke forberedt på hvordan de skulle forholde seg til slik taktikk. Tilsvarte okkupasjonen en krigshandling? Og hvordan skulle man holde Russland ansvarlig? 

Ønsket om å unngå militær konfrontasjon er typisk for den svakere parten i en konflikt, og er tradisjonelt forbundet med geriljakrig. Også i hybrid krigføring, gjennom å anvende et bredere spekter av maktmidler, vil en aktør forsøke å skaffe seg en fordelaktig posisjon overfor en militært overlegen motstander. Blant annet er målet med tvetydighet er å hemme de politiske beslutningsprosessene hos motstanderen, samt å undergrave muligheten for at et militært svar kan oppfattes som rettmessig. Samtidig reises det tvil om hvor grensen går mellom krig og fred. Denne tvilen kommer de hybride aktørene til gode ved at den blir svært vanskelig for motstanderen å forholde seg til.

Vestlige begreper om krigføring har tradisjonelt dreid seg om militær slagkraft. Dette er problematisk i møte med en hybrid aktør. Blant annet er det vanskelig å forutse hvilke maktmidler en aktør vil anvende og hvordan disse vil organiseres. Tradisjonell tenkning om krig og konflikt gir ikke nødvendigvis tilstrekkelige svar. Dette skaper utfordringer for organiseringen av vestlige militærmakter og deres evne til å planlegge og strukturere sin tilnærming mot framtidige hybride konflikter.