• Hva kjennetegner dagens russiske styre?
• Hvor sterkt står president Putin i eget land?
• Hvor sterkt står president Putin i eget land?
• Hvordan søker Russland å posisjonere seg internasjonalt?

Fra haltende til styrt demokrati

Da Putin entret den politiske scenen som Boris Jeltsins statsminister høsten 1999, var han fortsatt et relativt ubeskrevet blad. Gjennom to presidentperioder (2000–04 og 2004–08), et avbrekk som statsminister igjen (2008–12), og fra 2012 igjen som president har han imidlertid posisjonert seg som Russlands ubestridte leder.

Putins sterke posisjon kan dels forklares med en mangel på troverdige alternativ, dels med en reell oppslutning om Putins politikk i de brede lag av befolkningen. Mangelen på alternativer: På 1990-tallet sto president Jeltsin i nærmest konstant konflikt med et parlament dominert av opposisjonspartier. Etter årtusenskiftet har Putin stått i spissen for en systematisk sentralisering av Makt og maktfordeling   og innflytelse på de fleste samfunnsområder. I dag treffes de fleste viktige politiske avgjørelser igjen av en liten krets rundt presidenten i Kreml. Putins støtteparti Det forente Russland har de siste ti årene dominert partipolitikken. Det har hatt et rent flertall både i nasjonalforsamlingen (Statsdumaen) og i de fleste regionale parlamentene. Statsdumaen har dermed i stor grad blitt et sandpåstrøingsorgan, en institusjon som klapper igjennom Kremls politiske initiativ.

Samtidig har uavhengig opposisjon fått stadig færre muligheter til å utfordre regimet. Det som finnes av politisk opposisjon deles gjerne inn i pro-system- og anti-system-opposisjon. Førstnevnte tillates å delta i det politiske liv så lenge de følger spillereglene til Kreml. Anti-system-opposisjonen, som blant annet omfatter de pro-vestlige, liberale partiene, men også russiske nasjonalister, forhindres systematisk – gjennom lovverk og mer uformelle kontrollmekanismer – fra å kunne delta i valg. Blant annet underkjennes ofte underskriftslister som trengs for å kunne stille til valg.

Russland omtales derfor ofte som et «styrt demokrati». Med det menes at det regelmessig gjennomføres valg av president og parlament, men at utfallet av valgene i stor grad er gitt på forhånd. Dette skyldes ikke først og fremst valgjuks, men føringene myndighetene legger for hvilke kandidater eller partier som får lov til å stille. Andre avskriver helt valgenes betydning og beskriver Russland som et  Autokrati   regime.

Nøkkelen til å forstå denne utviklingen er Putin. Han har vist seg utrolig slitesterk som politisk leder. I sin første presidentperiode bygget han opp en egen maktbase og har siden vært uangripelig. Oppslutningen om Putins politiske linje har ifølge uavhengige, månedlige meningsmålinger aldri falt under 60 %. Lenge ble dette forklart med at Putin leverte økonomisk vekst og velstandsøkning for de brede lag av befolkningen.

Økonomisk vekst og velstandsøkning

1990-tallet huskes av mange russere som en økonomisk katastrofe. Fra 1989 til 1998 falt BNP med 45 %, og folks sparepenger ble utradert av galopperende inflasjon. Bunnen ble nådd sommeren 1998. Da klarte Russland ikke lenger å betjene gjelden sin og måtte oppgi forsøkene på å stabilisere valutaen.

I ettertid viste det seg imidlertid at den akutte krisen i 1998 hadde en positiv effekt. Nedskrivningen av den russiske valutaen (rubel) førte til at prisene på importvarer skjøt i været. Det ga et løft for mange hjemlige produsenter. Parallelt steg prisene på det internasjonale energimarkedet, noe som gagnet olje- og gassnasjonen Russland. Allerede i 1999 – året Putin først ble statsminister og deretter fungerende president – vokste økonomien med 6,4 %. Deretter fulgte åtte år med sterk og vedvarende vekst. I 2008 var BNP nesten dobbelt så høyt som i 1998.

Veksten kom lett. Fra kriseåret 1998 til toppåret 2008 ble oljeprisen tidoblet. Etter et tiår med innskrenkninger og nedlukkinger fantes det også betydelig underutnyttet industrikapasitet. Men Putin-administrasjonen bidro dessuten, særlig i starten, med viktige reformer og en fornuftig finanspolitikk (jf. statsbudsjett). Putin regjerte i medgang. Etter skiftet til Medvedev i 2008 ble imidlertid Russland brutalt innhentet av En finanskrise i emning : I 2009 krympet økonomien med nesten 8 %. Selv om landet allerede året etter opplevde ny vekst, var «boomen» fra årene før 2008 over.

Samlet sett har imidlertid Putin-perioden bidratt til framvekst av en levedyktig middelklasse og en sterk reduksjon av den ny-fattigdommen som grep om seg på 1990-tallet. Mens 1990-tallet gjerne framstilles som en periode hvor noen få svært raskt ble ekstremt rike (de såkalte Oligark - oligarki ), har nå bredere befolkningslag opplevd økt velstand. Fra 2000 til 2013 ble for eksempel husholdningenes reelle inntekter firedoblet. Samtidig sank andelen som levde på inntekter under den offisielle fattigdomsgrensen fra 30 % til rundt 10 %. Det er imidlertid ikke gitt at Putin også i fortsettelsen klarer å mobilisere politisk støtte gjennom økonomisk framgang (se under).

Mellom partnerskap og selvhevding

Det siste året har vært preget av et historisk dårlig forhold til Vesten. Putin startet imidlertid sin regjeringstid med en utstrakt hånd. Jeltsin hadde kunnet trekke på internasjonal anerkjennelse for sin rolle i avviklingen av Sovjetunionen. Putin måtte basere seg på Russlands sterkt svekkede ressurser. Han mente derfor at Moskva ville få størst gjennomslag ved å samarbeide med Vesten. Etter terrorangrepene i USA 11. september 2001 tilbød Putin president George W. Bush Russlands uforbeholdne støtte i kampen mot terror.

Denne tidlige fasen med samarbeid varte imidlertid ikke lenge. Russiske myndigheter opplevde at de fikk lite gjennomslag for sine synspunkter. Sett fra Moskva fortsatte USA sin internasjonale alenegang uten hensyn til folkeretten og andre lands interesser. USAs invasjon av Irak i 2003 var for Russland et særlig graverende eksempel på dette. Moskva har også opplevd NATO-utvidelser østover og planene om amerikansk rakettskjold som en trussel mot Russlands sikkerhet. Putin valgte derfor å omprioritere og å føre en mer interessebasert politikk. Den korte krigen med Georgia i 2008 var et sterkt signal om at Russland var villig til å bruke makt for å forsvare sine interesser og posisjoner.

En tredje fase begynte med den amerikanskinitierte «omstarten» (reset) i 2009. Dette forsøket på en ny giv i forholdet mellom de gamle supermaktsrivalene slo imidlertid feil, de lyktes ikke i å løse uenigheten om hvordan verdenspolitikken bør innrettes. Forholdet mellom Vesten og Russland var med andre ord allerede svært betent da Ukraina-krisen brøt ut i 2014.

Synet på hva som er hovedårsakene til dagens spente situasjon, avhenger av hvem som blir spurt. I Vesten kobler man gjerne den negative utviklingen til framveksten av et mer autoritært styre i Russland. Russisk utenrikspolitikk forstås som offensiv – som et forsøk på å gjenopprette den sovjetiske interessesfæren. I Russland mener mange at konflikten med Vesten primært skyldes at særlig USA ikke godtar at andre stater har en selvstendig stemme i internasjonal politikk. Uansett har forholdet mellom Vesten og Russland ikke levd opp til de forventningene begge sider har hatt. Det har gitt grunnlag for gjensidig skuffelse og manglende tillit.

Er Putins Russland en stabil stat?

Hva så med framtidsutsiktene? Representerer Putins Russland et stabilt regime? Svaret er både ja og nei. Etter valgseieren i 2012 har Putin slått inn på en politisk kurs hvor Russland og «russisk» settes i opposisjon til Vesten. Ofte framstilles dette i vestlige media som om Putin har omfavnet russisk nasjonalisme. Dette er bare delvis sant. Selv om rundt 80 % av befolkningen regner seg som  Etnisitet russere, er Russland også hjemland for en rekke etniske minoriteter, inkludert flere muslimske folkeslag. Kreml kan derfor ikke uten videre satse på rendyrket russisk etno-nasjonalisme. I stedet har Putin frontet en «verdibasert vending»: I takt med stigende frustrasjon over manglende gjennomslag overfor EU og USA har Putin presentert Russland som et alternativ til vestlig multikulturalisme og liberale verdier. Det russiske regimet framstilles som en forsvarer av tradisjonelle verdier: av kjernefamilien og et religiøst fundament som rettesnor for samfunnsutviklingen.

Denne vendingen har både en innenrikspolitisk og en utenrikspolitisk dimensjon. Etter at den urbane middelklassen i Moskva og St. Petersburg demonstrerte mot valgfusk og maktmisbruk i 2011–12, forsto Putin at han måtte søke nye støttespillere. Med vektleggingen av «russiske» kjerneverdier strakte han ut en hånd til de brede lag i befolkningen som ikke identifiserte seg med den globalt orienterte, liberale hovedstadseliten. Samtidig tok han i bruk flere av argumentene til – og utmanøvrerte dermed – moderate russiske nasjonalister, den eneste politiske leiren som syntes å ha potensial til å kunne utfordre det sittende regimet (jf. oppslutningen om opposisjonspolitikere som Aleksej Navalnyj).

Denne konservative vendingen sikrer samtidig nye allierte i utenrikspolitikken. I en periode hvor Russland sliter med forholdet til de fleste vestlige statsledere, finner Putin nye støttespillere i høyrepopulistiske og nasjonalt orienterte kretser, inkludert Marine Le Pen i Frankrike og Viktor Orban i Ungarn. Det finner han også i stater som deler det ortodokse verdigrunnlaget – deriblant Hellas, Kypros og Serbia.

Økonomiske utfordringer: sanksjoner og svak reformvilje

Mens Putin har lyktes med å ri den innenrikspolitiske stormen av, representerer økonomien en av styresmaktenes største hodepiner. En ting er de direkte konsekvensene av Ukraina-konflikten. Som en følge av russisk støtte til separatistene i Øst-Ukraina har USA, EU, Canada, Australia, New Zealand, Japan, Sveits, Island og Norge innført  Sanksjoner som på ulike måter er ment å ramme russisk økonomi. Blant annet er det innført restriksjoner på eksport av visse typer teknologi, inkludert offshoreteknologi, og på russiske bankers tilgang til lån i Vesten. Russland har svart med forbud mot import av matvarer fra disse landene.

Sanksjoner og motsanksjoner er likevel ikke hovedårsaken til at russisk økonomi nå sliter i motbakke. Også før Ukraina-krisen var det åpenbart at utviklingen ikke gikk som russiske myndigheter hadde håpet. Som nevnt rammet etterdønningene etter den globale finanskrisen i 2008 Russland hardt. Selv om Moskva i 2010 på ny noterte vekst i BNP, har vekstraten deretter gradvis avtatt. I 2013 hadde den falt til 1,3 %. I 2014 ble situasjonen ytterligere forverret av kombinasjonen av sanksjoner og sviktende oljepriser, og økonomien vokste med kun 0,6 %. I 2015 er det ventet negativ vekst. Samtidig har inflasjonen gjort et kraftig hopp. Økonomer mener at «den gamle vekstmodellen» har utspilt sin rolle: Russisk økonomi vil ikke lenger kunne vokse basert på høye oljepriser og utnyttelse av tidligere underutnyttet industrikapasitet. Energisektoren har stått for omtrent halvparten av statens inntekter og 70 prosent av landets eksportinntekter.For å bli mindre sårbare for midlertidige svingninger på det internasjonale energimarkedet, men også for å kunne sikre en mer robust vekst, må russisk økonomi få flere bein å stå på – den må diversifiseres.

Så langt har det vært mye snakk om modernisering, men få konkrete resultater. Oppgangstidene på 2000-tallet ble en sovepute. I seinere år har styresmaktene prioritert økonomisk og sosial stabilitet framfor nødvendige, men upopulære reformer. De fleste er enige om at reformer er påkrevet, men i dagens situasjon  med både økonomisk og utenrikspolitisk uro vil en slik prosess være ekstra krevende. Med utsikter til en forsiktig vekst – Verdensbanken har nylig oppjustert forventningene til russisk økonomi til 0,6 % vekst i 2016 – er det fare for at styresmaktene nok en gang velger å skyve problemene foran seg.

Russland i en mer polarisert verden

Konflikten i Ukraina, med Russlands anneksjon av Krim-halvøya og støtte til opprørerne i Donetsk og Luhansk, har kastet Europa ut i en krise uten sidestykke etter slutten på den kalde krigen. Dersom vi løfter blikket noe fra selve Ukraina-konflikten (se HHD 4-2015), er det særlig tre forhold som tegner til å dominere Russlands forhold til omverdenen i tiden framover:

1. Relasjonene til Vesten, især USA og EU. Forholdet er preget av sterk gjensidig mistro til motpartens intensjoner. På vestlig side anser mange at Russland med Krim har brutt verdenssamfunnets spilleregler for internasjonal atferd. I Moskva mener derimot mange at Vesten har etablert et sett av spilleregler for seg selv og et annet for alle andre (jf. intervensjonene i Afghanistan, Irak og Libya: vanskelige dilemmaer ) – altså en provoserende dobbel standard. Frontene er uforsonlige, og det er grunn til å frykte at nedkjølingen vil kunne bli langvarig; på vestlig hold har det av enkelte blitt signalisert at forholdet ikke vil kunne normaliseres før Putin går av.
2. Utviklingen av Den eurasiske økonomiske union (EEU), et integrasjonsprosjekt Putin har investert mye personlig prestisje i. Målet er å samle flest mulig tidligere sovjetstater i et slags «østlig EU». Unionen trådte i kraft 1. januar 2015. Den bygger på en eksisterende tollunion mellom Russland, Kasakhstan og Hviterussland. I tillegg har Armenia og Kirgisistan valgt å slutte seg til prosjektet. At Ukraina ikke gikk med, ses imidlertid som et kraftig tilbakeslag (og som en årsak til dagens konflikt). Russland legger vekt på at EEU bygger på frihandel og deler mange av EUs økonomiske grunnprinsipper. Kritikere ser på prosjektet som mer politisk enn økonomisk, og mener EEU først og fremst er et instrument for å styrke russisk innflytelse over landene i regionen.
3. Russlands forhold til Kina – et forhold som har stor og økende betydning. De vestlige sanksjonene har gitt ytterlige næring til planene om en russisk dreining mot øst (et russisk motstykke til den tilsvarende amerikanske (pivot) mot Asia). Moskva og Beijing ser at de kan ha gjensidig nytte av hverandre: Russland har energiressurser og andre råvarer Kina etterspør, og det kinesiske markedet kan gi ny vekst i fraflytningstruede og økonomisk underutnyttede områder i det østlige Sibir. I utenrikspolitikken deler landene også en misnøye med måten USA forvalter sitt lederskap i verden på. Ikke alle er overbeviste om at Russland og Kina virkelig har et «strategisk partnerskap». Selv om størstedelen av landet ligger i Asia, bor russere flest i den europeiske delen av Russland. Manglende tillit og motstridende interesser står i veien for ytterligere tilnærming. Det er dessuten et åpent spørsmål hvordan forholdet vil påvirkes av at Kinas økonomiske vekst gjør landene stadig mindre jevnbyrdige.

Putin – i et kvart århundre?

Hvor står Russland i dag? Dersom vestlige ledere hadde håpet at sanksjonsregimet skulle framprovosere en regimeendring, ser det ut til de har feilvurdert. Etter ett år med økonomiske sanksjoner kunne Putin notere rekordoppslutning på hjemmebane (89 %). Systematisk innstramming av mulighetene for å mobilisere alternativer – jf. økt kontroll med politiske partier, sivilsamfunnet og media – gir små sjanser for en russisk «fargerevolusjon» (lik den georgiske i 2003 eller ukrainske i 2004). Etter grunnlovsendringer under president Medvedev er Putin nå valgt for en seksårsperiode. Neste valg er i 2018, og per i dag, er det lite som tyder på at Putin, dersom han stiller, ikke vil bli valgt for en ny seksårsperiode. I så fall vil han i 2024 ha sittet med makten i verdens største stat i et kvart århundre.