• Hva er en hovedvei til maktens tinder i Kina?
• Hvilke utfordringer står Xi og de nye styrende overfor?
• Hvordan skiller Xis politikk seg fra forgjengernes?
• Hvilke dilemmaer står Xi-styret overfor?

Representanter for den femte generasjonen (diwudai) av kinesiske ledere – i hovedsak født i 1950-årene – kom inn i Kommunistpartiets politbyrå og Den stående komiteen der etter 2007. Den femte generasjonen har større internasjonal erfaring og bedre utdanning enn de foregående generasjonene. Samtidig har denne generasjonen bedre forutsetninger for å verdsette den økonomiske framgangen som fulgte med reformene til Deng Xiaoping. Dette var jo en generasjon som hadde lang erfaring med Kinas økonomiske take off – helt siden 1980-tallet.

Oppover i partihierarkiet

Etter Folkekongressen i Kommunistpartiet i oktober 2007 ble to mulige etterfølgere til Hu Jintao forfremmet – Xi Jinping til visepresident og Li Keqiang som visestatsminister.

Xi og Li rykket så opp til å bli Kinas neste president og statsminister på den åttende partikongressen i 2012. Xi var partirepresentant fra den rike Fujian-provinsen før han raskt ble forfremmet til partileder i Shanghai da Chen Liangyu ble avsatt – anklaget for korrupsjon i 2006. På det viset fikk han etter hvert også mange internasjonale kontakter. Også den tidligere presidenten Jiang Zemin (1993–2003) hadde vært leder for Shanghai-partiet (1987–1989) før han ble pekt ut til å bli etterfølger til Deng Xiaoping. Xi er også kjent for å tilhøre prinsegruppen (taizidang) i Kommunistpartiet. Faren var den kommunistiske geriljalederen Xi Zhongxun som deltok i Den lange marsjen i Nord-Kina under den kinesiske borgerkrigen i 1930- og 1940-årene. Han overlevde en påfølgende utrenskning i regi av partiet. Med denne forhistorien hadde Xi Jinping stor ideologisk sympati i partiet. Xi har også forbindelser til Folkets frigjøringshær (PLA) både direkte og gjennom sin kone, Peng Liyuan, som lenge har vært medlem av PLA.

Store utfordringer

Da Xi tok fatt på presidentjobben, var det kinesiske kommunist-partiet opptatt med noen vanskelige problemer på den hjemlige scenen. Noen av utfordringene hang igjen fra tidlig under de økonomiske reformene – blant annet økende ulikhet og inntektsgap mellom kyst- og innlandsområder og mellom by og land. Til tross for at mange kinesere hadde opplevd økt inntekt de siste tiårene fortsatte fattigdom og underutvikling, men også manglende sosial mobilitet, å prege store deler av landet. Med den globale finanskrisen fra 2008

ble det lagt ytterligere press på hele reformprosessen. Forrige gang som den kinesiske økonomien sto overfor et slikt ytre press, var under den asiatiske finanskrisen i 1997–1998. Men omfanget av den krisen var langt mindre, og Kina var da langt mindre eksponert overfor internasjonale markeder.

Hu-regjeringen prøvde å dempe skadene på den kinesiske økonomien da finanskrisen førte til nedgang i etterspørselen av kinesiske varer. Blant annet iverksatte den en omfattende stimuluspakke i november samme år. Likevel avtok veksten.

En ny normal – den kinesiske drømmen

Mange i regjeringen ønsket å ombalansere den kinesiske økonomien ved å styrke innenlands utvikling og forbruk. Men siden tyngden av kinesisk økonomi, særlig i sør, var så rettet inn mot eksport av industrivarer, var oppgaven formidabel. Blant ledende kinesiske politikere ble det mye tale om en «ny normal» (xin changtai) i utviklingen av landets økonomi. Ifølge denne ville en vekstrate (BNP) på sju prosent være et tilstrekkelig og oppnåelig mål.  Før den globale nedturen satte inn, lå den årlige kinesiske veksten gjerne på rundt ti prosent.

Etter at Xi inntok presidentstolen, kunngjorde han raskt hva som ville bli en hjørnestein i kinesisk politikk under ham, nemlig Den kinesiske drøm (Zhongguo meng) – med tydelig henvisning til amerikanernes «The American Dream»-tanker fra 1900-tallet. I dette demonstrerte han større tillit til kinesernes egne økonomiske evner og muligheter. Et sentralt innhold i den kinesiske drømmen var at Kina var inne i en prosess ikke bare med økonomisk vekst, men også med å bli mer synlig og mektigere på det internasjonale planet. Denne ambisiøse tanken ble fulgt opp tidlig i 2015 med lanseringen av en politikk kalt de fire nødvendigheter, nemlig at landet måtte:...

• bli et iallfall moderat velstående samfunn (velferdsstat)
• videreføre reformene
• styres i henhold til lov (rettsstat)
• styre Partiet stramt

Akkurat som tidligere regjeringer ønsket Xi-administrasjonen å sikre Kommunistpartiets monopol samtidig som de opprettholdt et godt forhold mellom partiet og folket (og da blir vekst viktig.).

Framtidsutsiktene for den kinesiske økonomien forblir likevel uklare. Kina-kjennere er bekymret for at reformene bare skal nå halvveis fram og at de i noen tilfeller til og med kan bli reversert. Kina har riktignok entusiastisk fulgt en «invitere inn»-politikk, (oppmuntre samselskap (foreign joint ventures) og utenlandske investeringer ) og en «gå ut i verden»-politikk (stimulere kinesiske investorer til å gå inn i internasjonale markeder og forberede seg på å konkurrere med utlandet). Likevel gjenstår det mye arbeid på begge fronter. Kinesiske merkevarer må klare å oppnå samme globale synlighet som konkurrenter fra andre deler av Øst-Asia. Noen slike synlige merkevarer har kineserne allerede i velkjente størrelser som Haier og Lenovo, samt nykommere som Xiaomi.

Innad i Kina blir det heftig diskutert om liberaliseringen av den kinesiske økonomien bør akselereres eller bremses. I rapporten Kina 2030, som Senter for utviklingsforskning i Kina utga i 2012 sammen med Verdensbanken, anbefales ytterligere reformer, mer vekt på å få bukt med ulikhet og inntektsforskjeller samt fremme større økonomisk effektivitet. Xi var med på å skrive denne rapporten. I rapporten heter det at Kina, tross enorm økonomiske framgang de siste 20 årene, fremdeles står i fare for å havne i mellominntektsfella. Med det menes manglende evne til å utvikle seg utover et mellomnivå som følge av tap av konkurransefortrinn (f.eks. billig arbeidskraft). Spørsmålet om i hvilken grad staten skal holde seg utenfor og i hvilke deler av økonomien den eventuelt skal gjøre det, splitter fortsatt kinesere – både i og utenfor Kommunistpartiet.

Lov og orden – anti-korrupsjon

Fokuset på lov og styring i «de fire nødvendigheter-politikken» til Xi var ikke overraskende sett på bakgrunn av regjeringens sterke vektlegging av å bekjempe korrupsjon, som lenge har truet med å nå ut over kontrollerbare nivåer. Korrupsjonsspørsmålet kom virkelig i sentrum idet Hu var i ferd med å forlate presidentstolen. Partilederen i megabyen Chongqing, Bo Xilai, ble da skandalisert. Han ble beskyldt for å ha medvirket til et mord i 2012 og kastet ut av partiet et år seinere (kona ble dømt til livsvarig). Dette var første gang et partimedlem av så høy rang ble avsatt. Men tross partiets forsøk på å framstille Bo-saken som en enkeltstående skurk kastet hele affæren enda mer uheldig lys på partiet og en fare for at det skal rives i filler.

Også tidligere kinesiske ledere har satt i gang anti-korrupsjonskampanjer. Men den som startet under Xi, er enestående; den favner videre både i bredde og dypde. Tabuer er brutt. Nå går man også etter militære av høy rang, tidligere medlemmer av politbyrået i Kommunistpartiet og toppbyråkrater, eller «tigre», som det heter med kampanjens egen ordbruk. Blant dem som er blitt fengslet for korrupsjonsanklager, er Ling Jihua – en tidligere rådgiver for Hu Jintao – og Xu Caihou, en general i Folkets frigjøringshær. Den suverent mest bemerkelsesverdige fangsten er et tidligere medlem av Politbyrået, Zhou Yongkang. Han har til og med ledet partiets utvalg for sentrale politiske saker og lovsaker. Han ble lenge sett på som uangripelig, selv etter at han ble pensjonert.

I tillegg til «tigrene» har anti-korrupsjonskampanjen også tatt for seg «fluer» (partimedlemmer på lavere nivå som har deltatt i ulovlig virksomhet på lokalt nivå og «rever» – partitopper som har søkt å skjule sine ulovlig tjente formuer utenlands.

Selv om noen eldre partifolk har uttrykt bekymring for at kampanjen kan komme til å skade omdømmet til Kommunistpartiet, er det lite som tyder på at kampanjen kommer til å tones ned – iallfall ikke på kort sikt. Xi har oppmuntret partimedlemmer til «å se deg selv i speilet, gjennomgå din garderobe, vaske deg selv ren og behandle dine umoralske impulser». Effekten har vært massiv. Partimedlemmer har blitt mer forsiktige med pralende forbruk, og salget av luksusvarer har gått markant ned. Samtidig har Xi bygget seg en viss popularitet som en hverdagslig, og folkelig mann i gata, som er mer lydhør for bekymringene til folk flest. Især framkommer dette bildet av Xi når han sammenliknes med Hu Jintao, som ofte ble sett på som fjern og mindre lydhør.

Selve styringen

I tillegg til PR-byggingen synes det også som om Xi – iallfall utad – er mer direkte involvert i den daglige styringen av landet, både i innen- og utenrikspolitiske saker. Dette har på sin side ført til spekulasjoner om den kinesiske regjeringen har blitt mer sentralisert eller ikke og på det viset reversert tendenser under Hu. Blant annet oppsto det spekulasjoner om at den indre sirkelen i den kinesiske regjeringen har blitt mer konsentrert, da nye medlemmer til Den stående komité i Politbyrået ble gjort offentlig i 2013. Antallet medlemmer ble blant annet redusert.

Bekymringer for at partiet skal tape makt og innflytelse har blant annet kommet til syne når det gjelder det tiltak for å forhindre spredning av vestlige ideer om demokrati og fritt opererende Ikke-statlige organisasjoner .  Kinesiske styresmakter har tradisjonelt framholdt hvor uforenlig dette er med å kunne styre reformpolitikken i Kina. Slike bekymringer ble uttrykt i et internt partinotat i 2013, som siden er blitt lekket og nå alminnelig kjent som «dokument nr.9». Her uttrykkes frykt for framvekst av vestlige verdier i landet. Tidlig i 2015 ble det så kunngjort visse begrensninger på bruk av internett, blant annet bruk av virtuelle private nettverk (VPN, viktige for å omgå sensuren) og tjenesteformidling gjennom slike, f.eks. gmail. Alt dette understreket engstelse hos de styrende for spredning av uakseptable vestlige verdier.

Enorme miljøproblemer

Enda et kronisk problem i hjemlig kinesisk politikk – som de nye styresmaktene har arvet fra tidligere regjeringer – er landets enorme miljøproblemer. Styresmaktene i Beijing har riktignok vedtatt viktige tiltak for å forbedre luft-, jord- og vannkvaliteten i Kina, samt endelig opprettet et eget miljøverndepartement i 2008. Men svært mye gjenstår. Det store og økende behovet for å gjøre noe med forurensningen i Kina – et resultat av uhemmet økonomisk vekst og bygging av infrastruktur – har titt og ofte blitt trukket fram både fra regjeringshold og fra ikke-statlige aktører. Tidlig i 2014 erklærte statsminister Li krig mot forurensning. Og ikke uten grunn: Især i  innlandsprovinser (blant annet mer uoversiktlige forhold der) blir det ofte protestert mot miljøødeleggelser.

Bare noen dager før den årlige Folkekongressen i partiet i mars 2015 dukket det opp en dokumentarfilm med tittelen Investigating China’s Smog: Under the Dome, (wumai diaocha: qiongding zhixia). Dokumentaren ble etter hvert fjernet. Den var produsert og driftet på egen webserver av en tidligere journalist i det statlige China Central Television (CCTV). Filmen omhandlet de økende problemene med forurensning i Kina og de sosiale og økonomiske kostnadene forbundet med den. Tross fjerningen fikk filmen mye positiv respons i Kina, den ble sågar sammenliknet med Rachel Carsons viden kjente bok fra 1962 Den tause våren og miljødokumentaren En ubehagelig sannhet (2006) til den tidligere amerikanske visepresidenten Al Gore.

Folkelig misnøye i Kina som følge av forverret luftkvalitet er blitt mer påtrengende etter flere alvorlige smogalarmer i mange kinesiske byer: I januar 2013 nådde luftkvaliteten svært høye og farlige nivåer for partikkeltetthet «PM 2.5». Disse partiklene trenger inn i lunger og blodomløp og er svært små – mindre enn 2,5 mikrometer (1 mikrometer = en tusendels mm)i diameter. Den bekymringsfulle situasjonen ga støtet til et ordskifte på internett der det ble snakket om «airpocalypse»(jf. apocalypse) i kystprovinsene (de mest industrialiserte).  Miljøproblemene er gitt topp prioritet av Xi-regjeringen, inkludert utvikling av et «grønt BNP». Det vil si at de negative virkningene av den kinesiske veksten – skader på mennesker og økonomi forårsaket av forurensende utslipp – vil bli trukket inn i BNP-målinger. Dessuten vedtok Partiet i 2013 å bruke 17 000 mrd. kroner på tiltak for miljøforbedring.

I løpet av mindre enn tre år har det politiske landskapet i Kina blitt sterkt omformet av Xi Jinping-styret. Enigheten er imidlertid stor både i og utenfor Kina om at mye arbeid gjenstår og at det er nok av risikomomenter også i tiden som kommer. Retningen på den kinesiske politiske og sosioøkonomiske utviklingen vil påvirke ikke bare Kina, men også store deler av det internasjonale samfunnet.