• Hvordan har det generelle konfliktbildet utviklet seg i de siste to årene?
• Hvor finner vi de aller fleste av de større væpnede konfliktene i verden?
• Hva kjennetegner vår tids kriger?
• Hva menes med en sårbar stat?

Oppfatningen om en mer usikker verden de siste par årene deler Stoltenberg med flere aktører. Kjente forskningsinstitutter som Universitetet i Heidelberg (hiik.de), SIPRI (sipri.org) og Institute for Economics & Peace med deres fredsindeks peker på den samme trenden. Også disse har registrert en forverret sikkerhetssituasjon de siste par årene, og at ufreden har rykket nærmere oss.

Usikkerheten forsterkes

Samtidig henger mørke økonomiske skyer – statsgjeldkrise og eurokrise – over uvanlig mange land og forsterker dermed manges følelse av usikkerhet. Enda et signal om den økte usikkerheten er de om lag 60 millioner mennesker som befinner seg på flukt fra krig og annen ufred – det høyeste tallet siden andre verdenskrig; 1 million av dem har tatt seg nordover over Middelhavet og inn i Europa. Der står EU-samarbeidet overfor sin kanskje største utfordring hittil, nemlig håndteringen av flyktningkrisen. Samtidig har Sikkerhetsrådet aldri hatt så mange formelle møter som i 2014. Ifølge SIPRI er Sikkerhetsrådet i siste par år blitt mindre av en konfliktløser og fungerer mer til å hindre væpnede konflikter i å spre seg samt mildne konsekvensene av dem.

Da kan det kanskje trøste at klimatoppmøtet i Paris bærer bud om at verdens land også klarer å samarbeide når problemene tårner seg opp. Det samme gjelder for atomavtalen som ble inngått med Iran sommeren 2015.  Kanskje kan også den enstemmige Syria-resolusjonen fra Sikkerhetsrådet i FN i desember 2015 være begynnelsen på slutten for den mest dødbringende og ødeleggende av konflikter i vår tid.

MEDIENES HYPERNÆRVÆR ved mange voldelige konflikter sørger for at konfliktene når ut til omverdenen raskere og i langt større omfang enn før. Nyhetsstrømmene fra krigssoner er omfattende og gjør det vanskelig for omverdenen å unnslippe bildene av krig og lidelser.  Hva gjør det med oss og vår følelse av sikkerhet å se og vite at i noen deler av verden er det krig, ufred, lidelser og ødeleggelser?

Utvalgte konflikter – de mest voldspregete

I forsidekartet og artikkelen oppsummerer og fortetter vi først og fremst politisk relatert bruk av vold, som vil si alt fra mindre, enkeltstående voldsepisoder under valgkamper via terroraksjoner til fullskala krig. Siden det tross alt er begrenset hva vi kan få inn på liten plass, er framstillingen konsentrert om de større voldshendingene – alvorlige væpnede konflikter som kriger og begrensete kriger. Krig blir definert som mer enn 1000 drepte i løpet av ett år. I en begrenset krig er tallet på drepte mellom 100 og 1000.

I noen grad har vi også plottet inn noen mindre konflikter, eller kriser, preget av sporadisk voldsbruk i liten skala. For dem som ser våre konfliktbilder annethvert år i sammenheng,  kan de siste og minst voldelige markeringene vise hvor nye, voldelige konflikter kan være i emning. Men de kan også markere at gamle konflikter kan være nedskalert uten at de helt har tonet ut til varig fred.

Krig atskiller seg fra kriminell vold ved at krig gjerne ses som utøvelse av politikk, men med bruk av andre virkemidler. Grensen mellom politisk og kriminell bruk av vold er langt fra krystallklar. Tilsynelatende samme voldshandling kan ha ulik hensikt og motivasjon.  Når narkoforbrytere skyter på hverandre og i egen vinnings hensikt og dreper folk som uforskyldt kommer i deres vei, er det klart kriminelt; når terrorister utløser bomber på et marked med hensikt å skape frykt og uro for å presse regjeringen i landet, regnes det som politisk motivert voldsbruk.

ULIKE TYPER VOLDSBRUK: Den første typen organisert voldsbruk omtaler SIPRI som ikke-statlig voldsbruk; vi ser mye av denne i Mexico. Det er også ikke-statlig bruk av vold når Taliban- og IS-soldater i Afghanistan kriger mot hverandre i Afghanistan. Den andre typen ser vi når Daesh/IS sprenger bomber blant intetanende sivile uten våpen. Det beskrives som ensidig vold.

Den vanligste typen organisert vold finner vi imidlertid når statlige enheter anvender vold mot en eller flere ikke-statlige aktører og kampen står om statsmakten eller om aktører som vil skille ut en del av landet sitt som egen stat. Denne tredje typen omtales som statsbasert vold og er den langt mest dødbringende.

Mer vold noen steder enn andre

Som kartet viser er de voldspregete konfliktene konsentrert om noen få kontinenter, regioner og land. De fleste av de større og mindre krigene utspiller seg innenfor sirkelen i kartet, og slik har situasjonen i hovedsak sett ut gjennom lengre tid. Disse krigene og konfliktene står også for de siste par årenes økte ufred og usikkerhet og vi finner dem i:

• Midtøsten (Syria, Irak…)
• Sør-Asia (Afghanistan, Pakistan…)
• Nord-Afrika (Libya…)
• Afrika sør for Sahara (Sudan, Sør-Sudan, Nigeria, Den sentralafr. Rep., Somalia Kongo…)

Økningen de siste to årene har først og fremst funnet sted i Nord-Afrika og Midtøsten med Syria som det dominerende innslaget i bildet.

Men hvorfor skal vi holde kriminell vold utenfor konfliktbildet? Er ikke også slike kriminelle voldshandlinger uttrykk for samfunn der politikken har feilet – for samfunn der stater ikke makter å levere velferd eller opprettholde lov, rett og orden? Om vi hadde utvidet voldsbildet til å inkludere iallfall noe av den kriminelle volden – iallfall den som rammer de totalt utenforstående – kan bildet over bli noe annerledes. Mordstatistikk viser at store land i Amerika som Brasil, Mexico og USA og mindre land som Honduras, Venezuela, Belize m.fl. har svært høye drapstall; det gjelder også en del land i Afrika.

Og faren for å bli drept er langt høyere i deler av Mexico enn i Afghanistan. Hvorfor er det slik at det drepes fem til åtte ganger flere mennesker per 100 000 innbyggere i kriminell vold i Amerika enn i Europa og Asia? Og hvorfor er det i USA  i snitt én stor skytemassakre  hver dag med 4 eller flere dødsofre? Globalt dør mellom  Små våpen – store verknader  mennesker årlig (437 000 i 2013 ifølge UNdof.org) som resultat av kriminell vold, de fleste med lette skytevåpen og stikkvåpen.

Først og fremst borgerkriger, men …

Som vi har skrevet i flere tidligere HHD-konfliktbilder: Krig i vår tid vil si  Borgerkrig . Knapt noen kriger er mellomstatlige lenger – krig mellom to eller flere stater slik vi kjenner dem fra de siste hundreårene og da som oftest med formell krigserklæring som start og fredsavtale som avslutning. Men også dette skillet må nyanseres; i mange tilfeller blir det nærmest umulig å kategorisere en konflikt. De internasjonale innslagene, innspillene og virkningene er vanskelig å skille fra de innenlandske. I en verden med langt flere grensekryssende bevegelser, mer gjensidig avhengighet og sårbarhet enn tidligere er det blitt langt vanskeligere å fastslå hvorvidt en voldelig konflikt er entydig borgerkrig eller entydig mellomstatlig krig.

En konflikt kan begynne som en begrenset borgerkrig for etter hvert å eskalere og tiltrekke seg både soldater, penger og våpen utenfra. Når ulike parter i en borgerkrig blir understøttet utenfra, ser vi at krigen når ut over det opprinnelige borgerkrigslandet og får et regionalt og internasjonalt snitt. Krigen i Syria begynte som en borgerkrig, men var også på mange måter inspirert av hendinger utenfra, jf den arabiske våren. Denne krigen har for lengst fått et internasjonalt og egentlig også storpolitisk preg. Ulike eksterne aktører støtter forskjellige aktører på den nasjonale syriske kampplassen. De bidrar dermed til å gjøre krigen mer langvarig, dødelig og ødeleggende enn syrerne ville ha maktet på egen hånd – ut fra de ressursene som fantes i landet i da kamphandlingene tok til.

Forpliktelse til å gripe inn mot overgrep

I en rekke sammenhenger understreker vi betydningen av  Menneskerettigheter - menneskerettar  (erklæringen fra 1948 og ulike konvensjoner) og forpliktelse til å beskytte en utsatt sivilbefolkning – kan hende gripe inn med makt – overfor styrende som forgriper seg i stort omfang mot egen befolkning. Denne vektleggingen har bidratt til å bringe blant annet Norge i krig – humanitær intervensjon, seinest i Libya i 2011.

Akkurat nå begynner situasjonen i Burundi å likne faretruende på situasjonen før folkemordet i Rwanda i 1994. Klarer det internasjonale samfunnet å forhindre en illevarslende situasjon i å eskalere denne gangen, om nødvendig med militærmakt? Vil det i så fall være klok politikk?
Av mange grunner synes iallfall vestlige land i dag å være mindre villige enn for få år siden til å sette inn militærmakt.  Til det har operasjonene i Afghanistan, Irak og Libya gitt for mange tilbakeslag. Mange ser vestlig involvering og intervensjon i disse landene som en medskyldighet til det sterke spennings- og konfliktnivået i Midtøsten og Nord-Afrika. Og dermed også et ansvar for den omfattende flyktning- og migrant-strømmen til Europa i 2015, som vekker uro og usikkerhet også i vår del av verden.

I takt med fastlåste militære situasjoner i en rekke sentrale konflikter – men med kamper og lidende sivilbefolkning – blir det i seinere år ofte vist til at militærmakt alene sjelden kan løse konflikter. Det må politisk løsning og forhandlinger til, er blitt en grunnholdning. Konfliktaktører synes likevel å tenke at før forhandlinger kan ta til, gjelder det å skaffe seg et best mulig utgangspunkt på bakken. Det tror de vil styrke dem ved forhandlingsbordet.

 

Sammenbrudd i sårbare stater

Det kan synes å være en oppskrift på væpnet konflikt når en stat ikke lenger makter å håndheve lov og orden på eget område, eller når de styrende fullstendig har mistet befolkningens tillit. Det kan være en minoritetsgruppe som over lang tid har kjent seg tilsidesatt av de styrende, eller en statsleder har bestemt seg for ikke å etterkomme et klart valgnederlag eller satt en grunnlov til side for å tviholde på egen makt. Dersom vedvarende udemokratisk praksis går sammen med mangelfull økonomisk utvikling og attpåtil nedgangstider med innstramninger, kan det bringe en stat på randen av statssammenbrudd. Det tales da gjerne om en fallert stat. Da skal det lite til før begeret renner over for folk som bare ser håpløshet og/eller for hardt pressede styrende med små midler og lite robuste statsinstitusjoner.

The Fund for Peace har i en årrekke utgitt en indeks – Fragile States Index. Der er stater målt og rangert etter hvordan de er plassert på en rekke indikatorer på mange samfunnsområder:

• Sosiale indikatorer: befolkningspress, flyktninger, konflikt mellom grupper, hjerneflukt
• Økonomiske indikatorer: økonomisk ulikhet og fattigdom/økonomisk nedgang
• Politiske og militære indikatorer: statens legitimitet, offentlige   tjenester, menneske-rettigheter, rettsstat, sikkerhets, eliter som ikke samarbeider, involvering utenfra

Jo høyere skåre et land har fått, desto mer utsatt og sårbart er landet for åpen konflikt – om det ikke alt befinner seg i krig.

Alvorlig og tiltakende tørke i  Sahel - ett år etter In Aménas  har sammen med omfattende voldsbruk fra  Terrorisme   Nigeria – eit land fylt av motsetnader  brakt nesten alle statene i dette området – Nigeria med naboland – høyt opp på den årlige indeksen for sårbare stater. Det borger ikke godt for konfliktbildet i 2016.