• Hva er målet for OD 2016? Hvorfor akkurat Colombia?
• Hvilken rolle spiller ungdom i konflikt og fredsbygging i Colombia?
• Hvordan henger fredsbygging sammen med utdanning?
• Hvilke utfordringer står nobelprisvinneren og colombianere flest overfor?

Inntektene derfra  går til Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefonds (SAIH) arbeid med ungdom som kjemper for rettferdighet, inkludering og trygghet i det colombianske samfunnet. Det er nå det er viktig å satse på utdanning og opplæring for ungdom som skal forme framtidens fred i Colombia! (ETTER OD-TEKSTEN KOMMER ET LENGRE REDAKSJONELT TILLEGG OM ÅRETS NOBELS FREDSPRIS. Denne artikkelen er derfor lengre enn vanlig).

Over 50 år med krig og konflikt

I Colombia har myndighetene og FARC, landets største gerilja, aldri vært nærmere slutten på en blodig  Borgerkrig  som har pågått siden 1964. Det er like lenge som Operasjon Dagsverk har jobbet med ungdom og internasjonal solidaritet. Konflikten mellom colombianske myndigheter og FARC har vart i 52 år, men er samtidig bare en fortsettelse av en rekke kriger og opprør som har herjet i landet siden begynnelsen av 1800-tallet.

Hovedårsaken til konfliktene i Colombia har historiske og dype røtter i urettferdig fordeling av ressurser og politisk makt. Etter kolonitiden (Spania var kolonimakt) har ulike eliter kjempet om å styre landet i tråd med egne økonomiske interesser. En av de blodigste periodene i landet, omtalt som «La Violencia», fant sted mellom 1948 og1958. Da rådet borgerkrig mellom det konservative og det liberale partiet. 300 000 mennesker mistet livet, og enda flere ble flyktninger i eget land på grunn av denne krigen.

Da partene inngikk en fredsavtale og ble enige om å bytte på regjeringsmakten hvert fjerde år mellom 1957 og 1974, økte misnøyen blant bønder, urfolk, og andre marginaliserte (tilsidesatte) grupper som følte seg ekskludert (utestengt) fra politikken. Også den intellektuelle eliten var kritisk til maktkonsentrasjonen og mangelen på  sosiale reformer i landet.

På grunn av økt misnøye og mangel på muligheter til å påvirke gjennom demokratiske strukturer ble flere væpnede venstreorienterte geriljagrupper opprettet i løpet av 1960-tallet. FARC (De Revolusjonære Nasjonale Styrkene i Colombia – Folkets hær) og ELN (Den Nasjonale Frigjøringshæren) ble opprettet i 1964, og har vært de to største opprørsgruppene siden. Dette året markerer begynnelsen på den «moderne» borgerkrigen.

På slutten av 1970-tallet begynte konflikten å dreie seg mindre om politikk og mer om å få kontroll over ulovlige virksomheter. Det trakk inn flere aktører som ikke var blant de opprinnelige partene i konflikten. En narkotikaindustri vokste nå fram i Colombia og ble etter hvert hovedåren for produksjon og eksport av narkotika til USA.

Annen ulovlig virksomhet var knyttet til utvinning og salg av gull. På 1980-tallet ble høyreorienterte paramilitære grupper opprettet av større jordeiere, næringslivsaktører og narkokarteller for å forsvare ressurser og kontrollere landområder. Disse gruppene er uoffisielle væpnede grupper med lik struktur som den offisielle militærstyrken. De kalles paramilitære fordi de opererer på sidelinjen med hæren, med et felles mål om å bekjempe geriljaen og venstresiden generelt.

Fredsforhandlinger og fredsavtale

Fredsforhandlinger er blitt forsøkt flere ganger siden konflikten begynte i 1964, men de har ikke vært særlig vellykte. Etter at Juan Manuel Santos – nå også vinner av Nobels fredspris – ble valgt til president i 2010, lovet han å gå inn i nye forhandlinger med FARC. I 2012 møttes partene for første gang til samtaler i Hurdal utenfor Oslo.

Så fulgte fire år med forhandlinger på Cuba der norske og cubanske diplomater la til rette for prosessen. I den ble temaene jordbruksutvikling, politisk deltakelse, narkotikaproblematikk, endelig våpenhvile og oppreisning til ofrene diskutert. Til slutt ble en endelig fredsavtale utarbeidet og signert av partene den 26. september 2016. 

Den endelige avtaleteksten er svært omfattende. I tillegg har det blitt opprettet en egen domstol som skal vurdere straff for krigsforbrytelser og oppreisning til ofrene. En sentral del av avtalen er også at FARC skal levere inn alle våpnene sine og gå over fra å være gerilja til å bli et politisk parti.

Fredsavtalen som ble signert mellom colombianske styresmakter og FARC den 26. september 2016 er historisk. Det var derfor knyttet stor spenning til folkeavstemningen som skulle gi avtalen politisk oppslutning og forankring i det colombianske folk. Mange ble svært overrasket da NEI-siden (50,2 %) vant med knapp margin på 54 000 stemmer over JA-siden (49,8 %) den 2. oktober 2016.

Valgdeltakelsen var svært lav (37,43 %). Lav interesse og et kraftig uvær (orkanen Mathew) over  den karibiske kysten på valgdagen hindret innbyggerne i å komme fram til stemmelokalene. Dette får noe av skylden for den lave deltakelsen. Valgresultatene viser også at de fleste som stemte ja til avtalen, bor i områder som har vært hardest rammet av den langvarige krigen.

Rett etter at resultatet av folkeavstemningen var klart gikk president Santos og FARCs leder Rodrigo Londoño Echeverri, også kjent som «Timochenko», ut med en klar beskjed om at de ønsket å opprettholde våpenhvilen og fortsette å jobbe for en politisk løsning på konflikten i Colombia.

Den videre prosessen rundt fredsforhandlingene i Colombia er usikker, men dialogen mellom colombianske myndigheter og FARC opprettholdes, og det har nylig blitt påbegynt fredsforhandlinger med ELN-geriljaen.

Krig med dype sår

Den langvarige konflikten har satt dype spor i samfunnet. Militæret, politi, geriljabevegelser, paramilitære og andre kriminelle grupper står alle bak alvorlige menneskerettighetsbrudd mot sivilbefolkningen. Over 220 000 mennesker har blitt drept, og enda flere bortført, siden krigen begynte i 1964. Etter Syria er Colombia det landet i verden med flest internt fordrevne med over 6 millioner flyktninger (over 10 prosent av befolkningen) i eget land.

I tillegg har mange sivile havnet i kryssild mellom partene i krigen. Videre har menneskerettighetsforkjempere fra ulike sektorer av samfunnet blitt møtt med trusler, vold, forfølgelse og drap for sitt politiske engasjement. Konflikten har også bidratt til å splitte lokalsamfunn som har blitt tvunget til å velge side med den ene eller den andre parten. Det har skapt mistillit og frykt for å samarbeide og påvirke politikk gjennom demokratiske prosesser.

Krigen har også bidratt til å øke forskjellene mellom fattig og rik. Mange har tjent godt på krigen gjennom narkotikahandel og andre ulovlige virksomheter, utpressing og  Korrupsjon . Dette har skjedd på bekostning av allerede marginaliserte grupper i samfunnet som har hatt liten mulighet til å forbedre sine livsvilkår.

Urfolk og afrocolombianere diskrimineres

Urfolk og afrocolombianere er minoriteter og historisk marginaliserte grupper i Colombia. Helt siden kolonitiden har de møtt diskriminering og manglende respekt for sine grunnleggende menneskerettigheter. Denne urettferdige behandlingen har fortsatt å ramme disse gruppene opp gjennom borgerkrigsårene.

Urfolk, afrocolombianere og småbønder utgjør den største andelen av internt fordrevne. Det skyldes i stor grad at disse gruppene tradisjonelt har bodd i avsidesliggende områder. Det er der det meste av cocaråvaren er blitt dyrket og der kokain er blitt utvunnet.

Også ellers er dette områder som er rike på naturressurser. Økonomiske og politiske interesser har derfor  prøvd å kontrollere disse landområdene ved hjelp av væpnede grupper som har truet, fortrengt og utøvd vold og overgrep mot lokalbefolkningen.

Colombia har skrevet under på flere internasjonale avtaler som ivaretar urfolks menneskerettigheter som individ og som gruppe. Den nye grunnloven fra 1991 inneholder disse rettighetene og forplikter myndighetene til å følge dem. Ifølge colombiansk lov skal urfolk kunne bevare og videreutvikle sitt språk og sin kultur, ha egne politiske styringsorgan og være med på å bestemme over egen samfunnsutvikling.

Flere av disse rettighetene gjelder også for den afrocolombianske befolkningen som altså har en lang historie i landet. Til tross for at viktige lover på papiret skal sikre disse rettighetene, opplever mange at de samme rettighetene fortsatt ikke respekteres i praksis.

Ungdom i konflikten

Nesten en tredel av Colombias befolkning er i aldersgruppen 10–24 år. Dagens unge i Colombia har ikke vært med på å starte krigen, men må likevel leve med virkningene av den. Ungdom regnes for å være en av de mest sårbare gruppene i konflikten. Barn og ungdom utgjør minst 30 prosent av dødsofrene, ifølge Enheten for ofre, som under fredsprosessen har registrert antall ofre for konflikten. Tusenvis har blitt tvunget til å bli barnesoldater, opplevd at skolen deres har blitt angrepet av soldater eller blitt truet på livet fordi de har engasjert seg for et bedre samfunn.

Årets OD-prosjekt skal gå til ungdomsorganisasjoner eller organisasjoner som jobber for at ungdom skal kunne gå på trygge skoler, ha kunnskap om sine rettigheter og kunne påvirke politikk. Elevorganisasjonen ANDES, som er en av samarbeidspartnerne i årets OD-prosjekt, melder om at mange elever blir tvangsrekruttert av militæret i skolegården eller på vei til skolen. De jobber for at deres medlemmer og andre elever i videregående skal vite om sin rett til å nekte militæret og om hvilke metoder som er ulovlig å bruke fra militærets side. Ved å følge opp saker om ulovlig rekruttering gir ANDES et klart signal om at ungdom ikke lar seg tråkke på.

Urfolksorganisasjonen CRIC og afrocolombianerorganisasjonen PCN jobber for at ungdom skal lære om historien og rettighetene til urfolk og afrocolombianere, gjøre dem stolte av sin identitet og gi dem verktøy for å kjempe mot diskriminering og rettighetsbrudd. De er opptatt av å formidle at en virkelig fred bare kan oppnås ved å respektere det store kulturelle mangfoldet i Colombia.

Fredsprosessen har kommet langt, men et fredelig, rettferdig og demokratisk samfunn må bygges nedenfra. Det vil uansett ta tid f.eks. å bygge opp tillit blant folk i et dypt splittet samfunn. Her spiller ungdom en veldig viktig rolle, og det er derfor årets OD-prosjekt går til ungdoms arbeid for fred i Colombia. Med god utdanning og rettighetsopplæring kan ungdom bidra til å gjenreise tillit og være med på å påvirke viktige samfunnsendringer som er nødvendig for at freden blir varig.

Utdanning for fred

Ungdom i Colombia mener utdanning er et sentralt verktøy for at de kan spille en viktig rolle i kampen for et mer rettferdig samfunn. Det offentlige skolesystemet i Colombia er dårlig, og det trues stadig av privatisering. Det fører til at de offentlige tilbudene blir dårligere og at de rike kan betale seg til bedre utdanning, mens de fattige ikke får de samme mulighetene.

Urfolk og afrocolombianere diskrimineres også i utdanningssystemet. På landsbygda er dessuten tilgangen til utdanning mangelfull. Det formelle utdanningssystemet tar ikke hensyn til landets mangfold av språk, kultur, identiteter og syn på verden. Det er i klar strid med internasjonalt rammeverk som slår fast at urfolk har rett til utdanning som bevarer deres språk, kultur og kunnskapssystemer. Ungdom mangler generelt god utdanning og opplæring som er godt tilpasset sine og lokalsamfunnenes behov.

Organisasjonen NOMADESC, som også er med i OD-prosjektet, skiller mellom to typer analfabetisme i Colombia:

• de som ikke kan lese og skrive.
• de som ikke kjenner sine rettigheter.

Verken de grunnlovfestede rettighetene eller nasjonalt eller internasjonalt lovverk blir gjort kjent for vanlige folk. Det bidrar til mangelfull deltakelse i samfunnet, ulikhet og fattigdom.

Organisasjonene som SAIH og OD skal samarbeide med i årets OD-prosjekt, jobber alle for at unge fra alle samfunnslag og etniske grupper skal få tilgang til god og relevant utdanning og opplæring slik at de kan påvirke landets framtid.

OD 2016: Snu fortida!

Den blodige historien i Colombia er viktig for å forstå dagens situasjon. Gjennom OD-prosjektet skal ulike ungdomsorganisasjoner og organisasjoner som jobber med ungdom, sørge for at ungdom får de verktøyene de trenger for å skape en framtid fri for vold, diskriminering og urettferdighet. Prosjektet har tre hovedmål:

• UNGDOM SKAL GÅ PÅ TRYGGE SKOLER: Skolen skal være en arena for læring, ikke militær rekruttering. Barnesoldater skal få komme tilbake til skolen og fullføre utdanningen sin. Vi skal også styrke ungdomsorganisasjoner som jobber for å dokumentere og beskytte elever mot overgrep.
• UNGDOM SKAL HA KUNNSKAP OM SINE RETTIGHETER: Ungdom må kjenne sine rettigheter for å kunne gjøre krav på dem. Vi skal gi ungdom opplæring i egne rettigheter og i konflikthåndtering. Gjennom økt kunnskap, styrker vi ungdommens mulighet til å bidra til et mer rettferdig samfunn.
• UNGDOM SKAL PÅVIRKE POLITIKK OG VÆRE MED Å BESTEMME: Ungdom skal ha rett til å engasjere seg, uten å frykte for liv og helse. Vi skal støtte ungdomsorganisasjoner som arbeider for å fremme fred og demokrati og utdanne flere ungdomsledere.

Ungdom i Colombia har erklært «fred mot krigen», og de har valgt utdanning som verktøy for å vinne denne kampen. Operasjon Dagsverk skal i år samarbeide med søsterorganisasjonen SAIH, som er Norges største studentorganisasjon for internasjonal solidaritet. Sammen skal de jobbe for at ungdom i Colombia får de rammene og verktøyene de trenger for å bidra til et fredelig og rettferdig samfunn, fritt for vold, diskriminering og ekskludering. Med bedre utdanning og økt kunnskap om rettigheter skal ungdommene være rustet til å møte både nåtidens og framtidens utfordringer.

NOBELS FREDSPRIS TIL COLOMBIA OG PRESIDENT SANTOS

(Forfatter: Ivar Windheim)

6. oktober ble det kunngjort at årets fredspris gikk til presidenten i Colombia for «iherdig innsats» og hans rolle «som pådriver» for fred i landet. Etter langvarige fredsforhandlinger, inngått fredsavtale og dernest forkasting av fredsavtalen i folkeavstemning står Colombia igjen ved et vanskelig veikryss. Hvilken vei skal man slå inn på? Hvordan kan fredsprisen påvirke i denne kritiske situasjonen?

Så langt synes avtalepartene å være enige om at fredssporet ikke kan slippes. De vil prøve å komme fram til en ny, omforent avtale. Også den største «avtalevelteren» tidligere president Uribe – leder for Nei-siden i folkeavstemningen – er åpen for videre forhandlinger. Velgernes nei tolkes av de fleste ikke som et nei til fred, bare som et nei til den foreliggende avtalen. Velgernes nei – med knappest mulig flertall – til den omstridte fredsavtalen er likevel vanskelig å komme unna.

FOR TIDLIG TILDELING?Årets fredspristildeling har fra en del hold blitt kritisert for å komme for tidlig. Etter folkeavstemningen har prosessen blitt rykket tilbake og det er foreløpig uvisst om den vil rykke fram igjen. Til dette svarer mange at Nobelkomiteen kan gi prisen ikke bare for oppnådde resultater for fred, men også for å stimulere pågående fredsprosesser som kanskje til og med befinner seg i en skjør fase. Da kan hjelp utenfra – og fra så internasjonalt anerkjent hold som Nobelkomiteen – bli det lille skyvet som trengs for å oppnå varig fred.

STIMULANS. I en følsom vippesituasjon som nå like etter folkeavstemningen har flere lagt vekt på at nobelprisen kan bidra til å stimulere alle parter i Colombia til å gjøre sitt ytterste for at fredsprosessen ikke sporer av. Selv om folkeavstemningen ga et flertall for å forkaste forhandlingsresultatet, er det haker ved nei-seieren. Meningsmålinger i forkant hadde vist et klart ja. Især syntes oppslutningen om ja stor i områder som opp gjennom årene har merket borgerkrigen sterkest. Der er også ofrene flest. Ulykksalig nok ble mange der forhindret fra å stemme pga. orkanen Matthew, og forskjellen mellom de to alternativene var tross alt bare 54 000 stemmer. Faktisk er ofrene blant dem som sterkest har forsvart avtalen; ikke minst derfor ble også de behørig «hyllest» til del av Nobelkomiteen.

PRIS BARE TIL DEN ENE PARTEN. Var det riktig å tildele fredsprisen bare til den ene parten i konflikten? Mens kommentarene til tildelingen i hovedsak er positive, er dette punktet hvor de synes å samstemme minst. Kan FARC føle tildelingen bare til motparten som en manglende anerkjennelse for at også de har beveget seg i forhandlingene og kommet regjeringen i møte? Iallfall ledelsen i FARC har så langt likevel erklært sin vilje til fred og nye fredsforhandlinger. Hvor oppmuntret og forpliktet vil den jevne FARCer føle seg på å fortsette forhandlinger når de vet at fredsbetingelsene i en ny avtale sannsynligvis vil bli skjerpet? FN har rapportert at 12 prosent av drapene på sivile er utført av FARC og ELN, resten står regjeringshær og paramilitære for. Sett mot slike tall: Hvor beredt vil FARC da være på å komme med ytterligere innrømmelser?  På den annen side: Hvorfor skal man gi opp nå som en løsning synes nærmere enn noen gang?

TING TAR TID. Ikke minst gjør fredsprosesser det. Og de tar tid også lenge etter at fredsavtaler er inngått. I hvilken grad vil regjeringen i Colombia være i stand til å stå ved og klare å gjøre noe med den dypt urettferdige fordelingen – især fordelingen av jord – i Colombia? Og hvordan vil den klare å bekjempe all volden i samfunnet, enten den er politisk motivert som krig eller rent kriminell? Både i nærliggende Mellom-Amerika og nabolandet Venezuela er voldsnivået gjennomgående svært høyt. Ja, også i Colombia er kriminalitet og  Korrupsjon  landeplager, og de blir ikke borte over natten. Det finnes altså nok av skjær i sjøen før det kan bli varig fred i Colombia.

VANSKELIG BALANSEGANG. Et hovedankepunkt for nei-siden er at avtalen er for mild og ettergivende overfor FARC. De ønsker å straffe hardere og dessuten gjøre politisk deltakelse vanskeligere for FARCister. Uansett vil det bli (tid-)krevende å balansere

• Straffelemping: straffrihet eller iallfall skånsom, kort straff for å imøtekomme den ene siden (FARC) i fredsprosessen mot
• Straffeskjerping: lengre straff for å imøtekomme den andre siden (Nei-siden).  

Hva er mest rettferdig, overfor hvem og med hvilke potensielle virkninger for en fredsavtale? Forsoning må til, men hvor langt kan og vil ulike parter strekke seg? Hva med de aller mest ansvarlige og de som har stått bak de groveste forbrytelsene? Og som vi har sett: Ansvar og skyld for overgrep ligger ikke bare hos den ene siden. Hvem som skal trekkes til ansvar for hva og hvem det skal ytes rettferdighet overfor er derfor viktige spørsmål.

NEI TRENGER IKKE VÆRE EN ULYKKE. Hvis fredsprosessen i Colombia virkelig fører fram til en ny avtale som også Uribe-leiren stiller seg bak, betyr det at den kan bli forankret i bredere lag av befolkningen. Det vil gjøre det mer sannsynlig at den kan stå seg mot prøvelser som sikkert vil komme. På den annen side kan det øke risikoen for at grupper i FARC da ikke stille seg bak en avtale.

VÅPENINNLEVERING. I hvilken grad vil FARC-folk føle seg forpliktet til å levere inn våpnene og dermed bidra til å styrke statsmaktens voldsmonopol? Men er den samme statsmakten i stand til å yte sikkerhet for liv og eiendom for alle sine innbyggere? I en så lettantennelig situasjon som dagens er det viktig at partene og folk flest i et polarisert samfunn overkommer mistillit seg imellom og gjennom dialog får mer tillit til hverandre.

KOMMER INTERNASJONAL BISTAND? Det vil være vanskelig for Colombia i økonomiske nedgangstider som nå å finansiere viktige sosiale reformer slik det er forutsatt i avtalen. De vil trenge vesentlig økonomisk hjelp utenfra. Kommer den – og da i tilstrekkelig omfang? Eller tror vi at jobben vil være gjort bare en endelig avtale blir oppnådd – selv om det bare vil være slutten på begynnelsen?