• Hvorfor kan oljeprisen variere sterkt?
• Hva og hvem påvirker oljeprisen?
• Hvilke er de store oljeeksportlandene?
• Hva betyr oljeprisen for forskjellige land?

Prisen på olje har stor betydning for økonomisk utvikling i og inntektsfordeling mellom oljeimporterende og oljeeksporterende land.  Industrialiserte samfunn, både i vestlige og i «nye» land i verdensøkonomien som Kina, har i sterk grad basert sin økonomiske utvikling på import av olje (og gass) fra land under andre himmelstrøk og med andre politiske systemer, især Midtøsten. Tilsvarende er de fleste oljeeksporterende landene (mer enn  Norge – ein global energiprodusent  ) til dels svært avhengige av inntektene fra oljeeksport som grunnlag for sin velferd og evne til å styre.

Når oljeprisen stiger, fører det til store inntektsoverføringer fra importland til eksportland – og omvendt når den faller. Dette gjør at det knyttes sterke industrielle og politiske interesser på alle nivåer til oljemarkedet og oljeprisen. Oljemarkedet definerer dermed også mye av oljeproduserende lands geopolitiske situasjon, især i Midtøsten der store deler av de konvensjonelle (se fakta) oljereservene ligger.

Tre ulike tidshorisonter

Det går gjerne lang tid mellom hendelser og beslutninger som angår produksjons- og forbruksforhold. Når eksempelvis et oljefelt er blitt funnet, skal utbygging planlegges og så gjennomføres før produksjonen kommer i markedet. I Nordsjøen kan tidsetterslepet typisk være 5–10 år.

Tilsvarende vil forbrukere som oppfatter bensinprisen som for høy, ofte ønske seg en bil som bruker mindre bensin. Bilfabrikantene registrerer da at markedet for biler med lavere bensinforbruk øker. Derfor begynner de å lage mer bensineffektive biler og biler som går på annen energi (som elektrisitet). Det tar likevel mange år før mindre oljeavhengige biler er i markedet og før forbrukerne har råd til å kjøpe ny bil i et omfang som betyr noe for markedsbalansen.

Tilsvarende tar det lang tid å utvikle kommersielt drivverdige fornybare energibærere etter at den første teknologien er funnet. Vi skal skille analysen av oljemarkedet i kort, mellomlang og lang sikt.

• «Kort sikt» vil i oljemarkedet si noen dager, uker, måneder og kanskje et helt år. I dette perspektivet påvirkes prisen mye av enkeltbegivenheter og markedsaktørene – meklere, innkjøpere og selgere – og deres forventninger om hva disse begivenhetene kan føre til. Dette kan være krigshandlinger og politiske hendelser i oljeproduserende land (spesielt rundt Den persiske gulfen), endringer i lagertall (oljelagre) i forbruksland, konjunktutviklingen på verdens børser, beslutninger i Organisasjonen for oljeeksporterende land (OPEC), rykter og ny informasjon fra Det internasjonale energibyrået (IEA), valutauro, ekstremvær som sterk kulde eller varme osv. Når slike faktorer endrer seg vesentlig, endres også forventninger om tilbuds- og etterspørselsbalansen. Da endres også oljeprisen med en gang, av og til temmelig dramatisk, Dette gir ofte store, kortsiktige svingninger i prisen.
• På «mellomlang sikt» (ca. 2–10 år) er mer grunnleggende tilbuds- og etterspørselsforhold viktigst. Disse reflekterer hva som er og antas å være markedsbalansen (jf. tilbud og etterspørsel) basert på større trender i produksjons- og forbruksdata. Etter at Kina kom inn i verdensøkonomien for fullt (ble medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2003), førte det til sterk produksjons- og eksportvekst i landet. Den høye veksten dro med seg en sterk økning i etterspørselen etter energi, blant annet olje, i Kina (stramt marked for olje). Dermed steg oljeprisen helt fram til 2014 (med et kortvarig avbrudd like etter finanskrisen i 2008). Et annet eksempel er skiferoljeproduksjonen i USA som skjøt fart fra 2008, og som etter få år bidro sterkt til en ubalanse mellom tilbud og etterspørsel (svakere marked) og dermed oljeprisfall i 2014.
• På «lang sikt» (10–30 år eller mer) råder uenighet om trenden går i retning av fallende eller stigende oljepriser. Råolje er en begrenset, ikke-fornybar ressurs; mange mener dette må føre til knapphet ettersom den globale etterspørselen stiger, og dermed til stadig høyere oljepris. Konkurrerende energiproduksjon (som gass, kjernekraft,  sol og vind) og energieffektivisering(bedre overføringslinjer og mindre energiforbruk per BNP-enhet) setter imidlertid grenser for hvor mye oljeetterspørselen og -prisen vil kunne vokse. Stor vekst i skiferoljeproduksjon og i mange former for fornybar energi er også i økende grad konkurrenter til konvensjonell oljeproduksjon. Bedre geologisk kunnskap og teknologisk endring vil også øke tilbudet av olje. Teknologisk innovasjon på etterspørselssiden gjør energiforbruket mer effektivt; da kan vi oppnå det samme som før med bruk av mindre energi. En gjennomsnitts personbil brukte rundt en liter bensin per mil for 20 år siden, mens store deler av bilparken nå bruker bare 0,3–0,4 liter per mil.   Framveksten av alternative energibærere fører til at det er grenser for hvor høye oljeprisene kan holde seg over tid.

I tillegg til økonomisk og teknologisk utvikling påvirkes markedet av både nasjonale og internasjonale politiske hendelser og handlinger. Disse kan forsere eller dempe tempoet i endringene i de øvrige faktorene. Særlig viktig har hendelser i Midtøsten og beslutninger i OPEC vært, og nå har internasjonale avtaler om klima og især Paris-avtalens mål om maksimal global temperaturøkning på to grader, helst mindre, kommet til.

Politisk bestemte klimamål setter grenser

Den førende klimapolitikken med  Hva betyr klimatoppmøtet i Paris?  i spissen har som mål å redusere karbonutslipp av de fossile brenslene olje, gass og kull. Fossile brensler utgjør i dag omtrent 87 prosent av verdens samlede energibruk, mens fornybare energikilder utenom vannkraft utgjør under tre prosent. Derfor blir klima- og energipolitikk ofte to sider av samme sak. Ofte blir to hovedløsninger presentert:

• Fange og lagre CO₂, og dermed fjerne de negative virkningene på naturen av fossil energibruk. Slik lagring har imidlertid så langt ikke lykkes i noen betydelig grad.
• Redusere bruken av de fossile brenslene. I EU og spesielt i Tyskland («Energiwende») har miljø- og klimapolitikk – ved energieffektivisering og økt energiproduksjon fra fornybare energibærere (særlig sol- og vindkraft) – allerede bidratt til redusert etterspørselen etter olje de siste fem årene. Dersom det fortsatt blir billigere å produsere fornybar energi og energieffektiviseringen fortsetter – både i EU og resten av verden (Kina og USA står til sammen for 38 prosent av de globale CO₂-utslippene), kan det føre til at prisen på olje på lang sikt vil falle.

Men om klimaprosessene bremses på globalt nivå og flere land samtidig blir del av verdensøkonomien (Asia, Afrika, Sør-Amerika), vil økt energi- og oljeetterspørsel følge og vil prisen kunne holde seg høy. Utviklingsland som står på terskelen til å bli industrialisert, prioriterer ofte miljøhensyn lavere enn økonomisk vekst, mens rike land lettere kan gjøre det. Særlig interessant blir det å følge utviklingen i India, som ventelig blir verdens mest folkerike land i løpet av få tiår og som dessuten er et land i sterk økonomisk vekst. Fossile brensler kan derfor lenge fortsette å være en viktig del av energimiksen så lenge den samlede overgangen til fornybar energi går såpass sent som den gjør.

Uansett vil store deler av petroleumsressursene bli liggende i bakken, dels fordi økonomi – kostnader og pris – setter grenser for hvor mye som kan utvinnes med lønnsomhet. Dels også pga. politiske beslutninger om å redusere karbonutslipp gjennom redusert produksjon av fossile brensler. IEA har eksempelvis gitt råd om at minst 2/3 av de kjente petroressursene må forbli i bakken om vi skal klare å nå tograders-målet.

Oljemarkedets dramatiske historie

Utvinning og bruk av olje startet i Aserbajdsjan tidlig på 1800-tallet og i USA fra rundt 1860. Etter hvert som olje ble brukt som energikilde for motorer på land og sjø ble den en strategisk vare både for sivile og militære aktører fra tidlig på 1900-tallet.

Sivilt bygde Rockefeller-familien mye av sin formue på en tilnærmet monopolisert oljehandel i USA. I første verdenskrig begynte britene å bruke olje som drivstoff i militære kjøretøy og skip. Ett viktig mål for Nazi-Tysklands ekspansjon østover i andre verdenskrig var å få kontroll med oljeproduksjonen i Aserbajdsjan (de ble stoppet ved Stalingrad).  Etter 1945 var det verdens sju største oljeselskaper (Exxon, Mobil, Chevron, Texaco, Gulf, Royal Dutch Shell og British Petroleum – de «sju søstre») som kontrollerte mesteparten av produksjonen i de nye oljestatene i Midtøsten og Nord-Afrika.

Det ble en sterk misnøye med den politiske makten selskapene tiltok seg i produsentland og at de tok mesteparten av fortjenesten. Iran var det første landet som i 1951 dannet et nasjonalt oljeselskap. I 1961 gikk Iran sammen med fire andre av verdens viktigste oljeeksportland: Saudi-Arabia, Irak, Kuwait og Venezuela, og dannet OPEC. Hensikten var å samordne oljepolitikken og stabilisere «skadelige og unødvendige» svingninger i oljeprisen. Nasjonalisering av de internasjonale selskapene ble en del av politikken. Innen 1974 var mesteparten av oljeproduksjonen i OPECs medlemsland overført til nasjonale oljeselskap. På dette tidspunkt var medlemstallet økt til 13.

Med statlig kontroll over mesteparten av verdens kapasitet for oljeeksport fikk landene i OPEC økte muligheter til å regulere produksjonsvolum (-mengder) og pris i markedet. Etter krigen mellom Israel og arabiske land i 1973 klarte OPEC-landene, under ledelse av Saudi-Arabia og landets oljeminister sjeik Yamani, å presse prisen opp fra rundt 3 dollar per fat til rundt 12 dollar. Prisstigningen skjedde uten at produksjonsmengden ble nevneverdig nedjustert. Denne firedoblingen av prisen kalles gjerne det første oljesjokket, eller OPEC I, og førte til handelsunderskudd og arbeidsløshet i hele den vestlige verden. Prisen holdt seg nominelt på 13 dollar per fat fram til 1979, som tilsvarer 50–60 dollar i dag.

Da Ayatollah Khomeini overtok i Iran i 1979, reduserte han oljeproduksjonen i landet fra vel 5 millioner fat per dag til rundt 3,2. Ett motiv var å føre Iran til et materielt enklere og mer religiøst, samfunn. Når så Iraks president Saddam Hussein året etter (1980) gikk til krig mot Iran, falt produksjonen i begge landene med ytterligere 4 millioner fat per dag pga. krigshandlinger. Revolusjonen i Iran og krigen Iran–Irak (1980–1988) førte oljeprisen helt opp mot 40 dollar fatet. Denne doblingen av prisen på toppen av det første oljesjokket kalles gjerne det andre oljesjokket, eller OPEC II. Oljeprisen var dermed kommet opp i noe som tilsvarer over 100 dollar per fat i dag.

Med denne høye prisen begynte imidlertid etterspørselen etter olje å falle. For å holde den oppe fordelte OPEC produksjonskvoter seg imellom (kartellisering). OPECs samlede produksjon ble deretter nær halvert fra 31,5 millioner fat per dag (mf/d) i 1979 til 17 i 1985. Kvoteordningene førte til konflikter mellom OPEC-land om hvordan byrdene med lavere oljeutvinning skulle fordeles.

Samtidig oppmuntret den høye prisen til energisparing, energieffektivisering, utvikling av nye energibærere og økt oljeproduksjon utenom OPEC. Norsk oljeproduksjon økte sterkt i denne perioden, mens Saudi-Arabias produksjon sank fra 10 mf/d til 3 mf/d. Til slutt kollapset prisen vinteren 1985–86 og falt til 15 dollar fatet etter at Saudi-Arabia begynte å markedsprise sitt oljesalg  (i motsetning til politisk bestemt) for å øke produksjonen. Det tredje oljesjokket var altså et kraftig prisfall, og har ofte blitt kalt OPEC III.

I perioden 1986–2002 lå prisen på nominelt 15–25 dollar per fat (tilsvarer 30–40 dollar i dag).  Lav pris førte til økt etterspørsel etter olje og redusert utvikling av alternative energibærere og energieffektivisering og -sparing. Tidlig på 2000-tallet kom så Kina og andre nye økonomier inn i verdensøkonomien og økte etterspørselen etter energi ytterligere. I perioden 2003–2008 steg oljeprisen til over 100 dollar per fat. Finanskrisen i 2008 førte til en relativt kortvarig nedgang i prisen, som holdt seg over 100 dollar fram til den igjen begynte å falle i 2014. I dag ligger prisen på rundt 50 dollar, i realverdi omtrent på nivå fra tiden mellom de to prissjokkene på 1970-tallet. Først i 2016 kom Iran tilbake i markedet, etter at sanksjonene mot landet ble hevet.

I dag er OPECs markedsmakt svekket – delvis fordi olje nå i stadig flere sektorer kan erstattes med andre energibærere. Især har elektrisitet produsert av olje blitt sterkt redusert de siste par tiårene og erstattet med gass og fornybare energikilder. Dessuten har kullbasert elektrisitetsproduksjon økt. Oljeforbruket konsentrerer seg i dag om transportsektoren (bil, båt, fly) der kommersielle substitutter fortsatt er få.

Delvis skyldes svekkelsen av OPEC også at det har kommet flere produsenter inn i markedet. Spesielt viktig er skiferproduksjon i USA. USA er nå selvforsynt med gass og vil over litt lengre tid kunne bli nettoeksportør av olje. OPEC-land har dermed interesse av at oljeprisen ikke skal bli for høy; det kan nemlig øke tilbudet av skiferolje – en konkurrent til OPEC-olje. Skiferproduksjon bidrar til å sette en grense for OPECs markedsmakt og evne til å øke prisen over tid. Svekkelse av OPECs markedsmakt svekker især Midtøsten-landenes plass i energiens geopolitikk. Det  betyr at tilbuds- og etterspørselsforhold – altså markedsforhold – nå spiller en sterkere direkte rolle i prisfastsettelsen enn før.

Mens det tidligere var slik at oljeprisen nokså direkte påvirket også andre energipriser, påvirker i dag alle energipriser (gass, elektrisitet, kull, fornybar, kjernekraft) i større grad hverandre gjensidig. Fortsatt er imidlertid oljeprisen den viktigste av disse energiprisene, og Midtøsten det viktigste enkeltområde for oljeproduksjon i verden. Stor politisk uro eller krigshandlinger som berører oljeforsyningen derfra kan fortsatt gi store prissvingninger.

Ulike oppfatninger av markedet

Blant markedsanalytikere og forskere er det ikke enighet om hvordan en skal forstå oljemarkedet, oljeprodusenters atferd, etterspørselen etter olje eller selve dannelsen av oljeprisen.

• På tilbudssiden kan synspunktene om atferden til oljeproduserende land grovt deles i to kategorier: velferdsmaksimerende teorier (overskudd som motiv) og «andre», med mange mellomliggende avskygninger. Blant andre inngår vektlegging av sikkerhets- og utenrikspolitiske forhold, eiendomsrettigheter og politisk satte inntektsmål.
• På etterspørselssiden tar analysene for seg faktorer som økonomisk vekst i ulike deler av verden, inntekts- og priselastisiteter for etterspørselen etter energi generelt, og olje især, prisen på alternative energibærere og teknologisk utvikling. Politiske tiltak er med på å komplisere bildet. Oppfatningen av hva som er beste markedsform, varierer mellom ytterpunktene frikonkurranse og monopol. Prisdannelsen blir sett på som et resultat av enten økonomiske eller politiske krefter i markedet, eller som et samspill mellom begge to.

Skal olje forstås som en knapp ressurs i økonomisk forstand? Svaret er viktig for oppfatningen av hvordan oljeprisen vil utvikle seg på lengre sikt. Olje er en ikke-fornybar ressurs, og dermed endelig i geologisk forstand. Likevel er det ikke åpenbart at den skal oppfattes som det i økonomisk forstand. Utvinnbare reserver blir større og mer verdt når enten prisen blir høyere, eller lete- og utvinningskostnadene blir lavere eller teknologien bedre. I alle disse tilfellene kan mer olje hentes opp av et gitt reservoar.

Oppfattes oljen som endelig, også i økonomisk forstand, forventes prisene å øke i framtiden etter hvert som det blir stadig mindre igjen. Oppfattes den ikke å være det, vil konkurranse mellom produsenter, substitutter (alternative energibærere) og økonomisk utvikling på lang sikt bringe prisen på olje mer i retning av måten andre varer prises på. Da er det kostnadene ved å produsere den, som er avgjørende for prisutviklingen. I dag tjener de fleste oljeproduserende land mer penger enn det som må til for å dekke kostnadene («grunnrente»). I Norge tar staten inn mesteparten av denne fortjenesten gjennom skattlegging og direkte eierskap, og setter den inn i Oljefondet. Det betyr at lavere pris i seg selv ofte ikke vil redusere produksjonen i mange eksisterende produksjonsområder, som i Norge og i Midtøsten, men vil kunne redusere inntjening til både selskaper og stater betydelig.

Politisk påvirkning av oljemarkedet har særlig vært fokusert gjennom De sju søstre, OPEC og land i Midtøsten der rundt 2/3 av verdens konvensjonelle oljereserver finnes (spesielt Saudi-Arabia som er verdens største oljeeksportland). For mange oljeeksporterende land har oljeinntektene avgjørende betydning for deres eksportinntekter (typisk rundt 90 prosent av totale eksportinntekter).

Også etterspørselssiden har blitt sterkere politisk påvirket. EU har de siste 15 årene hatt en aktiv energi- og miljøpolitikk for å tjene forbrukernes og det indre markedets interesser. Allerede i 1974 ble IEA etablert av vestlige oljeimporterende land anført av USA etter det første oljesjokket. Medlemslandene tilhører stort sett den vestlige politiske interessesfære (Nord-Amerika, EU, Japan og noen asiatiske vekstøkonomier, Australia og New Zealand).

Hensikten var å gi OPEC en motvekt i oljemarkedet gjennom energisparing, utvikling av alternative energikilder og forskning og utvikling. IEA har også en egen beredskap og plan for en oljekrise (produksjonsavbrudd og prissjokk). Statlig eide strategiske petroleumsreserver (SPR) kan da kan sendes ut i markedet om en krisesituasjon oppstår. På bakgrunn av vår dobbeltrolle som vestlig og som oljeproduserende land, er Norge bare assosiert medlem av IEA og stiller tidvis som observatør i OPEC-sammenheng.