• Hvordan kunne IS vokse seg så stor?
• Hvordan er livet i den islamske staten?
• Hvem er parter i alliansen mot IS, og med hvilke motiver og dilemmaer?
• Hva er det folkerettslige grunnlaget for å kunne bekjempe IS?

Da IS vokste fram

IS vokste ut av kaoset i Irak etter den amerikanske invasjonen i 2003 og med inspirasjon og hjelp fra  Al Qaida . Da opprøret i Syria i 2011 utviklet seg til en borgerkrig, etablerte IS også en «avdeling» – Jab hat Al Nusra – der. I 2013 mente ledelsen i IS at de var så godt etablert også i Syria at det ikke var nødvendig med en egen avdeling der. Derfor skulle Jabhat Al Nusra (Nusrafronten) nedlegges og innordne seg IS.

Dette førte til protester – og splittelse, til og med kamper, mellom IS og Nusrafronten. Men det var IS som hadde størst suksess både militært og propagandamessig i løpet av 2014. IS er i så måte kjent for å være flinke til å bruke moderne medier – sosiale medier, YouTube …

IS’ suksess i denne perioden skyldes ikke nødvendigvis at IS var veldig sterke og dyktige, men like mye at deres motstandere var svake. Dette ble særlig tydelig da IS  Midtøsten: En ny maktfaktor – Den islamske staten  og erobret storbyen Mosul sommeren 2014. Den irakiske hæren, som var overlegen i antall soldater, brøt sammen og flyktet på grunn av dårlig ledelse og dårlig kampmoral.

Samtidig klarte IS å bygge allianser med en del stammeledere i både Syria og Irak. Mange av disse var – i likhet med sunnier flest – forbitret over hvordan de ble behandlet av de nye sjiastyresmaktene i Irak. Stammelederne ble verdifulle allierte for IS. På denne måten sikret IS seg også inntekter fra oljeproduksjon og smugling, for IS var avhengig av lokale stammeledere for å klare å drifte oljefeltene de erobret i det østlige Syria.

I tillegg kunne IS forsyne seg i bankene i de byene de erobret og de krever inn skatter og avgifter på vareproduksjon og -salg. Den militære suksessen, som også skyldes at flere tidligere offiserer i Saddam Husseins hær og sikkerhetsapparat har sluttet seg til IS, førte til at store mengder våpen ble erobret.

Den militære suksessen, etableringen av kalifatet og – merkelig nok – IS’ store brutalitet, appellerte til mange sinte og frustrerte muslimer. Dette sinnet springer ut av mange forhold, som mangel på arbeid og utdanning, autoritære regimer og mangel på mulighet til å bli hørt, korrupsjon og i Europa også diskriminering. Derfor vokste antallet fremmedkrigere –  ikke-syrere og ikke-irakere, som ville kjempe for IS, som teknikere, leger og personer med militær kompetanse.

Anslaget på fremmedkrigere har variert over tid, men de høyeste anslagene nevner opp mot 30 000. Av disse antas mellom 4 000 og 5 000 å komme fra Europa. Noen av disse har bidratt med viktig kompetanse til IS, mens andre har vært ren kanonføde – dvs. de har blitt sendt til fronten med minimal trening og dårlig utstyr.

Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) antar at ca. 90 unge norske muslimer har reist til Syria; de fleste har endt opp hos IS. Av disse er nesten 20 drept, omkring 30 har kommet tilbake til Norge, mens et 40-tall fortsatt befinner seg i Syria eller Irak. Om lag 10 prosent av de som har reist fra Norge, er kvinner.

Livet under IS-styre

Livet i IS-kalifatet er ikke lystelig. IS har lokket til seg mange muslimer fra andre land ved å love arbeid, lønn og velferdsordninger. De skulle dessuten få være med på å bygge det ideelle islamske samfunnet eller oppleve martyrdøden. Dette kunne nok friste da IS hadde suksess.

Men det praktiseres en uhyre streng og fundamentalistisk variant av islam – salafisme i kombinasjon med jihad, såkalt salafi-jihadisme. IS mener at alle som ikke forstår islam akkurat som dem, er vantro og kan drepes. De tolker også islamsk lovgivning strengt og bokstavelig og styrer kalifatet etter sharialover. Derfor er fysisk avstraffelse og henrettelser – offentlig og til skrekk og advarsel – vanlig.

Kvinner kan ikke bevege seg utendørs uten full tildekning. De kvinnene som har kommet for å støtte IS, finner fort ut at de enten må gifte seg eller leve under kummerlige forhold sammen med andre kvinner. Brutaliteten til IS er både en del av deres islamforståelse og propagandakrigføring. Utvilsomt fungerte også brutaliteten til å skremme motstandere, slik det skjedde da den irakiske hæren brøt sammen ved Mosul 2014. Men samtidig kunne brutaliteten lokke tilhengere til kalifatet.

Brutaliteten, ufriheten og tilbakegangen for IS har etter hvert gjort mange desillusjonert. Etter å ha lokket til seg mange fremmedkrigere i 2014 og 2015, kanskje så mange som 2 000 pr. måned, sank antallet nye fremmedkrigere drastisk fra januar 2016. Denne nedgangen kan også skyldes at myndighetene i muslimske land – og Europa – har blitt flinkere til å oppdage og stoppe en del av dem som vil reise.

Til å begynne med betalte IS sine krigere rimelig godt sammenliknet med andre militsgrupper i Syria, takket være de store inntektene de klarte å sikre seg. Dette lokket en del syrere og irakere – og fremmedkrigere – til å hoppe av fra andre militser og over til IS. Men ettersom det har lykkes den internasjonale koalisjonen mot IS, å stramme også det økonomiske grepet, har IS tapt inntekter. Dermed har de måttet senke lønninger og andre ytelser til sine krigere og byråkrater.

For IS har et omfattende byråkrati. De ønsker tross alt å bygge en stat. Som skal sørge for veier, sykehus og skoler. Og politi og rettsvesen. Noe av dette har de også klart, men den kontinuerlige krigføringen har tært på kreftene – økonomisk, militært og moralsk. Så det er ikke rart at IS på tampen av 2016 er på defensiven.

To hovedsteder

I Syria sikret IS seg kontroll over byen Raqqa i januar 2014, en by med ca. 250 000 innbyggere. I juni 2014 inntok de millionbyen Mosul i Irak. Det var i Mosul IS’ leder Abu Bakr Al Baghdadi utropte seg selv til kalif. Men selv om Mosul er en større og viktigere by, er det Raqqa som har blitt kalifatets administrative sentrum. Begge byene er nå under massivt angrep.

Dersom det lykkes IS’ motstandere å drive gruppen ut av Mosul, vil det være et stort tilbakeslag som også vil redusere IS’ nærvær og videre innflytelse i Irak veldig kraftig. Det er likevel kampen om Raqqa som blir den viktigste.

Kampene om Mosul er allerede harde. Kanskje kommer mange hundre tusen innbyggere til å flykte fra kamphandlingene. Faren for betydelige sivile tap er meget stor. Dessverre ser det ikke ut til at verdenssamfunnet klarer å forberede seg på de humanitære konsekvensene av denne offensiven. Men gjenerobringen vil også reise spørsmål om hvem som skal styre byen – sjiaregjeringen i Bagdad eller lokale sunnimuslimer? Og hvilken rolle vil kurderne og tyrkerne forlange å spille i denne viktige byen?

Hvem er med i koalisjonen mot IS?

De som kjemper mot IS, utgjør en svært sammensatt koalisjon. De har også motstridende interesser. Derfor er det ikke sikkert alle partene i denne alliansen er enige om hvordan det er best å bekjempe IS. Hvem er så med i denne koalisjonen?:

I IRAK: Regjeringen i Irak, som er dominert av sjiamuslimer og ganske nært alliert med Iran. Regjeringen vil gjenetablere nasjonal kontroll over hele Irak og nedkjempe en gruppe som anser sjiamuslimer for å være vantro og som har gjennomført umenneskelige angrep mot sivilbefolkningen i landet.

Forbundet med regjeringen er en rekke irakiske sjiamilitsgrupper, som ser IS like mye som en religiøs som politisk motstander. Disse gruppene har selv mange overgrep på samvittigheten, mot sunnimuslimer i Irak.

Forbundet med regjeringen i Irak er også kurdiske styrker, Peshmerga. De er organisert av både de store politiske partiene i irakisk Kurdistan og den kurdiske  Autonomi myndigheten. Norske soldater har vært med på å trene disse  Sekulær - verdslig  kurdiske styrkene. Kurderne har sin egen agenda og vil sikre sitt selvstyrte territorium mot å bli overtatt av de irakiske regjeringsstyrkene når IS drives tilbake

I SYRIA: De fleste væpnede gruppene i Syria er også motstandere av IS. Dette er i seg selv en bred, men veldig usikker allianse. Flere av disse gruppene er selv islamister og tidvis i konflikt med nasjonalistiske og  Sekulær - verdslig  syriske grupper. Og de er dessuten opptatt med å bekjempe regimet i Damaskus – nærmest i en slags tofrontskrig.

Det er de kurdiske gruppene i Syria som har stått fremst og vært mest effektive i kampen mot IS. Den største gruppen – PYD – og dens to militser (YPG og YPJ) har tilføyd IS betydelige nederlag, i allianse med den internasjonale koalisjonen.

Også det syriske regimet er også motstandere av IS, men synes også å ha hatt et underforstått taktisk samarbeid med IS mot andre opposisjonelle militsgrupper.

De regionale internasjonale aktørene

Iran – det sentrale sjialandet – er en hovedfiende av IS fordi landet er Assad-regimets viktigste allierte. Dessuten har Iran stor innflytelse i Irak og trener – og leder – flere av sjiamilitsene.

Tyrkia har lenge ønsket en regimeendring i Damaskus og støttet de væpnede opposisjonsgruppene. Samtidig ønsker Tyrkia å forhindre at de kurdiske gruppene i Syria skal få større innflytelse. PYD står den tyrkisk-kurdiske gruppen PKK svært nær. PKK er en terrorgruppe i Tyrkias øyne og står også på USA og EUs terrorlister. De kurdiske områdene i Syria ligger opp til grensen til Tyrkia. Området er delt og de syriske kurderne ønsker å erobre det mellomliggende området for å skape et sammenhengende kurdisk område.

Det ønsker ikke Tyrkia som frykter at dette kan inspirere tyrkiske kurdere til å intensivere sin kamp for selvstendighet eller autonomi. Områdene kan også bli baseområder for PKK. Derfor har Tyrkia også gitt en slags indirekte støtte til IS fordi IS er i kamp med kurderne. Svekkede kurdere blir sett som et gode av tyrkiske styresmakter. USA sympatiserer med Tyrkia i dette synet, men støtter likevel YPG-militsen fordi de har vært mest effektive i kampen mot IS.

Også Saudi-Arabia har ønsket et regimeskifte i Damaskus, ikke minst fordi dette vil svekke Irans innflytelse i regionen. De har derfor støttet opposisjonen, inkludert en rekke islamistiske militser. Men Saudi-Arabia avviser å ha gitt støtte til IS. Det er trolig riktig, men rike private saudiere har etter alt å dømme bidratt med økonomisk støtte. Dessuten har enkelte opposisjonsgrupper – nærmest som rene krigsprofitører – solgt videre til IS våpen de har fått eller erobret.

Hizbollah er en libanesisk sjiamuslimsk gruppe som både er alliert med Iran (utstyrt og trent av iranske revolusjonsgardister) og Syria. Etter hvert har Hizbollah støttet regimet i Damaskus med betydelige, godt trente styrker, noen ganger under ledelse av iranske offiserer. De har bidratt til å slå den syriske opposisjonen tilbake flere steder. Denne gruppen kjemper også  mot IS.
Dessuten har andre land i regionen blitt involvert på ulike måter, delvis ved å finansiere ulike opposisjonsgrupper og delvis ved å stille opp for den internasjonale koalisjonen.

Stormaktene

USA støtter regjeringen i Bagdad og trener den irakiske hæren. USA har også lenge ønsket regimeendring i Damaskus og har gitt politisk støtte til opposisjonen, særlig den nasjonalistiske, sekulære og/eller demokratiske. Forsøk på å trene utvalgte militsgrupper har vist seg mindre vellykket. Langt viktigere er den bombekampanjen mot IS som startet høsten 2014 og som har bidratt til å drive IS tilbake.

RUSSLAND er en gammel alliert av Syria, men da urolighetene startet i 2011 var ikke Russland i stand til å gi full oppbakking til regimet. Dette har endret seg og i dag er Russland en direkte aktør som sender materiell til Syria og støtter regimet med kampfly og direkte flyangrep. Likevel retter ikke hovedangrepene seg så langt mot IS, men mot de øvrige delene av opposisjonen.

EU forsøker å legge til rette for forhandlinger mellom det syriske regimet og store deler av opposisjonen, mens flere av medlemslandene er direkte involvert i kamp – flyangrep – mot IS og trening av den irakiske hæren og kurdiske og syriske opposisjonsstyrker. Her er også Norge med idet vi er med på å trene Peshmerga-styrker i Kurdistan, irakiske regjeringssoldater og syriske opposisjonsstyrker (i Jordan).

Et komplisert spill og mange avveininger

Konflikten i Syria og Irak har blitt sammensatt og involverer altså svært mange aktører – ofte med svært ulike verdier, interesser og målsettinger. Derfor er alliansen mot IS så skjør.

For TYRKIA har vist seg villig til å leve med IS når det passer, nettopp fordi kurdiske PYD/PKK er en felles fiende. Samtidig kan ikke Tyrkia se på at irakiske regjeringsstyrker og kurdernes Peshmerga driver IS bort uten at de selv har en finger med i spillet. Det kan redusere deres innflytelse og gode forbindelse med irakiske kurdere (som er organisert på en annen måte enn de syriske og ikke deler PYDs radikale politisk ideologi). Tyrkia vil heller ikke at Iran skal få for stor innflytelse nord i Irak og Syria, eller i regionen som helhet for den saks skyld. Mens IRAN ønsker å bekjempe både IS og resten av opposisjonen i Syria for å støtte sin viktige allierte, sjiastyret til Bashar Al Assad.

USA på sin side ønsker heller ikke større iransk innflytelse i regionen. Der har USA felles interesse med Saudi-Arabia. Men USA er også forpliktet av sine forbindelser med regjeringen i Bagdad – som altså lener seg mot Iran. USA må derfor støtte Irak på en måte som i alle fall begrenser Irans innflytelse. Samtidig har USA lagt betydelig press på Tyrkia for at landet skal stenge grensene mot Syria for å hindre flyten av materiell og fremmedkrigere til IS. Men Tyrkia har til en viss grad fulgt sine egne interesser og sett gjennom fingrene med IS-aktiviteter i grenseområdene, fordi USAs press er begrenset. Tyrkia har nemlig et viktig trumfkort – militære baser USA trenger i kampen mot IS. Så Tyrkia kan sies å både støtte (indirekte og forsiktig) og bekjempe IS. Det siste har blitt en viktigere prioritet etter at IS har gjennomført selvmordsterror også i Tyrkia.

SAUDI-ARABIA synes ikke å ta de samme hensyn, men ønsker heller ikke at IS skal klare seg. For IS har erklært Saudi-Arabia som en ideologisk fiende. Og IS’ ideologiske-teologiske ståsted har en viss appell blant unge opposisjonelle saudiere. Derfor er IS også en slags «indre fiende» i det saudiske regimets øyne.

Denne kompliserte situasjonen blir ikke enklere av at det folkerettslige grunnlaget for kampen mot IS er problematisk. Ikke minst er det problematisk at en internasjonal koalisjon angriper en fiende på en annen stats territorium – Syrias – uten verken Syrias godkjenning eller mandat fra FNs sikkerhetsråd. Koalisjonen er invitert av regjeringen i Bagdad og kan derfor legalt bekjempe IS i Irak, men ikke i Syria. Russland er på sin side invitert av regimet i Damaskus og er derfor legalt i Syria.

Hva vil skje?

Etter all sannsynlighet blir IS slått militært og drevet ut av byer og landsbyer i både Irak og Syria. Men det betyr ikke at IS blir borte. Gruppen kan endre seg til en «klassisk» geriljagruppe, slik de har opptrådt før. Dessuten vil de trolig  fortsette sin brutalitet og bruk av terror, inkludert selvmordsbombere mot sivile i både Syria og Irak. Det er også en mulighet for at IS vil trappe opp sin terrorkampanje mot land som er med i den internasjonale koalisjonen. Det er altså mulig at situasjonen i Midtøsten på nytt vil gi seg utslag i mer terror også i Europa.