• Hvem er ISIL?
• Hva vil ISIL oppnå?
• Hvorfor har ISIL kunnet vokse seg så sterke på kort tid?
• Hvordan ser det regionale bakteppet rundt ISIL ut?

ISILs framvekst

ISIL – også kalt IS (Den islamske staten) og ISIS (Den islamske staten i Irak og Syria) – var opprinnelig en grein av  Al Qaida i Irak, men brøt ut i 2006 under navnet ISI (Den islamske staten i Irak). ISI etablerte seg i Anbar, Nineveh, Kirkuk og andre sunnimuslimske områder, men ble i likhet med al-Qaida nedkjempet av sunnimuslimske (se fakta) grupper støttet av USA. Begge hevdet en ytterliggående tolkning av islam, krevde at alle skulle underordne seg, og for fram på en så brutal måte at sunnimuslimene snudde seg mot dem.

Krigen i Syria (HHD 2014: 6) åpnet nye muligheter for ISI, som nå tok navnet ISIL. Bevegelsen vokste raskt i provinser som al-Raqqa, Idlib og Aleppo. Også der samarbeidet de i begynnelsen med al-Qaida, men skilte lag i februar 2014. I dag er det Nusrafronten som representerer
al-Qaida i Syria. Flere ganger har de snudd våpnene mot hverandre. Noen måneder senere rykket ISIL inn i det vestlige og nordlige Irak og underla seg store områder der, med Mosul – Iraks nest største by – som den mest spektakulære erobringen. På høstparten truet de Bagdad og Erbil.

I juni 2014 proklamerte ISIL et globalt kalifat under navnet IS, med Abu Bakr al-Bagdadi som kalif.  Kalifat var betegnelsen på den styreformen muslimene valgte etter profetens død i 632, og i 300 år var kalifen politisk leder for samfunnet av troende. I kalifatet skal samfunnslivet styres etter sharialover (se fakta). Ottomanske sultaner brukte også betegnelsen kalifat, men den ble avskaffet etter første verdenskrig da Tyrkias store reformator, Mustafa Kemal Atatürk, kom til makten. I sum er ISIL både et religiøst, politisk og militært fenomen.

ISILs styrke

ISILs raske framrykking i de sunnidominerte delene av Irak skyldtes i stor grad sunnienes konflikt med regjeringen i Bagdad. Regjeringssjefen, al-Maliki, hadde gjort som så mange andre ledere i Midtøsten: Sørget for seg og sine – dvs. sjiaene, som utgjør 2/3 av befolkningen – og skjøvet sunniene fra seg. Mange sunnier ble derfor drevet i armene på ISIL og så sitt snitt til å kjempe med dem mot Bagdad. Den irakiske hæren, som var ledet av sjiaer og i hovedsak rekruttert fra den sjiamuslimske befolkningen, var dessuten dårlig trent og hadde lav kampmoral. 

Høsten 2014 oppga det amerikanske Central Intelligence Agency (CIA) at ISIL disponerte drøyt 30 000 krigere. Andre opererte med høyere tall. Det ble anslått at 12 000 av dem var fremmedkrigere fra bortimot 80 land. Listen over fremmedkrigere toppes av Tunisia etterfulgt av Saudi Arabia, Jordan, Marokko, Libanon, Russland og Frankrike. Når så mange kommer fra Tunisia (anslagsvis 3000), som i dag har et demokratisk styresett, skyldes det bl.a. at den tidligere diktatoren Ben Ali var glad for å bli kvitt dem og at dagens ledere slår hardt ned på ekstremister. De har ikke slått rot i dette landet, men gjør seg desto mer gjeldende i Syria og Irak.

Framrykkingen sommeren 2014 innebar at ISIL fikk tilgang både til oljefelter og tunge våpen som den irakiske hæren etterlot seg da den ble drevet på flukt. Inntektene økte kraftig gjennom oljesalg, ran av banker og løsepenger for kidnapping. Folk fra Saddam Husseins hær, som visste å bruke tanks og andre armerte kjøretøyer, sluttet seg til dem. Da de rykket fram mot Erbil, hovedstaden i Kurdistan, ble de imidlertid stanset av USA.

ISILs svakheter

For å bekjempe ISIL er det viktig å få regjeringen i Bagdad til å føre en mer inkluderende politikk, dvs. lytte til og fordele statlige midler bedre mellom forskjellige etniske, religiøse og sosiale grupper. Derfor ble al-Maliki fjernet, etter press fra USA og Iran, og Haider al-Abadi innsatt som ny statsminister – i den tro at han var bedre skikket til å vinne sunniene over på sin side. Han har da også prøvd på det, om enn halvhjertet. I Anbar-provinsen er det mange stammeledere som har begynt å samarbeide med ham, men ikke i Nineveh og andre områder. Iran trener og utstyrer sjiamilitser, som har tatt tilbake enkelte byer og landområder fra ISIL.

Mange piler har begynt å peke nedover for ISIL. Pengestrømmen fra den arabiske halvøya strupes. Oljesalget har stupt, for oljeanleggene ligger hvor de ligger og er lette å ødelegge fra luften. En bank kan bare røves én gang. De tunge våpnene blir også bombet, litt etter litt, og ikke erstattet. Ingen vil overføre slike våpen til ISIL. Kampmoralen har sunket: Det har kommet mange meldinger om deserteringer og skyting av desertører, for å avskrekke flere fra å dra.

I det lange løp er det vanskelig å forestille seg at sunniene i Irak vil la seg lede av en bevegelse som farer fram så brutalt som ISIL og som krever at alle skal underkaste seg deres lederskap. I så måte gjør ISIL de samme feilene som al-Qaida i Irak. Også de mange fremmedkrigerne begrenser ISILs legitimitet.

De sjiamuslimske militsene har imidlertid begynt å provosere mange sunnier. Fortsatt er det sunnimuslimske innslaget i den irakiske hæren lite overbevisende. For å slå ISIL er det dessuten ikke nok å bekjempe dem i Irak. De må bekjempes i Syria også, og der er det fortsatt vanskelig å se noen klar tendens, opp eller ned, for ISIL. Det alminnelige inntrykket er derfor at kampen mot ISIL kan bli seig.

Det regionale bakteppet for krigen

Koalisjonene

• A1.    Tyrkia (HHD 2010)er den sterke delen av en gruppering som ellers består av Tunisia og Qatar og som er brorskapsorientert. Det er muslimske brorskap i de fleste arabiske land. I det siste har Qatar dempet denne delen av sin utenrikspolitikk etter press fra Saudi-Arabia, og Tunisia er geografisk og politisk på sidelinjen.
• A2.    For Tyrkia (HHD 2013: 15) er forholdet til kurderne en hovedsak. De samarbeider med regjeringen i Erbil (Kurdish Regional Government, KRG), men ikke med kurderne i det nordlige Syria, som er PKK-orientert  (se s. 5). Derfor har tyrkerne ikke deltatt i forsvaret av den kurdiske byen Kobane i det nordlige Syria, og de har nektet USA å bruke tyrkiske flybaser i forsvaret av byen.         
• B.    En tredje regional gruppering består av Egypt (HHD 2013: 14), Saudi-Arabia og de fleste emiratene på den arabiske halvøya. Saudi-Arabia spiller hovedrollen, særlig så lenge Egypt er tynget av indre problemer. De har felles fiende – Det muslimske brorskapet – og for tiden holder Saudi-Arabia og De forente arabiske emiratene den egyptiske statsskuta økonomisk flytende. Saudi-Arabia konkurrerer med Iran og andre sjiaaktører om innflytelse i Irak og Syria.
• C.    Iran leder en koalisjon som omfatter regjeringene i Irak og Syria, Hizbollah i Libanon og Islamsk Jihad/Hamas (se fakta) i Gaza. Etter at den amerikanske okkupasjonen brakte sjiaene til makten i Irak, har Iran økt sin innflytelse der. Saudiene ga lenge rundhåndet økonomisk støtte til grupper som kjempet mot Assad, ikke minst for å frata Iran en viktig alliert, men oppdaget omsider at ISIL var en trussel også mot dem selv. Saudi-Arabia inngår i den amerikanskledete alliansen mot ISIL der så mange som 60 land deltar, men som spriker i mange retninger. Iran står utenfor. Forholdet mellom Iran og USA er fortsatt sterkt historisk belastet, men muligens på bedringens vei (jf. atomforhandlingene).   

Kurdistan

Kurderne i det nordlige Irak har 5–6 millioner innbyggere. På verdensbasis er det 30 millioner kurdere – den største befolkningsgruppen som ikke har en egen stat. Kurdistan har utstrakt selvstyre, og på forsommeren 2014 forberedte regjeringen en rådgivende folkeavstemning om etablering av egen stat. Men så kom ISILs erobringer. Erbil var nær ved å falle. Og det sterke fallet i oljeprisen svekket det økonomiske underlaget for en ny statsdannelse. Opprettelse av egen stat er derfor lagt til side inntil videre.
Men for hvor lenge? Ambisjonen om en egen stat står ved lag. Irak kan sprekke opp. Hvis det skjer, begynner det trolig med Kurdistan. Bortsett fra utvidelsen av Israels grenser blir det i så fall den første grenseendringen i Midtøsten på nær 100 år. Det er gjort flere forsøk på å endre grensene med militær makt, men de har stort sett løpt ut i sanden.

Også Iran har en kurdisk befolkning innen egne grenser og vil beholde grensene som de er. Det vil Saudi-Arabia også. Kanskje faller Libya fra hverandre; Jemens framtid er usikker; Sinai (Egypt) er ute av kontroll; ingen kjenner enden på borgerkrigen i Syria; og hvis Irak sprekker opp kan Saudi-Arabia bli neste. Det er i hvert fall bekymringen. Stormaktene vil gjerne holde Irak samlet.
Tyrkia er en joker. Nær halvparten av de 3000 utenlandske selskapene som har investert i Kurdistan, er tyrkiske, og for Tyrkia er olje fra nabolaget attraktivt. Alt i alt føler nok tyrkerne at de har ganske god kontroll på utviklingen i Kurdistan, så når forholdene ligger bedre til rette kan de kanskje gi grønt lys for et selvstendig Kurdistan.

Det globale bakteppet

7. august 2014 sa president Obama at forverringen av forholdene i Irak hadde overbevist ham om at amerikansk militær innsats var nødvendig for å beskytte amerikanske liv, verne om minoritetene i landet (blant annet jezidier) og stanse ISILs framrykking mot Erbil. Amerikanerne har samarbeidet med kurderne helt siden den første Golfkrigen i 1990–91 og mange amerikanske selskaper, blant dem Exxon og Chevron, har engasjert seg der. Nå gjorde de felles sak med de kurdiske selvforsvarsstyrkene (peshmergaen). Dette skjedde bare to og et halvt år etter at Obama hadde avsluttet det amerikanske militære nærværet i Irak – en flaggsak for ham. Beslutningen satt derfor langt inne, men den berget Erbil.

Dagen etter begynte bombingen av ISIL-mål i Irak. Da hadde Iran hatt 500 soldater fra Revolusjonsgardens elitestyrker, fly og droner på plass et par måneder allerede, for å bistå den irakiske regjeringen.

Samme måned tok USA initiativ til en bred koalisjon mot ISIL i Irak og Syria samt Nusrafronten og Khorasan i Syria, begge tilknyttet al-Qaida. I tillegg til europeiske land, Canada og Australia, ble de fleste landene i Midtøsten med, unntatt Algerie, Iran, Jemen, Libya og Tunisia. Noen reserverte seg mot deltakelse i Syria, bl.a. fordi det ikke fantes noen hjemmel for det i internasjonal rett. Regjeringen i Bagdad hadde bedt om assistanse og dermed gitt koalisjonen  Folkerett ryggdekning, men det hadde ikke regjeringen i Damaskus. Koalisjonen ville imidlertid stått på tryggere grunn om den hadde hatt et Sikkerhetsrådet i FN , for når regjeringer har bedt om hjelp fra andre mot egen befolkning har legitimiteten ofte manglet. F.eks. ba regjeringen i Tsjekkoslovakia om sovjetisk hjelp i 1968, men den sovjetiske invasjonen var et grovt overgrep mot det tsjekkiske folk.

Norge har sendt 120 offiserer til Erbil og Bagdad for å trene kurdiske og irakiske styrker. Situasjonen i Kurdistan er oversiktlig. Kurderne kjemper for å beskytte sitt territorium. I Bagdad er det foreløpig uvisst hvilken kontekst treningen vil inngå i, for det er uklart hvordan sammensetningen av den irakiske hæren kommer til å bli (jf. religion og etnisitet).

Debatten om midlene

Å bekjempe ISIL er en høy prioritet hos nær sagt alle, men det er mye debatt og usikkerhet om virkemidlene.

Land som har fremmedkrigere i Irak og Syria, har truffet forskjellige tiltak for å stoppe denne trafikken. Mange er bekymret for  Terrorisme i eget land hvis eller når kamptrente og ideologisk motiverte krigere vender hjem. Alle treffer forebyggende tiltak. Strenge tiltak som inndragning av pass på begrunnet mistanke om utreise har vært foreslått, og noen har vedtatt å straffeforfølge de som kommer hjem. Dette er spørsmål som vil bli mye debattert i tiden framover. Ulike land prøver seg fram ut fra hver sin situasjon.

Koalisjonen spriker, og noen er kritiske fordi den ikke har noen enhetlig strategi. Andre er skeptiske til bruk av militær makt, og viser til okkupasjonen av Irak og bombingen av Libya (HHD 2012: 17). Det eneste positive her var fjerningen av Saddam Hussein og Muammar Gaddafi. Resten ble verre. Og hva man har oppnådd etter mer enn13 års krigføring i Afghanistan, er i beste fall et åpent spørsmål.

På den andre siden er ideelle fordringer en sjelden luksus i internasjonal politikk. Man er henvist til å handle ut fra de forutsetninger som foreligger. Hvordan hadde situasjonen blitt hvis ikke USA hadde grepet inn og Erbil hadde falt? Hvor hadde ISIL stått hvis de hadde beholdt tilgangen til oljefeltene og våpnene fra den irakiske hæren? Hvilken skjebne hadde da blitt annerledes tenkende og troende til del?

Én viktig aktør står utenfor koalisjonen – Iran – men i 2015 kan konfrontasjon bli snudd til samarbeid. Hvis Iran og stormaktene blir enige om en atomavtale, vil dørene åpnes for samarbeid både i Afghanistan og Irak og kanskje også i Syria. USA og Iran har felles fiender der, Taliban i Afghanistan og ISIL i Irak. Begge har mye å tjene på stabilisering av disse landene, og gradvis realisering av felles interesser der kan forplante seg til Syria. Det siste er nødvendig først og fremst for Syrias egen del, men også fordi ISIL ikke kan knekkes i Irak alene.