• Hvilke er de rike regionene?
• Hvorfor gjør de opprør akkurat nå?
• Hvordan argumenterer de for løsrivelse?
• Er det kostnadsfritt å løsrive seg?

Stater og regioner

Statsgrensene i Europa har vært endret en rekke ganger opp gjennom historien. Noen stater er blitt oppslukt av naboland, mens andre har oppstått, blitt erobret og gjenoppstått. Mange regioner har tidligere vært selvstendige politiske enheter, ofte med egne tradisjoner og et eget språk helt fram til i dag. Statsgrensene er et resultat av gamle erobringer, fredsslutninger og maktforhold mellom fyrster og mellom politiske ledere.

Mange av de regionene som har aktive uavhengighetspartier, og som har forsterket sine krav om løsrivelse eller større autonomi som svar på finanskrisen, har altså en fortid som selvstendige enheter. Noen har også vært del av naboland. Nesten alle land i Europa har regioner med en egen historisk og kulturell identitet.

SKOTTLAND ble slått sammen med England i United Kingdom i 1707. Da ble det skotske parlamentet oppløst. Skottenes kamp for uavhengighet ble oppgitt etter et militært nederlag i 1746. Skottland fikk indre selvstyre fra 1999, da det skotske parlamentet ble gjenopprettet. Mange skotske nasjonalister har hatt en drøm om full løsrivelse fra England, og i dag kan det gå mot en folkeavstemning i dette spørsmålet.

CATALONIA ble innlemmet i Spania fra 1716 og fikk politisk og kulturell autonomi i 1978, etter at det fascistiske Franco-regimet falt i 1975. Også her har separatismen – uavhengighetskampen – fått vind i seilene, ikke minst etter de olympiske leker i Barcelona i 1992. Separatismen i Catalonia har vært mindre voldelig enn den tilsvarende kampen i de spanske baskerprovinsene lenger vest.

FLANDERN er den rikeste av de tre regionene i Belgia. Landet ble selvstendig kongedømme etter en revolusjon i 1830, da det løsrev seg fra Nederland. Belgia består altså av tre regioner – det nederlandsktalende Flandern i nord, det fransktalende Vallonia i sør, og den tospråklige hovedstaden Brussel. Flandern og Vallonia har allerede betydelig regionalt selvstyre (Se HHD nr. 13 2007–2008).

PADANIA i Nord-Italia har en litt annen bakgrunn. Det er bare det norditalienske nasjonalistpartiet Lega Nord som betrakter «Padania» som en politisk og kulturell enhet. Navnet er avledet av det latinske navnet på elva Po – Padus, og området omfatter flere regioner som ble innordnet i Italia da landet ble samlet i 1861. I kjølvannet av finanskrisen er det til og med noen som har villet gjenopprette bystaten Venezia.

Alle disse regionene har lenge hatt uavhengighetspartier – politiske partier som har talt deres sak og stått for sterkere uavhengighet. Slike partier har hatt varierende oppslutning. De større nasjonale partiene har blant annet bidratt til å svekke dem ved å imøtekomme og ta opp i seg noen av klagemålene.

Den spanske regjeringen har inngått avtaler om  Autonomi med hver av de historiske regionene i landet. Storbritannia har overført makt og beslutningsmyndighet til nyopprettede regionale parlamenter blant annet for å nøytralisere skotske, walisiske og nordirske uavhengighetskrav. I noen perioder har dette mettet sulten på full løsrivelse, i andre perioder har det snarere skjerpet appetitten. Her har det vært et skiftende styrkeforhold mellom ulike fraksjoner innen regionene.

Hvorfor misfornøyde regioner?

Mange av de historiske regionene har vært utsatt for tvangs  Integrasjon i de statene de tilhører. Opprørske frihetskjempere har derfor kunnet dyrke minnet om fallen storhet og overgrep. De regionale språkene er blitt gradvis utradert, som gæliske og keltiske språk i randsonen av Storbritannia – Skottland, Wales og Nord-Irland. Andre steder har språk og nasjonale symboler overlevd, som i Catalonia og de spanske baskerprovinsene. Men de var utsatt for forbud og undertrykking i Franco-perioden fram til 1975.

Politisk har regionene gjerne vært underordnet et sterkere nasjonalt sentrum, som London i England og Madrid i det sentrale Spania. Belgia er derimot et offisielt språkdelt land, slik også Sveits er det.

Samtidig har mange av regionene vært økonomisk framgangsrike. Mye av den konkurransedyktige industrien og vekstnæringene i Spania ligger i Catalonia og Baskerland (HHD 15 2009-10). Noe av inndrevne skatter og avgifter derfra overføres til andre og fattigere deler av landet, styrt av den politisk-administrative eliten i Madrid. Flandern er en rikere og mer industrialisert del av Belgia enn Vallonia, med utbredt motvilje mot økonomiske overføringer ut av regionen. Lenge var det stikk motsatt, da var det Vallonia som måtte overføre til Flandern.

Skottland har ikke vært en rikere del av Storbritannia enn England, men har fått store økonomiske muligheter gjennom oljeutvinningen i Nordsjøen. Store oljeinntekter  vil kunne tilfalle Skottland ved en statsdeling. Nord-Italia med Milano er langt rikere enn midtre og sørlige deler av landet. Her hevder regionalistpartiet Lega Nord at nord subsidierer mafiadominerte deler av landet gjennom en korrupt politisk elite i Roma.

Mange av de mest aktive regionalistbevegelsene i Europa finner vi i  altså økonomisk framskredne regioner med relativt høy vekstrate. Samtidig har disse regionene vært politisk dominert av mer sentrale deler av det landet de tilhører. Dette har vært kalt rangubalanse – høyt på den nasjonale rangstigen økonomisk, men lavt politisk. Det har vært brukt som en av forklaringene på separatisme og uavhengighetskrav.

En tilleggsfaktor er at det dreier seg om regioner med en sterk historisk og kulturell identitet. Dermed kan separatistbevegelsene knytte en lang fortelling om tidligere storhet og undertrykking til aktuelle klagemål.

Regionalisme i bølger

De regionale uavhengighetskravene og separatistpartiene har varierende oppslutning over tid. De kan ligge nede i lange perioder, for så å blomstre opp med bredere oppslutning og sterkere krav. Politiske og økonomiske forhold bidrar til å forklare variasjonen.

Innstrammingstiltak og forsterket følelse av undertrykking kan bidra til skarpere motstand. På den annen side kan også nye muligheter som oljefunn eller karismatisk leder gi separatismen vind i seilene: Ettergivenhet fra sentralmakten kan gi mersmak. Her kan bare konkrete studier av den enkelte region gi svar om hvilke mekanismer som gjør seg gjeldende.

Økonomisk tilbakeslag kan også stimulere til regional motstand, fordi overføringer til andre deler av statens område blir tyngre og føles mer urimelig.

Både impulser utenfra og lederskap innad kan være utslagsgivende. Mange regionale bevegelser fikk økt oppslutning i slutten av 1960-årene, til internasjonale slagord om nærdemokrati og kolonifrigjøring. Mange av regionene i Europa definerte seg som indre kolonier og hentet impulser fra den generelle koloniavviklingen. Samtidig var de avhengig av regionale ledere som hadde appell og kunne spille på de riktige strengene.

Befolkningen i regionene er etter hvert blitt ganske sammensatt. I Nord-Irland er flertallet protestantisk og støtter unionen med det øvrige Storbritannia. Av mange katolikker betraktes dette som et flertall skapt av demografisk kolonisering utenfra, mens katolikkene representerer den mer opprinnelige, nordirske befolkningen. Mange rike regioner også i andre europeiske land har hatt betydelig innflytting fra andre områder. Endret befolkningssammensetning kan med andre ord svekke oppslutningen om separatistbevegelser.

Selv i perioder med regional mobilisering er det høyst usikkert om en eventuell folkeavstemning vil gi flertall for full uavhengighet. Separatistpartiene er vanligvis ikke flertallspartier eller førstevalget selv ikke blant velgere som støtter dem i sak. Mange vil også vike tilbake for full løsrivelse, men ønsker seg snarere et mer vidtrekkende indre selvstyre. Her er det ulike syn som gjør seg gjeldende, med skiftende tyngdepunkt over tid.

I kjølvannet av finans- og arbeidsløshetskrisen i Europa har den regionale separatismen vært uvanlig sterk. I Catalonia har det vært store demonstrasjoner for full uavhengighet, og det regionale separatistpartiet har fått økt oppslutning. Regjeringen i Madrid motsetter seg imidlertid en regional folkeavstemning om spørsmålet. Det skotske nasjonale partiet er delt i spørsmålet om egen stat, men har fått britisk løfte om en folkeavstemning i løpet av 2014. Både i Flandern og i Nord-Italia står separatismen sterkere under inntrykk av den økonomiske krisen.

Finanskrise – eurokrise

Euroen ble innført som felles valuta for en rekke EU-land i 1999. 17 av 27 medlemsland inngår i dag i eurosonen, med felles pengeenhet og sentralbank.

Mange eksperter advarte mot å innføre en felles pengeenhet i et så sammensatt område som EU. Den nye fellesvalutaen ble først og fremst innført av politiske grunner, som en markering av et stadig tettere samarbeid, selv om mange også så økonomiske fordeler ved en felles valuta- og rentepolitikk.

Problemet var – og er – at euroen kunne bli en tvangstrøye dersom økonomiske kriser slo ulikt ut innen euroområdet. Deltakerlandene hadde ulik(-e)

• næringsstruktur – varierende grad av høyteknologi, jordbrukssektor, finansindustri, tungindustri, utvinnings- og råvarevirksomhet osv
• økonomisk konkurranseevne – noen land hadde mye høykompetent velutdannet arbeidskraft samt moderne bedrifter, andre hadde mindre
• økonomisk vekstrate – noen land hadde en høy vekst i BNP over lang tid; andre en mindre,
• størrelse på offentlig sektor – noen land hadde et høyt skatte- og avgiftsnivå og kunne dermed finansiere mer offentlig virksomhet innenfor utdannning, omsorg, helse og samferdsel. Andre hadde lavere nivå.
• velferdsordninger – noen stater hadde et større velferdssikkerhetsnett enn andre; de ytte mer til ulike velferdsgoder som trygder og pensjoner.

I tillegg kom mange andre forskjeller. Mange av ulikhetene nevnt over, som gjaldt ved tusenårsskiftet, finner vi igjen også i dag.

Om ett eller flere euroland ble rammet av tilbakeslag, kunne de ikke lenger styrke økonomien ved å devaluere (skrive ned) valutaen – for å styrke eksportnæringene – eller regulere sitt eget rentenivå – for å påvirke etterspørselen. De var bundet av den politikken som dominerende land som Tyskland så seg tjent med. Tysk eksportindustri var særlig konkurransedyktig og kunne tjene mye på en felles valuta.

Da den internasjonale finanskrisen raskt forplantet seg fra USA til Europa i 2008, bidro eurosamarbeidet til å forsterke krisen i de økonomisk svakeste landene. Land som Hellas fikk økende budsjettunderskudd og fikk låne i euro til lav rente. Med synkende inntjening og voksende arbeidsløshet, ble det umulig å betjene lånene. Ledende EU-land har gått inn med støtte for å få lånebyrden ned og redde bankene, men på betingelse av innsparing og nedskjæringer på statsbudsjettet.

 Dermed synker etterspørselen, den økonomiske veksten stagnerer og arbeidsløsheten øker. Dette har ført til en protestbølge med massedemonstrasjoner i mange søreuropeiske land. Dersom de kriserammede landene hadde hatt sin egen valuta, kunne de ha devaluert valutakursen og endret rentenivået. De kunne fortsatt ha hatt problemer, men med større spillerom i den økonomiske politikken.

Det er teknisk fullt mulig å trekke seg ut av eller oppløse en pengeunion, men med store økonomiske omkostninger. Bedrifter og privatpersoner har lån i euro, disse lånene vil det bli vanskelig å betjene i en penge-enhet med lavere verdi, finansmarkedet ville reagere negativt, og det politiske og symbolske tilbakeslaget for samarbeidet ville bli stort. Eurosamarbeidet var forhastet, men det er langt enklere å innføre enn å avvikle en pengeunion.

Krise og regionalisme

Også de rike regionene i EU-land er rammet av krisen. Bruttonasjonalprodukt (BNP) stagnerer eller synker i flere euroland, og arbeidsløsheten øker. Noen catalanske ledere synes at det er urimelig å fortsette å subsidiere det øvrige Spania i en slik situasjon. Nordsjøoljen er en forlokkende kilde til rikdom i Skottland. Flandern vil ikke bære byrdene ved et stagnerende Vallonia. Det er de rikes opprør, men bare i relativ forstand. De rike regionene opplever selv tilbakeslag og voksende problemer.

Separatismen i mange europeiske land er nå først og fremst en økonomisk separatisme – et ønske om å beholde mer av kaken for seg selv. Denne separatismen blir forsterket av de lange linjene med en mer selvstendig fortid og deretter en marginalisert politisk posisjon. Misnøyen ligger i gapet mellom det de er, det de engang har vært, og det de mener at de kan bli på nytt. Regionalismen er enten utkantens kamp mot sentrum, eller kamp fra alternative maktsentra, ofte med en mer selvstendig fortid i bakspeilet.

Får vi mange nye stater?

Dette spørsmålet er det umulig å svare på. Regionalismen er sterk mange steder, men spørsmålet om egen stat er ikke satt helt på spissen. Mange vil kunne betenke seg dersom det virkelig kommer til en folkeavstemning. Motstanden fra hovedlandet vil være sterk. Konstitusjonen – grunnloven – må endres; vedtak om uavhengighet for regioner i de sentrale nasjonalforsamlingene vil sitte svært langt inne.

Det er også dyrt å bli helt selvstendig. Ikke bare rikdommer, men også gjeld skal fordeles; administrasjon og utenrikstjeneste skal bygges opp; institusjoner skal stå på egne ben. Noen folkegrupper vil havne på feil side av den nye grensen og motsette seg løsrivelsen med nebb og klør. Nord-Irland har vært revet i filler over dette spørsmålet.

Både Catalonia, Flandern og Skottland har signalisert at de kan tenke seg å fortsette som medlemmer av EU. Det er ikke opplagt at det vil la seg gjøre. Det må forhandlinger om medlemsskap til, og vilkårene kan bli omstridt både innen EU og i det landet som forhandler.

Det er liten grunn til å tro at de eksisterende statsgrensene i Europa vil vare i århundrer framover, men får vi en ny stat eller to på kort sikt? Også på kort sikt kan alle spådommer slå feil. Igjen vil mye avhenge av de økonomiske konjunkturene. Med fortsatt krise øker utsiktene til kraftfulle flertall for regional løsrivelse. Mange steder er nok mellomformene mer sannsynlig enn full uavhengighet. Som i Italia, der hovedkravet er flere og mer selvstyrte republikker.