• Hvor stor er den greske statsgjelden?
• Hvordan har den greske staten pådratt seg så mye gjeld?
• Skyldes gjelden bare grekere som har levd over evne?
• Hvilke muligheter har Hellas?

Gjelden - et problem også for utlandet

Å leve under slike forhold er problemfylt – meget problemfylt. De som Hellas skylder penger til (kreditorene), frykter å ha utestående så mye penger. Ingen tror det er mulig å nedbetale denne gjelden fullt ut. Som den nylig avgåtte finansministeren Yanis Varoufakis sa for kort tid siden: «Hvis du skylder banken 100 pund, har du et problem. Men hvis du skylder en million, er det banken som har problemet.» Slik er det delvis også i forholdet mellom Hellas og landene som eier gresk gjeld. Med andre ord er den greske gjelden et problem også for kreditorer i utlandet.

Etter dramatiske politiske forhandlinger sommeren 2015 gikk den halvt år gamle regjeringen ledet av statsminister Alexis Tsipras (Syriza) med på å underskrive en ny låneavtale med landets kreditorer. Liknende forhandlinger hadde Hellas hatt med den såkalte Troikaen (se Fakta) i flere runder etter 2009.

Underskriften i 2015 var en forutsetning for fortsatt å få være med i eurofelleskapet slik de andre  Euro  så det. Tsipras, som hadde gått til valg med løfter om å «rive i stykker låneavtalen», har siden måttet tåle sterk kritikk og latterliggjøring fra flere hold.

Solide indre utfordringer

For grekerne selv, har den enorme gjelden bidratt til både økonomiske, politiske, og sosiale utfordringer. Økonomisk, har store kutt i pensjoner, antall offentlige stillinger og investeringer, brakt mange familier og enkeltpersoner ut i fattigdom. Politisk har fløypartier til venstre og høyre gått kraftig fram, som et resultat av befolkningens skuffelse over de etablerte sentrumspartienes vanstyre (de hovedansvarlige for de opprinnelige låneopptakene). Dette har ført til sosial uro og desperasjon, blant annet med uvanlig mange selvmord. 

Gjelden og de mange virkningene av den har også skapt en dyp sosial frustrasjon hos folk, som gir seg uttrykk i at mange (særlig blant de yngre) har sluttet å tro på en framtid for seg selv i Hellas. Flere har reist til utlandet, ikke minst yngre personer med høyere utdanning. I tillegg har det oppstått misnøye på tvers av generasjonene. De unge bebreider sine foreldre og besteforeldre for å ha fratatt dem framtidsutsiktene ved å ha valgt politikere til makten som ikke har vært i stand til å styre landet ansvarlig. En skyhøy arbeidsløshet bare forsterker tungsinnet.

Hvorfor store låneopptak?

Hvordan kunne Hellas havne i denne gjeldskrisen? Svaret er sammensatt. I en treffende oppsummering i NRK forklarte Ola Storeng (Aftenposten) «Den greske tragedie» med «en vanskapt valuta, påført en vanstyrt stat». Med andre ord ligger en del av problemet i at  Euro  mangler sikkerhetsmekanismer for å håndtere uansvarlig finanspolitikk i enkeltmedlemsland. Fellesvalutaen fratar ikke medlemslandene mulighetene til å styre sin egen nasjonale økonomi, men konsekvensene av dårlig politikk rammer alle. 

Samtidig er det vanskelig å foreta store pengeoverføringer mellom medlemslandene for å utjevne forskjeller i pris,  Bruttonasjonalprodukt (BNP) og konkurranseevne, slik det er mulig innad i land med egen nasjonal valuta. Den andre siden av problemet har å gjøre med interne forhold i Hellas: at det kan sies å ha vært en «vanstyrt stat».

Euroen var opprinnelig tenkt å bidra til økt økonomisk  Integrasjon  i EU: Prisforskjeller mellom medlemslandene skulle utjevnes, investeringer på tvers av landegrensene skulle forenkles, EUs globale konkurranseevne styrkes og en sterk symbolsk markør for felleseuropeisk identitet skulle etableres. Ønsket om en felleseuropeisk valuta, kan spores helt tilbake til den tyske toppolitikeren Gustav Stresemanns innlegg i Folkeforbundet i 1929 – om ikke enda lenger tilbake. En befolkning som deler valuta, forventes å vise samhold og samarbeid.

Dessuten hadde mange europeiske statsledere og økonomer et ønske om å utfordre dollarens dominans på internasjonale markeder. Euroen ble besluttet opprettet i 1992 ( Nobels fredspris for 2012 til Den europeiske union (EU) ). Så ble den tatt i bruk først i 1999 som (ikke-fysisk) bankvaluta. Deretter ble sedler og mynter først tatt i bruk 1. januar 2002. Da Hellas ble med i 2001, var vanlige greske forbrukere i praksis nesten med like tidlig som andre europeere.

Stadig større gjeld

Allerede etter relativt kort tid var det tydelig at Hellas hadde kommet med i eurosamarbeidet på delvis feil premisser. Det greske nasjonalregnskapet var blitt pyntet på av forskjellige greske regjeringer for å oppfylle opptakskravene (konvergenskriteriene, se fakta) til å komme med i eurosonen. Både gjeldsgrad (statens samlede gjeld i prosent av BNP) og statens årlige budsjettunderskudd var langt høyere enn reglene ga rom for (for øvrig to krav som siden er blitt brutt av andre euroland, blant dem Tyskland og Frankrike). Den reelle størrelsen på det greske underskuddet ble imidlertid først kjent i 2009.

På tross av økonomers bekymring fortsatte den greske staten utover på 2000-tallet å pådra seg stadig større gjeld, uten at pengene ble investert i tilstrekkelig grad i infrastruktur eller i næringsfremmende virksomhet. Den voksende greske gjelden gikk isteden i stor grad med til å finansiere en altfor stor offentlig sektor og til utbetaling av pensjoner og lønninger innenfor denne.

I moderne tid har den greske staten vist stor tilbøyelighet til å påta seg lån. Industrialiseringen i Hellas har aldri kommet opp på samme nivå som i andre vestlige land, og landet har få naturressurser med høy eksportverdi. For å finansiere en velstandsutvikling på linje med andre europeiske land ble det en årelang uvane for greske regjeringer å ty til statlige lån.

Denne effekten har blitt forsterket av et relativt ineffektivt statsapparat preget av  Klientelisme  ordninger. Det vil blant annet si at stillinger har blitt opprettet unødvendig – som sosialt sikkerhetsnett, som vennetjenester eller for å sikre seg politiske støttespillere. Flere greske ord viser til slike praksiser i gråsoner av loven, slik som rousféti. Dette opprinnelig tyrkiske ordet – som betyr «status» – vitner om en arv som stammer tilbake til tiden da Hellas lå under Det osmanske imperiet (perioden ca. 1453–1821, avhengig av geografisk område). Den gang måtte goder ofte skaffes til veie gjennom å bestikke fremmede embetsmenn eller ved å stole på godviljen til en medsammensvoren eller slektning oppover i statsapparatet. Rousfétien og andre ineffektive ordninger har bidratt til å forhindre at den greske stat utnytter sin kapital – egen eller lånt – til produktive investeringer i infrastruktur og næringsliv.

Bakom «synger en amerikansk kræsj»

Så lenge Hellas hadde sin egen nasjonale valuta i drakme, var det ikke mulig å låne for store beløp. Drakmen hadde simpelthen ikke tilstrekkelig tillit i det internasjonale finansmarkedet til at banker var villige til å gi store lån til lav rente – selv om Hellas har vært EU-medlem siden 1981. Dette endret seg ved gresk euromedlemskap.

Kort fortalt gjorde euroen det mulig for Hellas å ta opp lån med noenlunde samme lånevilkår som tyskere, altså til lav rente. På finansmarkedet – blant private utlånere – var utlånsiveren svært stor, ikke minst drevet av store amerikanske finansinstitusjoners slepphendte praksis utover på 2000-tallet. Dermed kom det til en lånebonanza i Hellas – en veldig etterspørsel etter lån, for «pengene var jo blitt så billige».

I september 2008 kollapset finansmarkedet i USA. Investeringsbanken  En finanskrise i emning  gikk over ende. I forkant hadde flere andre finansinstitusjoner og banker fått store problemer og tilliten sank mot null i finansmarkedene. Lånepakker som var ment å spre risiko ved risikable utlån, inneholdt også «råtne egg» – lån som kundene neppe ville klare å nedbetale. Disse pakkene – satt sammen av både sikre og svært usikre utlån – var blitt solgt videre på det globale finansmarkedet. I september 2008 ville alle sikre seg og nesten ingen låne ut penger, og problemene spredde seg med dominoeffekt.  «Alle mistet all tillit til alle».  Finanskrise - årsaker, virkninger og tiltak  også til europeiske banker, som var blant de største holderne av gresk gjeld.

Finanskrisen som fulgte ble global; den rammet hardt både i USA, Europa og Asia, men hardest rammet av alle var Hellas. I april 2011 ble all gresk statsgjeld nedvurdert (av  Ratingbyråa: Korleis påverkar dei finansmarknader, statar og folk flest? ) til såkalt junk-bond-status, hvilket betydde at det internasjonale finansmarkedet betraktet gresk gjeld som en investering med dårligste sikkerhet. Problemet var at flere av bankene hadde lånt ut så store summer at de kunne risikere å gå over ende dersom Hellas ikke klarte å betale renter og avdrag på gjelden. 

For å unngå enda større sjokkvirkninger på livsviktige deler av europeisk industri- og eiendomsmarkeder, besluttet flere land å nasjonalisere (gjøre statlig, sosialisere) deler av bankenes gjeld – altså kjøpe opp bankenes utestående lån. Slik ble risikoen med utlånene brakt over på statlige hender. Hellas ble dermed brått skyldner til andre EU-stater, som Tyskland og Frankrike – og ikke lenger til private banker i disse landene.

Uløste problemer

Slik har situasjonen mer eller mindre vært fram til i dag. Innenrikspolitisk har imidlertid krisen kostet Hellas seks regjeringer og statsministre; to av dem innsatt midlertidig i påvente av valg. Politisk ekstremisme har vokst i takt med økende arbeidsledighet, og økonomien – verdiskapningen – har sunket til 75 prosent av 2009-nivået. Arbeidsledigheten har steget til 25 prosent. Blant de unge, er den enda høyere; annenhver person under 25 år som ikke studerer, står uten jobb.
 
Gjelden øker derimot jevnt og trutt; den blir i stor grad «tilbakebetalt» med nye lån. Utbetalingene av disse, har blitt samadministrert av Troikaen. Denne har blitt et yndet hatobjekt for mange grekere.

Troikaen har, i sin tur, opprettholdt den kursen andre euroland med Tyskland i spissen har ønsket og krevd. Den har kun ettergitt lån på betingelse av at den greske staten gjennomfører omfattende innsparinger, nedskjæringer og administrativ omstrukturering (som nye rutiner i skatteinnkrevingen).

Delvis har Troikaen vært engstelig for å skape presedens – for at andre gjeldstyngede euroland vil kreve samme lettelser i sine lånevilkår, dersom Hellas skal gis enklere vilkår eller få avskrevet deler av gjelden. I tillegg har EU-ledelsen vært engstelig for å provosere andre medlemsland og befolkningene der. Derfra har det blant annet blitt uttrykt misnøye med å «plukke opp nattklubbregningen til grekerne» – altså det de mener har vært å leve langt over evne i Hellas. Irritasjonen rettet seg mot generøse velferdsordninger i Hellas, i tillegg til kostbare enkeltprosjekter som OL i Athen i 2004.

Økonomisk er Hellas på bedre kurs i dag. Det statlige budsjettunderskuddet er redusert til null når betaling av lånerenter holdes utenfor. Og det ineffektive statsapparatet har blitt kraftig kuttet i, etter pålegg fra Troikaen. Dette betyr likevel ikke at landet er på vei mot snarlig bedring for innbyggerne. De kraftige kuttene landet har måttet gjennomføre for å forbli i euroland, har skadet økonomien mer enn de har brakt den på fote igjen. Investeringene har uteblitt, og det greske eiendomsmarkedet og arbeidsmarkedet står stille. Det greske sysselsettingsmønsteret har EUs høyeste andel selvstendig næringsdrivende – én av tre grekere i yrkesaktiv alder. Slike yrkesgrupper er særlig sårbare i perioder med økonomisk nedtur, siden de lever av små økonomiske enheter med liten egenkapital som buffer mot dårlige tider.

Likevel en løsning?

En del grekere – og noen utlendinger – mener at Hellas’ gjeldskrise bare lar seg løse ved å erklære forfall på alle lån og gå ut av eurosamarbeidet – en såkalt «Grexit». Tanken er at Hellas da kan la være å tilbakebetale lån og at landet kan devaluere (nedskrive) verdien på sin nye nasjonale valuta så mye at utenlandske selskaper og investorer vil investere ny kapital i landet.

Denne planen inneholder likevel ingen garanti for at gjelden faktisk blir slettet, og den inneholder ikke noe svar på hvordan Hellas skal kunne finansiere import av industriartikler, energi, og medisiner – varer og tjenester som landet ikke produserer selv. Etter at sittende statsminister Alexis Tsipras underskrev en ny låneavtale sommeren 2015, er det heller ikke noe sterkt politisk initiativ for Grexit i dag.

Dagens innsparingskurs ser heller ikke ut til å representere noen løsning. Det er i det hele tatt få økonomer som tror at Hellas vil klare å nedbetale hele gjelden og samtidig kunne opprettholde et minimum av en velferdsstat. Kanskje er heller ikke løsningen på den greske situasjonen økonomisk. Euroen var vel så mye et produkt av politiske (ett Europa)som økonomiske overveielser.

Dermed kan det like sannsynlig bli politiske avveininger på europeisk nivå som kan bli til hjelp for grekerne. Det må etableres en balanse mellom euroens troverdighet og grekernes suverenitet. En eventuell sletting av den greske gjelden vil sende et uheldig signal til alle andre medlemsland med høy gjeld. Samtidig gjør vedvarende og strenge innsparingskrav at grekerne føler de dikteres utenfra. For å unngå begge deler må tilbakebetalingskravene gjøres håndterbare og over lang tid. Det må bli mulig for greske regjeringer å gjennomføre politikken de går til valg på, uten at gjelden som sådan slettes. 

Er det grunn til å tro at EU vil kunne tilby grekerne slik særbehandling? Det har i alle fall skjedd før i historien og til syvende og sist alltid av samme grunn: Et lands strategiske beliggenhet. I dag utgjør Hellas en stor del av Europas yttergrense mot sør og sørøst med herredømme over skipsleiene mot Tyrkia, Russland og mot Midtøsten. Den siste tidens strøm av flyktninger og migranter til Europa kommer i hovedsak via Hellas. Derfor er det mye om å gjøre for hele Europa, ikke minst eurolandene, å få snarlig kontroll på tilstrømningen. Akkurat hvordan det kan gjøres, er verken klart eller mye diskutert for øyeblikket. Men EU er ikke tjent med å ha et viktig yttergrenseland i økonomisk ruin når naboregionene slites av konflikt, borgerkrig og terror og en flyktningstrøm av uant størrelse må håndteres.