• Hva førte til den kinesiske nedturen på 1800-tallet?
• Hvilket rolleskifte ser vi i det britisk-kinesiske forholdet?
• Hvordan kom Kina ut av sin århundrelange bakevje?
• Hva tenker Kina om globalisering i dag?

Kinas lange nedtur kom under den vestlige imperialismen i kjølvannet av det industrielle gjennombrudd. Dette gjennombruddet skaffet et britiskledet Europa og etter hvert Vesten et forsprang som gjorde store vestlige land i stand til å dominere verden – også det gamle keiserriket Kina. Men nå er maktforholdet snudd. Ett symptom på det er den sterkt voksende kinesiske økonomien, som målt etter kjøpekraft allerede er verdens største (dog ikke per innbygger). Det gir markedsmakt. Et annet er den voksende kinesiske innflytelsen nettopp i hjertet av det tidligere britiske imperiet. Og Brexit ser ut til å styrke forbindelsen.

Kinas hundreårige nedtur

Britene var på plass i Kina før det industrielle gjennombrudd, i havnebyen Kanton (nå Guangzou), den eneste hvor utlendinger kunne drive handel. Da britene var i ferd med å bli «verdens verksted», gjorde de et forsøk på å åpne opp Kina i 1792–93. De sendte en stor delegasjon med mål å opprette diplomatiske og handelsmessige forbindelser, drive markedsføring av britiske varer, åpne flere havner og få lavere tollavgifter. Det var mer enn en vanlig handelsdelegasjon; den var et framstøt som kunne ha ført keiserriket inn på vestlig vei.

I spissen sto den erfarne diplomaten Macartney, som hadde tjent både i St. Petersburg og India. Det britiske Østindia-kompaniet var sponsor for ekspedisjonen. Selve delegasjonen talte bortimot hundre og det medfølgende båtmannskapet 600, fordelt på tre fartøy.

Utvalget av varer Macartney hadde med, 600 kolli, viste allsidigheten i britisk næringsliv. Men noe var gaver og helst ment å gjøre inntrykk og vise det siste innen vitenskap og teknikk. Det østindiske kompaniforetrakk heller mer av de nye ferdigvarene innen tekstil og metall som britene med hell eksporterte til Europa og Amerika. Macartney hadde vært i kontakt med de nye industribyene og James Watt, oppfinneren av dampmaskinen, og hadde sett den i funksjon, men syntes den ble for tung og svær å ta med. Det eksisterte imidlertid allerede på 1700-tallet en del restriksjoner og forbud mot å eksportere maskiner, mot å «eksportere sine teknologiske fordeler». Disse ble først opphevet i 1840-årene.

Britene så for seg lettere adgang til et stort marked med bortimot 300 millioner mennesker. Det var unektelig det mangedobbelte av Storbritannias færre enn ti. Men Macartney bar med seg opplysningstidens frihetsdealer og mente dessuten han representerte «the first people in the world». Britene styrte jo også tross alt langt på vei det folkerike India, rett nok der «forkledd som kjøpmann», via Det østindiske kompani. Keiseren og Kina avslo å etablere nærmere forbindelser og dermed indirekte vestlig teknikk og vitenskap. Mens britene sa de var åpne for å lære, svarte kineserne avvisende på kong George IIIs brev – dette hadde de ikke bruk for, mente de. 

Nettopp da gikk Europa inn i den lange perioden med revolusjons- og napoleonskriger (1792–1815), og England fikk annet å tenke på. Men kompaniet var pådriver for et nytt, men også det mislykket framstøt straks krigene var over, Amherst-delegasjonen i 1816. Det ble ikke noe møte med keiseren. Britene fant det vanskelig å bøye seg i støvet for keiseren og dunke pannen mot golvet ni ganger (kowtow), slik utsendinger fra kinesiske tributtland gjorde. Et ekko av slike diplomatiske finurligheter var oppmerksomheten rundt manglende rød løper for Obama da han ankom G20-møtet i 2016. På hjemturen la Amherst veien om St. Helena og besøkte Napoleon, som skal ha sagt at Kina var en sovende kjempe, som det var klokest å la sove.

Kinas tornerosesøvn

Kina sov for lenge – og bråvåknet til våpengny. For i neste omgang fikk våpnene tale da Kina led nederlag for England i opiumskrigenei 1840–1842 og 1856–1860. Britene ville at Kina skulle åpne opp for handel med utlandet, blant annet for å kunne selge opium der, men først og fremst for å få mer balanse i handelen, ettersom de importerte store mengder te, porselen og silke. Etter de to tapte krigene gikk Kina inn i hundre år med svakhet og indre uro fram til kommunistenes seier i 1949. Deretter kom en fase preget av konsolidering av det nye regimet, før det åpnet seg mer mot verden under Deng Xiaoping.

Selv om Kina ikke ble erobret, sikret stormakter seg støttepunkter i landet. England tok Hongkong, og Tyskland og Russland fikk leie områder i havbukta inn mot Beijing. Kina ble mer eller mindre delt i innflytelsessfærer, en svak form for imperialisme. Keiserriket måtte lenge finne seg i påtvunget frihandelsimperialisme og den åpne dørs politikk. Denne politikken var et amerikansk initiativ rundt 1900 og rettet mot europeiske stormakter for ikke å bli utestengt fra å drive handel med bl.a. Kina. USA selv hadde jo åpnet Japan.

De siste tegn på den vestlige pågangen forsvant så seint som i 1997 og 1999. Da ble Hongkong og den gamle portugisiske enklaven Macao overlatt folkerepublikken.

Staten er viktig

Kinas nyere historie er et eksempel på at plan og stat er viktig for utviklingsland. Styresmakter vil planlegge utviklingen og bruke staten til å lede og styre den. Som i Sovjetunionen ble statskapitalisme et middel også i Kina etter at kommunistene tok over. Kina kan vise muskler på en mer direkte måte enn de liberale vestlige demokratiene. Der vil et relativt fritt næringsliv være en selvstendig maktfaktor som balanserer statens makt.

Som Japan i sin tid har kineserne betalt en høy pris for sin raske opphenting – av andres teknologiske fortrinn – i form av manglende demokrati og etter hvert omfattende miljøproblemer. Voksende energibruk har rent generelt fulgt industrialisering og økonomisk vekst som en skygge. Det sterke innslaget av kull i det kinesiske energiforbruket (> 50 %) søker nå myndighetene å styre unna med omfattende satsing på fornybar energi (103 mrd. dollar bare i 2015) og andre miljøtiltak, som at naturgass skal erstatte kull.

Selv med en viss privatisering siden 1979 er Kina fortsatt en sentralstyrt ettpartistat med femårsplaner og store statseide selskap. Men styres nå som en slags sosialistisk markedsøkonomi med en blanding av kollektivisme og individualisme og privat initiativ.

Å finne en balanse mellom vekst og geografisk og sosial likhet er imidlertid ikke lett. For det er særlig kystprovinsene som fører an i moderniseringen, mens det indre av landet ikke er preget av den samme dynamikken og veksten.

Eksportledet vekst har lenge stått sentralt i den kinesiske økonomiske politikken. Men når kinesiske stats- og statsdominerte selskap sprer sin kapital og virksomhet over hele verden ikke ulikt andre stormakter, følger det uvegerlig politikk med. Staten blir gjerne trukket inn for å løse utenrikspolitiske konflikter som oppstår, beskytte egne borgere og påvirke rammevilkår gjennom avtaler om toll og annet. Vi ser kinesiske statsledere på stadige reiser for å sikre landet markedsadgang. Og eksport vil fortsatt være viktig for den kinesiske veksten.

Men lederne søker også å redusere avhengigheten av eksport og stimulere den innenlandske økonomien og det hjemlige forbruket. Samtidig ses det som avgjørende å utvikle en velferdsstat, før medianalderen blir altfor høy (nå 37,1 år). «Eldrebølgen» – en stadig økende andel eldre – fikk bl.a. myndighetene til å oppgi ettbarnspolitikken i 2015.

Inn blant de store

I kjølvannet av oljekrisen i 1973 oppsto samarbeidsgruppen G7 med ledende vestlige industriland og Japan som partnere. Kina så seg da som et utviklingsland og mer som er talerør for verdens utviklingsland. Med ny stabilitet etter kulturrevolusjonen ble folkerepublikken i stedet for Taiwan akseptert som representant for Kina i FN og fikk etter hvert noe bistand via FN-organer.  Denne var trolig ikke av stor betydning for opphentingen – den sterke økonomiske veksten fra 1980 og utover. Det var snarere egne, kinesiske grep – politiske og økonomiske – som ble utslagsgivende – blant annet mer åpenhet overfor og handel med utlandet.

I 1986 ble landet medlem av GATT, forløperen til Verdens handelsorganisasjon (WTO), som ble etablert i 1995. Etter lange forhandlinger ble Kina medlemsland nr. 143 i 2001, med en overgangsperiode på 15 år. Det betyr at Kina ifølge avtalen med WTO automatisk skulle få status som markedsøkonomi innen utløpet av 2016.  En slik status vil gi bedre beskyttelse mot anklager om å dumpe priser på eksportvarer, altså mot antidumpingtiltak fra andre land. USA og EU vegrer seg nå mot å gi Kina status som markedsøkonomi.

Både de sju, Russland og Kina er med i den større G20-gruppen, som har røtter fra 1999, etter Asiakrisen. Den ble fastere etablert etter finanskrisen (2008–) fordi de vestlige landene i G7 så behov for å trekke flere land med i samarbeidet. Globaliseringen av økonomien hadde nemlig trukket flere land med i verdensøkonomien og gjort det naturlig å invitere disse med på arbeidet med å rette opp igjen verdensøkonomien etter sammenbruddet i 2008. Siden 2008 opererer G20 med regelmessige årlige toppmøter. Året etter kom også  Nye stjerner i verdenspolitikken: BRIKS  i gang, en gruppe land av «framvoksende» markeder, som inkluderer Russland og Kina. Kinas nye rolle illustrerer både landets vekst og den globale forskyvningen mot øst og sør i økonomi og maktforhold. Utviklingsland, især i Øst- og Sørøst-Asia, står for en stadig større andel av den globale verdiskapningen – av verdens produksjon av varer og tjenester.

Kina ser vestover

På lignende vis som britene for 200 år siden la vekt på «the human race» med felles interesser for sivilisasjon og fred, poengterer kineserne i G20 at verden henger sammen, og at det nå er viktig med globalt samarbeid og  Globalisering . Ikke minst var dette president Xi Jinpings budskap på det økonomiske toppmøtet i Davos i januar 2017. Samtidig kan det se ut til at videreutviklingen av WTO – og mer global frihandel – stagnerer. I stedet blir det opprettet regionale avtaler eller tosidige (bilaterale) avtaler.

TPP- og TTIP-forhandlingene om frihandelssoner er amerikanske framstøt overfor Asia og EU. Men blant andre den nyvalgte president Trump har her skapt usikkerhet, i alle fall rundt TPP. Kina har imidlertid sine egne planer. Den kinesiske presidenten Xi Jinping lanserte i 2013 det såkalte «Ett belte, èn vei»-initiativet, jf. den historiske Silkeveien. Kina vil gjennom utbygging av denne infrastrukturen styrke forbindelsene vestover gjennom Asia mot Europa og Afrika både over sjø og land. Hvordan vil det påvirke maktforholdene i verden om Kina her finner sammen med et Russland som synes å bli stadig mer avvist av vestlige land?

Bildet er snudd opp ned

Framstøtene omfatter også England, som er blitt enda mer aktuelt med  Brexit – hva nå? . Xi besøkte England i 2015, og han og daværende statsminister Cameron talte om en ny «gylden æra» mellom de to landene. Xi møtte statsminister May på G20-møtet, og etterpå ga den britiske regjering klarsignal for bygging av atomkraftverket Hinkley, der blant annet det statlige kinesiske atomkraftselskapet deltar i prosjektet. Og Kina er allerede fra før inne i britisk energisektor. Et kinesisk-eid selskap er nemlig operatør for britenes største oljefelt. Og det statlige investeringsfondet CIC er med i et konsortium som nylig investerte tungt i gassnettet til National Grid, den britiske parallellen til Statnett i Norge.

I november 2016 dro visestatsminister Ma Kai til London med en delegasjon for å forhandle om nye avtaler, det åttende samarbeidsmøtet. Så lenge Storbritannia er med i EU, er vel en egen handelsavtale ikke mulig. Men Storbritannia er det land i Europa hvor kinesisk kapital er tyngst inne. Nå bygger de ut Royal Albert Dock i London til et nytt forretningstyngdepunkt i hjertet av det tidligere britiske imperiet. Og et kinesisk godstog satte faktisk kursen mot London på nyåret.

Kinesiske selskap har til og med kjøpt opp fotballklubbene Aston Villa og West Bromwich og er tungt inne i Manchester City. Og fotballen er faktisk som gammel arbeideridrett et produkt av den industrielle revolusjon. Denne sportsgrenen oppsto da arbeiderne fikk kortere arbeidsdager og mer fritid. Bak Aston Villa fra 1874 står nå Tony Xia, en av de unge ambisiøse intellektuelle som etter Kinas åpning mot verden fikk muligheten til å studere ved prestisjefylte universiteter som Harvard, MIT og Oxford og framstår som en internasjonalt orientert moderne bedriftseier. Det demonstrerer hvor endret situasjonen er siden Kina en gang nølte med å gå inn i den industrielle revolusjon.